Sorgenfri

Da jeg traff en blotter

2009-06-01T09:19:00.001+02:00

Jeg kan tenke meg at vi var rundt ti år den dagen det skjedde.
Vi var i skogen ved et vann, og hadde ingen planer utover det å faktisk være nettopp der.
Vi gikk rundt vannet, kastet stein og pinner uti, vasset litt, satt på fjellet og pratet og klatret i trærne.
Bortsett fra oss og den unge mannen i joggedress, var det ingen andre i nærheten.
Han var også ute og gikk tur, noen ganger på samme side av vannet som oss, noen ganger på motsatt side.
En helt vanlig turgåer, som vi ikke skjenket mange tanker utover det å faktisk konstatere at han var der.

Vi hadde gått utenfor stien ganske lenge, da vi begynte å tenke på hjemturen. Vi gikk mot turløypa mens vi lo og pratet, og plutselig var han der.
Midt på stien der vi kom utpå den, lå han. Vi hadde ingen mulighet til å unngå å se ham, og det var vel forsåvidt hensikten hans også.
Buksene hans var dratt ned rundt anklene hans, og der lå han rett og slett og onanerte.
I Guds frie natur, en søndags formiddag.
Som om det var en like naturlig helgeaktivitet som å spise vafler på skihytta.
Etter at vi forgjeves sjekket hjernen for referanser til hvordan man handlet i en slik situasjon, endte vi opp med å tråkke over ham, få et synkront fniseanfall, som ganske raskt gikk over til frykt for at han skulle komme etter oss.
Vi begynte å løpe, og stoppet ikke før vi kom til en fotballbane med masse folk.
Vi var trygge.

I etterkant opplevde vi verken sinne eller redsel. Bare vantro og undring over denne mannen som fant det for godt å nappe løken i vårt nærvær.

Men vi ønsket at vi hadde sagt noe til ham.
Noe som vippet ham av pinnen, en punchline som hadde redusert ereksjonen hans til en skjelvende puddingklump.
Den dag i dag har jeg fortsatt ikke kommet på noen replikk som ville hatt denne effekten.
Og ettersom jeg i dag veit at de fleste blottere sliter mentalt under sin last, veit jeg ikke om jeg ville sagt noe som såret eller latterligjorde ham.
De trenger kanskje mest av alt hjelp.

Men tanken på at han kanskje fortsatte med sine handlinger og skremte jenter i lokalmiljøet, trigger et ønske om å kommentere atferden.
Men hva sier man?

Hva slags replikk ville vært effektiv i møte med en blotter?

Skilt ved fødselen?

2009-04-16T22:56:00.004+02:00

Faced with a Dodo’s Conundrum

2009-04-15T20:24:00.002+02:00

Person A kommer hjem fra matbutikken med hendene fulle av tunge bæreposer.
I gangen roper person A på person B.
Deretter blir følgende ord uttalt av person A:

"Gidder du ta posene?"

Hva innebærer dette utsagnet?

1. Person A vil at person B skal ta imot posene, bære dem inn på kjøkkenet, og begynne å rydde ut av dem.
Selv om spørsmålet ikke omhandlet noe mere enn å "ta posene", sier det seg selv at man begynner å rydde ut av dem.

2. Person A vil at person B skal ta i mot posene, og sette dem fra seg to meter lengre inn i gangen uten ytterligere handlinger.
Spørsmålet gikk på å "ta posene", og betyr derfor ikke noe mer enn nettopp dette.

Meninger mottas med takk.

And when the lights go down, This is where I'll be found

2009-04-04T12:34:00.001+02:00

God påske til dere alle!

Hit Me Baby, One More Time

2009-03-31T21:38:00.004+02:00

I utgangspunktet er det få lystige assossiasjoner knyttet til jobben min.
Når jeg forteller om hva jeg driver med, tar de fleste på seg medfølelsesfjeset sitt, og sier noe om at jeg "må se mye rart", mens de smiler litt trist.
Gjerne med hodet litt på skakke.
Litt "awww-reaksjoner", rett og slett.
Og tankegangen er jo ganske logisk. Jobber man med vold, vil man se og høre mye vondt.
Men fakta er jo at jeg stortrives i jobben, ellers ville jeg ikke hatt den.
Og jeg ser også mye godt.
Jeg trives med å kunne være til hjelp for de som har det vanskelig, med å gjøre hverdagen litt lettere, og fremtiden litt lysere for dem, der jeg har mulighet til det.
Og det er masse positivt hos oss. Mye glede, latter og håp som gjør det som er vondt og vanskelig lettere å håndtere.

Men det kommer også dager hvor det vonde dominerer. Håpet tar seg en ferie, og man sitter igjen med sinne, fortvilelse og motløshet.
Men tviler på seg selv, og lurer på om man burde sett tegnene tidligere.
Kunne man gjort noe annerledes? Hvor stort var egentlig vårt ansvar? Det er lett å være etterpåklok.
I slike perioder kan man miste piffen.
Jeg mister miffen.

Det blir ikke sprudlende blogginnlegg av slikt.
Lite sprudling generelt egentlig.
Bare et enda sterkere ønske om å kunne få hjelpe.

"When you're standing at the crossroads
Don't know which path to choose
Let me come along
cause even if you're wrong
I'll stand by you"

There Were Voices Down the Corridor...

2009-03-26T09:48:00.002+01:00

Det er ikke lett å vite hva man skal vente seg når en åndeutdriver skal komme innom.
Kanskje er ikke åndeutdriver den korrekte termen heller. Kanskje de foretrekker eksorsist eller demonbesverger.
(Eller virkelighetsutfordret.)
Det mest overraskende med hele situasjonen, er reaksjonene som kom når det ble bestemt at en slik person skulle komme.
I tilfeller hvor man trenger håndverkere eller andre fagfolk, er det de færreste som på rappen kan nevne bekjente som kan være aktuelle til jobben.
Ofte blir det slått opp på Gule Sider, eller man ringer et godt markedsført firma.
Men når man trenger en utdriver er saken tydeligvis en annen.
Omtrent samtlige involverte kunne umiddelbart opplyse om at de kjente noen som drev med dette.
De hadde en venn som visste om noen, svogeren deres brukte en som var veldig flink, og noen påberopte seg også evnen til å kunne gjøre jobben selv.
Og i motsetning til andre fagfolk, er det forbausende liten ventetid når man skal hyre inn en eksorsist.
De kommer i løpet av tre til fem dager.
Hvilke av disse som kan betegnes som "seriøse", og hvilke som er hasjrøykende blomsterbarn bosatt i campingvogn er ikke godt å vite.
Selv har jeg et inderlig håp om at det dukker opp en samisk sjaman med tromme og festlig hatt.
Jeg hadde hatt stor glede av en som kunne danset fra rom til rom og joiket bort spøkelsene.
En del av meg har god lyst til å være tilstede når eksorsisten kommer, da jeg må innrømme at jeg er utrolig nysgjerrig på å se en slik seanse i praksis.
På den annen side er jeg veldig usikker på om jeg ville kunne komme til å reagere på en upassende måte. Har en snikende følelse av at spontan fnising og skepsis ikke vil hjelpe vedkommende i arbeidet.
Uansett hva det blir til, må jeg si jeg gleder meg til det hele skal skje.
Noen dager er mer vannvittige enn andre.

This blog is clean.

Ett fullkomligt kaos

2009-03-23T12:34:00.004+01:00

Han har hvit skjorte, bukseseler og sixpence.
Han veksler uanstrengt mellom gitar og piano, han sier morsomme ting mellom sangene og er i det helt tatt veldig sjarmerende.
Bo Kaspers er et band jeg har hatt sansen for lenge, og jeg ser derfor ikke noe som helst galt i å bli litt betatt av vokalisten der jeg står og nipper fra glasset mitt under galleriet på Sentrum Scene.
Men det begrenser seg jo ikke til Bo Kaspers eller band jeg er kjempefan av.

Så langt derifra.
Jeg har en tendens til å bli smågroupie ovenfor alle som står på en scene, eller gjør noe av nevneverdig betydydning i nærheten av den.

Så lenge de gjør det bra, vel og merke.
Kanskje er det en greie med at jeg blir tiltrukket av de som er selvsikre nok til å tåle fokuset, publikumet og presset ved å fremføre.
Det at de er i fokus og gjør noe foran andre.

For et par uker siden fant jeg igjen dagboken min fra niende klasse.
Jeg var lenge i tvil om hvorvidt jeg skulle tørre å lese den, men etter en ukes vurdering, skred jeg til verket, og satte i gang på det som skulle vise seg å bli noe av det pinligste jeg har foretatt meg i voksen alder.
Jeg er en av disse som blir utrolig lett flau av ting, og som ikke greier å se på Jakten på kjærligheten, Idol eller første epiosden av Ungkaren uten å ha pute foran øynene.
Dagboken fra niende skulle imidlertid vise seg å gå disse en høy gang, og jeg har sjelden vært så flau som da jeg leste om mine første forelskelser.

Og det var ut i fra denne dagboken jeg fant ut at mine groupietendenser begynte tidlig.

12.oktober

"Kort sagt synes jeg PM er en barnslig, femi, teit og kjedelig dust! Han sa han skulle ringe meg i dag så vi kunne finne på noe. Men da klokka ble to og jeg ikke hadde hørt noe, ringte jeg ham og han var hos Stian!!! Jævla dust! Dette er ikke noen overreaksjon, jeg har lenge visst at jeg ikke har vært forelsket i ham. Prøvd å overbevise meg selv om at jeg var det, men det nytter jo ikke i lengden. Det er krystallklart at det må bli slutt! Jeg har skrevet en liste over gode og dårlige sider ved ham. Jeg fikk en positiv og tolv dårlige. Dette går jo ikke!"

To dager senere

"I går var jeg på konsert med korpset til PM, de spilte sammen med Kari Gjærum. Jeg satt i frikirken og ventet på å se ham da, og som kom hele korpset gående inn i salen. Han hadde på seg hvit skjorte, blå bukse og vest og rødt slips, han var bare så stilig, og jeg ble bare så utrolig stolt av ham! Han satt der på scenen og spilte nydelig korpsmusikk, og det slo meg hvor glad jeg er i ham, og hvor fantastisk han egentlig er. Jeg skulle ønske jeg var klarinetten hans, hehehehehehe!!!
I pausen satt vi sammen og spiste boller og drakk Urge, og jeg bare smilte hele tiden. Og da han kysset meg, håpet jeg at alle i hele frikirken så det, så de skulle vite at jeg var kjæresten hans. Etterpå dro vi hjem til ham og hadde det kjempefint, jeg er så glad for at han er min!!! Nå har vi vært sammen i 2 måneder og to dager, herlige, flinke PM!"

Jeg innser nå at jeg aldri, aldri, aldri mer kan dømme noen ut fra deres eventuelle snåle forelskelser.
En som blir mo i knærne av en femi korpsmusiker (med tolv dårlige egenskaper), har mistet all rett til å uttale seg om noe som har med kjærlighet å gjøre.

Gjør som dere vil, jeg godtar alt.

Da det nesten gikk galt

2009-03-09T20:36:00.005+01:00

På badet har jeg en eske fyllt av juggel.
En gang fikk jeg et smykkeskrin i gave som skulle fungere som oppbevaringssted for dette, men siden jeg har en forkjærlighet for smykker og øredobber med litt størrelse på, var det ikke plass i skrinet.
Siden jeg er glad i accessories i alle slags farger og fasonger, blir det lett en kaotisk eske, hvor kjeder, armbånd og øredobber ligger sammenviklet i mer eller mindre kunstlignende kladaser.

I morges hadde jeg sett for meg at store brune øredobber ville være det eneste riktige for å fullføre antrekket mitt, og bega meg ut på fisketur i esken.
Jeg fant raskt den ene, og hang den i venstre øre. Partneren til denne var ikke like klar for å møte dagens utfordringer, og gjorde et stort nummer ut av å gjemme seg inne blandt juggelet, på hittil ukjent adresse.
Da tiden var knapp og jeg morgengretten, ble jeg raskt utålmodig.
Jeg fant øredobber som lignet i fasong, men ikke i farge, og deretter de som lignet i farge men ikke i fasong.

Og det var da tanken kom.

"Jeg kan jo kanskje ha en stor øredobb i det ene øret, og en liten en i det andre?
De har jo tross alt samme farge..."

Sekundet senere åpnet baderomsdøren seg, og Sosionomene stod der smilende, og med åpne armer mens Hallaluja-koret sang med øredøvende kraft.

"Velkommen Sorgenfri! Kom, slutt deg til oss, vi har ventet på deg! Vær vår søster, vår faglige og klesmessige partner, vær vår allierte i vår hyllest til flagrende gevanter, asymmetriske frisyrer og forskjellige øredobber, vær en av oss!"

I vantro over den vanvittige tanken som i et øyeblikk hadde slått meg, ble jeg stående apatisk i flere sekunder før jeg kastet øredobbene tilbake i esken, som om de var rødglødende lava.
Et sted går grensen.
Og med tanke på at jeg for noen måneder siden gikk til innkjøp av lilla bukser, har jeg en følelse av at jeg bør ligge lavt i terrenget en stund fremover.

Coming Back to Life - en oppsummering i bilder

2009-03-02T21:10:00.010+01:00

Jeg har, på tross av langt fravær, fått med meg å ha blitt tagget av Mirakel for en tid tilbake.
Ok, for veldig lenge tilbake...
Oppgaven gikk ut på å velge bilde nummer seks fra mappe nummer seks på datamaskinen, poste dette og kanskje fortelle litt om det.
Siden jeg ikke er spesielt stor fan av å poste bilder av meg selv eller mine nærmeste, byr dette på litt vanskeligheter, i og med at mappe nummer seks har fått navnet "Div familiebilder".
Jeg velger derfor å vri oppgaven slik at den passer bedre med mine ønsker.

Jeg poster derfor i stedet seks bilder fra de siste ukene, slik at jeg slår to fluer i en smekk - jeg følger opp Mirakels utfordring, og oppdaterer om mine gjøremål de siste ukene.

Så hva er nytt siden sist?

Sykemeldt.
Hovedgrunnen til mitt fravær, både i bloggverdenen og verden ellers.
Jeg har vært syk. Ganske lenge. En eller annen variant av influensaviruset slo meg ut i lang tid, og nektet meg å gjøre noe annet enn å ligge i sengen med lyset av. Alle bevegelser, lyder og lysglimt gjorde vondt, og jeg kokte over av feber. Fraværet fra jobb var lengre enn jeg satte pris på, og jeg var i tillegg rimelig ubrukelig som mor og samboer.
Anbefales ikke, terningkast 1.

Jeg har fått med meg en av de bedre konsertene jeg har har vært på på lang tid.
Rodney Crowell spilte på John Dee i begynnelsen av februar, og billettene var min julegave til samboer som elsker mannen. På en akseptabel, heterofil og respektmessig måte.
Håper jeg.
Dette er en countrymann av slaget jeg selv både kan akseptere og beundre. Her er det lite sanger om pick up trucks og kona som dro før han skjønte hvor mye han faktisk elsket henne. Han har tekster med innhold og styrer unna de verste countryklisjéene musikalsk sett også. Høydepunktet for mitt vedkommende var da "Highway 17" kom som ekstranummer, og man omtrent kunne høre en knappenål falle.

Garderoben min er blitt utvidet med verdens fineste Marius-kjole. Jeg er dypt forelsket i denne, og ser for meg at vi to får en strålende fremtid. Noen rare mennesker ser ut til å tro at jeg er typen som setter meg ned og strikker en Mariuskjole på en ukes tid, men jeg må nok informere om at dette nok ikke er tilfellet. Kjolen er strikket av en bekjent. En bekjent som faktisk er av typen som setter seg ned og strikker en Mariuskjole på en ukes tid.

Jeg er for tiden veileder for en student, som har praksis på jobben min. Ganske spennende i grunnen. Nye øyne ser nye ting, og jeg tvinges også til å se litt grundigere på meg selv. Så det er positivt. Men det er jo litt tidkrevende også, og jeg får vel ikke heeeelt lagt opp arbeidsdagen slik jeg jeg selv ønsker. Lange tima, mye overtid, e æ redd førr at det bli. Eller noe i den duren.

Jeg har vært på sirkus.

Og ikke bare én gang. To ganger på fire dager var jeg innom Merano, først med poden privat, og deretter med barna på jobben. Jeg vekslet begge gangene mellom nesegrus beundring for akrobatene, og et intenst hat til mannen som pisket kamelene rundt i manesjen.
Jeg er fortsatt bombesikker på at denne mannen er ondskapen selv.
Og sirkusdirektøren også. Jeg så for meg at han var en psykopat som smilte og fridde til publikum, men som på bakrommet var en vaskeekte sadist som presset sine ansatte til blod og tårer fløt i sagflisen.
Jeg er også overbevist om at de stakkars elefantene så uendelig lei seg ut, og at dette var på grunn av det miserable livet de levde som innesperrede sirkusdyr. At samboer påpekte at elefanter ikke akkurat ser ut som sprudlende energibunter i utgangspunktet, endret på ingen måte mitt syn på saken.

Og så er det Dagfinn da.
Evolusjon er et show som anbefales på det sterkeste. Passer fint sammen med en kald øl og en håndfull grepa mennesker. Terningkast fem.

Så, det var sånn ca et bilde fra hver uke jeg har vært borte, forhåpentligvis blir det ikke like lenge til neste gang!

(Oppdrag godkjent, Mirakel?)

Kanskje for at de ivaretar det kjæreste du har?

2009-01-26T12:24:00.001+01:00

Verdens Dummeste Dame bor under mine himmelstrøk.
Verdens Dummeste Dame har barn.
Barnet har foreløbig ikke vist tegn på å ha arvet sin mors idiotgener.
Forehåpentligvis slekter datteren på sin far. Uten at jeg kjenner ham, har jeg inntrykk av at han ikke giftet seg med Verdens Dummeste Dame fordi han selv var Verdens Dummeste Mann.
Selv om giftermålet alene kan tyde på at noe er galt der også.

Men uansett.
Verdens Dummeste Dame har sin datter i samme barnehage som det Sorgenfrie avkom.
Verdens Dummeste Dame var en av de som følte det var på sin plass å demonstrere høylydt da barnehagen sendte ut et brev om en - i mine øyne - minimal økning i pris pr måned.
For materiell og mat til felles matlagingsdager, med mere.
Verdens Dummeste Dame har lov til det.
Penger er penger, og det var ikke denne prisen hun ble forespeilet ved opptak osv.
Greit nok.
Jeg hadde ikke hisset meg opp, men ok, hun får lov til det.
Men hun får ikke lov til å begrunne sin harnisk med følgende utsagn:

"Vi sender jo med dem mat og drikke hver dag, de har med seg ekstra klesskift, det er vi foreldre som kjøper bleier, våtservietter og frukten de spiser der, og så skal barnehagen ha mere penger?! Med alt det vi sender med dem, jeg skjønner ikke hva vi betaler for jeg da!"

Det vil si - hun kan fint få lov å si det.
Men ikke uten å introduseres for en hel bloggverden som Verdens Dummeste Dame.

Pull Over for Dummies

2009-01-20T08:38:00.003+01:00

Til alle som ikke har blitt stoppet av politet før - her følger en enkel oppskrift på hvordan man skal te seg i en slik situasjon.
Oppskriften blir illustrert med eksempler på riktig oppførsel, og på helt-hypotetisk-ikke-i-det-hele-tatt-selvopplevd feil oppførsel.

Ok, altså:

Dersom det dukker opp en politibil bak deg på veien med blålysene på, så er det riktig å kjøre inn på siden av veien for å slippe politibilen forbi. Så langt, så godt.

Hvis politibilen da stopper bak deg og slår på fjernlysene, betyr dette ikke:
"Flytt deg, du står i veien, vær så snill og kjør videre."

Det betyr: "Ja, det er faktisk deg vi vil snakke med. "

Det riktige å gjøre er da derfor:
Stoppe helt, skru av motoren, vente på at politimannen skal komme bort og si det han har og si.

Det som er helt feil å gjøre er:
Kjøre ut på veien igjen, få politibilen etter seg, få fjernlysene på seg igjen, kjøre inn på siden av veien nok en gang, på nytt tro at de skal forbi, selv om de stopper bak deg, kjøre ut på veien igjen, bli forfulgt av politibil med fulle blålys og kjøre en halv kilometer mens du banner over at du ikke skjønner hva politiet gjør, og til slutt stoppe på en parkeringsplass, skru av motoren og være en skjelvende nervebunt.

Når politiet da kommer bort for å snakke med deg etter denne pinlige hendelsen, holder det å si én gang at du ikke har blitt stoppet av politiet før og derfor ikke skjønte at det var deg de skulle snakke med.
Du trenger ikke å si det fire ganger.
Du bør vite hvor vognkortet ligger, og ikke stamme når de spør hvem sin bil det er.
Det er nemlig helt lovlig å kjøre en bil som er registrert på sin samboer. Det er ikke kriminelt.
Når politet har fått informasjonen de vil ha, og du nok en gang har gjort et stort nummer ut av å forklare din uvitenhet i forhold til det å bli stoppet, trenger du strengt tatt ikke beklage.
Du har allerede forklart deg fire ganger, og trenger derfor ikke si at du beklager tre ganger til.
Det kan virke mot sin hensikt, og kan få politimannen til å lyse deg i ansiktet med lommelykten, mens han titter skeptisk på deg.

Det positive med en slik hendelse kan selvsagt være at din idiotoppførsel vil få den tålmodige politimannen til å sette seg rolig ned på huk ved siden av bilen din, og i detalj forklare deg prosedyren rundt det å bli stoppet, og hva det betyr når politiet bruker lys for å formidle sin hensikt - alt med en særdeles rolig og barnevennlig stemme.

Riktig avslutning vil nå være å si ha det bra og kjøre rolig videre.
Feil avslutning vil være å beklage nok en gang, starte med et drønn, kvele motoren på grunn av nerver og vinke ivrig til politiet i det de kjører forbi deg.

Da veit du hva du skal gjøre når politet dukker opp bak deg?
Fint.
Tenk da på meg som informerte deg om dette.
Strengt tatt burde du allerede visst dette dersom du har lappen, men som som kjent finnes det alltid patetiske unntak fra den regelen.
*plystre*

The Odd Couple

2009-01-14T20:00:00.003+01:00

Fra tid til annen dukker de opp på jobben min.
Psykologene.
Noen ganger kommer de alene, andre ganger opptrer de i parformasjon.
Hentet inn som mentale livreddere når situasjoner anses som kritiske.
De dukker opp med sine kofferter og faste håndtrykk, trer selvsikkert over dørstokken og takker ja til en kopp kaffe mens de mm'er og nikker ivrig under rapporten.
De som frekventerer våre kontorer går under navnene Helan og Halvan.

Hver for seg gir det liten mening, men når de entrer lokalene i tog, skal det godt gjøres å overse det besynderlige skue som deres profesjonelle partnerskap utgjør for den allmenne oberservatør.

Den ene er en to meter høy hengslete skapning med stritt grått hår og grønn allværsjakke.
Helan.
Helan har silkeskjerf viklet rundt den stilkaktige halsen sin, og hans fremtoning frembringer sterke assosiasjoner til Gudleik Knotten.
Han lukker øynene i oppsiktsvekkende lange perioder mens han snakker, og draaaar ut alle nøkkelord i setningene sine for å uuuunderstreke deres viktighet.
Han er ubehjelpelig positiv og greier sjelden å høre på andre for lenge av gangen, før hans behov for å høre sin egen stemme formidle sine egne tanker setter inn.
Da åpner munnen seg og går på autopilot.
Han er også ubehjelpelig lang, og hver gang han slenger de knoklete beina i kors (uten at høyvannsbuksene har sjans til å henge med på ferden), får man god mulighet til å studere de svarte pensokkene og den bleke hårløse leggen hans.

