A4 synes å være et uttrykk vi stadig lirer av oss når livsstil og samfunn skal diskuteres.
Det blir ofte fremstilt som en noe kjedelig og traust tilværelse, hvor man er fastlåst i rutiner, og lever et lite impulsivt liv.
Noen ser på A4 livet som det eneste rette, andre avskyr det, og vil for enhver pris forhindre at de selv havner i denne kategorien.
Men hva innebærer det egentlig å være A4?
Er det standardbeskrivelsen av en familie med stasjonsvogn, 2,5 barn, bikkje, hytte på fjellet og huslån?
Eller er det mer en betegnelse på det som er etbalert og rutinepreget, uavhengig av livsstil og samlivsformer?
I dag er det et stadig økende fokus på selvrealisering og hvordan man skal få max ut av livet sitt.
Vi er travle mennesker som hele tiden er på vei til eller fra noe, sløving på sofaen betyr vist latskap og lite engasjement.
Man bør helst søke etter et liv utenfor de fastsatte normene virker det som. Man skal reise og oppleve mest mulig spennende ting, være uavhengig av andre og gjøre ting "før det er for seint".
Det er liksom ingen grunn til å havne i uløkka med et kjedelig A4 liv, når man har muligheten til å backpakke seg gjennom diverse U-land, bli sultende kunstner med et et forfallent loftsatelièr som bopæl, eller tilbringe livet i villmarken og fange sin egen mat.
(For å ta den ekstremt stereotype og forenklede versjonen...)
Jeg tror ikke det er så mange som "ender opp med" et A4 liv.
Jeg tror man velger seg dette bevisst, hvis det er det man ønsker.
Mens de som lever "alternativt" er de som våger å bryte med A4 livet, er A4'rne kanskje de som våger å bryte med samfunnets økende oppfordring om å stadig sikte høyere og leve ukonvensjonelt.
Personlig synes jeg det til tider kan bli for mye fokus på selvrealisering, selv om jeg er klar over at mange er uenige.
Min mening er at krav og forventninger om å stadig gjøre "selvrealiserende handlinger", i seg selv kan være årsak til at noen vantrives i livene sine.
Det virker på meg som om det på en måte ikke "er lov" til å være fornøyd med det man har.
Man skal stadig søke etter å få det bedre.
Med seg selv, partneren, jobben, sine materielle goder, status og utseende.
Og med en slik tankegang, og mye fokus fra mange hold på hvordan man kan hele tiden kan og bør forbedre seg, er det lett å finne feil og mangler ved livet sitt.
Og dermed vanskeligere å sette pris på det man faktisk har.
"Moden for sorgen er enhver, moden for lykken er bare den sterke" sier Agnar Mykle.
Er man sterk eller svak hvis man sier seg fornøyd?
Meningene rundt dette ser ut til å være mange.
Jeg er fullstendig enig i at man ikke skal nøye seg med en livssituasjon man føler er mangelfull og trist.
Opplever man hverdagen sin slik, bør man forsøke å gjøre noen endringer for å få det slik man vil.
Er det ikke det det handler om? Å leve slik man vil?
Et trygt og etablert liv med faste rutiner kan for mange være nok, og vel så det.
Mennesker som foretrekker dette trenger overhodet ikke være kjedelige.
De trenger ikke være fastlåst.
De trenger ikke å være svake.
(Envher som daglig balanserer jobb, barn, fritid regninger, samboer, husdyr, matlaging og et helhjertet forsøk på å opprettholde personlig hygiene med et smil på leppene, veit at dette ikke er for puslinger.)
Disse menneskene kan faktisk være lykkelige.
Det er ingen logikk i at A4 og "selvrealisering" skal være motpunkter, slik jeg ser det.
Alt er hva man gjør det til. Selv om man har stasjonsvogn.
Og hvis det er slik at A4 er noe man ender opp som, så er vel ikke det så ille?
Man kunne i så fall endt opp med langt verre ting.
Flesteparten av barna jeg treffer gjennom jobben, ønsker seg et slikt liv mer enn noe annet.
Et trygt og stabilt hjem med foreldre som stiller opp uansett, følger dem til skolebussen og lager middag klokken fire.
Det er urovekkende mange som ikke får oppleve dette.
Og jeg tviler sterkt på at noen av dem ville brukt A4 som et skjellsord.
Det ligger ikke for alle å være spontane opplevelsesjagere med drivende pågansmot, engasjement og utferdstrang.
Noen er fornøyd med å leve et stille og rolig "standardliv", uten å stadig måtte jage etter noe mer.
Og noen kombinerer disse med glans.
Et A4 ark kan tross alt brukes og formes på utallige måter.
(Etter å ha skrevet dette, ser jeg at det på en måte kan falle innunder Rabbagasts bursdagsønske om en beskrivelse av Det Gode Liv.
Gratulerer med halvtårsdagen den 4. oktober!)
:o)
30.sep.2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
15 kommentarer:
saken er jo den at uansett hvordan man velger livet sitt velger man alltid bort noe. Jeg velger å flytte til Egypt og dermed velger jeg bort drømmen om islandshester, dobermann/rottweilerblanding og katteoppdrett. Vanskelig å velge alt liksom...
<--Et pil i hjertet-->
Et velrettet spark mot profilbeskrivelsen min eller ;)
Nadiyya: Det er et godt poeng, tror mange bruker mye tid og krefter på å skulle oppnå "alt".
