Missionaries in a foreign field

"Dette går bra, dette går fint, du veit hva du snakker om, du kan dette, det går bra, det er ikke noe å grue seg til, dette kommer til å gå fint, om et par timer er det over, du veit jo hva du jobber med, dessuten er du ikke alene, du har med deg Frida, hun kan dette, hun har jobbet her i 20 år, og holdt masse foredrag, henne kan du lene deg på hvis det kniper, hun har peiling så det holder, så dette går fint."

Jeg prater med meg selv i bilen.
Jeg gjentar de positive ordene, og lurer på hvor lenge jeg må si det før jeg begynner å tro på det.
Det viser seg å i alle fall være mer enn et kvarter, for da jeg parkerer utenfor møtelokalet, er jeg langt fra overbevist.
Jeg løfter hendene fra rattet, og ser at de skjelver ukontrollert.
Jeg er trett og sliten.
Har nesten ikke sovet de siste nettene. Jeg har ikke vært mentalt tilstede verken i jobb eller privatliv de siste dagene.
Jeg har bare gruet meg, angret på at jeg sa ja, jeg har pratet med meg selv, øvd, forberedt meg og vært på nippet til sammenbrudd.
Jeg har håpet at det skal skje noe som gjør at jeg ikke kan møte opp alikevel. Vurdert å "bli syk", men funnet ut at det blir for dumt.
Det er kaos i hodet.

Jeg ser Fridas bil parkere like bortenfor meg.
Mitt siste håp om å overbevise meg selv.
Frida kan, Frida vet, Frida har erfaring og uvurderlige kunnskaper om temaet.
Hun kommer mot meg med et noe uvanlig ansiktsuttrykk.
"Jeg angrer så inderlig på at vi tok på oss dette" er det første hun sier.
"Jeg er så nervøs, jeg har forbannet meg selv de siste dagene, hvordan kunne jeg være så dum og si ja!"

Flott.

Jeg vinker motløst til håpet som peker nese til meg før det forsvinner i høstmørket.
Da var vi på scratch igjen.

Vi går inn i lokalene som foreløbig er tomme.
Vi legger fra oss papirer, permer og jukselapper og prøver å ha en samtale.
Det viser seg imidlertid å være nytteløst, da vi begge forveksler dialog med monolog, og vi blir i stedet stående og snakke nervøst til oss selv, mens vi ser på hverandre.

Så kommer de som skal høre på.
De blir flere og flere. Noen kommer bort og hilser på, andre nøyer seg med å titte nysgjerrig på oss og smile litt forsiktig.
Jeg ser at hendene mine skjelver når jeg løfter vannglasset.
Jeg er livredd.

Lederen tenner lys og sier noen velkomstord.
Deretter introduserer hun oss, og med et fryktinngytende "værsågod" er vi overlatt til oss selv.

Jeg tar ordet.
Presenterer hva jeg jobber med, og hva vi skal snakke om under foredraget.
Så plumper jeg ut i det.

"Når jeg snakker med barn, er jeg veldig opptatt av å være ærlig. Jeg vil at barna skal vite hva jeg tenker og mener, og jeg vil være ærlig med dem i forhold til situasjonen de befinner seg i. Og siden jeg er blitt veldig vant til denne måte å prate på, tenkte jeg at jeg også skulle være ærlig ovenfor dere; jeg er forferdelig nervøs!"

En mild latter går gjennom lokalene.
Blikkene er annerkjennende og stemningen blir litt løsere.
Jeg fortsetter.

"Jeg er ikke så vant til å holde foredrag, og er ganske ny i jobben min, så dette har jeg litt nerver for. Jeg hadde et håp om at jeg kunne lene meg litt på Frida her, siden hun er erfaren og utrolig kunnskapsrik, men da jeg møtte henne utenfor på parkeringsplassen her, så viste det seg at hun er akkurat like nervøs som meg!"

Latteren kommer igjen. Sterkere denne gang.

"Så dette kan jo bli et spennende foredag", sier jeg og smiler et skjelvende smil, "to nervebunter til prisen av én!"

Nå ler de høyt.

"Et spesialtilbud bare til dere", skyter Frida inn.

De morer seg.
Vi begynner.
Frida presenterer arbeidsplassen. Kommer med historikk og statistikk.
Jeg snakker om barna. Jeg leser eventyr og forteller om hvordan jeg jobber.
Det nikkes blant tilhørerne. Når vi kommer med konkrete eksempler om barn vi har møtt, summes det lett i salen.
Øyenbryn løftes og senkes, det mm'es og uff'es, hodene nikker og rister.
De stiller spørsmål, som vi kan svare på. Noen av huskelappene mine blir brukt, andre glemmer jeg. Vi improviserer, vi utfyller hverandre.
Plutselig er tiden vår ute.
Halvannen time har gått.

Og da lederen spør om vi har noe mer på hjertet før vi avslutter, kaster jeg meg ikke over muligheten til å ende mine lidelser og løpe hjem.
Jeg insisterer istedet på å lese en tekst av Bjørn Eidsvaag, til min egen store forbauselse.
Teksten forårsaker mere nikking og mm-ing.
Vi avslutter, og prøver på en keitete måte å ta i mot applausen som kommer.
Vi får hver vår vinflaske, og Giske-klemmer hun som overrekker oss dem.
Lederen kommer bort og roser oss, sier at det var utrolig bra og engasjerende.
Det kommer folk bort og tar oss i hånden, takker for at vi kunne komme.
De har lært mye, sier de. De har fått innblikk i ting de ikke var klar over.
Vi hadde gitt dem ting å tenke over.
De er i det hele tatt veldig fornøyd med oss.

Vi kommer ut på gaten, og i det jeg tenner en røyk, ser jeg at jeg skjelver enda, og at hvilepulsen fortsatt er milevis unna.
Jeg er fortsatt nervevrak, og tenker at selv om det gikk bra, så er ikke dette min greie.
Jeg kan tydeligvis formidle.
Engasjere og fortelle. Jeg skjuler nervøsiteten min godt, og greier å gjennomføre.
Men til hvilken pris?

Ja, jeg får opplyst om ting flere burde vite om.
Det er utrolig viktig.
Jeg har bedrevet opplysningsarbeid, og satt fokus på tabuemner.
Men de siste to dagene har jeg ikke fungert på jobb. Jeg har gruet meg for mye til foredraget.
Jeg har vært vimsete, glemsk og lite tilstede.
Det er ikke riktig.
Å sette fokus på barna ovenfor andre, hjelper lite når jeg selv mister fokus av å skulle gjøre det.

Alle har sine styrker og svakheter. Hvordan behandler vi svakhetene?
Hva kan man godta som sannhet, og hva blir avfeid med at man bare må øve seg?
"Alle" er nervøse for å holde foredrag.
Noen nekter plent, andre - som undertegnede - kan overtales, mot sin vilje.
Skal man akseptere at noen ikke fikser dette, eller skal man trumfe igjennom at øvelse gjør mester?
Ville man gjort det samme med de som sliter med andre ting?
Ville man satt en person med begrensede engelskkunnskaper til å lede et internasjonalt møte? Sagt at vedkommende fikk øve seg, så gikk det nok bra?

Når vi ender opp med å gjøre noe vi egentlig ikke vil eller tør -
er vi da modige fordi vi utfordrer seg selv, eller er vi feige som ikke tør si nei og dermed utsetter oss selv for noe vi veit vil være vondt?