Så har vi Halvan.
Halvan er en stutt, liten knott på knappe 1,60, med tykt krøllete hår og markerte briller.
Han oppfyller alle klesmessige krav som stilles til psykologer utdannet på 70-tallet, og viker aldri fra cordfløyelsbukser og pologenser.
Halvan er direkte i sin fremtoning og går aldri rundt grøten.
I motsetning til Helan, som foretrekker å lede ann i alle samtaler, er Halvan den som stiller spørsmål og lytter. Han nagler deg til stolen med sine intense terapeutøyne, og noterer i ringpermen sin så pennen gløder.
Der man må rope for å bli hørt av Helan, veier man sine ord på gullvekt i samtale med Halvan.
Halvan er konstant svett, og burde derfor gå med svart pologenser. Det gjør ikke Halvan.
Halvan liker lyse farger, og ser ikke ut til å plages nevneverdig av at alle genserne hans har en betrakelig mørkere farge under armene.
Til hans forsvar lukter han alltid godt, litt som tøymykner og mentol.

Helan og Halvan er et team.
De samarbeider ofte om klienter, og følger opp både egne og hverandres saker med interesse og engasjement.
Sannsynligvis utfyller denne bisarre duoen hverandre på flere plan .
Sannsynligvis samarbeider de godt, og de har gode resultater å vise til.

I moralsk tyngende øyeblikk kan man reflektere rundt hvor modent det er å gi dem kallenavn som undergraver deres kunnskaper og autoritet.
Men når man insisterer på å ikle seg silkeskjerf og cordfløyelsbukser, bør man vel nesten regne med sosiale represalier.
Og dersom de på en dårlig dag skulle slumpe til å ta seg nær av dette, står de tross alt bedre rustet enn de fleste til å jobbe seg igjennom eventuelle traumer det måtte forårsake.
De har hverandre, og de er tross alt psykologer.

Flinke bloggerne!

2009-01-12T10:52:00.008+01:00

Jeg har vært så heldig å få en utmerkelse fra den skjønne Sokken. Tusen takk for fine ord om bloggen min, du skal vite at beundringen er gjensidig!

Følgende beskrivelse gjelder for de som får utmerkelsen:

"Denne bloggen investerer i og tror på NÆRHET- nærhet i rom, tid og forhold! Disse bloggerne er usedvanlig sjarmerende og søte, og formålet er å finne og å være venner. De er ikke opptatt av utmerkelser og selvhevdelse. Vårt håp er at når båndene på disse utmerkelser er kuttet, vil enda flere vennskap ha forplantet seg. Vær vennlig å gi litt ekstra oppmerksomhet til disse! Gi denne utmerkelsen til åtte bloggere, som igjen må velge seg åtte nye."

Jeg er aldri knipen på komplimenter og det å gi kudos der det hører hjemme, så denne utmerkelsen fører jeg gjerne videre. Litt forsinket, men alikevel. Julegaver etter jul er alltid gøy, så jeg satser på at det samme gjelder for utmerkelser i januar.
Bra bloggere bør få den rosen de fortjener, og jeg vil gjerne få gi utmerkelsen til følgende fantastiske blogger.

Busters Notater
Hvis Gary Larson og Charles Bukowski på en eller annen måte hadde greid å få barn sammen, så tror jeg Buster med sitt kamera hadde vært resultatet.
Buster har en unik evne til å formidle både humor og alvor gjennom fantastiske bilder, og har på grunn av dette sikret seg trofaste besøk fra undertegnede.

Hell Yeah

Denne dama er ute av stand til å skrive uengasjerende innlegg. Hun tar tankene du har om noe, river dem fra hverandre til du ikke kjenner dem igjen, før hun lapper det hele sammen til en søt liten pakke, slik at du sluker det rått. Morsom, smart og herlig kritisk uten å fremstå som en bedreviter.

Frøken Skavlan

Hun får blogging til å se så enkelt ut. Hun varierer mellom store og små temaer, og har en kortfattet og utrolig sjarmerende måte å skrive på. Passer fin-fint når man har fem minutter til overs og ønsker litt mentalt snacks. Og siden det er ganske ofte man har fem minutter til overs, blir det fort mange besøk her.

Mirakel

Hun var den som introduserte meg for blogging for mange år tilbake. Hun er et fantastisk menneske og en enda bedre venn, og skriver akkurat som hun er - ærlig, sjarmerende, morsom, tankefull, intelligent og jordnær.

Maria Mytterist

Denne damen er myk som en kattepus og skarp som et barberblad. Herlig variasjon i til tider vanvittig engasjerende og hylende festlige innlegg, og har også vist seg som en dyktig fotograf.

Man føler noe etter at man har vært innom her.

Brille

Denne karen veit jeg fint lite om, bortsett fra at jeg stort sett sitter og humrer i lang tid etter at jeg har vært innom bloggen hans. Han beskriver hverdagslige og ikke fullt så hverdagslige hendelser med største ro og naturlighet, alltid med en absurd undertone. Herlig!

Mannfolkprat

Etter hva jeg har fått med meg har denne karen allerede vært mottaker av denne utmerkelsen, men det hindrer meg på ingen måte i å gi ham den en gang til. Min blogg, mine favoritter - min avgjørelse.
Denne bloggen er vakker.

Tankefjas

Dette er en blogg jeg nylig har oppdaget, men som jeg fikk sansen for umiddelbart. Innehaveren er en ung, velartilkulert bergenser, og i følge seg selv er han "fortsatt til heving."
I så fall gleder jeg mer virkelig til å lese mer fra denne kanten når gjæren begynner å virke, for dette er en utrolig sjarmerende blogg.

Dere åtte - takk for at dere så ofte er med å sette et lite preg på hverdagen min i form av humor, alvor, poesi og engasjement!

Og til deg, Sokken - hadde jeg ikke fått denne utmerkelsen av deg, så hadde du også vært på denne listen. (Jeg forsøker så godt jeg kan å ikke bruke smiley'er i bloggen min, så er du snill og bare ser for deg at jeg smiler nå? Takk!)

Juleevangeliet

2009-01-09T09:42:00.003+01:00

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Mamma om at hele slekta skulle møte i familiemiddag.
Denne romjulsmiddagen ble holdt mens Mormor var slekstoverhode i familien. Og alle dro av sted for å delta, hver fra sin by.
Sorgenfri dro da fra havgapet i Østfold opp til Tønsberg, til Mormors bosted Sem, siden hun var av Mormors hus og ætt, for å delta sammen med Samboer, sin trolovede, som ventet seg akutt kjedsomhetsanfall.
Og mens de var der, kom tiden da anfallet kom, og Sorgenfri tok da sin trolovede, den stakkarslige, utendørs og gav ham en klem.
For de fant ikke husro noe sted.

Det var noen bygdefolk (også kalt fjern familie) der i nærheten som var ute på markene og holdt et riktig lurveleven med drikkevarene sine, og de trolovede sluttet seg til dem i sin fotvilelse. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem.
De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem:

«Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det hverdag i Tønsberg By; vannhullene er åpne! Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne en bar som er gild og ligger i en sidegate i sentrum.»

Med ett var bygdefolket og de trolovede omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste baren og sang:

«Ære være øl i det høyeste,
og fred på jorden blant mennesker som vil ha dens velbehag!»

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa bygdefolket og de trolovede til hverandre:

«La oss ferdes inn til Tønsberg for å se dette som har hendt, og som englene har kunngjort for oss.»

Og de skyndte seg av sted og fant øl og vin og en liten Baileys som stod i hyllen bak disken.
Da de fikk se dette, fortalte de alt som var blitt sagt dem om denne baren. Alle som hørte på, undret seg over det bygdefolket fortalte.
Men Sorgenfri tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Bygdefolket dro tilbake. De lovet og priste ølen for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.

Kan du ikke bare si det da, Sorgenfri!?

2009-01-03T13:03:00.001+01:00

Da jeg satt meg ned for å skrive i dag, var jeg fast bestemt på at jeg skulle skrive et engasjerende og tankevekkende innlegg om prostitusjonsloven.
Ja, så høye tanker hadde jeg faktisk om egne formidlingsevner.
Jeg tenkte at dette var et tema jeg kunne mye om, og at alle forutsetninger lå til rette for at jeg skulle greie å formidle mine synspunkter på en interessant måte.
Men så skjedde det som nesten alltid skjer når jeg skal skrive om problemstillinger jeg møter i jobben min.
Det stoppet opp.

Jeg greide å knote ned noen problemstillinger rundt mulige konsekvenser av loven, jeg linket til noen andre artikler, slang på noen sitater fra "fagfolk" som er aktive i debatten, og skrev noe særdeles rotete om egne erfaringer i møte med prostituerte.
Og etter altfor lang tid, og nøye gjennomlesning, kom jeg frem til at det slett ikke fungerte slik jeg hadde planlagt.
Det var verken interessant eller spesielt engasjerende, det var tråkt og vagt, i herlig kombinasjon med uoversiktlig og skråsikkert.

Det er slett ikke første gang jeg opplever dette heller, desverre.

Jeg har flere ganger forsøkt å skrive om jobben, uten at det noen gang har blitt delt med andre.
Av en eller annen grunn stagnerer jeg, og greier ikke formulere meg slik jeg ønsker. Når jeg har skrevet noe, leser jeg igjennom og ser med en gang tyve andre elementer som også skulle vært med.
Jeg føler at jeg må konkretisere, utdype, reflektere mer, få med flere vinklinger og begrunne bedre.
Det blir for stort, og jeg føler aldri at jeg får frem alle de sidene jeg gjerne skulle hatt med.

Jeg skulle ønske jeg klarte å skrive slike innlegg. Som tok for seg temaer som vold, mishandling, omsorgssvikt, senvirkninger, menneskehandel og rus på en opplysende og informativ måte.
Men jeg greier ikke.

Jeg trodde tidligere at jo mer kunnskap man hadde om noe, jo enklere skulle det være å formidle sine meninger på en selvsikker og troverdig måte.
For meg er det tydeligvis motsatt.
Jeg synes det er vanskeligere å være tydelig og konkret når jeg veit mye om noe.
Likeledes husker jeg hvor skråsikker jeg var på alt da jeg var i tenårene - kanskje fordi jeg ikke hadde peiling på noe som helst, slik jeg ser det i dag.

Hvordan kan det være så vanskelig å formidle sitt standpunkt når man egentlig har alle forutsetninger for å kunne bidra i debatten?
Hvorfor blir holdningene mine fenglset inne av manglende formidlingsevne?
Når er det enklest å mene noe?

Ed Byrne beskriver min morgen

2009-01-01T10:11:00.004+01:00

Når man insisterer på å takke ja både til nyttårsfeiring med venner og tidligvakt første nyttårsdag, inneholder starten på dagen irriterende mange av disse elementene.
Kaffen er min beste venn for øyeblikket.

Godt nyttår da!

...to guard you, and to guide you...

2008-12-30T13:14:00.004+01:00

Jeg er visst blitt stor jente nå.
I alle fall utenpå.
Statusmessig sett.
Jeg har til min store glede fått fast jobb, og trenger ikke lengre lure på hva jeg gjør om et år.
Nå er siste brikken i mitt oppskriftsmessige A4-liv på plass, og jeg trekker et lettelsens sukk over å endelig kunne ha en stabil økonomi.

Så er jeg i gang med voksenjobben min.
Jeg drar på kurs, har holdt foredrag, jeg har møter og får veiledning. Til og med en student har jeg klart å få slengt etter meg.
Og dette er snåle greier. Alt sammen.
Men kanskje mest av alt veiledningen.
En gang eller to i måneden kommer det en rund, liten mann til jobben min, hvis eneste oppgave er å snakke med meg i den tiden vi har til rådighet.
Dette er rart.
Veldig rart.
Jeg blir i utgangspunktet fascinert av enhver person som gidder å høre på meg over lengre tid uten å dreie samtalen inn på seg selv eller andre temaer, og her har vi altså en kar som utelukkende kommer på besøk for å gjøre nettopp dette.
Han husker hva vi har snakket om før, han setter i gang tankeprosesser, utfordrer meg og klarer på mystisk vis å sortere tankekaoset som til tider bygger seg opp.
Han roser meg for positive ting jeg har oppnådd, og kommer med forslag til hvordan jeg kan endre det som ikke er fullt så positivt.
Rare, rare mannen.

Jeg har oppdaget at dette er noe jeg setter veldig pris på.
At noen hører på meg med et åpent og nysgjerrig sinn.
En som ser ut til å være oppriktig interessert i alt jeg foretar meg, og som gidder å høre på bablingen min i en time.
Jeg skjønner på en måte de som blir avhengige av å gå til psykolog, eller ha andre faste å prate med.
Selv om man ikke alltid har noe konkret å ta opp, så gjør det godt å bare la skravla gå, og ha noen med deg mens du gjør det.
Jeg tror det koker ned til at det i en times tid føles som om jeg er utrolig viktig og interessant, for noen som ikke er i min nærmeste krets.
En som ser meg med andre øyne enn jeg er vant til å bli sett med.
Jeg føler at jeg blir hørt. At jeg er betydningsfull.
Slik burde alle føle seg fra tid til annen.
De burde hatt profesjonelle lyttere på apotekene.
Kanskje til og med i kassa på Rema, ved siden av nesespray og paracet.

Lille Julekveldsvisa

2008-12-23T09:28:00.002+01:00

Nå har jeg vaska golvet, og er fornøyd med det
Og jeg har ryddet gavene som "nissen" kom hit med
For folk er veldig snille og gavmilde som få
Og gir litt av sin overflod til de som bor her nå

Vi blir omtrent et dusin, med store og med små
Og vi har kjøpt inn mat og digg som vi skal smatte på
Og gavene er pakket inn, de står på mitt kontor
For ingen her får snoke, verken barna eller mor!

Så tok jeg meg en tur i går, og handlet til de små
For de skal jammen slippe det å "standardgaver" få
Så ønskene de hadde, de blir oppfyllt nå i år
"Budsjettet kan vel strekkes litt" er holdningen som rår

For julen kommer uansett, og den skal feires nå
Og savn av far og andre, det kan tære på de små
Og damene som ikke har no hjem å feire i
De kan nok savne ting som ikke noen her kan gi

De har en sterk historie som gjør at de er her
Et oppbrudd i fra hjemmet, og fra den de hadde kjær
Og planlegging av hjemmejul, det ble de avbrutt i
Og ingen trodde nok at det var slik det skulle bli

Så nå vil alle prøve, så godt vi bare kan
Og huske alle småtinga, og stelle godt i stand
Vi er litt mor og husmor, litt prest og psykolog
Litt vaktmester, litt nisse, kanskje og litt Hanne Krogh

Så blir det jul i år igjen, vi håper den blir god
Jeg ønsker alle leserne en tid med kos og ro
Ta vare på hverandre, gjør julen varm og lun
Nå skal jeg gå på kjøkkenet og tine litt kalkun

Riktig god jul til dere alle!

You Choke, You Learn

2008-12-13T13:04:00.002+01:00

Klokken 10.00 på formiddagen.

Ekspeditør: Det ble dem, ja, de er skikkelig fine, altså, så dekorative, liksom, har nettopp fått de inn, har gått masse av dem!
Sorgenfri: Ja, de var kjempefine!
Ekspeditør: Ja, det er de altså, virkelig, mm, vi har matchende øredobber også, vil du se på dem?
Sorgenfri: Æh, nja, jeg...
Ekspeditør: Også armbånd, til, vi fikk dem inn i går, jeg skal hente, så du kan se..
Sorgenfri: Altså, jeg tror ikke...
Ekspeditør: Se heeeer var de, de er bare så dekorative, altså!
Sorgenfri: Ja, se deeeer var de...
Ekspeditør: Vil du ha med matchende sett, eller?
Sorgenfri: Jeg tror egentlig at jeg...
Ekspeditør: Veldig gøy å få sett, veit du..
Sorgenfri: Nja... ok, jeg kan ta armbånd da kanskje...
Ekspeditør: Armbånd, ja, kjempefint, ikke øredobber?
Sorgenfri: Det er til mormor og hun har ikke hull i ørene så...
Ekspeditør:Haha, ja, det holder det nok med armbånd, ja, skal pakke det inn jeg, det blir ca 250 kr mer enn du hadde tenkt til å bruke, værsågod, kvitteringen ligger i posen, riktig god juuuul!
Sorgenfri: God jul, ja...

Klokken 14.00, samme ettermiddag, et titalls bæreposer og mange timers køstamping senere, lavt blodsukker og rik på erfaringer.

Ekspeditøs i klesbutikk: Det skjerfet der er en del av et sett faktisk , vil du se?
Sorgenfri: Nei.
Ekspeditøs: Det er lue og votter som...
Sorgenfri: Nei.
Ekspeditøs: Jeg kan godt hente...
Sorgenfri: Nei.
Ekspeditøs: Ok, ikke det, nei, hehe. Tenkte bare jeg skulle si i fra, i tilfelle du...
Sorgenfri: Nei. Takk for hjelpen, god jul.
Ekspeditøs: God jul....

This Is the End

2008-12-04T14:42:00.005+01:00

Jeg har brutalt blitt tagget både foran og bak, og de ansvarlige er ikke mindre enn Mirakel, Sokken, Hege Renate og Hagen på hytta.
Hvis du lurer på hva dette meme'et går ut på, har du sannsynligvis ikke lest en eneste blogg de siste ukene, men for ordens skyld:

Man skal presentere seks mer eller mindre interessante fakta om seg selv. Sannsynligvis vil vi her legge vekt på ordet mindre.

Så for de som måtte ønske å vite det:

Jeg er en person som blir styrt av indre bekreftelser, snarere enn ytre. Dette er både positivt og negativt.
Jeg er trygg nok på meg selv til å overse negative kommentarer hvor jeg veit dette er feil, men kan slite med å ta til meg genuine komplimenter og ros, dersom jeg innerst inne er usikker på hvorvidt de stemmer.

Jeg har en usedvanlig lite pen håndskrift. Jeg ble oppmerksom på dette da en lærerinne jeg hadde på barneskolen kommenterte at jeg hadde "gutteskrift", og har fått en økt forståelse for mine begrensninger på dette området da jeg mange ganger ikke forstår hva jeg selv har skrevet.

Jeg har sunget og spilt gitar siden jeg var 13, men har fortsatt angst for å spille for andre.

Da jeg skulle ha sønnen min, endte jeg opp med å få akutt keisersnitt, og da jeg våknet opp fra narkosen var jeg så omtåket at jeg insisterte på at poden skulle heter Birger. (Han heter ikke det.)

Jeg kan relatere alle livets hendelser og situasjoner til Pondus-, Nemi-, Rocky- og Larson-striper, sitater fra Seinfeld, Friends og Team Antonsen, og fra showene til Eddie Izzard og Ed Byrne. Og de som synes jeg altfor ofte plumper ut med hentydninger til disse, skal bare vite at jeg kunne vært ti ganger verre dersom jeg ikke hadde lagt bånd på meg.

Min oldemor med familie utvandret til Amerika, og som et ledd på ferden hadde de i utgangspunktet billetter til å reise med den ikke helt ukjente Titanic. I siste liten var det noe som skar seg, slik at de i stedet måtte reise med søsterskipet.
Det synes jeg egentlig fungerte helt greit, for min egen del.

Siden denne lille saken nå har vært rundt i de fleste blogger, tror jeg ikke det finnes flere å tagge.
Jeg velger dermed å bryte kjeden, og møte de grusomme konsekvensene dette måtte innebære.
Men for at jeg ikke skal risikere å få julen ødelagt av økonomisk ruin, samlivsbrudd og konstant svettelukt (eller andre katastrofale følger av det å være en kjedebryter), så kan jeg vel alltids sende mine fire taggere en fyrstekake og en sosiss når julekvelden nærmer seg, som takk for at dere tenkte på meg.

Ha en god dag!

I know your business, but I don't know your name

2008-11-29T13:11:00.003+01:00

"Jeg skal tisse!"
Jeg roper ordene inn i øret i samboer og beveger meg bakover i lokalet mens jeg fortsetter å gaule på refrenget som drønner mot oss fra scenen.
Siden toalettene ligger faretruende nær utgangen, og det fortsatt ikke er lov å røyke inne i konsertlokalet, benytter jeg muligheten til å kombinere tissepauser med røykepauser, og smetter ut etter å ha gjort mitt fornødende.

Utenfor er det for øyeblikket ingen, så jeg blir stående alene i nøyaktig tre trekk, før en blondine i slutten av tredveårene kommer deisende ut døren, i samme ærend som meg.
Vi smiler og sier hei. Hun har ikke fyr, det har jeg. Hun tenner sin Prince Mild, og dermed er vi bestevenner.

Før sigarettene har nådd stumpetilstand, veit jeg hvor hun kommer fra, hva hun jobber med, hvor lenge hun har jobbet der, hvor mye ansvar hun plutselig fikk, og hvor gode tilbakemeldinger hun har fått på det hun har fått i stand der.
Og jeg er skikkelig stolt av henne.
Jeg kan navnet på to ekskjærester, og er grundig informert om musikksmaken hennes, og faren hennes som gikk bort for noen år tilbake.

Hun har blitt oppriktig rørt over min jobb, og kan ikke få gratulert meg nok med at jeg har blitt fast ansatt, hun veit mye om samboer og sønn, og ler hjertelig når jeg sier noe småmorsomt om konserten vi begge er på, men som vi ser ut til å ha glemt for øyeblikket.
Vi er fullstendig enige om at vi må ta en røyk til sammen, og skravler videre i enda noen minutter.
Etter sigarett nummer to klemmer vi hverandre, og jeg er faktisk lei meg når hun går.
Jeg aner ikke hva hun heter.

Det er ikke første gang noe slikt skjer.
Jenter har muligens et unikt talent når det gjelder å skaffe seg venner i fylla.
De fleste jenter jeg kjenner til, klarer helt fint å gå inn på toalettet på et utested og komme ut med en ny venn to minutter senere.
Jeg har uten skrupler invitert fremmede jenter til å bli med meg inn på båsen hvis det er lang kø, og har ingen problemer med å føre en givende samtale med en tissende jente.

Samboer forklarer dette fenomenet med at fulle jenter har et så enormt skravlebehov, at ethvert opprudd fra en samtale vil være katastrofalt, og at vi derfor ukritisk kaster oss over enhver mulighet for å forsette kjatringen uansett hva situasjonen måtte være.
Han har også - i likhet med andre mannlige bekjente - forklart at en lignende tilnærming på et herretoalett sannsynligvis ville ført til akutt homseangst og en tur på legevakten.

Jeg har funnet "venner" midt på gaten, i en heis, på en tilfeldig benk i sentrum og midt i pit'en på diverse konserter.
Og det føles alltid ekte og riktig.

Jeg har ikke mange one-night stands på samvittigheten, men jeg har sikkert hundrevis av one-night pals. Med varierende resultat.

Og selv om jeg kan angre dagen etterpå, så er det i alle fall ingen smittefare.

Å herregud, det er ham! Løp!

2008-11-28T08:44:00.002+01:00

Settingen er familiemiddag med nærmere et dusin deltagere.
Noen av de yngre har funnet frem en spørrebok av typen som følger med ukeblader rundt påske- og juletider.
Den aktuelle kategorien er "Ord med flere betydninger"

Spørsmål: "Fotballag i Norge, men også en fryktet mann i middelalderen."

Svigermor: Å, det må være Odd!

Kjell sliter fortsatt

2008-11-23T10:04:00.002+01:00

Kjell har fortsatt ikke blitt fanget opp at systemet.

Subtle like a Lion's Cage

2008-11-19T13:14:00.004+01:00

Et par meter foran meg står damen med den lyse stemmen.
Hun har på seg et langt sort skjørt, og en sort heklet genser med asymmetrisk snitt.
I det ene øret henger en lang blå øredobb, i det andre en bitteliten stein i matchende farge til den lange.
Hun har et meningsløst gult skjerf surret tre-fire ganger rundt den slanke halsen, som bærer et oppsiktsvekkende lite hode med hennafarget hår og markerte briller.
Hun er manifestasjonen av alle verdens sosionomfordommer, og for å sette en ekstra spiss på det hele har hun tatt sin sydlandske manns etternavn, slik at det virkelig svinger når hun presenterer seg.
Hun har med seg cd-spiller og diktbøker, og har delt ut flust med materiale til oss fem-seks dusin "bransjefolk" som sitter som sild i tønne på ukomfortable trestoler.
Dette er damen min sjef har hostet opp et par laken for at jeg skal få høre på noen timer.