Som du sier, må man velge, men som "glasurgenerasjon" (er det ikke det det kalles nå?), så er det kanskje vanskelig for oss å innse at det faktisk finnes begrensninger også? :o)
Confiteor:
*trekke ut pil* :o)
Det var ikke ment som et spark mot noen, mer som en poengtering at A4 ikke nødvendigvis trenger å være... tja - A4.
Jeg ønsket å få frem at jeg ikke er enig i beskrivelsen av et etablert liv som et kjedelig liv, selv om jeg i manges øyne sikkert kunne vært midtsidepiken for A4 Magazin. ;o)
lykkelig er den som har EN drøm å realisere, og ikke femten, som meg...! :)
Det er viktig å gjøre det som gjør man lykkligst, og ikke tenke for mye på hva andre synes man skal gjøre.
Da blir det liksom feil uansett, enten er man kjedelig, eller så er man ikke normal nok.
Det blir lett sånn at når folk ikke lenger trenger å strebe etter normalen, så går det lett andre veien, at folk streber etter å skille seg ut. Begge deler blir like feil, man er jo forskjellig, da er det ikke det samme som passer for alle. Noen trives med det "normale" livet, andre har behov for å gjøre noe annet, ingen av delene er mer riktig enn den andre.
Jeg gledet meg skikkelig til helgen fordi ingenting skjedde og jeg kunne slappe av og samtidig få mye skolearbeid unnagjort. Det føltes litt feil å glede seg sånn til å gjøre ingenting, men jeg kom til at jeg er heldig som trives med å gjøre noe så enkelt og praktisk :)
Tusen takk!
nadiyya: Hvis du trives med å ha mange jern i ilden og å hele tiden ha nye mål å jobbe mot, så er vel dette bare positivt vil jeg tro? :o)
minneapolise: Godt sagt. :o)
Det var også det som var noe av det jeg ville få frem, at det ikke går ann å sette opp en mal på hva som er et godt og fullverdig liv.
Hver enkelt har sin opplevelse av hva som er et riktig, og all respekt til dem som klarer å oppnå det de ønsker. :o)
Rabbagst: Og jeg som trodde du var en gammel traver, 'a gitt!
Hehe, skjønte hva du mente :)
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var A4. Lengter etter det livet som jeg andre ganger frykter.
Men akkurat nå ligger det så langt vekk, verken mann, barn eller stasjonsvogn innen synsvidde :)
Men ja, et slag for A4'erne, selvom jeg helst vil være mer som A3, litt mere plass å boltre seg på ;p
Confiteor: Tja, det lå langt vekk for meg også, men da jeg fikk kjæreste kom han komplett utstyrt med både bikkje og stasjonsvogn, så da ble veien plutselig mye kortere. :oP
(Kanskje du skal skrive en hyllest til A3'erne, slik at det blir balanse i slagene, hehe.)
:o)
Jeg er jo en gammel traver. Men av og til går det i galopp, ja.
rabbagast: Jeg fant faktisk ut at Sorgenfribloggen hadde toårs jubileum den 4. oktober også. :o)
Først vil jeg påpeke at dette var en velskrevet tekst.
Jeg tror alle har et eget bilde på hva som er lykke i livet. Ganske ofte er man usikker på akkurat hva det er en vil oppnå.
Jeg tror det er mange som ender opp med et veldig normalt liv (A4) som egentlig kunne tenkt seg å leve annerledes, men som har blitt ledet i den retning av samfunnet. Det føles ofte som man ikke har noe annet valg enn å gjøre som alle andre.
Jeg har ikke lyst til å leve et forutsigbart liv, men det er bare meg. Jeg synes det skulle blitt gitt mer rom for å tenke ut hva man vil gjøre med livet sitt, en det er i dag. Det kan ikke bli sagt nok ganger: Vi lever bare en gang. Slik jeg oppfatter det, er det kun en aktuell måte å leve livet sitt på, og det passer ikke for meg.
Vokse opp -> skole -> utdanning/flytte ut -> jobbe -> stifte familie -> kjøpe hus etc. -> dø i trygge omgivelser
Selvfølgelig innebærer det lykke for mange.
stian: Takk for kommentar. :o)
Man er sin egen lykkes smed, som det så klisjéfullt heter.
Det som gir mening for noen, er fullstendig utelukket for andre.
Man bør i min mening sette pris på at det er forskjeller på dette området, i stedet for å moralisere over hva som er den beste måten å leve på.
Er man misfornøyd med tilværelsen, bør man gjøre endringer. Er man tilfreds, tyder det på at man har tatt riktige valg, slik jeg ser det.
De som føler at man ikke har noe annet valg enn å leve slik "folk flest" gjør, og dermed er utilfredse med livet sitt, håper jeg kan få utvidet sin horisont til å se muligheten som ligger der, hvis de bare tør å ta sjansen.
-----------------
"Vokse opp -> skole -> utdanning/flytte ut -> jobbe -> stifte familie -> kjøpe hus etc. -> dø i trygge omgivelser
Hvis det er dette som er oppskriften, har jeg tydeligvis ikke annet å gjøre enn å vente på å dø i trygge omgivelser.
*humre*
Det er godt det finnes flere måter å se det på. :o)
Legg inn en kommentar