Gordon going commando

Jeg må innrømme at jeg har sansen for Gordon Ramsay.
Ikke fordi jeg er spesielt opptatt av maten han lager, men det er rett og slett herlig befriende å se noen si akkurat hva de mener, uten å legge bånd på seg.
Kanskje er det litt misunnelse inne i bildet, da jeg til tider kunne hatt god lyst til å være like direkte mot enkelte mennesker selv.
Men siden jeg er såpass traust, veloppdragen og høflig, biter jeg stort sett ting i meg, og gir istedet vedkommende en mental skjennepreken, kamuflert bak et stivt smil.
Så når godeste Ramsay høvler over noen uten å pakke noe som helst inn i silkepapir, er det en del av meg som gliser rått.

En annen del av meg synes imidlertid også synd på stakkaren det går ut over.
Jeg setter meg inn i denne personens sted, og forestiller meg hvor liten jeg hadde følt meg hvis det stod en svær, blond skotte og bannet meg rett opp i ansiktet.
Jeg hadde krympet meg.
Så å overvære fyrens utblåsninger er både et utløp for egen innestengt aggresjon, samtidig som det også er en leksjon i empati og ydmykhet.
Og du som trodde dette bare var enkel tv-underholdning, da gitt...

Men når medlidenheten med Ramsay's offere blir større enn den skadefro humringen, er det godt å vite at fyren tross alt har en annen - merkbart hyggeligere - side, og at også han kan bli satt på plass.
Om enn på en litt mykere måte.