Jeg er på kurs.

Etter å ha hørt på "Reidun Meråk Dos Santos" i noen timer, begynner jeg å ane den samme tendensen som også er å spore opp hos mange andre i samme yrkesgruppe.
I alle fall de som er noe å samle på.
Hun er reflektert og allsidig, og hun ser dybde og nyanser i eksemplene som kommer opp.
Hun skifter med største eleganse og naturlighet mellom sakens ulike sider, og man kan formelig se lyspærene sprette frem over hodene til oss som hører på.
Hun er gjennomtenkt, variert og ordlegger seg aldri bastant og endelig.

Hun er selvsikker, men aldri skråsikker.

En klok dame skrev i en post at det kunne være "greit å huske på at «bare», «både», «kanskje» og «ganske» er ord tabloidene spiser."

Jeg vil i den forbindelse komme med en (ikke spesielt oppsiktsvekkende) avsløring:
Det er ikke tabloidene som spiser disse ordene, det er sosialarbeiderne som stjeler dem.

Hyyyysj...

We Can Work it Out

2008-11-16T12:29:00.004+01:00

"Jeg hang opp klesvasken i dag."
Samboer står ved siden av sengen og knepper opp skjorten, og er tydelig stolt der han forteller om sin enestående prestasjon.
"Flott!"
Jeg titter opp fra boken min og smiler til ham, i det han rister i dynen sin.
Dette var tydeligvis en mindre henført reaksjon enn hva han håpet på, så han fortsetter med å gjøre det han ofte gjør når undertegnedes mangel på entusiasme forstyrrer hans forestilling om egen fullkommenhet - han roser seg selv.

"Jeg er en ganske flink kjæreste..." begynner han prøvende.
"Som gjør sånt uten å bli bedt om det."
Jeg smiler til ham og biter i meg kommentaren som ligger ytterst på tungespissen.
Den som handler om at han ikke akkurat roser og takker meg hver gang jeg henger opp klesvasken. Eller vasker gulvene. Eller støvsuger. Eller tar oppvasken.
Jeg tenker at positiv forsterking er tingen her, og bestemmer meg for å tro på at en rosende tilbakemelding vil øke hans motivasjon for å ta mere tak i husarbeidet.
"Ja, tusen takk", sier jeg med sammenbitte tenner og et smått kunstig smil. "Da slipper jeg å tenke på det i morgen!"

Dette var tydeligvis et svar som svarte bedre til hans egen selvfølelse, og han legger seg under dynen med et tilfreds uttrykk.

Jeg håper at dette er enden på visa, men i kveld har han tydeligvis mer på hjertet.
I lys av hans utrolige talenter med klesvasken, føler han tydeligvis at det er på sin plass å si noen velvalgte ord om likestilling, forskjell på menn og kvinner og samarbeid og arbeidsfordeling i forhold.
Han kikker i taket og lar tankene flakse ut i soverommet mens hendene hans ivrig gestikulerer for å understreke hans poeng.

"Vi har alle våre felt", kommer han frem til ca syv minutter ut i monologen sin.
Nå har han kommet inn på feminine versus maskuline trekk og talenter.

"Noen ting ligger mere for kvinner, andre for menn. Dette gjelder både arbeidsoppgaver og hva som blir ansett å være akseptabel atferd.
Gutter er kanskje flinkere til sånne praktiske ting som for eksempel skifte dekk og snekre, ikke sant, mens jenter er bedre på sånne huslige greier som å innrede og vaske så det blir skikkelig reint og sånn."

Jeg er trett og biter i meg ca fjorten motargumenter.
Jeg vil sove.
"Det betyr jo selvsagt ikke at man ikke kan bytte på disse oppgavene", fortsetter han diplomatisk, da han leser av blikket mitt at noen mere liberale tanker rundt likestillingen hadde gjort susen.

"Men det vil nok ikke bli mottatt av omverdenen som like naturlig.
Jeg tror for eksempel ikke at det blir like "godkjent" at en mann striper hår og bruker sånne derre kremer som dere bruker.
Og kanskje heller ikke at jenter promper, liksom...
Nei, jeg sier det, vi har alle våre felt."

Han har konkludert, og er etter alt og dømme fornøyd med det han er kommet frem til.

Jeg titter opp fra boken min med et skeptisk blikk.

- Jeg tror vel strengt tatt ikke at promping kan kalles for et felt?
"Hva ville du kalle det?"
- Tja... ufint?
"Og jeg kaller det naturlig. Ser du forskjellen?"
- At du er en slusk, og jeg ikke er det?
"At jeg er mann, og du er kvinne."
- Det går vel kanskje mye på det samme..?
"Ja, som sagt har vi våre forskjeller. Men trass i det , kan jeg henge opp klesvask. Har du noen gang gjort noe på tvers av kjønnsrollene?"
- Jeg kan prompe. Og jeg kan begynne i natt.

Both Sides of the Story

2008-11-12T12:00:00.003+01:00

Har du hørt om den lille jenta?
Du veit, hun som var på nyhetene for en stund tilbake. Eller kanskje du leste om henne i et ukeblad?
Kanskje var det en i nabolaget ditt, eller det var en historie som en venn av deg fortalte?
Det spiller ingen rolle hvor du har hørt om henne.
Alle veit om henne i en eller annen variant.
Den vesle jenta som hadde det så vondt.
Husker du?
Hun som ble slått og utsatt for overgrep.
Hun som måtte ta seg av sine yngre søsken fordi moren var narkoman, eller faren var alkoholiker.
Husker du hvor ille du syntes det var når hun fortalte om slagene med beltet, eller at læreren hennes visste, men ikke gjorde noe?
Det var den jenta som kunne alle voksenordene på sex selv om hun bare var tolv.
Hun som aldri ble sett.
Hun som ble frastjålet sin barndom.
Husker du hvor gjerne du ville sett henne, passet på henne, forstått henne, hjulpet henne og gjort alt du kunne for at hun skulle ha det bra?
Du ville møte henne og fortelle at det ikke var hennes feil. Du ville hatt forståelse for skadene hun ble påført, hva det gjorde med henne, og du ville så gjerne trøste henne.
Husker du?

Den lille jenta er ikke liten lenger.
Hun er midt i 30-årene. Hun ser eldre ut.
Hun var ikke gammel da problemene begynte å hope seg opp. Hun ville glemme, flykte, forsvinne.
Hjelpeappratet sviktet henne. Hun klarte ikke ta i mot den hjelpen de tilbød.
De forenklet problemene hennes og satte for høye krav. Innså ikke hvor skadet hun faktisk var.
Hun har fire barn, med tre forskjellige menn.
De bor ikke hos henne lengre.
Hun klarte ikke å ta godt nok vare på dem.
Hun fester og bytter kjærester ofte.
Når hun er full, begynner hun ofte å gråte. Hun snakker om barna sine. Om hvor mye hun savner dem og hvor høyt hun elsker dem.
Hjelpeapparatet har fått henne helt opp i halsen.
Naboene rister på hodet.
Hun kan ikke være glad i barna sine slik som hun holder på.
Hadde hun bare kunnet skikke seg.

Har du møtt henne?
Hun som snakker stygt om "systemet" og drukner problemene sine i alkohol?
Hun som velger seg voldelige menn, og ikke klarer å ta vare på sine egne barn?
Husker du at naboen din fortalte deg at hun en gang var full midt på dagen?
Hun som møter deg med aggresjon og ikke tar i mot hjelpen hun blir tilbudt?
Har du møtt henne?

Synes du fortsatt synd på henne?
Ser du fortsatt den lille jenta hun en gang var?

Du er sola. Jeg er månen.

2008-11-10T23:06:00.003+01:00

Du sier du er tykk.
At du burde slanket deg.
"Bare et par kg lettere i alle fall" sier du med et oppgitt smil.
"Ja, jeg veit jo at jeg aldri blir noen modell!"

Som om det egentlig var målet ditt, men at forutsetningene ikke lå til rette for det.

Jeg skulle så inderlig ønske at det man strebet etter å være var rollemodeller.
For det er det du alltid har vært for meg.

Hadde man byttet ut moteblader med blader som tok for seg det indre i menneskene, hadde du vært covergirl hver måned.
Jeg ville klippet deg ut og hengt deg på veggen som inspirasjon.
Hatt deg på ønskelisten til jul.

Jeg bryr meg fint lite om hva du veier.
Du er et av de vakreste menneskene jeg veit om.
Det er trist at du ikke ser det selv.

Missionaries in a foreign field

2008-11-07T11:22:00.003+01:00

"Dette går bra, dette går fint, du veit hva du snakker om, du kan dette, det går bra, det er ikke noe å grue seg til, dette kommer til å gå fint, om et par timer er det over, du veit jo hva du jobber med, dessuten er du ikke alene, du har med deg Frida, hun kan dette, hun har jobbet her i 20 år, og holdt masse foredrag, henne kan du lene deg på hvis det kniper, hun har peiling så det holder, så dette går fint."

Jeg prater med meg selv i bilen.
Jeg gjentar de positive ordene, og lurer på hvor lenge jeg må si det før jeg begynner å tro på det.
Det viser seg å i alle fall være mer enn et kvarter, for da jeg parkerer utenfor møtelokalet, er jeg langt fra overbevist.
Jeg løfter hendene fra rattet, og ser at de skjelver ukontrollert.
Jeg er trett og sliten.
Har nesten ikke sovet de siste nettene. Jeg har ikke vært mentalt tilstede verken i jobb eller privatliv de siste dagene.
Jeg har bare gruet meg, angret på at jeg sa ja, jeg har pratet med meg selv, øvd, forberedt meg og vært på nippet til sammenbrudd.
Jeg har håpet at det skal skje noe som gjør at jeg ikke kan møte opp alikevel. Vurdert å "bli syk", men funnet ut at det blir for dumt.
Det er kaos i hodet.

Jeg ser Fridas bil parkere like bortenfor meg.
Mitt siste håp om å overbevise meg selv.
Frida kan, Frida vet, Frida har erfaring og uvurderlige kunnskaper om temaet.
Hun kommer mot meg med et noe uvanlig ansiktsuttrykk.
"Jeg angrer så inderlig på at vi tok på oss dette" er det første hun sier.
"Jeg er så nervøs, jeg har forbannet meg selv de siste dagene, hvordan kunne jeg være så dum og si ja!"

Flott.

Jeg vinker motløst til håpet som peker nese til meg før det forsvinner i høstmørket.
Da var vi på scratch igjen.

Vi går inn i lokalene som foreløbig er tomme.
Vi legger fra oss papirer, permer og jukselapper og prøver å ha en samtale.
Det viser seg imidlertid å være nytteløst, da vi begge forveksler dialog med monolog, og vi blir i stedet stående og snakke nervøst til oss selv, mens vi ser på hverandre.

Så kommer de som skal høre på.
De blir flere og flere. Noen kommer bort og hilser på, andre nøyer seg med å titte nysgjerrig på oss og smile litt forsiktig.
Jeg ser at hendene mine skjelver når jeg løfter vannglasset.
Jeg er livredd.

Lederen tenner lys og sier noen velkomstord.
Deretter introduserer hun oss, og med et fryktinngytende "værsågod" er vi overlatt til oss selv.

Jeg tar ordet.
Presenterer hva jeg jobber med, og hva vi skal snakke om under foredraget.
Så plumper jeg ut i det.

"Når jeg snakker med barn, er jeg veldig opptatt av å være ærlig. Jeg vil at barna skal vite hva jeg tenker og mener, og jeg vil være ærlig med dem i forhold til situasjonen de befinner seg i. Og siden jeg er blitt veldig vant til denne måte å prate på, tenkte jeg at jeg også skulle være ærlig ovenfor dere; jeg er forferdelig nervøs!"

En mild latter går gjennom lokalene.
Blikkene er annerkjennende og stemningen blir litt løsere.
Jeg fortsetter.

"Jeg er ikke så vant til å holde foredrag, og er ganske ny i jobben min, så dette har jeg litt nerver for. Jeg hadde et håp om at jeg kunne lene meg litt på Frida her, siden hun er erfaren og utrolig kunnskapsrik, men da jeg møtte henne utenfor på parkeringsplassen her, så viste det seg at hun er akkurat like nervøs som meg!"

Latteren kommer igjen. Sterkere denne gang.

"Så dette kan jo bli et spennende foredag", sier jeg og smiler et skjelvende smil, "to nervebunter til prisen av én!"

Nå ler de høyt.

"Et spesialtilbud bare til dere", skyter Frida inn.

De morer seg.
Vi begynner.
Frida presenterer arbeidsplassen. Kommer med historikk og statistikk.
Jeg snakker om barna. Jeg leser eventyr og forteller om hvordan jeg jobber.
Det nikkes blant tilhørerne. Når vi kommer med konkrete eksempler om barn vi har møtt, summes det lett i salen.
Øyenbryn løftes og senkes, det mm'es og uff'es, hodene nikker og rister.
De stiller spørsmål, som vi kan svare på. Noen av huskelappene mine blir brukt, andre glemmer jeg. Vi improviserer, vi utfyller hverandre.
Plutselig er tiden vår ute.
Halvannen time har gått.

Og da lederen spør om vi har noe mer på hjertet før vi avslutter, kaster jeg meg ikke over muligheten til å ende mine lidelser og løpe hjem.
Jeg insisterer istedet på å lese en tekst av Bjørn Eidsvaag, til min egen store forbauselse.
Teksten forårsaker mere nikking og mm-ing.
Vi avslutter, og prøver på en keitete måte å ta i mot applausen som kommer.
Vi får hver vår vinflaske, og Giske-klemmer hun som overrekker oss dem.
Lederen kommer bort og roser oss, sier at det var utrolig bra og engasjerende.
Det kommer folk bort og tar oss i hånden, takker for at vi kunne komme.
De har lært mye, sier de. De har fått innblikk i ting de ikke var klar over.
Vi hadde gitt dem ting å tenke over.
De er i det hele tatt veldig fornøyd med oss.

Vi kommer ut på gaten, og i det jeg tenner en røyk, ser jeg at jeg skjelver enda, og at hvilepulsen fortsatt er milevis unna.
Jeg er fortsatt nervevrak, og tenker at selv om det gikk bra, så er ikke dette min greie.
Jeg kan tydeligvis formidle.
Engasjere og fortelle. Jeg skjuler nervøsiteten min godt, og greier å gjennomføre.
Men til hvilken pris?

Ja, jeg får opplyst om ting flere burde vite om.
Det er utrolig viktig.
Jeg har bedrevet opplysningsarbeid, og satt fokus på tabuemner.
Men de siste to dagene har jeg ikke fungert på jobb. Jeg har gruet meg for mye til foredraget.
Jeg har vært vimsete, glemsk og lite tilstede.
Det er ikke riktig.
Å sette fokus på barna ovenfor andre, hjelper lite når jeg selv mister fokus av å skulle gjøre det.

Alle har sine styrker og svakheter. Hvordan behandler vi svakhetene?
Hva kan man godta som sannhet, og hva blir avfeid med at man bare må øve seg?
"Alle" er nervøse for å holde foredrag.
Noen nekter plent, andre - som undertegnede - kan overtales, mot sin vilje.
Skal man akseptere at noen ikke fikser dette, eller skal man trumfe igjennom at øvelse gjør mester?
Ville man gjort det samme med de som sliter med andre ting?
Ville man satt en person med begrensede engelskkunnskaper til å lede et internasjonalt møte? Sagt at vedkommende fikk øve seg, så gikk det nok bra?

Når vi ender opp med å gjøre noe vi egentlig ikke vil eller tør -
er vi da modige fordi vi utfordrer seg selv, eller er vi feige som ikke tør si nei og dermed utsetter oss selv for noe vi veit vil være vondt?

"Frøken Skavlan naken"

2008-11-04T22:29:00.005+01:00

Ok, så eksisterer det muligens et veddemål om hvor lang tid det ville gå fra undertegnede heiv seg på statcounter til det kom et innlegg om snåle søkeord.
Vel, det tok ca et døgn.
Grattis til vinneren.

Men altså.
Frøken Skavlan er en av mine absolutte favorittbloggere, og det har jeg aldri lagt skjul på.

Men vedkommende som med stjerner i øynene besøkte bloggen min i håp om å finne henne naken her inne, har nok mistolket min beundring for henne en smule.
Beklager til deg, men for all del - kudos til frøkna for hennes evne til å engasjere lesere på flere måter enn hun selv kanskje er klar over!

Død Katt. En tragedie i tre deler.

2008-11-01T14:33:00.004+01:00

Scene I

Sorgenfris kontor. Sorgenfri sitter lett opprørt ved pulten sin. Hun kler av seg skjerf og lue mens hun prater i telefonen. Håret blir bustete etter luen, og understreker det kaotiske både i situasjonen og i Sorgenfris hode.

- Ja, det er hos politiet.
"Hei, det er Sorgenfri som ringer."
- Hei.
"Hei. Ehm... jeg har kjørt på en katt, jeg....
- Javel?
"Ja."
- Og...?
"Eh, ja, jeg lurte vel bare på om det er noe sted jeg skal gi beskjed om sånt....?"
- Njaa... egentlig ikke. Det er vel ikke akkurat vårt område.
"Ikke det, nei. Nei. Nei, jeg skjønner jo at..."
- Er den død da?
"Ja, nå skal du høre, det veit jeg faktisk ikke..."
- Du vet ikke om den er død...?
"Nei, for jeg..."
- Du ringer for å fortelle at det kanskje er en katt som er død...?
"Heh, ja... Dette var en mye bedre ide i hodet mitt enn i virkeligheten, merker jeg..."
- Men så du ikke etter da?
"Jo, men jeg fant den ikke igjen.Men smellet var såpass hardt at parklyset mitt knuste."
- Ja, haha, døde den ikke da, så gjør den det i alle fall snart!
"................"
- Vi har vel strengt tatt andre ting å gjøre, så hvis ikke det var noe mer....
"Nei, jeg tenkte bare jeg skulle si ifra..... om det var vanlig liksom...."
- Nei, egentlig ikke...
"Ok, da veit jeg i all..."
- Hei.
"Eh... hadet..."

Scene II

Finner sted bare sekunder senere. Fortsatt på Sorgenfris kontor. Sorgenfri virker mere besluttsom i sine handlinger.

- Ja, lokalavisa værsego, du er kommi te' "På trå'n"?
"Hei, det er Sorgenfri!"
- Hei hei.
"Jo, atte jeg har kjørt på en katt..."
- Ha! Du æv? Du er'en tredde i da' som har ringt inn om e' påkjørt katte!
"Å....?"
- Jaja, fort gjort det, se! Mange av døm, vet du, og kjappe er'em æv! Er'n dævv eller?
"Nei, jeg veit ikke.... Jeg fant den ikke igjen..."
- Ska nok litt tell for at'n har klart seg, serru. Triste greier, det der, og kjappe er'em au, vettu!
"Ja, du sa...."
- Men hvis du'kke vet om'en er dævv eller ikke, så trur j'ække jæ setter inn no' i avvisa på det, asså...
"Nei, jeg tenkte bare jeg kunne legge igjen nummeret mitt, i tilfelle noen skulle savne en grå katt i det området?"
- Ja, det tenkte jeg æv! Grå, sier'u?
"Grå ja."
- Og det her skjedde hvor?
"Ved Uoversikteligstrekningen utenfor Ødeveiene."
- .... ød...e....vei.....ene.... da har jeg nottert det, Sorgenfri! Du får ha en fin da vidre!
"Jo, takk i lige måde."
- Hei.

Scene III

Utspilles ved ankomst til det Sorgenfri hjem. Sorgenfri starter en følelsesladet monolog i gangen.

"Jeg har kjørt på en katt! Hører du!? Jeg har kjørt på en katt, det smalt noe jævlig! Parklyset datt av og ble hengende slepende under bilen, jeg skar meg i hendene når jeg forsøkte å få det på plass, og blødde noe jævlig, men tror du noen gadd å stoppe for å spørre om jeg trengte hjelp, nei, det ville vel være for mye å forlange! Stressa følelseskalde mennesker som bare tenker på seg selv alle sammen! Jeg ble helt skjelven, skal jeg si deg! Plutselig stod den midt i veien, og så frøys den bare til da den plutselig så bilen, jeg hadde ikke sjans til å bremse og så bare PÆNG!
Da jeg var ti forsvant katten min, det var faktisk på bursdagen min, for å gjøre det ekstra ille, jeg syklet rundt i regnet med et bilde av Mons inne i en gjennomsiktig plastpose og ringte på alle dører og spurte om noen hadde sett ham, jeg gråt og ba dem se ekstra godt på bildet, noen eldre damer syntes så synd på meg at de dro meg inn og stappet i meg kaker og sjokolade, men det hjalp ikke, for Mons var borte, og jeg klarte ikke sove om kvelden, for jeg savnet ham sånn, og da jeg til slutt fikk vite at han var påkjørt, drept, død, stiv kald og begravet i naboens søplebøtte, raste hele min verden sammen, jeg hadde lyst til å dø selv, og tenk i natt er det kanskje en liten gutt som ikke får sove fordi Gråpus ikke ligger i sengen hans!
Lille Per vandrer hvileløst omkring i skogene med store tårer rennende nedover kinnene, mens han roper på pus og ikke kan forstå hvorfor pus har reist fra ham. Han leter og leter uten resultat, eller kanskje med et grufullt resultat, å herregud tenk om Per finner Gråpus med knekt rygg og flatt hode i skogkanten?!
Han kommer til å bli merket for livet, og det er min skyld, hører du, min skyld!
Jeg er grunnen til at han ikke sover i natt, jeg er Pers første møte med menneskers grusomheter, jeg er årsaken til at han stenger seg inne på rommet sitt i morgen for at ingen skal høre at han gråter, jeg er et grusomt menneske, jeg er jeg er dødens sendebud i Mondeo, jeg er en kattermorder!"

Samboer: Du ødela parklyset...?

All the leaves are brown

2008-10-27T09:22:00.003+01:00

"Tror du bladene liker å bli blåst rundt omkring, eller tror du de synes det er irriterende?"
Jeg liker å prate med barn.
De har i likhet med meg selv en god evne til å gi dyr og ting menneskelige følelser.
Jeg vurderer et øyeblikk å gi henne en Larson-bok når hun flytter fra senteret, for å sikre at hun ikke mister den evnen.

"Jeg er ikke helt sikker", sier jeg. "Det kommer kanskje ann på hvor mye det blåser?"

"Jeg tror de synes det er morsomt", sier hun.
"At det nesten blir som å kjøre karusell. De ligger på bakken, og bare venter på at det skal komme et skikkelig vindkast, også bare "Wheeeeee!!! Fortere, fortere, høyere, høyere, ææææææ, jeg bli kvalm, sett meg ned igjen!"
Hun illustrerer ivrig med hender og ansiktsuttrykk.

"Men tenk om de prøver å ha en samtale med noen?", spør jeg.
"Hvis de lander ved siden av en som de ikke har sett siden de hang ved siden av hverandre på treet, og så sier de "Halla, det var jammen lenge siden, hvordan står det til med deg da?"
"Jo, takk, ikke så verst, jeg og Asle - du husker Asle? Han som var litt markspist på stilken? Jo, jeg og Asle viiiii, ooooooiiiiiii opsidæisi, må stikke, vi seees kanskje senere, aaaaaaahhhhh!!!
Og så flakser de avgårde og lander ved siden av noen helt andre, og så gjentar det samme seg, slik at de aldri får pratet med noen!"

Jeg illustrerer vel så engasjert som henne.

"Men det kan jo være greit kanskje, for det er jo ikke alle man liker å snakke med...?"
"Godt poeng. Veldig enig med deg der, faktisk. Men noen liker man jo...."
"Ja... Jeg liker å snakke med deg."
"Og jeg liker å snakke med deg. Og jeg har altfor stor rumpe til at jeg kan flakse avgårde med vinden."
Hun fniser.
"Ja, det er sant."

"It takes all the strength I have, not to fall apart..."

2008-10-24T09:26:00.003+02:00

Jeg er så glad jeg har P4.
Jeg er så glad for at cd-spilleren i bilen min har avgått med døden, og at min snodige bil bare får inn nettopp denne kanalen.
Å, så glad jeg er for at jeg har denne kanalen til å holde meg med selskap de 40 minuttene jeg bruker til og fra jobb.
Halvannen time hver dag med P4-favoritter kan få den sindigste person til å gå av skaftet i begeistring.

Og så mye som jeg lærer av å høre på denne kanalen!
Jeg har lenge trodd at jeg har ganske god peiling på musikk, men det har jo vist seg at jeg har vært helt på jordet på dette området.
Da er det fint å ha noen som kan infomrere meg om tingenes tilstand, slik at jeg slipper å dumme meg ut i musikkdiskusjoner.

Jeg har for eksempel trodd at Pink Floyd var et band med uttallige utgivelser og et hav av gode låter på repertoaret.
Så feil kan man altså ta. P4 har nemlig lært meg at disse gutta rett og slett var one-hit-wonders, og faktisk bare er kjent for "Another brick in the wall". Der kunne jeg lett gått på en smell!

Videre trodde jeg også at Sverige var et land med utrolige mange dyktige band og musikere.
Men P4 har lært meg at de eneste bandene som kommer derfra er Kent og Roxette. Og som om dette ikke var en stor nok flause fra min musikkunnskap, så har Kent faktisk bare gitt ut tre bra låter, alle fra deres eneste album Vapen och ammunition.
(Jeg trodde de hadde holdt på i årevis!)

Og når fredagen kommer, og de fleste av oss har lyst til å høre på god musikk for å komme i stemning til helgen, så har P4 lært meg at oppskriften for å komme i denne stemningen er strengt planlagt, og at ethvert avvik fra denne planlagte spillelisten, kan føre til at helgen blir fullstendig ødelagt. I verste fall.
For å komme i helgemodus, skal man nemlig høre på følgende fire sanger helt til øregangene blør:

Friday I'm in love, I'm so exited, Hot Stuff og I will survive.
(Eventuelt supplert med Livin' on a prayer, hvis programlederen skulle slumpe til å være av den litt mer "rocka" varianten.)

Og så synes jeg det er så fint at P4, som den flotte norske radiokanalen den er, er flinke til å støtte oppunder Norges eneste fem musikere: Kurt Nilsen, A-ha, Marit Larsen, Espen Lind og Madcon.
Vi har desverre ikke flere musikere i vårt lille land, så da må jeg si jeg synes det er storsinnet av P4 og spille disse om og om og om igjen hele dagen lang, for å gi dem en sjanse i konkurransen med de store utenlandske artistene.

Og da, kjære lesere, er vi endelig kommet frem til Lyden av Frustrasjon, som i dag kan gjøre deg mange, mange penger rikere enn du var i går, hvis du bare klarer å gjette deg frem til riktig svar på følgende oppgave:

Hva skal Sorgenfri kjøpe ved neste lønning?

- Cd-spiller til bilen
- Balltre og et kart over Lillehammer.

The Great Escape

2008-10-19T21:07:00.000+02:00

Vi hadde kjørt langt.
Kanoen ble tatt ned fra biltaket, og omhyggelig lastet opp med bagasje, telt, fiskeutstyr og gitar, før to solbrente blondiner danderte seg i mellom alt pikkpakket og fant frem hver sin åre.
Det blåste lett i mot oss, og etter en halvtimes tid begynte vi å merke at det ble tungt.
Men vi skulle på tur.
Langt vekk.
Vi tok en pause på en liten strand før vi dro utpå igjen.
Vi padlet lenge. Tok en ny pause. Utpå igjen
Til slutt så vi holmen som en åpenbaring i det fjerne.
Der ville vi telte.
Vi gikk i land, dro kanoen på land og så oss omkring.
Stillhet.
Furu.
Lyden av sjø mot svaberg.
Ikke et menneske i mils omkrets.
Ikke noe kjas og mas.
Vi hadde lagt sivilisasjonen bak oss, nå var vi villmarkinger.
Ensomme ulver.
Frie.
Med et kastet hun et blikk over skulderen min.
"Er... er det der Smart Club?"
"Faen."

Sint = Sant?

2008-10-14T11:52:00.007+02:00

For en tid tilbake leste jeg et blogginnlegg om et tema som omtalte en situasjon jeg kjenner godt til.
Bloggeren hadde mange egne erfaringer og tanker rundt dette temaet, og var i sitt innlegg noe kritisk til mennesker som foretok det som i bloggerens øyne var "feil" valg i forhold til temaet.
Innlegget var i mine øyne godt skrevet, og tok opp et tema som er svært interessant å debattere.

Men det som fikk tankene i sving rundt dette innlegget, var det som senere oppstod i kommentarfeltet.

En dame tok nemlig dette innlegget ganske personlig.
(I alle fall tolket jeg det slik.)
Hun hadde gjort andre valg enn bloggeren, og var derfor høyst uenig i det som ble skrevet.
Hun var fornøyd med sine valg, og tok både disse og seg selv i forsvar.
Hun hadde bein i nesa, og bloggeren fikk passet sitt påskrevet.
Og skrev tilbake.
Og slik fortsatte det en god stund.

Og dette fikk meg til å lure litt.
Uten at jeg kjenner damen som ble provosert, kan jeg gjette meg til at vi har noen fellestrekk.
Vi er til en viss grad i samme situasjon, har gjort samme valg og er fornøyd med valgene våre.

Så kommer forskjellene.

Hun så ut til å ta innlegget som en personlig fornærmelse.
Hun var uenig i det bloggeren skrev, følte muligens at hun ble angrepet og ville således forsvare seg. Hun talte sin sak, og det med overbevisning.

Jeg tok ikke innlegget personlig.

Jeg var også uenig i noe av det som ble skrevet, men følte på ingen måte at jeg ble angrepet, eller at bloggerens uttalelser krenket meg og mine valg. Jeg følte at bloggeren også hadde noen gode poeng, og så på innlegget som interessant.
Jeg valgte å ikke kommentere det.

Så lurer jeg på hvorfor man reagerer så forskjellig.

Og den gamle klisjéen om at "du hadde ikke blitt så sint hvis det ikke var sant", lusker seg inn i bakhodet.

Er det slik?

Hvis noen uttaler seg på en måte så du føler deg truffet, er det da man reagerer med sinne?
Fordi uttalelsene får deg til å lure på om det er noe sannhet i det som ble sagt?
Og at den sannheten er såpass ubehagelig, at man vil gå langt for å overbevise både seg selv og andre om det ikke er sant?

Eller er dette bare myter?

Hvis man er trygg på seg selv, situasjonen det gjelder og avgjørelser som er tatt, vil man da kunne tåle kritikk av ens valg uten å bli sint?
Eller er man da en push-over som ikke våger/gidder å ta sine valg i forsvar når de blir utfordret?
Burde man kjempet for sin side av saken uansett?

Er det så enkelt som at sannheten gjør vondt, og at man dermed reagerer med å gå i forsvar, eller til og med i angrep?

(Og siden jeg sitter med lap-top og røyker, kan jeg ikke dy meg for å ta en Carrie-avslutning:)

Når ens avgjørelser blir kritisert og vi reagerer - betyr sint at det er sant..?

I got my hair, I got my head

2008-10-06T08:32:00.003+02:00

Noen sliter med tannlege- og legeskrekk, jeg har frisørskrekk.
Jeg ser på sveisjustering som et nødvendig onde, og sliter som regel med smånevroser både i for- og etterkant av besøket.
Årsakene er mange.
Det første er kanskje det faktum at jeg ikke liker at fremmede tar på meg, og at jeg i tillegg er barsnlig hårsår.
Jeg har aldri forstått de som sier de er nær ved å sovne når firisøren masserer hodebunen deres i vasken.
Er dette virkelig mulig?
Når jeg sitter dandert ved skyllevasken deres har jeg stort sett bare vondt i hodebunnen, og kanten på vasken gnager seg inn i nakken min.
Når de grer meg med litt kraft i hendene, føles det som regelrett lugging, og "massasjen" oppleves bare som en mild form for hodetortur.
Absolutt ingen behagelig opplevelse.

Så er det småpraten.
Dette er noe jeg sliter med i enhver setting, og når jeg i tillegg er anspent og blir lugget, har jeg overhodet ingen forutsetninger for å mestre denne hverdagskunsten.
Som regel svarer jeg høflig på det frisøren spør om, uten tilleggsopplysninger eller spørsmål tilbake.
Da tar de som regel hintet innen rimelig kort tid, og resten av besøket foregår i pinlig stillet.
Med unntak av at de som regel spør om jeg bruker diverse produkter i håret.
Når jeg svarer nei, virker det som om de tar det personlig, og blir snurte.
Derfor lyver jeg ofte og sier ja.
Både jeg og frisøren veit at det ikke er sant, men da får jeg i alle fall ikke kjeft.
De nøyer seg med å se skeptisk på meg, og understreke hvor viktig det er å bruke ditt og datt.

Så er det jo dette faktum at jeg ytterst sjeldent blir fornøyd med resultatet.
Her ser jeg jo at jeg kanskje ikke alltid er like flink til å forklare hva jeg ønsker, og at det dermed kan oppstå misforståelser.
Andre ganger vil jeg si at det utelukkende er frisørens feil.
Når jeg ettertrykkelig ber om en bob, og frisøren lager kjerringfrisyre, uten antydning til bob noe sted, mener jeg at jeg har all rett til å klandre vedkommende for min misnøye.
Eller når jeg ber om "noen få lyse striper", og går ut av salongen med barbiefarge.

Det siste som kanskje har trigget min frisørskrekk, var den gangen jeg satt med håret fullt av foliebiter på kjøpesenterets frisørsalong, og brannalarmen gikk.
Det er særs ydmykende og stå på ute på gaten med håret fullt av sølvpapir, og en snasen firsørfrakk til å toppe antrekket, mens folk peker på deg og ler.

(Du snille, vakre dame som den gang tilbød meg en røyk - jeg er deg evig takknemlig for å ha gitt meg denne sosiale livredderen.
Jeg klamret meg til den som en druknende til livbøyen.)

Så hva var resultatet av mitt siste frisørbesøk?
Gult hår, og en regelrett skjennepreken fordi jeg ikke brukte balsam.
Jeg endte dermed opp med å betale dyre summer for en fancy balsam, og en tilsvarende hårkur, og dermed ble besøket som i utgangspunktet kostet mer enn jeg satte pris på, 500 kroner dyrere.

Etter å ha gremmet meg over det altfor lyse håret i en dag, endte det hele idiotisk nok med at jeg kjøpte meg en hårfargepakke på butikken, og la inn mørkere striper selv.
I etterkant av dette, oppdaget jeg at hårtuppene i våt tilstand hadde tyggegummikonsistens.
Altså var blekebehandlingen hun ga meg en gedigen tabbe, som nå har resultert i ekstremt slitte hårtupper.

Dette betyr at jeg nå ikke kan gjøre noe som helst med håret mitt på lange, lange tider, for ikke å slite mere på det.
Og tro meg - fortvilelsen var stor da jeg innså dette.

Men da jeg etterhvert forstod at dette også vil begrense mine fremtidige frisørbesøk til "bare stusse det, takk", så følte jeg meg egentlig lettet.

Slike besøk tar nemlig 20 minutter, kan gjøres hvor som helst, og jeg slipper småprat, kjefting, lugging og hodeklemming over vasken.
Og alt dette til under halv pris.

Mitt tap, min seier, mitt hår.
Ikke rør.

Yesterday (bare litt vennlig pausetagging)

2008-10-02T08:17:00.004+02:00

Dagens høydepunkt: Ha hele ettermiddagen ute med avleggeren, uten en annen plan i hele verden enn å se på gravemaskiner.

Dagens sang på hjernen: "Fate's right hand" av Rodney Crowell

Dagens joviale: Ja, det blir fort sånn, veit du! Hahaha!

Dagens fnis: Plassere kollegas GI Joe dukke i svært utfordrende positur på hennes kontor.

Dagens snufs: "Den korsfestede sier" av Inger Hagerup.

Dagens irritasjonsmoment: Butikkekspeditører som skravler høylydt i telefonen i åpenbart private samtaler, og ikke engang gidder å legge på mens du betaler.

Dagens "for første gang": Skrevet bekymringsmeldning, pluss kjørt på noen nye veier. (Og selvsagt kjørt meg vill.)

Dagens beste måltid: En himmelsk baguett med egg og tomat, som ble kjøpt ved en tilfeldighet da egg og bacon var utsolgt. Nydelig!

Dagens spørsmål: Om Steve Buscemi og Joaquin Phoenix: Jeg sier "Stiv Busemi" og "Hoakin Finix". Andre sier "Stiv Buskemi/Bushemi" og "Djåokin Finix"
Hvem har rett?

Dagens ordtak: "Man skal ikke tro alt man hører."

Jeg utfordrer herved Helgespresso, Mirakel, Ståle, Skavlan og Tornerose til å fortelle litt om hvordan deres dag har vært.

Because Of You

2008-09-26T14:01:00.002+02:00

Vi satt alltid i ring når vi hadde morgenstund.
Vi på små stoler, og barnehagetantene på store.
Jeg husker ikke helt hva vi gjorde, men jeg tror det var sang og prating.
En av tantene var ikke ordentlig tante.
Bare nesten. Skulle bli.
I ettertid skjønner jeg at hun var lærling, men den gangen var hun bare liksomtante.
Ny og spennende.

Hun var så pen.
Hun hadde langt, tykt og nesten svart hår.
Jeg husker at hun het Elisabeth. Og at jeg syntes hun lignet på Tanita Tikaram.
En av jentene i barnehagen pleide å sitte ved siden av henne.
Jeg tror hun het Trine.
Trine pleide å legge hodet på fanget til Elisabeth, og Elisabeth strøk henne gjennom håret.
Det så så koselig ut. Godt og trygt.

Jeg hadde vært hjemme hos Trine et par ganger.
Det var rart.
Moren til Trine, klemte henne alltid når hun skulle gå.
Trine syntes ikke det var noe rart.
Hun klemte tilbake, og så sa de at de var glade i hverandre, og ønsket hverandre en god dag.
De smilte.
Jeg var ikke vant med klemmer og slike ord hjemme.
Jeg har kjærlige og gode foreldre som alltid har stilt opp for meg, men klemmer var det ikke mye av.
Jeg merket at jeg var litt misunnelig på Trine.

Noen dager senere bestemte jeg meg for at jeg ville sitte ved siden av Elisabeth.
Jeg var først ute i morgenstunden og løp for å sikre meg plassen ved siden av den store stolen hennes.
Hun hadde svarte tights på seg den dagen. Og jeg husker at genseren var lang og lilla.
Jeg var nervøs.
Vi sang og pratet, men jeg klarte ikke å konsentrere meg.
Skulle jeg tørre å legge hodet på fanget hennes?
Jeg husker hvor gjerne jeg ville kjenne hånden hennes i håret og varmen fra låret hennes.
Hjertet slo fort.
Flere ganger var jeg på nippet til å gjøre det, men jeg feiget ut.
Jeg så på låret hennes flere ganger. Pustet dypt.
Lente meg mot, og feiget ut igjen.
Jeg ville så gjerne.
Jeg så for meg hvor fint det skulle bli.

Den andre barnehagetanten begynte å fortelle en historie.
Jeg trakk pusten dypt og tok mot til meg.
Med lukkede øyne la jeg hodet i fanget hennes.
Jeg kjente det myke stoffet mot kinnet.
Det var akkurat så varmt som jeg hadde forestillt meg.
Det var fint.
Etter noen sekunder torde jeg puste igjen.
Jeg åpnet øynene og festet blikket på beina til et av de andre barna.
Jeg ventet.
Ingenting skjedde.
Hun strøk meg ikke gjennom håret.
Jeg lå i fanget hennes. Jeg lå og lå og ventet i det lengste.
Hun tok ikke på meg.
Hun strøk meg ikke gjennom håret.

Det var den første gangen jeg ble avvist.
Og jeg husker hvor forferdelig vondt det gjorde.

Når noen av barna jeg møter i jobben er slitsomt kontaktsøkende og jeg blir lei av "klengingen" deres, tenker jeg på Elisabeth.
På hvor mye jeg ønsket hennes nærhet, og hvor mye det såret meg at jeg ikke fikk den.

Og så stryker jeg dem over håret.

Eventyret om Den Sjuende Kuratoren på Trygdekontoret

2008-09-21T19:52:00.003+02:00

Det var en gang ei arbeidskjerring som skulle undersøke pengesituasjonen på vegne av en gjest på Vanskegarden.
Hun hadde jobbet både lenge og vel, og det lakket og led mot ettermiddag.
Men det var en pliktoppfyllende ansatt, så hun ville gjerne få jobben unna før hun kunne ferdes heim.
I telefonboken sin fant hun et telefonnummer som var så gildt og enkelt at det gjerne kunne tilhørt kongen selv.
"Her skal det bli godt å få hjelp", tenkte arbeidskjerringa da hun ankom det fagre sentralbordet.
Det drøyde ut før hun fikk svar.

En kroket, gammel kone med knirkete stemme og vorter på nesen svarte til slutt, etter at det hadde drøyd både lenge og vel med tuting.
"God dag god dag, gamlemor", sa arbeidskjerringa blidt. "Jeg skulle så gjerne hatt litt informasjon om sykepenger, på vegne av en av gjestene mine!"
"Det har ikke jeg noe med", svarte den gamle kona tvert.
"Jeg sitter bare i resepsjonen. Har du en fødselsdato?"
"Å, min gjest er over 40 somre gammel", svarte arbeidskjerringa. "Født en sein midsommerdag, ikke så langt unna olsok."
"Tøyeblikk" sa kona med vortene, og dermed ble arbeidskjerringa sittende i stillhet.

"Jaaaa.... det er han....eh...Iversen"
En dvask og doven trollstemme brøt etter lange stunder stillheten i luren.
"God dag, Iversen, og signe været! Jeg skulle så gjerne hatt litt informasjon omkring sykepenger!"
"Jaaa, joooo... det... skulle vel bli en råd med det. Men jeg tar til og bli gammel og skral i toppen... men.... spør du... så får vi se...."
"Ja... jeg får friste.... Jeg ringer på vegne av en gjest her på huset, hun er..."
"Å, så det er DER du ringer fra, ja... Ja... Mmmmja.... Jaha....
Vent litt, jeg skal sette det over en til en kollega, hun kjenner til "det der"....
"Hva mener du med "det der", jeg...."
"Mjaaa....'tøyeblikk..."

Og skulle du sett. Nok en gang befant arbeidskjerringa seg sittende med tuting i ørene.
Hun ventet i syv lange og syv breie, og til slutt kom det en stemme i den andre enden.
Stemmen tilhørte en svak liten fe, som var så skjelven i målet og på hendene, at hun knapt klarte å holde telefonrøret.
"Hallo?" ropte arbeidskjerringa inn i røret. "God dag og Guds fred i luren! Kan I hjelpe meg med sykepengerspørsmålet...?!"
"Hallo, barnet mitt" svarte den vesle feen spakt. "Forsøker du å få tak i Turid?
"Å, det kan godt være" svarte kjerringa. "Jeg ble satt over hit av et troll ved navn Iversen, jeg ringer i fra Vanskegarden."
"Akk og ve' da skulle du nok snakket med Turid, du... Hun er ikke her. Men bi litt, så skal jeg skal sette deg over videre. "Tøyeblikk..."

Og før arbeidskjerringa fikk summet seg, var hun på nytt plassert i ventekøen.
Hun trommet fingrene mot bordplaten og begynte å tegne kruseduller på arket som lå foran henne.
Denne gangen var tutingen både lengre og høyere enn hun hadde opplevd tidligere

"Ja, hallo...?"
Og skulle du sett hvilke kort skjebnen hadde gitt henne. For nå var arbeidskjerringa igjen kommet til vortekona fra resepsjonen.
"God dag igjen, mor og takk for sist! Jeg skulle snakket med noen om sykepenger!"
"Satte ikke jeg deg over til Iversen i sted...?"
"Jovisst, gjorde du det, men han viste seg å være en vriompeis av et troll."
"Hva..?"
"Han satte meg videre til en som ikke var tilstede, og så havnet jeg her igjen..."
"Han har vel mye å gjøre...."
"Mye å gjøre, mye å føre... kan jeg få snakke med noen som har bedre tid, kanskje..."
Vortekona sukket oppgitt, og lot god folkeskikk fare den veien høna sparket.
"Det er faktisk ganske kaotisk her nå! Det er møtedagen vår!"
Arbeidskjerringa forble taus og tørket svetten av pannen med håndbaken.

"Ja, jeg får vel prøve en gang til da....!" utbrøt hun til slutt, mens vortene ristet på nesen hennes.
Og så var kjerringa på ny i ventekø på telefonen.
Hun ventet på vel og lenge denne gangen, og da hun til slutt fikk svar, var det en stor, fæl drage i den andre enden.
"Hvem er det som våger å forstyrre meg i mine gjøremål, jeg er forferdelig viktig og opptatt, jeg lukter kristenmanns blod her, og sier du meg imot, så skal jeg ta deg! Hvem er du?!"

"Jeg ringer i fra Vanskegarden! Jeg har snakket med vortekona, trollet Iversen, den lille feen på Turids kontor, vortedamen på nytt, og nå er jeg henvist til deg. Jeg lurer sånn på om du kan fortelle meg det jeg trenger å vite om sykepenger...? Og jeg er ikke spesielt kristen, så det er nok ikke meg du lukter."
"Fødselsdato!" tordnet dragen mens flammer stod fresende ut av neseborene hennes. "Gi meg en fødselsdato!"
"Å, her snakker vi olsok, for over førti år siden", pep arbeidskjerringa med veik stemme, "damen jeg ringer for er..."
"Det er Iversen sitt bord, ikke mitt!"
Og mens tutingen gjenopptok sin endeløse sang i røret, tok arbeidskjerringa mot til seg, og krabbet frem fra under pulten sin, med skjelvende knær og klaprende tenner.

"Jaaaa, det er hos.... Iversen...?"
"God ettermiddag igjen Iversen! Hør mine ord! Jeg er arbeidskvinne og har arbeidet både lenge og vel! Jeg har ventet i telefonkø i syv lange og syv breie, jeg har snakket med vortekona, deg, feen, vortekona, dragen og nå deg igjen. Jeg har brukt mangt og meget av tid og krefter for å finne et svar. Jeg er trøtt og sliten og vil gjerne hjem snart. Kan I gi meg informasjonen jeg trenger om sykepenger...?

"Mjaaa... Jeg er ferdig for dagen nå, så jeg får ikke hjulpet deg her og nåååå. Legg igjen navn og nummer hos Wenche, så.... ringer jeg deg tilbake igjen i morgen... så... blir det nok ei råd... skal du se...."
"Wenche...?"
"Jaaa, hun med vorter i resepsjonen. Er det ok...?"
Arbeidskjerringa kjente klumpen i halsen vokse seg større.
"Jeg får vel gjøre det da...."
"Mja... Det... blir bra.... Snakkes i morgen da, og signe været!"
"Signe været ja...."

Etter syv nye lange tut, stod arbeidskjerringa med luen i hånden foran vortekona, sparket i grusen og bet i den sure eplet.
"God kveld? Vorte-Wenche? Jeg ønsker å legge igjen mitt navnetrekk og mitt telefonnummer, slik at Iversen-trollet kan ringe meg i morgen..."
"Hva gjelder det...?" bjeffet vorte-Wenche.
"Sykepenger til en beboer... og kanskje til meg selv også....."

Og snipp snapp snute så var kontortiden over, og arbeidsdagen slutt.
Arbeidskjerringa ble aldri oppringt av Iversen, og måtte ta runden med telefonkøen på nytt to dager senere.
Og har ingen sett henne, så er det mest sannsynlig fordi hun fortsatt sitter i telefonkø.

Ode til en mann med bart

2008-09-17T21:04:00.002+02:00

Min kjørelærer var redd for å dø.
Det var kanskje ikke en konstant og ektefølt angst som preget alle sider av livet hans, men dette var likefullt ordene han brukte.
Han brukte dem når jeg kastet meg inn i rundkjøringer under mottoet "den rekker jeg", og når han måtte bråbremse for meg når jeg glemte høyreregelen.

"Ida, jeg er så redd for å dø", sa han.
Og jeg forstod ham.

Når jeg glemte høyreregelen fortsatte han uttalelsen med at det var han som i slike situasjoner ville måtte ta støyten, siden han satt på passasjersetet.
Jeg nikket, og måtte innrømme at mannen med bart hadde et godt poeng der.
Hver gang jeg kjører forbi den lille sideveien som går ut ved brannstasjonen, tenker jeg på ham og disse ordene.
Det var der de ble uttalt.

Når jeg begrunnet min - i hans øyne - hasardiøse kjøring med forskjørsrett, forklarte han meg rolig at det gjør akkurat like vondt å kræsje selv om man har retten på sin side.
Dette sa han da jeg var i ferd med å brøyte meg inn på storveien i fra den humpete parkveien.
Og det var jo sant.
Og det er fortsatt sant, tenker jeg når jeg kjører over humpene.

Min kjørelærer likte Ole Paus.
Det kom ofte godt med på våre mange turer.
En gang spurte han meg om jeg hadde hørt Ole Paus synge Sangen om Carl Ivar.
Da jeg svarte nei, var han galant nok til å synge hele sangen for meg.
Med hes røst og upåklagelig innlevelse.
Jeg tenker alltid på ham og den sangen når jeg kjører forbi Halden-blomstene.
Det var der han sang den.

Og så likte han vitser. Og britisk humor.
En gang lo han seg fillete når han i detalj fortalte meg en sketsj om grekerne som på en guidet tur i London hadde blitt informert av turguiden om at en bygning var over 200 år gammel, hvorpå den ene grekeren toneløst henvendte seg til den andre med et sarkastisk "Gee, I can't wait to get back to Greece and tell all about it."
Denne vitsen kommer jeg alltid på når jeg kjører forbi fossen i nabobyen.

Så du skjønner det, kjære kjøreskolelærer, at når jeg manøvrerer min slitne Mondeo gjennom byens gater og landskap, ja, så hender det at du fortsatt sitter ved siden av meg på passasjersetet.
Selv etter alle disse årene.
For foruten at du gjorde meg i stand til å bestå en oppkjøring og bli en ansvarlig billist, så skulle det altså vise seg at dine personlige særpreg også henger igjen.
Du sitter i byens veier, kryss og midtrabatter, og jeg kan plutselig bli oppmerksom på deg når jeg runder et hjørne, og husker noe snålt du sa når vi kjørte akkurat der.
For la oss bare innse det, du sa mye snålt.

Men du sa også mye lurt.
Og jeg vil du skal vite dette:
Jeg har aldri brutt høyreregelen (nesten) og aldri kræsjet. Jeg lærte meg til slutt å mestre bakkestart, men er fortsatt ikke glad i å lukeparkere. I hvert fall ikke med stasjonsvogn.
Jeg holder stort sett fartsgrensene, er høflig i trafikken og liker fortsatt Ole Paus.

Uten at jeg skal ta munnen for full, vil jeg påstå at du gjorde en god jobb.

A4-livs bloggere = Supermennesker?

2008-09-14T18:17:00.003+02:00

Det er nå tre uker siden jeg begynte i full jobb, og parkerte avleggeren i barnehagen.
Det har vært tre fantastisk bra, og fantastisk slitsomme uker.
Ikke bare begynner dagen min kvart over fem om morgenen, jeg har i tillegg enkelte dager ikke vært hjemme igjen før ved sekstiden om kvelden.
(Grunnet frivillig overtid pga mange nye ting å sette seg inn i, lang vei til jobb og at jeg til tider faktisk har ærend også...)
Når jeg da ankommer heimen, er mye av koffeinfutten borte.
Nesten helt forduftet faktisk.
Men da vil jeg jo ha kvalitetstid sammen med gutten som jeg ikke har sett siden morgenen, og når han har lagt seg, så var det husarbeidet da.
Og når det er gjort, så bør man jo ha litt tid sammen med samboeren også.
Og så var det plutselig tid for å legge seg igjen.
Så i en innkjøringsperiode, så har enkelte ting måttet vike unna for min nye hverdags utfordringer.
Dette er i første omgang trening, blogging og tid for meg selv og gitaren.

Og så sitter det da noen bloggere der ute.
Med mann, barn, full jobb, hobbyer og styreverv, som har et aktivt sosialt liv, som trener, går ut og leser bøker og ser filmer i hopetall.
De sitter der med full pakke, og klarer alikevel å skrive hyppige og engasjerende blogginnlegg.
De er morsomme, samfunnskritiske og velartikulerte, de deler av sitt liv og sine opplevelser, og de får det til å se så lett ut.
Når andre - det vil si undertegnede - har kræsjet nesegrus i sofaen klokken kvart på ni med et slitent men tilfreds smil om munnen, setter de seg sprudelende ned foran pc'en og har overskudd i massevis til å blogge om dagens hendelser.

Jeg mistenker herved dere alle for å supermennesker som aldri sover, eller at dere har oppladbare batterier operert inn i ryggtavla.

Men gi meg litt tid, og et par bøtter kruttsterk kaffe, så skal jeg ta dere!

Break on Through to The Other Side

2008-08-23T12:58:00.004+02:00

Svetten piplet nedover ryggen etter at vi hadde strevd oss opp den lange bakken til huset i stekende sol. Gradestokken ropte om nåde, og selv vinden hadde kapitulert.
Vi var rødmussede og klamme, og hadde ansiktsuttrykk som bare burde være tilstede etter maratonløping eller heftig sex. Vi hadde kun tropevarme og dårlig kondis å skylde på.
Og selvsagt det faktum at vi begge hadde en lang arbeidsdag bak oss.
Vel fremme ved døren fomlet jeg etter nøklene, mens jeg tenkte på de kalde brusboksene i kjøleskapet.
Deres dager var talte.

I det fomlingen vedvarer, begynner det å gå opp for meg at nøklene mine ikke er der de skal.
Jeg kjenner en klump i brystet, men forsøker å holde fatningen til alle alternativer er utforsket.
Etter å ha endevendt lommer og veske, må jeg til slutt erkjenne det grufulle fakta om at vi er utelåst.
Hun ser på meg med tomt blikk.
"Og samboeren din...?"
"Timesvis unna..." fullfører jeg.
"Så er vi altså låst ute..."
"Jepp."
"Ok."

Etter et par sekunders fortvilet apati, begynner vi og handle.
Vi sjekker vinduene.
Verken stuen, kjøkkenet eller soveromsvinduene gir oss noen hjelp.
Som de idiotisk ansvarsfulle menneskene vi er, så ville det selvsagt ikke falle oss inn å reise hjemmefra med åpne vinduer.
Og tanken på å legge ut en ekstranøkkel, har heller ikke vært aktuell.
Ikke før nå i det minste.

Med ett gir universet oss et brukbart kort.
Baderomsvinduet.
Det står på gløtt. Brusen er igjen innen rekkevidde. Vi øyner et håp i horisonten.
Vinduet er smalt, og høyt opp på veggen. Men det er ikke umulig.
Her må det kreativ tenkning til, og tørsten gjør oss oppfinnsomme.

Minutter senere står jeg vaklende og balanserer på grillen, mens hun bredbeint og skjelvende forsøker å holde den støtt.
Med gelebein tar jeg tak i vinduet med en søkende hånd og forsøker å dra det mot meg.
Det stopper.
"Sikkerthetsgreia...." mumler jeg innimellom noen mindre pene fraser.
"Jeg når den ikke, den er for høyt opp!"
"Jeg henter sykkelen", forkynner hun, og forlater meg vettskremt på grillen, der jeg klamrer meg til vinduskarmen for harde livet.

I neste sekund befinner jeg meg med et bein på en vaklende grill, og et bein på et enda mer ustødig sykkelsete.

"Det hjelper ikke, den er fortsatt for langt unna!"
Jeg strekker armen og fingrene det jeg er i stand til, men når fortsatt ikke opp.
"Det nytter ikke!"

I noen klamme sekunder står vi rådville.

"Gi meg grillspydet!" utbryter jeg med lyspære over hodet.
Hun adlyder sporenstreks, og litt seinere har jeg klart å dytte opp sikkerhetslåsen, og fått vinduet på vid gap.
Hun jubler og strekker armene i været, mens jeg, i min forvrengte positur, nøyer meg med å smile anstrengt over innsatsen vår.
Jeg gjør deretter et mindre grasiøst hopp, lander med magen på vinduskarmen, og slår nesten pusten ut av meg.
Jeg blir hengende å dingle et øyeblikk før jeg kjenner to støttende hender under leggene mine.
Med hodet inntullet i baderomsgardinene og rumpa hengende ut, begynner vi vaggingen, og det omfattende arbeidet det er å få beinet mitt opp i karmen.
Etter en god stund med vralting og vrikking, banning og pusting, har vi klart det.
Deretter får jeg en svært ufrivillig overvekt innover, og deiser ned på tørketrommelen med hofta først.
Jeg slår hodet i veggen, og banner som en håndverker, mens jeg stabler meg på beina igjen.

Svett og haltende går jeg ut i gangen og låser henne inn.
Vi knerter brusen, mens jeg forsøker å få hvilepuls igjen.

Hun tømmer halve boksen og ser på meg:
"Er du litt overrasket over hvor lett det er å bryte seg inn hos noen?"

"Nei, i grunnen ikke!"

Jeg skulle bare.... Nok en gang.

2008-08-20T11:36:00.009+02:00

Jeg skulle jo egentlig bare ha denne til avlegger'n.

Men så måtte de jo selvfølgelig ha sånn derre salgsgreier, og kampanjer og 3 for 2 og sånn...

Og så Vips!

Jeg velger å tro at alle har sin svakheter og at disse er med på å gjøre oss sjarmerende. Og menneskelige. Og normale. Og i hvert fall ikke ufornuftige og svake.

Informasjon om Krisesenter

2008-08-15T21:55:00.004+02:00

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive et innlegg som tar for seg problematikken jeg møter i jobben min.
Men de gangene jeg har prøvd, har jeg alltid konkludert med at det blir så altfor, altfor mye, og at jeg har så mye på hjertet at det ikke lar seg begrense.
Idag leste jeg en post fra Victoria, hvor hun beskriver hvordan hun klarte å gå i fra en voldelig partner.
I denne sammenhengen nevnte hun krisesenter. Jeg tenkte derfor at jeg i stedet for å skrive om titalls aspekter ved mishandlingsforhold, at jeg heller skulle bedrive litt opplysningsvirksomhet.
Min erfaring er nemlig at det er langt fra alle som veit hva et krisesenter er, og hva slags arbeid som utføres der.
Derfor vil jeg i dette innlegget forsøke å besvare noen av de vanligste spørsmålene jeg får, og håper at det kanskje kan være til hjelp for noen.

Hva er et krisesenter?
Et krisesenter er et sted hvor kvinner (med eventuelle barn) som har vært eller er utsatt for vold/overgrep, kan søke hjelp.
Vi kan tilby et trygt bosted i en overgangsperiode, samtaler, praktisk bistand og råd.

Er det et egnet sted for barn?
Hvis du og/eller barna er utsatt for vold i hjemmet, vil du i perioden på senteret skjerme dem for dette.
Krisesentre har egne opplegg for barn, og ofte er det en ansatt ved senteret som fungerer som barne- og ungdomsansvarlig.
Alle ansatte ved senteret har god kjennskap til hva det innebærer å leve i mishandlingsforhold, og hvordan dette påvirker barna.
Vi streber etter å best mulig ivareta barns behov gjennom samtaler, aktiviteter, og evnetuelt samarbeid med andre instanser.

Må man ha blitt slått for å komme på krisesenter?
Nei. Det er ikke slik at vi ser etter sår og blåmerker for å vurdere om du "kvalifiserer" til opphold.
Vold finnes i mange varianter, og psykisk vold (trusler, trakassering, kontrollerende atferd) kan også være grunner til å søke hjelp hos et krisesenter.
Du trenger ikke "bevise" at du har vært utsatt for vold, vi er her for å bistå deg i en vanskelig situasjon, uansett hva bakgrunnen din måtte være.

Hvem kan ta kontakt, og hvordan gjør man det?
Alle kan ta kontakt med krisesenteret.
Noen blir henvist av politi/legevakt/barnevern osv, andre tar kontakt på egen hånd.
Siden et krisesenter er ment å være et trygt og stabilt sted for mor og barn, vil de fleste vegre seg mot å ta imot rusmisbrukere og mennesker som er alvorlig psykisk syke som beboere. Et krisesenter er ikke et behandlingsted, men et sted som tilbyr hjelp og støtte i trygge omgivelser. Det betyr imidlertid ikke at folk som havner innunder disse kategoriene ikke kan benytte seg av andre tilbud ved senteret.
I lenkelisten min ligger det en oversikt over krisesentre i Norge. Der kan du finne telefonnummer du kan ringe. De fleste sentre har folk på vakt hele døgnet, slik at du alltid vil treffe noen hvis du tar kontakt.

Koster det noe å bo der?
Ja. Varierende fra senter til senter, men stort sett et sted mellom 50 og 100 kr i døgnet. Har du ikke penger, kan de på senteret hjelpe deg å ta kontakt med sosialkontor for å få dekket oppholdet. Samtaler er gratis.

Hva slags praktisk bistand kan jeg få på senteret?
Du bestemmer selv hva du ønsker hjelp til. Ofte vil slik bistand innebære at vi kan sette deg i kontakt med advokat/sosialkontor/familievernkontor, hjelpe deg å anmelde forholdet, hvis det er ønskelig, hjelpe deg å lete etter leilighet osv.

Er det slik at det sitter forslåtte damer i hver krok, og at det er gale ektemenn på utsiden som forsøker å bryte seg inn?
Noen kvinner kommer inn med synlige fysiske skader, andre ikke. Jeg har aldri opplevd at noen forsøker å ta seg inn.

Har dere taushetsplikt?
Ja.

Hvem jobber ved senteret?
Mange forskjellige mennesker. Noen har utdanning, andre ikke. Felles er at alle som jobber ved senteret har erfaring og kunnskap om mishandlingsproblematikk.

Mister jeg barna om jeg kontakter dere?
Å søke hjelp for å komme ut av en voldsforhold vil snarere styrke saken din. Alle krisesentre i Norge har opplysningsplikt til barnevernet.
Dette betyr i praksis at vi ofte (ikke alltid) samarbeider med barnevernet for å legge forholdene best mulig til rette for barna, og for å styrke mors omsorgsevne i tilfeller hvor dette er nødvendig.

Jeg ble utsatt for incest/voldtekt/overgrep tidligere. Kan jeg ta kontakt selv om det ikke er en akutt situasjon?
Ja. Mennesker som har opplevd slike ting, kan benytte seg av samtaletilbud for å få bearbeidet dette.

Hvordan er det å bo på senteret rent praktisk sett?
Det blir litt som å bo i et kollektiv. Du kan få eget rom, eller dele med andre, alt etter senterets kapasitet og pågang. Du har selv ansvar for matlaging, klesvask osv, og bidrar til fellesskapet med praktiske gjøremål.

Er det ventetid for å komme inn?
Nei. Så lenge senteret har ledig plass, skal du kunne komme på dagen, dersom situasjonen din er akutt. Dersom senteret har fullt, kan vi hjelpe deg med å ta kontakt med et annet krisesenter.

Til slutt vil jeg bare påpeke at det er mange typer vold, som arter seg på forskjellig måte.
Per Isdals definisjon lyder som følger:

"Vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje, eller slutte å gjøre noe den vil."

Hvis dette beskriver din livssituasjon, ikke nøl med å ta kontakt.
Skulle det være noen spørsmål utover de jeg har gått igjennom, så spør gjerne i kommentarfeltet, eller send meg en mail.
Maildressen finnes i profilen min.

Spre ordet! :o)

Got to Get You Into My Life

2008-08-14T22:30:00.002+02:00

Jeg: Hei, gamle olabukse, det var jammen lenge siden!

Bukse: Ja, jeg trodde nesten du hadde glemt meg, jeg... Har ligget her og kjedet meg bakerst i skapet de siste to månedene...

Jeg: Sorry, det har vært sommerferie, veit du. Piratbukser, shorts, skjørt og kjoler har vært veldig pågående den siste tiden.

Bukse: Jaja, har jo forsåvidt forståelse for det. Men du har kanskje litt mere tid til meg fremover nå, eller?

Jeg: Ja, det skal vi nok ordne. Vi tar igjen det tapte nå som det blir kaldere, veit du. Hva med en tur ut i dag?

Bukse: Gjerne det, blir fint å strekke litt på beina igjen, haha... Tok du den?

Jeg: Joda, festlig. Har du tid med det samme?

Bukse: Javisst, tar gjerne en tur ut jeg! Kom igjen!

Jeg: Du, si meg... Har du slanket deg i sommer...?

Bukse: Nei, har ikke gått aktivt inn for det...

Jeg: Var du i tørketrommelen før du havnet i skapet?

Bukse: Nei, var ikke det heller.

Jeg: Du virker litt.. smalere nå....

Bukse: Du sier ikke det...

Jeg: Du var da mere snill og romslig før, mener jeg å huske...

Bukse: Har det fallt deg inn at det kanskje er du som har blitt mer romslig...

Jeg: ...............

Bukse: To måneder med mye god mat og drikke, har kanskje satt sine spor... Kanskje vi har vokst fra hverandre. Hahahaha!

Jeg: Nå synes jeg du er vemmelig og trangsynt!

Bukse: Det er vel heller kanskje du som har litt problemer med synet...? På den måten at du ikke vil innse sannheten?
Hei, slapp av litt da, jeg kan ikke tøyes i det uendelige, knappen sitter faktisk forbausende godt fast! Hvis du skal rive og slite sånn i meg, vil vi ende opp med å lide oss gjennom dagen begge to!

Jeg: Faen da...

Bukse: Du, dette er ikke min skyld faktisk... Jeg er den samme, det er du som har est ut.

Jeg: Så det er ikke deg, det er meg...?

Bukse: Helt korrekt. Sad, but true. Bør vi ende det her og nå, eller...?

Jeg: Tja... nei... Du er yndlingen min. Jeg gir ikke slipp på deg så lett, må du tro! Gi meg en måneds tid, så snakkes vi igjen da? Venter du?

Bukse: Jeg venter på deg, veit du. Som jeg alltid har gjort. Vi har for mye historie sammen til at jeg kan glemme det sånn helt uten videre. Må vel stille opp for flittige brukere!

Jeg: Du er verdt å gjøre en innsats for! Goingen min!

Bukse: Å, du er nå søt også...

Jeg: Prates siden da!

Bukse: Det gjør vi. Lykke til!

Jeg: Takk!

Communique

2008-08-11T22:31:00.003+02:00

Nachspielsamtale

Etter at brillemannen som for øyeblikket deler sofa med meg plutselig bryter ut i latter, henvender jeg meg til ham med et spørrende smil.

- Hm? Hva ler du av?
Jeg kom bare til å tenke på noe... hahaha!
- Hva da?
Jo, tenk liksom... at hvis du skulle drepe noen da...
- Eh... ja...?
Jo, alle dreper jo liksom på samme måte... kniv eller pistol liksom... så blir det masse blod og gørr og, ja...
Politiet er sikkert lei av å se de samme mordtypene hele tiden, ikke sant?
- Ehm... jeg veit nå ikke om politiet ønsker seg... *avbrytes*
For det må jo bli kjedelig, tenker jeg! De hadde sikkert satt pris på litt mer oppfinnsome drap, liksom! Sånn som i filmer og sånn. Men kanskje litt mer morsomme da.
- Ja, de hadde nok humret i skjegget hvis de kom over lik dandert på påler til en forandring...
Ja! HAHAHA! Du og jeg, veit du, vi er på samme bølgelengde, faen meg bra, ass!
- Ja, dette er storveis.
Men hør nå da... hvis jeg skulle drept noen liksom, så skulle jeg gjort det med en ål.
- En ål?
En ål! Jeg skulle frosset ned en ål, og når den var bånnfrossen, skulle jeg tredd den gjennom magen på en fyr.
- Fiffig...
Ja, for tenk da når politiet fant ham mange timer senere, så ville jo ålen blitt slapp igjen! Den hadde jo tint, skjønner du?
Så står de der og klør seg i huet og lurer på åssen i helvete den ålen har spiddet fyren, ikke sant?!
Han ligger der bare skikkelig dau, ikke sant, med en slapp ål gjennom magen! Hahaha! Så jævlig bra!
- Originalt... Absolutt originalt....
Jeg skulle faen meg skrevet bok, jeg!
- Med slike planer skal du ikke se bort i fra at det kanskje vil bli skrevet bøker om deg?
Nei, haha! Tenk det. Det hadde vært noe det!
"Ål-morderen" liksom! Haha! Altså... at jeg dreper med ål da.... ikke at jeg dreper ål... det er jo ikke noe spes, liksom...
- Nei, da heter man vel strengt tatt bare "fisker"...
Ja... Vil du ha en øl til?
- Herregud, ja.

Dom Som Försvann

2008-08-10T15:19:00.003+02:00

Sommeren er tiden da man treffer mange kjentfolk.
Folk flest kryper på denne årstiden ut av vinterhiene sine, de kommer tilbake til hjembyen på ferie, og rett som det er ser man et kjent fjes når man beveger seg ute.
Stort sett er det jo ikke noe verken rart eller vanskelig med dette, så lenge det er kjentfolk man har et forhold til.

Det snåle oppstår når man tilfeldig og uventet treffer på mennesker man ikke har sett på lenge.
Særlig når man snakker om mange, mange år.

I sommer har jeg truffet seks mennesker som faller innunder denne kategorien.
Mennesker som jeg var venn eller bekjent med for 10 - 20 år siden.
(Jeg følte meg fryktelig gammel, da jeg skrev den setningen, merket jeg.)
Og disse møtene blir ofte noe anstrengt for mitt vedkommende.
Begge veit at man sannsynligvis ikke har stort å snakke om, det er tross alt en grunn til at kontakten ble brutt.
Men høflighet og sosiale normer tilsier at man ikke kan la vær å veksle noen ord når man først har blitt oppmerksom på hverandre.

Og dermed er man i gang.

Disse samtalene begynner med et smil, og et hei, etterfulgt av et "lenge siden sist, hvordan går det med deg?".
På dette svarer man selvsagt "jo, takk bare bra", før man gjentar spørsmålet og får samme svar tilbake.

Nå er innledende runde unnagjort, og man beveger seg over til de obligatoriske spørsmålene for å båssette hverandre.
Jobb, sivilstatus og bosted.
Dette skal vanligvis ikke ta mer en toppen tre minutter. Det er effektivt, oversiktelig og en helt passelig mengde av høflighet.

Når denne informasjonen er utvekslet, er det fullt mulig å avslutte samtalen.
Man kan si at man må videre, ønske den andre en god dag/kveld/helg/ferie, og fortsette med egne prosjekter.
Personlig foretrekker jeg denne varianten.
Kort og greit, høflig og imøtekommende, uten å dra det ut lengre enn hva som er nødvendig.

Men noen ønsker å fortsette samtalen litt lengre.

Disse vil da gjerne spørre om du har kontakt med noen andre fra skolen/laget/foreningen som er bakgrunnen for deres bekjentskap.
Hvis dette blir samtalen videre, er det to retninger den kan bære i.

1. Dere har begge kontakt med noen dere kjente, dere utveksler overfladisk informasjon om disse, ved å ramse opp de de tre obligatoriske elementene.
Samtalen blir konkret og overkommelig. Du får kanskje overraskende info om noen, som du kan humre over resten av dagen. En helt ok samtalevariant, som lett kan styres inn i avslutningsfasen.

2. Du blir utsatt for en sladrer.
Dette er personen som har kontakt med mange, og som hører mye, og føler det som sin plikt å informere deg med lav stemme om grunnlag for skilsmisser, jobbproblemer og umulige avkom hos deres felles bekjente.
Denne varianten kan komme til å ta lang tid, og du vil få mye mer informasjon enn du trenger.
Du kommer til å ha et flakkende blikk og høflige nikk der det passer seg, mens du forgjeves forsøker å finne et smutthull for å avslutte samtalen. Det er bare å gi opp.
Denne samtalen er ikke over før sladreren bestemmer seg for at den er over.
Hold ut, og tenk på noe vakkert.

Etter å ha vært igjennom denne runden er det i min mening absolutt på tide og gi seg, og gå mot en oppsummerende avslutning.
Men noen føler desverre behov for å ta det enda litt lengre.
Det dreier seg om de menneskene som insisterer på at dere må treffes igjen, og det snart, det er jo så lenge siden sist, og så koselig det var å ses igjen!
De vil begynne å fortelle deg om jobbturnusen sin, og hva de har planlagt de neste ti helgene, og håper med dette at du skal finne et dato som passer for deg blant dem.

I denne samtalen bør du forsøke å bite i deg uttalelser av typen:

"Ærlig talt, det er kanskje en grunn til at vi ikke har hatt kontakt siden vi var 11 år, hadde vi følt behovet for å møtes, så hadde vi vel gjort det for lenge siden" ,

og

"altså, det at vi gikk på speideren sammen i 89 er vel kanskje ikke noen tungtveiende grunn for at vi plutselig skal gjenoppta kontakten når vi nærmer oss 30 er det vel? Dessuten jukset du da vi hoppet strikk sammen, og jeg har egentlig ikke likt deg siden".

I stedet bør du uttale deg svevende om usikkerhet i forhold til egen jobb og familie, mens du forsøker å overbevise vedkommende om at det var veldig hyggelig å se dem igjen.
De vil ofte insistere på at dere utveksler telefonnummer, noe du helt fint kan gjøre. Sannsynligheten for at noen av dere vil ta kontakt er forbausende liten.

Etter dette er det rett og slett uhøflig for noen av partene å forsette samtalen i min mening.
På dette tidspunktet har det sannysnligvis gått nærmere en halv time, og det er faktisk i overkant av hva som er lovlig uten å bli sosialt kriminalisert.

Med mindre man da virkelig faktisk finner tonen igjen med noen, og det er en gjensidig følelse.
Dette vil man merke, tro meg.
Disse samtalene vil nemlig inneholde noe som de ovenfornevnte har hoppet elegant over.
Latter og oppriktighet.

Hvis disse elementene mangler neste gang du treffer på Jorid fra fjerde klasse - bakk ut ved første og beste anledning, mens dere fortsatt har livsgnisten i behold.

I've been lost inside my head

2008-08-06T13:19:00.004+02:00

Noen ganger - og ofte på seine nattevakter - begynner jeg å skrive, uten å klare å stoppe.
Tekstene er ofte retningsløse og svært lange, og egner seg dermed ikke som et "typisk" blogginnlegg.
Siden jeg heller ikke har noen planer om å forsøke meg på noen aktiv karriere som forfatterspire, er det dermed lite disse tekstene kan bli brukt til.
Men de ligger nå der, og jeg synes litt synd på noen av dem som har ligget der lengst.
De kan jo ikke noe for at de er lange og retningsløse.
Jeg skal derfor være så dristig å legge ut en slik lang og rotete sak, som verken har begynnelse eller slutt.
(Det vil si, den har en fomlete begynnelse og svært brå slutt, siden jeg aldri finner noen god måte å runde av på.)
Så da er dere på forhånd advart, slik at dere kan velge å klikke dere bort, og heller vente på et kort og snasent innlegg litt seinere i uka. Skulle jeg komme til å legge ut flere, så vil jeg fortsette å informere om hva som kommer.

Her følger da en lang og usammenhengende tekst om min samboers fregner.

Han hadde fregner på skuldrene.
Det overrasket meg. Jeg hadde selvsagt lagt merke til at han hadde det på armene.
Bak det rødlige skjegget hadde jeg også skimtet dem. Og drysset over pannen kunne heller ikke skjules.
Og hvorfor skulle han skjule dem? Fregner er da ikke noe å skamme seg over.
Selv om jeg strengt tatt ikke kan uttale meg om akkurat dette.
Fregnene mine begrenser seg til en håndfull prikker over nesen og kinnene når sommeren kommer.
Så jeg er vel ikke kvalifisert til å uttale meg om hvorvidt noen føler behov for å skjule dem eller ikke.
Men hvis man har levd med fregner i pannen i 26 år, som var alderen på mannen når jeg traff ham, så burde man vel ha vent seg såpass til deres tilstedeværelse til at man ikke lengre hadde noe behov for å forsøke å skjule dem. Eller så visste han i alle fall kanskje at det ikke lot seg gjøre.
Med mindre han gikk med pannebånd hele tiden, noe som på sikt sannsynligvis ville være mere oppsiktsvekkende enn fregnene.
Jeg hadde valgt fregner over pannebånd når som helst.

Men jeg hadde altså ikke forventet meg fregner på skuldrene.
Rent logisk sett burde jeg vel ha forutsett dem, med tanke på mine observasjoner av de som holdt til på armene og ansiktet hans.
Men for å være ærlig hadde jeg aldri før sett en mann med fregner på skuldrene.
Sannsynligvis fordi jeg svært sjeldent har sett rødhårede menn i bar overkropp.
Han skulle senere forklare meg at årsaken til dette var at de (altså rødhårede, eller flesteparten av dem i alle fall) hadde svært sart og ømfintlig hud, som lett ble solbrent.
Han brukte selvsagt ikke ordene "sart" og "ømfintelig". Han er tross alt snekker, avlet opp i hundekjørermiljøet rundt Nannestad.
"Jævlig fort solbrent" var ordene hans, og i samme setning brukte han også ord som sunblock, parasoll og storbyferie.
Jeg innså da at et forhold til en rødhåret mann ville kunne komme til å innebære noen utfordringer. Helt sikker overkommelige, men alikevel.
Det var uansett noe annet enn å ha et forhold til en som bare blir brun om sommeren.

Men den kvelden han dro av seg den hvite t-skjorten og jeg så de fregnete skuldrene hans for første gang, visste jeg enda ikke dette.
Da han kysset meg nedover halsen, strøk jeg ham over den venstre skulderen, og betraktet landskapet som viste seg under fingrene mine.
Det var et mylder. Et fregnemylder.
Noen var små, slik som de man ofte ser i ansiktene til små barn. Men flesteparten var store. De var runde, ovale, mangekantede og noen helt udefinerbare.
Det var fargevariasjoner fra lyst til mørkt og de bredte seg over hele den øverste delen av ryggen hans. Tilsynelatende uten noe system, uten at jeg skal si dette for sikkert.
Jeg husker jeg lurte på om det var det samme med fregner som med snøfnugg - at ingen var like-, eller om det bare så slik ut fra mitt ståsted.
Som forøvrig var midt i et halvmørkt soverom med store snekkerhender på vei opp under t-skjorten.
Jeg tenkte også at det kanskje var en litt uvanlig ting å undres over når utsiktene til heftig håndverkersex var så til de grader tilstede.
Men de overrumplet meg, og jeg måtte ta stilling til dem.
Og som med alt annet som er nytt i livet mitt, var jeg fryktelig usikker på hva jeg egentlig syntes om dem.
De var ikke vemmelige, så absolutt ikke. Uvanlige og overraskende - ja, men vemmelige ville være feil ord å bruke om dem. De kunne jo ikke noe for at de var der, like lite som snekkeren kunne klandres for å ha dem der.
(Det at både snekkeren og fregnene ikke kunne gjøre noe fra eller til på dette området er selvsagt ingen garanti mot at de kunne vært vemmelige.
Det finnes ting som er slik de er, uten at noen kan noe for det, og som er vemmelige likevel.
Markspiste epler for eksempel. Eller saksedyr. Uten sammenligning forøvrig. )
Men de var altså ikke vemmlige.
De var heller ikke søte og sjarmerende. De har blitt det i ettertid, men i oppdagelsens øyeblikk fungerte de mer som en strek i regningen. Et uventet innslag som tok fokus bort fra ivrige fingre og tung pust.
Som når man ser på film og blir avbrutt av reklame når det begynner å bli spennende.
Men kanskje en god reklame. Ikke en man blir irritert av, bare en som gjør at man glemmer filmen et øyeblikk.
Mon tro hva slags frustrasjon man hadde påført mennesker dersom man hadde reklamepauser i pornofilmer.

Forunderlige var det de var.
Han hadde forunderlige fregner på skuldrene.
Forunderlig er et ord som kan slå begge veier når det gjelder betydninger, men jeg vil påstå at det i det fleste sammenhenger heller mere mot noe positivt enn noe negativt.
I denne situasjonen var i alle fall slik.
Forunderlige snekkerfregner.
Jeg hadde aldri møtt snekkerfregner før.
Og som med alle nye bekjentskaper tok det meg tid å bli fortrolig med dem.

Jeg har med årene blitt vant til dem.
At de har et godt tak på samboern min, og at de rett som det er dukker opp og hilser på når han sover med ryggen til.
Jeg har til og med vært tolerant nok til å ha forståelse for at de får mye besøk av slektninger om sommeren.
Vi er på hils nå.
Gamle kjente.
De er all right.

The times they are a changing

2008-08-05T00:37:00.003+02:00

Som alltid når noe nytt skal tre i kraft, sitter jeg med motstridende følelser.
Jeg er gledesfyllt, spent, utålmodig, gira og vettskremt.
For nå skal det skje store endringer.
De skjer med folk overalt, hele tiden, men det er nytt for meg, og jeg tviholder på min rett til å stirre stivt fremfor meg ved tanken.
Om knappe to uker skal poden i barnehagen.
Fra å være en liten bøtteknott som har hengt etter mamma i over to år, skal han nå "ut i verden".
Med sekk på ryggen, som nesten er like stor som han selv.
Fra å tilbringe hele dagen sammen med mutter og fatter, skal han nå redusere vår audiens til noen stakkarslige små timer.
Han er "stor" nå.

Uken etter begynner jeg i ny jobb.
På samme sted riktignok, men en ny type stilling. Et 100% vikariat, som i første omgang varer til rundt juletider.
Jeg vil få mere ansvar. Flere oppgaver. Mer å tenke på, mer å engasjere meg i. Og jeg gleder meg enormt.
Fra å være en sporadisk vikar som tar vakter litt her og litt der, skal også jeg ut i verden. Yrkesverden.
Med sosionomveske som er nesten like stor som meg selv.
Jeg vil ikke lengre ha formiddagene for meg selv hjemme, jeg skal ut å være til nytte. Tjene til livets opphold. Bygge Norge osv...
Jeg skal visst også bli stor nå.

Kanskje på tide når man er 28 år, og midtsidepike for A4-livet.
Men jeg har sommerfugler i magen, og tusen tanker om en ny hverdag som snart skal begynne.

Det blir mye Bob om dagen.

"Come mothers and fathers throughout the land
And don't criticize what you can't understand
Your sons and your daughters are beyond your command
Your old role is rapidly aging
Please get out of the new one if you can't lend your hand
For the times they are a changing"

Ferie

2008-07-28T22:35:00.002+02:00

Vi snakkes!

Those who can't do, recommend.

2008-07-22T13:23:00.002+02:00

Det hender jo rett som det er at jeg snubler over en bloggpost som gjør noe med meg.
På den ene eller den andre måten.

Noen får meg til å le, noen får meg til å grine, noen får meg til å tenke over ting på en helt ny måte, eller de provoserer meg til det latterlige.
Noen av disse postene glemmes ganske fort igjen, mens andre henger igjen i lang tid.
Det hender jeg legger igjen kommentarer på disse innleggene som har en slik effekt på meg.
Men jeg legger jo også igjen kommentarer andre steder, så det hender jeg føler at innelgget fortjener noe mere enn ros i kommentarfeltet.
Om ikke annet så ønsker jeg å dele dem med andre, fortelle hvilket bra innlegg jeg synes det var, og anbefale at andre leser dette også.

Så for å gjøre noe konkret i forhold til disse tankene, har jeg nå lagt inn en liten greie nede på høyresida her (peke), hvor jeg linker til noen poster jeg synes er knakande bra skrevet.
Så får tiden vise om det er en varig trend, eller bare et forbigående innfall.

Nyforelskede har så lett for å overdrive

2008-07-22T12:37:00.009+02:00

Den tolvte dag jul sendte kjæresten min til meg:

- tolv spretne herrer
- elleve dansedamer
- ti menn som fløytet
- ni menn som trommet
- åtte budeier
- sju stolte svaner
- seks vakre villgjess
- fem gylne ringer
- fire svarte troster
- tre franske høner
- to turtelduer
- og en rapphøne i et pent tre.

Og jeg som ønsket meg en iPod.

En ubehagelig sannhet?

2008-07-21T13:56:00.011+02:00

Det har kommet meg for øre at en kjent blogger nylig har skrevet om at hun er blitt utsatt for overgrep.
En annen blogger spurte i ettertid om det var for drøyt å blogge om noe som er så personlig.
Jeg er vanligvis ikke typen som stadig kaster meg ut i debatter, men jeg tenkte jeg skulle forsøke å rable ned noen tanker rundt dette.
Jeg vil først poengtere at jeg ikke har lest stort av denne bloggeren, og jeg ønsker ikke å debattere henne og hvordan hun oppfattes.
Ei heller har jeg noe imot bloggeren som spurte om dette var for drøyt.

Det jeg reagerte på, var det som ble skrevet i kommentarfeltet hans.

Den rådende holdningen (med noen unntak selvsagt, rett skal være rett), var at Ja, dette var for drøyt å blogge om.
Det ble kallt patetisk, altfor personlig, desperat, dette er noe man skal holde for seg selv, at det var løgn osv.

En kommentar lød faktisk:

"slikt er noe en rett og slett ikke vil lese om og hvertfall ikke ha ett ansikt på historien"

Som jeg nevnte tidligere ønsker jeg ikke å debattere rundt denne bloggeren, og hvorvidt det er slik at hun i noens øyne ikke fremstår som troverdig.

Det jeg lurer på er om det virkelig er en slik holdning vi har til folk som har vært utsatt for overgrep?
At det skal gjemmes bort og ties ihjel, fordi det er ubehagelig å høre om?
Hva sier det i så fall om oss?

Ja, det er godt mulig at jeg i denne debatten er preget av jobben min, hvor jeg stadig møter mennesker som har vært utsatt for traumatiske oplevelser.

Jeg kan i så fall opplyse om at det er nettopp slike holdninger som kan gjøre det ekstra vanskelig for noen å søke hjelp.
Hvor skal man finne motet til å stå frem med sine opplevelser, dersom det man blir møtt med er fordømmelse og mistro?

Og hvorfor i all verden skulle man ikke stå frem?

Gjelder denne holdningen denne ene bloggeren fordi hun er frempå og kjent, eller er det en holdning som gjelder alle som er blitt utsatt for overgrep av forskjellige slag?

"Hold kjeft er du snill, jeg ønsker ikke å høre om dette, det er faktisk en ganske vemmlig historie. Dessuten tror jeg bare det er noe du finner på for at folk skal synes synd på deg."

Uansett hva svaret er, vil jeg si at jeg er veldig, veldig bekymret.

Jeg anbefaler også å lese Virrvarrs og Mytteristens innlegg om samme tema.

God dag, mann. Taushetsplikt!

2008-07-20T21:39:00.005+02:00

Det Store Huset, du snakker med Sorgenfri.
- Ja, hei, dette er Samboer Snurtesen. Er samboeren min der? Jeg vil snakke med henne.
Ok... Nå er det jo slik at vi ikke kan oppgi informasjon om hvorvidt noen oppholder seg her eller ikke.
- Jeg er samboeren hennes!
Joda, men svaret er det samme uansett hvem som ringer. Vi har taushetsplikt, veit du.
- Jeg veit at hun er hos dere!
Det kan jeg verken bekrefte eller avkrefte. Hvis det er noen du prøver å få tak i, så kan du jo forsøke å ringe vedkommende på mobilen?
- Hun har skrudd av mobilen. Jeg veit hun er der, jeg vil prate med henne.
Jeg er lei for det, men jeg kan desverre ikke hjelpe deg.
- Eh... Hun har fått et viktig brev. Hun må få det.
Da kan du kanskje forsøke mobiltelefonen hennes igjen ved en senere anledning?
- Det er jo idiotisk når hun er hos dere nå! Kan du ikke bare gi henne røret?
Vi har som sagt taushetsplikt, og er uansett ingen kontakttjeneste. Leter du etter noen, så må du nesten forsøke på andre måter enn å ringe oss. Beklager!
- Men jeg har noe til henne som hun må ha! Viktige papirer og sånn. En veske og... ehm...andre ting...
Jeg kan desverere ikke....
- Ok, jeg kan jo bare komme innom med de papirene i grunnen... hva er adressen deres?
Vi har en postboksadresse.
- Ja... men hun må ha vesken og andre ting også, det er nok lettere at jeg kommer på besøksadressen deres.
Javel...
- Så jeg kan komme innom med den?
Hvis du ønsker det, kan du jo det. Hvis hun er her får hun det, hvis ikke blir det levert til politiet.
- Politiet..?
Ja, hvis det blir stående bagasje uten eier noe sted, så pleier man jo å levere det til politiet.
- Kan jeg ikke bare få snakke med henne, da...? Så slipper vi å lage så mye styr...
Som jeg har sagt tidligere kan ikke vi gå ut med informasjon om..
- Ok, greit!!! Kan du gi henne en beskjed da?
Hvis du tror hun er her og ønsker å legge igjen en beskjed, så må du gjerne gjøre det. Er hun her får hun beskjeden, er hun ikke her, så får hun den ikke.
- Men du gir beskjed?
Som sagt; hvis hun er her, får hun beskjed, hvis ikke...
- Så får hun den ikke, jajaja, takk, jeg har skjønt det nå!
- Be henne ringe meg! Telefonnummeret mitt er 33333333.
Det var alt?
- Ja, gir du henne beskjed, da?
Jeg har notert beskjeden.
- Ja, så hun får beskjed?
Hvis hun er her.
- Jeg veit hun er der, gi henne beskjeden!
Den er notert.
- Herregud, så vanskelig du er.
Ja, det har jeg hørt før.
- Takk for ingenting!
Ha en fin dag da...
- Ja, jævlig...

Jeg er blitt tagget, og tagger videre.

2008-07-19T16:52:00.004+02:00

Jeg oppdaget plutselig at jeg var blitt tagget.
Noe jeg forsåvidt setter pris på i disse dager, da jeg ikke befinner meg i en altfor produktiv fase når det gjelder å skrive blogginnlegg.

Oppgaven kommer i fra Alter Ego, og lyder som følger:

“Lag en liste over fem sanger du hører på, som du liker akkurat nå.
Uansett sjanger, det må bare være musikk du liker akkurat nå.
Utfordre 5 nye på det samme.”

Vel, sommertid er for meg synonymt med gode, glade og gamle låter, så her skal vi nok litt tilbake i tid, ja.

Her er fem låter som blir hyppig spilt i bil og hjem om dagen.

Fleetwood Mac - Landslide
Johnny Cash & June Carter - Long-legged guitar pickin' man
Beatles - Blackbird
The Shins - Australia
Neil Young - Harvest Moon

Er usikker på hvor mange der ute som har vært igjennom denne, eller som har forsvunnet inn i feriemodus, men jeg forsøker meg på å tagge Smula, Frikke, Mytteristen, SerendipityCat og Esquil.

God musikksommer videre!

Litt blærete, veldig fornøyd.

2008-07-18T15:28:00.002+02:00

Jeg ønsker i første omgang å henvise til punkt 2 i denne posten.

Deretter ønsker jeg å legge ut dette bildet, tatt med dårlig mobil og høy promille.

Prepple hadde noe mindre hår, jeg hadde noe mere øl. Ellers var det ganske identisk med mine planer.

Og så er det vel strengt tatt ikke så altfor mye mer å si om den saken. Bortsett fra at det hele var idyll, brillefint og tip top, selvsagt.

Takke faen for det.

I forget myself, I want you to remind me

2008-07-10T00:15:00.007+02:00

En gang i tiden var jeg en lesehest uten like.
Selv om det kanskje blir feil å si "en gang i tiden".
Fra jeg var fire år og frem til jeg begynte på høyskolen, var jeg en lesehest.
Det er mer korrekt å si.

Som barn var jeg helfrelst på Hardyguttene, Roald Dahl og bøkene om Den lille vampyren. (Rydiger von Schlotterstein for de uinvidde.)
I ungdomsårene slukte jeg alt som var av Lars Saabye Christensen, Stephen King og Jostein Gaarder, og i tenårenes sluttfase var det Erlend Loe som var stjernen.
Da jeg var ferdig på VGS ga jeg meg i kast med Bjørneboe, Shakespeare, Hamsun, Mykle, Tolkien og Bukowski.
Så langt var alt vel, men så begynte jeg altså etterhvert på høyskolen, og skjønnlitteratur ble konsekvent prioritert vekk.

Under studiene gikk det stort sett bare i faglitteratur, supplementert av virkelighetshistorier skrevet av mennesker med grusom barndom, og deres møter med et fullstendig forkvaklet hjelpeapparat.
Ikke akkurat lektyre for solsenga.

På slutten av studiene så avleggeren min dagens lys, og det hjalp ikke nevneverdig på lesekarrieren min.
Jeg var stort sett for opptatt til å lese, og hadde jeg først tid, var jeg sliten og ville heller sove.
Og før jeg fikk snudd meg, var dette blitt en vane.
Jeg leste ikke lengre.

Det ble til at jeg rasket med meg et par pocketbøker på bensinstasjonen når vi skulle på hytta, og jeg var vel heller ukritisk til hva jeg faktisk valgte meg ut.
Dette alene er nok grunnen til at jeg har skremmende god peiling på Ari Behn og Gunnar Staalesen.
Ellers leste jeg det som "alle andre" leste, og famlet meg igjennom Hosseini, Brown og Coehlo.
Uten å noen gang bli oppslukt.

Det bedret seg noe da jeg begynte å jobbe nattevakter. Da hadde jeg rett som det var med meg Hunter Thompson eller Knut Nærum som selskap.
Men jeg må vel bare innrømme at engasjementet mitt fortsatt var halvhjertet.
Jeg hadde ikke funnet tilbake til lesegleden enda.
Og jeg jobber fortsatt med saken.
Jeg leser i håp om å vekke til live den iveren jeg hadde tidligere.

For øyeblikket leser jeg Volvo Lastvagnar, Egalias Døtre og Tilværelsens Uutholdelige Letthet.
Og jeg merker at det så smått begynner å skje ting.
Jeg vil heller lese enn å se på tv, og jeg legger meg tidligere enn før, for å kunne lese på sengen.
Dette er godt å oppdage.
Det er gode tegn.

Men snart er bøkene ferdiglest, og siden dyktige bloggere også veldig ofte er dyktige lesere, henvender jeg meg til dere.
Jeg har nevnt hva slags forfattere jeg har sansen for, så dere har vel fått et inntrykk av smaken min.
Så hvis noen kunne kommet med noen tips om bøker som egner seg for en "erfaren nybegynner", ville jeg satt stor pris på det.
Jeg føler meg nemlig litt ute av gamet for tiden, så jeg kunne trengt et puff i riktig retning.

Hvilken bok ville du anbefalt for å tenne gnisten hos en tørrlagt lesehest?

Søknad om utvidet musikksmak

2008-07-07T14:21:00.003+02:00

Kjære musikksmaken min

Husker du da vi traff hverandre? Jeg mener, sånn ordentlig?
Jada, jeg husker at vi hadde en periode med innkjøringsproblemer, det var min feil.
Men jeg var ung, og opptatt av hva man "burde" like av musikk, så jeg hørte vel ikke så mye på deg i den perioden.
Men du protesterte tross alt ikke så altfor mye da jeg spilte istykker New Kids kassettene mine, og flørtet med The Osmond Boys.
Du regnet kanskje med at det bare var en fase?

Du stillte opp veldig for meg da Take That begynte å bli de store heltene, takk skal du ha for det.
Det var her du begynte å ymte frempå at dette kanskje ikke var noe for oss.
Og i stedet for å la meg stå alene uten bandtilhørighet, presenterte du meg for REM, Pet Shop Boys og Suzanne Vega.
Og hva med den sangen på den gamle Reidarkassetten, fortsatte du. Likte jeg ikke den da? Jovisst gjorde jeg det, men kunne jeg tillate meg det da?
Javisst, lo du overbærende, dette er bra saker, skjønner du. Dum Dum Boys er slett ikke dumme å ha i samlingen sin.

Og hva med de gamle platene til faren din, som du stadig sniklytter på?
Hysj!!! Ikke så høyt, for pokker! Hva er det du sikter til...? Dire Straits?
Dire Straits, Beatles, Dusty Springfield, Cash, Cohen... er det ikke på tide å komme ut av skapet nå?
Dette er ting du skal være stolt av, jenta mi!
Men jeg tror ikke noen av de andre i klassen min liker slik musikk...?
Pføy, det er deres tap. Vi veit bedre, forkynnet du, og jeg lot meg villig overtale.
Og sammen stod vi i mot det ytre presset. Fra da av var vi enige og på samme spor.

Du har veiledet meg og presentert meg for stadige nye mennesker.
Du nikker bekreftende når jeg setter på Interpol og Elbow, og klapper meg på hodet når Madrugada og Mark Lanegan bysser meg i søvn om kvelden.
Når jeg tar frem gitaren og synger Joni Mitchel, Anna Ternheim og Lisa Ekdahl, lener du deg tilbake i stolen med et selvtilfreds smil og tenker at du har gjort en god jobb.

Du er til og med snill nok til å være overbærende når jeg etter noen øl gauler med til Rune Rudberg og Carola og danser til 80-tallsslagere. Du veit jo at jeg har et svakt punkt for slik musikk også.

Og nå vil jeg be deg om en tjeneste, kjære musikksmaken min.

Du skjønner at det er nå blitt slik at jeg har funnet meg en samboer som har en noe ensporet musikksmak, ja, du veit jo hva jeg sikter til - mannen er gal etter country.
Og jeg veit at vi tidligere har vært fullstendig enige om at dette ikke er musikk for oss, du veit, det er banalt enkelt, jovialt, tåredryppende og klisjéfyllt, denne diskusjonen har vi jo hatt flere ganger.
Det er begrenset hvor mange sanger om pick up trucks, kjærlighetssorg og hyllest til det enkle småbylivet man orker å høre på uten å få krampe i øregangene.

Men, musikksmak, det finnes faktisk unntak.
Og det finnes også settinger hvor country er passende, tro det eller ei.
Og jeg har merkelig nok fått mer og mer sansen for denne sjangeren, om enn for et meget begrenset område av den. Og country er jo et stort musikkfelt også, med mye variasjon.
Jeg snakker ikke om de artistene som klynker ut av seg nødrim om hvor høyt de elsker barna sine, eller de som hardnakket forkynner at det er hundre ganger bedre på bygda enn i byen.

Jeg tenker mere på de som med en trygg og maskulin stemme på en subtil måte forteller meg at de bryr seg om meg. Selv om de kanskje ikke alltid er så flinke til å vise det. De som har enkle tekster uten at de blir lettvinte, og som rett som det er får meg til å trampe takten med foten.

Så kjære musikksmaken min, kunne du tenke deg å være med meg på Hellbillies konsert?
Du skjønner, samboeren min har allerede kjøpt billetter, og det forventes liksom at jeg blir med. Det hadde vært synd om vi skulle bli splittet over noe slikt, og jeg tror faktisk at også du kan komme til å hygge deg. Det er ikke bare kliss forstår du, det er gode låter fremført av veldig dyktige musikere, og tekster som har høy treffprosent.

Vil du gi det et forsøk for min skyld?
Så lover jeg å fjerne ketsjupsangen fra treningsmusikken min.

Håper på positivt svar!

I Just Don't Know What To Do With Myself

2008-07-06T09:07:00.002+02:00

Se for deg følgende situasjon (som helt hypotetisk sett kan ha funnet sted i helgen på en strand nær meg):

Du er på stranden med en kvinnelig bekjent. Det er svært varmt, og klær i enhver form er overflødige.
Bikini er stikkordet her.
Din bekjent har kjøpt seg en ny, dyr en i farge fryktinngytende hvit.
Hun er av typen som aldri bader, så bikinien kommer nok aldri til å få saltvann på seg.
Den er kun til bruk for å sløve i strandkanten i disse herlige sommerdagene.

Du ser henne for deg i strandstolen, med lukkede øyne og et avslappet smil?
Godt, følg med videre.

Med dere på stranden er to gutter. Hvert deres avkom.
Mens ditt eget avkom er for liten til å gjøre så mye ugang av noe slag, er situasjonen annerledes for bikinidamens sønn.
Han er åtte år, og en pøbel - i ordets beste mening.
Han er aldri slem, men herlig rampete. Kreativ og oppfinnsom i sine hyss.

Men du ligger og nyter solen, kaster du jevnlige blikk mot de to guttene.
Det er de ikke klar over. De tror at du sløver og ikke får med deg hva de holder på med.

Med ett ser du sønnen til bikinidamen snike hånden sin oppi kjølebagen.
I störst möjliga tystnad.
Han tar ut hennes halvliters colaflaske og sniker seg et par meter lengre unna, før han med et dårlig skjult glis begynner å riste flasken uhemmet.
Han rister og rister, danser, hopper og spretter, før han til slutt sniker seg tilbake og legger flasken i kjølebagen til mor.

Bare sekunder senere ser du at bikinidamen tar opp flasken. Hun skal til å skru opp korken.

Du veit at hun kommer til å bli nedsprutet av seig cola dersom hun åpner den. Hun bader ikke, og må dermed være seig helt til hun reiser hjem igjen, eller skifter til en annen bikini.
Hvis hun har en.
Det vites ikke.

Du veit imidlertid også at ingen veit at du så sønnen hennes riste flasken, og at ingen dermed kan bevise din medskyldighet hvis du holder kjeft og lar damen få iskald cola over hele seg.

Så du vakler mellom to alternatvier.

A: Du stopper din bekjent, sier at flasken er ristet, og redder dermed en bikini. Kanskje avverger du et sjokk også. Bakdelen er at sønnen sannsynligvis vil få kjeft, fordelen er at du er en god bekjent.

B: Du later som ingenting, lar henne åpne flasken, og få iskald brus over hele seg. Bakdelen er en potensiell dårlig samvittighet og en ødelagt bikini. Fordelen er at du slipper å føle deg som en sladrehank, pluss at det ville vært ustyrtelig festlig å se på.

A er nok definitivt det riktige å gjøre, men B er mye morsommere.

Hva hadde du gjort?

So am I... Good or bad?

2008-06-28T16:58:00.001+02:00

"Skal du ikke ha noen puncheboller i dag?"
Jeg smilte til mannen foran disken, mens jeg la varene hans i en bærepose.
Til forskjell fra alle andre fredager jeg hadde jobbet i bakeriet, hadde mannen denne gangen unnlatt å bestille det han etterhvert var blitt kjent for hos oss - puncheboller.
Han var rett og slett Mannen som elsket puncheboller.
Punchebollemannen.
Hver fredag ved ellevetiden kom han innom og bestilte to puncheboller og en kaffekopp.
Og når koppen var tom, og han gikk for å hente seg påfyll, hentet han like godt to puncheboller til også.
Det var et fredagsrituale så godt som noe - fire puncheboller og to kopper kaffe på det lokale bakeriet.

Jeg var alltid litt imponert over denne mannens ferdigheter når det gjaldt å spise puncheboller.
Selv om jeg er veldig glad i dem selv, har jeg aldri klart å få i meg mer enn en halv, før jeg kjenner at jeg begynner å bli småkvalm.
Fire på rappen må derfor kunne sies å være en solid prestasjon, som han sannsynligvis hadde opparbeidet seg ferdighetene til gjennom flere års øvelse.

Det var noe godt og gjenkjennelig over rutinen hans.
Pratsom var han slett ikke. Ingen av oss viste hva han het eller hva han jobbet med. Men det vi viste var greit og rutinepreget - mannen elsket puncheboller.
Konditoren var alltid glad etter at Punchebollemannen var innom. Han tok ofte med seg de punchebollene som hadde ligget såpass lenge at de over helgen ville blitt helsefarlige å innta.
Det var en visshet hos oss alle om at de punchebollene som hadde ligget en stund, forsvant på fredag når punchebollemannen kom innom.
Så at mannen denne fredagen hadde bedt meg om fire kneippbrød og en farris, var noe nytt.
Og det spøkte for bollene i skapet.

Jeg så spørrende på ham over posen, mens jeg ventet på et svar.
Ingen puncheboller i dag?

"Hva..? Nei... " Han dro litt på det. "Jeg tenkte jeg skulle..."
Øynene hans gled mot glassmonteret på høyre side av disken. Det var der de lå. Gode, runde, myke og proppet med herlig sukker, deilig fett og nydelig sjokolade.
"Jeg holdt av et par til deg, jeg..." Jeg smilte til mannen mens løgnen passerte leppene.

Jeg hadde ikke holdt av noe som helst.
Det var ikke nødvendig å holde av puncheboller. Svært få kjøpte dem. Punchebollene ble liggende til de enten ble så gamle at måtte kastes, eller til punchebollemannen på nobelt vis gav dem et kjærlig hjem når fredagen kom.
"Å... " Mannen tittet overrasket på meg. "Sier du det? Jøss... jeg..."
Øynene hans vandret igjen mot høyre til de sjokoladebekledde herlighetene.
"Jeg tenkte kanskje jeg skulle være litt forsiktig, med sånt, skjønner du....hehe..."
Han lo en nervøs liten latter.
"Prøver å bli kvitt litt her foran..." Han slo seg på en mage av betydelig, men ikke direkte sjokkerende størrelse. Han var altså på slanker'n.
Pokker. Det var dårlige nyheter for bollene.
"Åja", sa jeg mens jeg gav ham posen, og lurte på hvordan jeg skulle fortelle konditoren de nedslående nyhetene.
I det han tok i mot posen, ble han stående akkurat et sekund for lenge.
Han var på gli.
Eller kunne i alle fall komme ti å bli det. Det gikk ikke upaktet hen.
Jeg så min åpning. Mannen var i tvil, her var det bare å la det stå til.
"Det er fredag i dag, da... " begynte jeg forsiktig mens jeg fulgte mannens lengtende øyne til hans svake punkt bak monteret.
"Ja, jo... Ja, det er jo det..." Han var vaklende nå. Jeg kjørte på.
"Man skal jo kose seg litt også" fortsatte jeg med et stort smil.
"Hehe, ja.... " Mannen fiklet med bæreposen sin og lo litt forsiktig mens han ikke slapp bollene med blikket.
"Ja... Ehm... Ja, jeg kan ta med meg en punchebolle, kanskje... Jo, jeg tar én, jeg!
Til fredagskaffen!"

Uttrykket hans viste at han følte seg som en rebell.
En vill og lovløs mann, kjøper punchebolle selv om han egentlig er på diett. Han var sin egen herre, svarte bare til seg selv. Han var en opprører, en frekk galemathias som gjorde det som passet han. Og ville han ha en punchebolle til fredagskaffen, ja da kjøpte han da pokker ta meg en punchebolle til fredagskaffen. Fordi han hadde lyst, rett og slett. Fordi han fortjente det.
Han gav meg motet til å ta det enda litt lengre.
"Kanskje du skal ha en til lørdagen også" foreslo jeg forsiktig mens, jeg plukket frem en punchebolle og la den i papirposen.
"Ja! Hvorfor ikke!? Ta en til lørdagen også, du!"
"...og en til søndagsfilmen..?" Jeg så spørrende på ham.
"Og én til søndagsfilmen!" Han hadde blitt lett rødlig i ansiktet av iver nå. Han nærmest trippet av glede mens smilet hans utstyrte ham med to store bollekjaker som løftet brillene nærmere pannen hans.
Jeg adlød med glede og la ytterligere to boller i posen hans.
"Nå er det bare én igjen, her..."
Blikkene våre møttes over disken. Han var litt vaklende igjen.
"Du skal ikke ha den også da?" Jeg smilte mitt mest overtalende smil.
Det tok ham ikke mer enn et par sekunder å la seg overtale.
"Jo, hiv oppi den også, du. Så blir det mindre for deg å rydde opp i dag!"
Nå var mannen blitt så dristig at han blunket til meg bak brilleglassene.
"Ja, det hadde vært kjekt" kvitret jeg og dyttet den siste bollen oppi posen.
"Mindre mat blir mindre rydding" fortsatte jeg mens jeg gav ham posen med hans dyrebare oppi.

Sekunder senere forlot Punchebollemannen lokalet med lysende øyne og et stort smil på leppene.
Jeg var genial.

Da øyeblikkets triumf var passert ble jeg med ett fyllt av dårlig samvittighet.
Var jeg en punchebollepusher? Hadde jeg ødelagt mannens noble diettplaner med min ondsinnede kvinnelist?
Ville jeg være årsaken dersom han på grunn av dette gav opp sine planer om å slanke seg, og om et par år endte opp med magesår, tette blodårer og skyhøyt kolesterol?
Ville jeg være medskyldig den dagen de fant ham på gulvet i sitt eget hjem etter et massivt hjerteinfarkt, forårsaket av søtsaker fra den lokale baker'n?
For en grusom måte å bli tatt av dage på.
Death by Punchebolle.

I det døren plutselig gikk opp igjen og mannen gledesstrålende gaulet "God helg, forresten!" fastslo jeg at dersom det verste skulle skje, så hadde i alle fall mannen fått en fin helg først.
Og den hadde jeg ingen problemer med å ta kreditt for.

Brillefint

2008-06-26T07:52:00.002+02:00

Høyt henger de, men sure er de definitivt ikke.

Sist de besøkte byen min var jeg opptatt med arrangementer rundt et bryllup jeg skulle være forlover i.
Dagen de gjestet det gamle båtbyggeriet, stod jeg på en toalett i sentrum med et par øl innabords og øvde meg på å danse vals.
Da jeg gikk hjem om kvelden, møtte jeg de som hadde vært og sett dem.
Meget misunnelig forsøkte jeg å trøste meg med at de sikkert ville komme tilbake igjen snart.
Det måtte de.

To år skulle gå.
To år i spenning og forventning før jeg hørte nyheten.
De kommer.
Det er ikke rykter, det er harde fakta.
Bestemt og vedtatt.

Og nå henger de der. Øverst på kjøleskapet.
To billetter trygt plassert bak en kjøleskapsmagnet.

Jeg skal hyle, baby...
Jeg skal hyle meg hes

Analkløe

2008-06-25T13:15:00.002+02:00

Hva gir man i bursdagsgave til mannen som har alt - inkludert dårlig humor?

Eventyret om de Tre Babene Bimbo

2008-06-22T12:28:00.006+02:00

Det var en gang de tre babene Bimbo som skulle ut og ferdes til skjærgården for å sulte seg magre.
På vei til skjærgården måtte de inn i en stor landhandel, og bak dem i butikkøen fantes det en fæl, skummel fastboende med bustete hår og øyne så store som tinntallerkner.
Men til skjærgården skulle de, så den fastboende måtte de møte.
De vrikket seg mot kassen og leverte varene de skulle ha med seg.

Først i køen var den minste baben Bimbo.
*tripp tripp tripp*
"Hvem er det som innvaderer nærbutikken min?" tenkte den fastboende fra sin plass lenger bak i køen.

"Det er den lett irriterende baben Bimbo, jeg finner ikke pengepungen min akkurat nå, men etterpå skal jeg til skjærgården for å sulte meg mager."
"Bli ferdig i kassa snart, eller så tar jeg deg!" tenkte den fastboende.
"Ånei, ta ikke meg, ta venninnen min som kommer bak meg, hun er mye mer irriterende enn meg!" pep den vesle baben. Hun var så spe og fin i målet.
"Jaja, så får du gjøre deg ferdig, da" tenkte den fastboende.

Og så betalte den minste baben Bimbo og gikk ut.

Så kom den mellomste baben Bimbo.
*svins svins svins*
"Hvem er det som innvaderer nærbutikken min?!", tenkte den fastboende.

"Det er den relativt kraftig irriterende baben Bimbo, jeg slafser tyggis og sier azz, og jeg skal til skjærgården for å sulte meg mager."
"Bli ferdig i kassa snart, eller så tar jeg deg!" tenkte den fastboende.
"Ånei, ta ikke meg, ta venninnen min som kommer bak meg, hun er mye mer irriterende enn meg!" pep baben. Hun var så veik i målet.
"Jaja, så får du gjøre deg ferdig du også, da" tenkte den fastboende.

Og så betalte den mellomste baben Bimbo og gikk ut hun også.

Og så kom den største baben Bimbo frem til kassen.
*vrikk vrikk vrikk, posér, posér, posér, trutmunn, trutmunn, trutmunn*
"Hvem er det nå som innvaderer nærbutikken min!?!" tenkte den fastboende med vrede i tinntallerkenøynene.

"Det er den største og mest irriterende baben Bimbo! Jeg har hukommelse som en gullfisk, og kommer på halvparten av det jeg skal handle mens jeg står i kassen, og må derfor løpe tilbake i butikken og hente solkrem, vann, og moteblader mens jeg lar alle de andre vente på meg! Jeg har høye hæler og løper slettes ikke fort, men det blåser jeg i, for dere er vel bare glad for at vi turistene legger igjen penger i lokalmiljøet ders, så dere tåler nok å vente litt! Og etterpå skal jeg ta meg hemningsløst godt til rette i skjærgården deres for å sulte meg mager!" Hun var grov og blærete i målet.

"Næmmen milde måne, blondie, nå får det da saktens være nok pølsevev her!
Nå kommer jeg og tar deg!" skreik den fastboende.

"Ja, bare kom du, for jeg har stiletthæler jeg kan sparke deg med, og manikyrnegler jeg kan stikke deg med, og nok hårspray i manken til at du vil dåne dersom du nærmer deg, så bare kom du, fastboende!"

Og dermed røyk baben og den fastboende i tottene på hverandre slik at det ble et riktig lurveleven og stor ståhei i butikken. Den fastboende stakk ut øynene på bimboen, og slo så sund både marg og bein på henne, og stanget henne til slutt ut av butikken slik at hun landet nesegrus på parkeringsplassen utenfor.
Deretter betalte den fastboende i kassen, og gikk hjem til skjærgårdshulen sin for å grille sommerkoteletter.

Og er ikke fettet gått av henne, så er hun der enda.

Og snipp snapp snute, så er eventyret ute.

....................................

(Eller så stod den fastboende pent på sin plass i køen og uttrykte sin misnøye i form av noe så kraftfullt som et demonstrativt sukk.)

Pink elephants and Lemonade

2008-06-19T00:27:00.010+02:00

Gutten på ti år har sirklet rundt meg i ca fem minutter før han endelig kommer med det han har på hjertet.

"Kan du ta av deg skoene?"
"Ta av meg skoene...?"
"Ja...."
"Hvorfor det da?"
"Fordi atte, jeg skal sjekke noe..."

Jeg tar av meg skoene og ser forventningsfullt på ham.
"Det er greit. Du kan ta dem på igjen nå."

Jeg adlyder, og han blir stående å se på meg et par sekunder før han drister seg videre.
"Kan jeg kjenne på håret ditt...?"

Det går opp et lys for meg.

"Javisst kan du det!"
Jeg bøyer meg frem, og lar gutten få dra i håret mitt og undersøke hodebunnen min nøye.
Jeg møter blikket hans.
"Vil du at jeg skal spytte i vasken også? Så er du helt sikker...?"

Han ser på meg med store øyne og nikker ivrig.
Noen sekunder senere har han fått konstatert at jeg definitvt ikke er en heks, og blir plutselig veldig mye mer medgjørlig.

Så lenge barn leser Roald Dahl (og må høyere makter sørge for at de aldri slutter å gjøre det), må nok alle jenter en eller annen gang i livet måtte bevise sin menneskelighet ovenfor barn med livlig fantasi og sans for magi og eventyr!

Får jag luta min panna, mot ditt trygga bröst...

2008-06-19T00:27:00.002+02:00

Noen ganger blir jeg så lei.
Hverdagen ligger som en klam hånd over oss, og vi bjeffer, klandrer og krever.
Økonomien strekker ikke til. Vi har for lite tid sammen. Han er sliten, jeg forstår ham ikke.
Jeg er sliten, han forstår ikke meg.
Jeg irriterer meg over hans manglende innsats i huset, han irriterer seg over at jeg ikke skjønner stresset hans med å holde regningene unna.
Vi surmuler, og hangler oss igjennom dagen.

Så drar jeg på jobb.
Jeg møter dem som sannsynligvis hadde vært lettet over å ha mine "problemer".
Jeg får høre om "sinnapappaer" og turer på legevakta.
Om trusler, skjellsord og knuste glass.
Jeg skriver i rapporten, og legger meg.
Neste morgen er det tilbake til hverdagen hjemme.
Til mitt flotte hus, og min fantastiske sønn.
Til min oppofrende samboer som klyper meg i rumpa og kjøper Pondus til meg.
Han som ikke gjør mye husarbeid, men som til gjengjeld er hardtarbeidende, tålmodig og en fantastisk far.
Han som sier at jeg har gått ned i vekt, selv om jeg veit at han lyver.
Han som går opp trappen til soverommet for å tenne lyset før jeg kommer, fordi han veit jeg er mørkredd.
Han som har vært der i over fem år, og som sier at jeg er nydelig.
Hverdagen blir ikke på mirakuløst vis problemfri.
Men den blir helt klart satt i perspektiv.
Det hender han får en ekstra lang klem når jeg kommer hjem om morgenen.

Hvis du fikk bestemme...

2008-06-15T03:47:00.009+02:00

De fleste har vel fått meg seg en episode av "Skal vi danse", eller den amerikanske utgaven "Dancing with the stars".
Konseptet er ganske enkelt; man tager en håndfull profesjonelle dansere, setter dem sammen med hver sin B-kjendis, og så er det vrikking, gull og glitter i ukesvis fremover.

Ikke et av mine favorittprogram - men det kunne kanskje blitt det.

Hvor interesant man synes dette programmet er, avhenger jo totalt av hvem som er med som kjendisdansere.
Esben Benestad og Trude Mostues deltagelse var meg ravende likegyldig, mens jeg for eksempel syntes det var veldig underholdende å se Finn Christian Jagge kaste alpintkroppen sin ut i en heftig rumba.

Så TV2, hvis dere ønsker meg som seer i neste sesong, så sørg for å få følgende kjendiser med i programmet:

Knut Jørgen Røed Ødegaard

Erna Solberg

Tom Nordlie

Elsa Lystad

Knut Nærum

Christine Koht

Hank von Helvete

Alex Rosén

og

Drillo.

Da lover jeg å se på.

Hvem ville du hatt med?

...who do boys like they're girls...

2008-06-12T22:12:00.002+02:00

"Er det... noe han har lånt, eller...?"

Samboer kikker inn i stuen der poden leker med en babydukke.

"Nei, det er faktisk min gamle dukke", svarer jeg.
"Jeg fikk den til fireårsdagen min, tenk at den har overlevd så lenge!
Han har hatt den med seg overalt i dag. I butikken, til byen... Han fikk sette på den bleie selv i dag, og så kjøpte vi en leketåteflaske som han mater den med."

"Akkurat... Ja, han er jammen flink... Er det leppestift han har på seg, foresten...?"

"Nja. Lipgloss. Han så at jeg tok på meg og ville prøve han også. Skal du vise pappa?"
Jeg tar lipglossen opp av lomma.

Samboer står bom stille mens sønnen hans møysommelig fjerner korken på den rosa tuben.
Han løfter ikke et øyenbryn når gutten smører blank guffe utover hele haken sin.
Det er ikke før gutten høylydt smatter med leppene og gnir dem sammen for å fordele glossen jevnt, at det kommer en reaksjon.

"Jeg tenkte jeg kunne ta ham med meg ned i båten etterpå, hæ, har du lyst til det, kjøre båt med pappa, det blir vel moro! Kanskje vi skal kjøpe is og se på gravemaskinen også, hm? Kom, du skal få sitte på fanget til pappa i bilen, så kan du hjelpe meg med å styre!"

Er jeg riktig heldig, betyr dette at jeg kan få meg et par frikvelder fremover, mens samboer gjør alt i sin makt for å forhindre at guttungen ender opp som blankpolert frisør eller ballettdanser.

Et hyggelig avslag

2008-06-10T13:44:00.002+02:00

For en tid tilbake søkte jeg på en jobb jeg ikke ville ha. Det skal jeg aldri gjøre igjen.
Et par uker etter at søknaden ble sendt, ringte telefonen.
Jeg dro på et intervju jeg ikke ville på, og gjorde inntrykk på folk jeg ikke ville gjøre inntrykk på.
Jeg gav referanser jeg ikke ville gi bort, og solgte meg selv når jeg egentlig ikke ville bli kjøpt.

Uken etter intervjuet var en følelsesmessig berg- og dalbane.
I perioder tenkte jeg at jeg sikkert kunne venne meg til jobben, at jeg kunne gi det en sjanse, og at det kanskje ikke var så ille som jeg trodde. En time senere forbannet jeg meg selv for å ha søkt, og håpet av alle krefter at jeg ikke fikk jobben. Jeg håpet at jeg hadde sagt noe dumt på intervjuet, at de ville ha noen med mer erfaring, at jeg ikke passet inn... Det var det samme hva de hadde å utsette på meg, så lenge jeg slapp å ta jobben.

Ukene gikk.
Svar uteble, og jeg merket lettelsen komme.
Jeg slapp unna. Jeg trengte ikke overkjøre meg selv.

Så dumpet det til slutt et brev ned i postkassen.

"Vedrørende din søknad på stilling som XXXX i XXXX kommune.

XXXX er nå ferdig med innstillingen til ovennevnte stilling,

og vi informerer om at du er innstillt som nr 2.
Vedkommende som er innstilt som nr.1, har erfaring fra arbeid ved en annen XXXX, og dette er grunnen til at vedkommende er XXXX førstevalg.

Vi ønsker å formidle til deg at vi alle fikk et veldig godt inntrykk av deg på intervjuet. Du innehar egenskaper som er sentrale for den type stilling vi utlyste, og virker moden og reflektert. Du har også svært gode referanser.
(.........................)
Dersom vedkommende som blir tilbudt stillingen skulle takke nei, vil du bli kontaktet.
Vi vil alle ønske deg masse lykke til videre!"

Jeg trodde vel egentlig at jeg ville føle en blanding av lettelse og skuffelser når denne beskjeden kom, men må bare innrømme at det kun var lettelse.

Jeg veit nå at jeg aldri mer skal søke på jobber jeg ikke vil ha, selv om de er praktiske.
Skal jeg ha en fast jobb, skal det være med noe jeg brenner for, og ikke noe jeg tar til takke med, fordi betingelsene er gode.
Frykten og panikken jeg følte i perioder, bør være gode hint på at jeg var inne på feil spor.
Men som av alle andre situasjoner, har jeg lært. Og funnet gullkorn.

Jeg føler på en måte at jeg vant alt som var mulig å vinne i denne settingen.

1. Jeg fikk ikke jobben, men den ville jeg jo heller ikke ha.
2. Intervjuet gav meg nyttig erfaring, og jeg fikk skryt og bekreftelse, som jeg gladelig tar med meg på veien.
3. Jeg går videre, vitende om at jeg gjorde det jeg kunne for å få jobben, noe som gir meg god og ren samvittighet.

Alt i alt ble dette en veldig positiv opplevelse!

Waldemar er ankommet

2008-06-05T22:21:00.002+02:00

Nattens drøm og Homseungkaren

2008-06-04T01:08:00.004+02:00

I går kveld ble jeg tilfeldigvis sittende å se på Ungkaren på TvNorge.
Det var første episode for sesongen, og vi ble dermed kjent med 25 stivpyntede damer som skulle møte ungkaren for første gang.
Bare 15 av disse ville gå videre, så her var det om å gjøre å sørge for et godt førsteinntrykk.
Tydeligvis var det mange av damene som forvekslet "godt inntrykk" med bare "inntrykk", og jeg må innrømme at jeg ble regelrett flau og fra tid til annen gapskrattet over måten noen av dem forsøkte å gjøre seg minneverdig på.
Det er ikke mange som på første "date" viser at de kan legge beina bak hodet for å imponere, for eksempel.
Og sannsynligvis er det heller få som av samme grunn viser at de har svømmehud mellom tærne, drikker seg dritings og mister "puppen" sin, danser bootydans eller ber om å få se datens tunge.
Men i en desperat situasjon, bruker man vel det man har.

Deretter fikk jeg fornøyelsen av å se de 10 som ikke fikk rose, være tåredryppende sentimentale og skuffet. Det er alltid underholdende.
På slutten av programmet, fikk vi i et innblikk i hva som vil skje fremover i serien, og det var mye drama så det ut til.
Alt for å kapre seere.
Siden jeg aldri følger med på slike program, hoppet jeg pent over dette, og sjekket resultatet på internet.
Og det blir jo et litt uvanlig resultat av denne sesongen.
Siden jeg først satt foran pc'en, nøt jeg også et gjensyn med Ellens Hawaii stol, som alltid får meg til å flire.
Deretter var det tid for loppekassa.

Og dermed var grunnlaget på plass for nattens drøm.

Jeg drømte nemlig at jeg var med i Ungkaren.
Jeg var dollet opp til det ugjenkjennelige, med stort hår, og en nydelig lyseblå kjole.
Sammen med en haug andre damer, tuslet jeg rundt i Ungkarshuset, nippet til champagne, og var spent som en unge på julaften.
Ville jeg gjøre et bra inntrykk? Var kjolen min for utringet? Hvor lenge kunne jeg gå på høye hæler uten å falle?

Deretter var det tid for roseseremoni.
Jeg stilte meg opp sammen med de andre, og var like blank og håpefull i blikket som dem.
Det var da jeg oppdaget at unkgkaren slettes ikke var han jeg hadde sett på tv.
Ungkaren var Ellen DeGeneres.
Hun stod i en pen dress, smilte litt forsiktig og begynte å dele ut roser fra fatet sitt.
Og gjett hvem som fikk rose?
Plutselig hørte jeg henne si navnet mitt med en fløyelsmyk amerikansk aksent, mens hun smilte til meg.
Jeg strålte som en sol, og svinset meg frem til henne, uten å vakle på hælene.
"Will you accept this rose", sa Ellen lavt, og jeg svarte med min søsteste stemme at "Yes, I will! Thank you, Ellen!"
Jeg snudde meg med varme kinn, og med rosen trykket med klamme hender mot brystet, rakk jeg akkurat å stille meg pent på plass før jeg våknet.

Men så lurer jeg på - er dette blitt gjort enda?
At man har en homofil ungkar eller ungkarskvinne?
Jeg veit at man har hatt samme konseptet med kortvokste og "vanlige utseende" mennesker, er det ikke på tide av vi også får homseungkaren?
Eller en Ungkarserie som også omfatter andre grupper?
Bi-ungkaren?
Pensjonist-ungkaren?
Polygami-karen?
Campingturist-ungkaren?

Hvis man bare bruker fantasien litt, kunne man utvilsomt kommet frem til programkonsepter som i min mening er langt mer interessante enn de som går idag.
Her er det bare å hoppe inn i tenkeboksen.

Gordon going commando

2008-06-01T00:43:00.006+02:00

Jeg må innrømme at jeg har sansen for Gordon Ramsay.
Ikke fordi jeg er spesielt opptatt av maten han lager, men det er rett og slett herlig befriende å se noen si akkurat hva de mener, uten å legge bånd på seg.
Kanskje er det litt misunnelse inne i bildet, da jeg til tider kunne hatt god lyst til å være like direkte mot enkelte mennesker selv.
Men siden jeg er såpass traust, veloppdragen og høflig, biter jeg stort sett ting i meg, og gir istedet vedkommende en mental skjennepreken, kamuflert bak et stivt smil.
Så når godeste Ramsay høvler over noen uten å pakke noe som helst inn i silkepapir, er det en del av meg som gliser rått.

En annen del av meg synes imidlertid også synd på stakkaren det går ut over.
Jeg setter meg inn i denne personens sted, og forestiller meg hvor liten jeg hadde følt meg hvis det stod en svær, blond skotte og bannet meg rett opp i ansiktet.
Jeg hadde krympet meg.
Så å overvære fyrens utblåsninger er både et utløp for egen innestengt aggresjon, samtidig som det også er en leksjon i empati og ydmykhet.
Og du som trodde dette bare var enkel tv-underholdning, da gitt...

Men når medlidenheten med Ramsay's offere blir større enn den skadefro humringen, er det godt å vite at fyren tross alt har en annen - merkbart hyggeligere - side, og at også han kan bli satt på plass.
Om enn på en litt mykere måte.

Desperate Housewife

2008-05-28T00:57:00.004+02:00

Jeg skammer meg fra tid til annen over at jeg ikke er mere huslig.
Og "fra tid til annen" betyr når mor eller svigermor er på besøk.
Eller andre eldre, kvinnelige familiemedlemmer.
Det er først når de er i hus, at jeg plutselig legger merke til den møkkete kaffetrakteren, eller pollenstøvet på vinduene.
Jeg tenker at jeg burde vært flinkere til å vaske bilen, plante blomster, skifte gardiner, kjøpe meg en kjevle i stedet for å bruke tomflasker, og begynne å lage kaker til å ha i fryseren når man får besøk.
Jeg har aldri vært flink til slikt.
Og av en eller annen grunn, har jeg alltid trodd at dette ville komme av seg selv ettersom man ble eldre.
Uten at jeg har noen logisk forklaring på hvordan eller hvorfor dette skulle skje.
At man skulle våkne ved fyllte 25, og instinktivt få en forkjærlighet for potteplanter er vel mindre sannsynlig.
Likeså å fylle 26 og oppdage at man plutselig kan oppskriften på vafler, eller på magisk vis begynne å strikke på sin 27-årsdag.
Ved 28 har jeg ingen av disse tingene på plass, og jeg venter i spenning på når det skal slå inn.

Og tydeligvis er det andre som også venter på dette.
Enkelte mennesker har nemlig begynt å komme med små hint.
Til bursdagen min fikk jeg for eksempel tulipanvase, en uteplante, og en skummel hagenisse som stirrer tomt på meg hver gang jeg åpner verandadøren.
Jeg kan ikke fordra fyren.
Tulipanvasen er ubrukt, og planten er død.
Ingen husmorgener å skryte av så langt, altså.
Jeg satser på at det ordner seg når jeg bikker 30.

NASA, faktisk.

2008-05-23T14:07:00.007+02:00

Jeg har blitt tagget av en den fortryllende Alter Ego, og blitt instruert om å gjøre følgende:

Plukk opp nærmeste bok
Åpne den på side 123
Finn femte setning
Post de neste tre setningene
Tag fem personer, og fortell hvem som tagget deg

Jeg er lydig i dag.

Plukk opp nærmeste bok

Strekker jeg meg mot seksjonen, får jeg fatt i "The Illustrated History of Nasa" av Robin Kerrod.

Åpne den på side 123, finn femte setning, post de neste tre setningene

Som sagt er dette illustrated history, så her var det et stort bilde. Bildeteksten lyder imidlertig slik:

"Looking a little worse for wear after completing its fifth journy into space in 19 months, Colombia is pictured in the early morning at Edwards Air Force Base on 16 November 1982.
Later it will be flown back to Kennedy to be modified for it's next mission in a years time."

Tag fem personer, og fortell hvem som tagget deg.

Jeg har lyst til å tagge Confiteor, Mirakel, Sokken og Ulme, og jeg kunne også tenkt meg å se Busters tolkning av denne.

God helg!

In the arms of an angel

2008-05-21T02:56:00.003+02:00

Før jeg kjørte avgårde til jobb, romsterte jeg bakerst i klesskapet for å finne frem noe sengetøy å ha med meg.
Der inne, helt nederst, stod det en pose med gamle dyne- og putetrekk jeg egentlig skulle kaste.
Men tiden var knapp, og jeg tenkte at de duger sikkert noen netter til.
Vel fremme redde jeg opp sengen bak kontoret og tok på sengetøyet.
Det var en gang sort, men har nå en blass koksgrå farge.
Rundt omkring på stoffet er det små Botticelli engler.
De også er blitt slitt.

Tankene gikk umidderlbart tilbake til den gangen jeg kjøpte dem på kjøpesenteret på Torshov.
Jeg husker det nyinnredede soverommet mitt i annen etasje over 7 - 11. Utsikten mot kjøttbutikken.
Møblene var nye. Lukten i rommet var ny.
Det var første gang jeg hadde kjøpt sengetøy med tanke på det estetiske.
Det passet godt på den nye sengen min.
Jeg ble ordentlig glad i det sengetøyet.
Jeg kjøpte senere to sett til.
De små englene var de eneste som var gode nok for meg og rommet mitt.

Jeg likte tanken på at englene holdt meg varm om nettene.
De tok i mot meg etter skoledager og jobbvakter.
De holdt rundt meg når jeg trengte hvile. Når jeg var lei meg.
Når jeg leste eller hørte på musikk.
De var med meg da jeg flyttet.
Alle fire gangene.
De har passet på meg.
På kjærestene jeg har hatt.
De har varmet gråtende venninner og fulle bekjente.
Overnattingsgjester langveisfra.
Overnattingsgjester kortveisfra.
Både de som takket for seg etter en natt, og de som ble værende.
Katter og bikkjer.
Voksne og barn.
De har overlevd uttallige turer i vaskemaskina.

Og i natt skal de for første gang på lenge passe på meg igjen.
Det er rart hvor mye gode minner det kan ligge i et sengetøy.
Jeg begynner å lure på om jeg kommer til å ta vare på det alikevel.
I alle fall en del av det.

I enden av regnbuen

2008-05-16T10:46:00.003+02:00

Jeg må vel innrømme at jeg kanskje er litt skuffet...

Kjære Kommune

2008-05-12T15:21:00.004+02:00

Jeg tenkte det var på sin plass å forklare deg litt om bakgrunnen for min atferd de siste månedene. Du har kanskje lurt litt på dette selv, men ikke turt å spørre?
Jeg velger å være helt ærlig, jeg synes vi skylder hverandre såpass.

Jeg må bare innrømme at jeg har sagt mindre pene ting om deg den tiden jeg har vært hos deg.
Joda, jeg flyttet hit av egen vilje, vel vitende om at du på noen områder ikke var min perfekte match.
Men dine mange gode sider, veide i etableringsfasen tyngre enn de jeg ikke var fan av.
Så jeg tenkte vel at du er som de fleste, med gode og dårlige sider, og at ingen tross alt er perfekte.
Du har høye kommunale avgifter som krever sitt av oss, men på den annen side er du herlig fri for eiendomsskatt.
Du skal ha for din innsats i eldreomsorgen, men når det gjelder dette med skoler, skjønner jeg ikke helt hva du tenkte på.
Og den bommen som du lover skal forsvinne både titt og ofte, ja, den står da sannelig godt plantet enda.
Her kunne du scoret mange poeng på å være ærlig, istedet for å lure oss sånn.
Tøysekommunen!

Men jeg skjønner jo at du har ditt å stri med.

Om sommeren er du den skjønneste av alle, alle elsker deg og vil ha en del av deg.
Du får konstant besøk, og er omsvermet og populær.
Det kan ikke være lett å plutselig stå alene igjen som veggpryd når høststormene setter inn, og alle frierne har funnet seg lunere flørter.
Du vil sikkert som alle andre ha folk som liker deg for den du er, og som takler alle sidene ved din personlighet.
Noen som også elsker deg for dine lunefulle høstmåneder, og regnfulle vintre, og ikke mister interessen så fort solen forsvinner fra skjærgården. Forhold er ikke bare lek, moro, strandliv og sol, det er også perioder med mørke og ensomhet.
Jeg skjønner at du kan svaie både i humør og atferd.

For noen måneder siden var jeg ikke spesielt glad i deg, deg må jeg bare innrømme.
Det er derfor jeg skriver dette brevet.
Jeg sa masse stygge ting om deg, også til folk utenfor.
Det beklager jeg.
Som alle veit, løser man ikke forholdskonflikter utenfor forholdet, og jeg burde vel strengt tatt vært tøff nok til å ta det opp med deg personlig.
Men jeg var sint, og følte at du stakk kjepper i hjulene for meg.
I raseriets hete, vurderte jeg faktisk å forlate deg, ja, jeg gjorde faktisk det!
Du synes kanskje dette var å overreagere, og det kan jeg vel i grunnen være enig i.
Men jeg kan også være temperamentsfull og stormende, så jeg antar at du forstår hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.
Vi er like på det området, og kanskje er det derfor vi holder sammen fortsatt, selv om vi har våre uenigheter.
Men altså - jeg kjeftet og var sint på deg, og hang deg ut foran andre.
Jeg veit ikke hvordan du fikk nyss om dette, men du har vel hørt det gjennom felles kjente.

Uansett, du gikk i deg selv, og revurderte din avgjørelse.
Du kom kanskje frem til at vi tross alt har en historie sammen, og at du kunne være litt rundere i kantene?
Det skal du vite at jeg setter stor pris på. Det gjorde alt mye enklere for meg, og jeg har fått tilbake tilliten til deg og dine avgjørelser.
Du gjorde sikkert så godt du kunne, det er ikke lett å skulle gjøre alle til lags.

Uansett vil jeg bare si til deg at jeg er lei meg for at jeg sa stygge ting om deg.
Jeg mente det ikke helt alvorlig, jeg var bare sint og skuffet.
Selv om vi har våre uenigheter, skal du vite at jeg tross alt er glad i deg.
Du har etterhvert blitt viktig for meg, og jeg skal fra nå av stille opp mere for deg når du trenger meg.
Jeg ber herved om unnskyldning, og takker deg for at du ordnet med barnehageplass.

Håper vi nå kan legge dette bak oss og nyte sommeren sammen.
(Jeg lover å være hos deg når vinteren kommer også.)

Hjertelig hilsen Frøken Sorgenfri

Nok en stille nattvakt.

2008-05-09T03:26:00.002+02:00

Vi tar et skritt videre i fra Ari Behn, og presenterer nattens utfordring - Tor Erling Staff.

Tor Erling Staff

Straff til Norge

Rent Fag Florist

Forleng fristat

Flott frasering

Festlig, rar font

Stor elg traff ni

Felt organ first

Frir stolt fange

Fiser flatt rogn

Rolf tafser ting

Girls fart often

Fingrer flat ost

Rent a golf first

Nifs, farget lort

Lang frisert fot

Iglo traff Ernst

Ren, stolt giraff. (Ha!)

Hungry Eyes

2008-05-05T19:07:00.001+02:00

Vi kjører ut fra parkeringshuset og nærmer oss den trafikerte rundkjøringen.
Det er rushtid, og det er kamp om å komme inn i den.
Vi venter lenge på tur, bilene fra venstre ser ikke ut til gi seg med det første.
Bilene på veien til høyre for oss, må vente enda lengre.
Den lille veien er vanskelig å komme ut i fra, med all trafikken fra de større veiene.
Da det endelig er vår tur, får jeg øye på bilen som står og venter til høyre for oss.
Jeg sitter på passasjersetet, og har god tid til å studere sjåføren.
En blondine i begynnelsen av 30-årene.
Ikke en "standard" blondine av typen med rosa klær og høyt hår.
Dette er executive varianten, med lange perfekte lokker, svart drakt og perleøredobber.
Hun venter på at det skal bli klart fra vår side av rundkjøringen.
Jeg observerer deretter at det er klart fra venstre, og mens samboer sakte gir gass, venter jeg lattermildt på reaksjonen hans.
Den kommer brått.
Et halvt sekund senere har han observert blondinen, hugget inn bremsen og klistret på seg et bredt smil.
Han gir deretter sitt mest sjarmerende nikk og vinker galant at hun bare kan kjøre, før ansiktsuttrykket hans røper at han plutselig husker på meg som sitter i passasjersetet.
Jeg begynner å le.
"Den kom rimelig kjapt, du" sier jeg.
Han forsøker seg på en latter.
"Mannegreie. Ren refleks. Kan ikke noe for det..."
Han flirer og klyper meg i siden.
"Du ser vel på andre gutter du og, så kom ikke her!"
"Jeg har da bare øyne for deg, skatten min."
"Du sier ikke det..."
"Når jeg møter andre menn, senker jeg hodet og ser i bakken."
Han klapper meg på låret.
"Jeg har trent deg godt, kvinne."
"Takk mester."

Being Boring

2008-05-02T13:46:00.003+02:00

Gutt flytter til nytt sted sammen med moren sin.
Gutt passer ikke inn.
Nytt sted innehar en usympatisk bølle med lav iq, fraværende personlighet og fire bøllete bøllekompiser.
De er populære fordi sjefsbølla er flink i sport.
Sjefsbølla har fin dame, som er både snill og søt og grei, og rent logisk sett burde hun aldri vært sammen med fyren.
Gutt blir forelsket i sjefsbøllas dame.
Hun liker han også, men sjefsbølla lager problemer for dem.
Gutt blir plaget, mobbet og banket.
Gutt bestemmer seg for å stille opp i sportskonkurranse for å vise dama at han er tøff, og for at bøllene skal få respekt for ham.
Han får seg en usannsynlig og eksentrisk læremester som på utradisjonelt vis lærer ham både om sporten og livet generelt.
Gutt stiller i konkurransen, og det holder nesten helt til mål.
Gutt blir skadet av bøllegjengen, og settes ut av spill rett før finalen.
Moren sier hun er stolt av ham, men det spiller ingen rolle.
Gutt får ikke vist hva han er god for.
Heldigvis dukker Eksentrisk Læremester opp i siste sekund for å redde dagen.
Gutt glemmer på mirakuløst vis smerten han har i beinet.
Gutt gir alt i finalen, og vinner dermed både konkurransen, dama, respekt, jubel, applaus og halve kongeriket.

Hvis dette ut som fristende underholdning, anbefaler jeg å se Karate Kid.
Det er en klassiker som tåler repriser.
Og hvis den er utleid, prøv den norske snowboardfilmen Switch.
De har nemlig brukt nøyaktig samme manus.

Cubus diskriminerer puppene mine

2008-04-30T14:18:00.003+02:00

Jeg er en person med ganske så gjennomsnittlig kroppsbygning.
Jeg er i de fleste sammenhenger størrelse medium, bruker bukser med 30 i livet, og har så vidt jeg veit ikke noen kroppslige trekk som gjør at jeg skiller meg oppsiktsvekkende ut.
I så fall har ingen vært tøffe nok til å gjøre meg oppmerksom på det.
Jeg kan bruke samme klær og bh'er som jeg brukte før poden bodde i meg, og jeg er gjennomsnittlig høy og brei.
I det store og hele ganske normal og greit proposjonert, uten å ha gjennomgått noen enorme endringer etter å ha reprodusert meg.
Og når jeg handler klær, kan jeg stort sett stole på størrelsene, slik at jeg ikke trenger å prøve alt på før jeg kjøper det.

Unntaket er Cubus.

De siste årene har jeg handlet stadig oftere på denne butikken, siden de i mine øyne har kommet seg betraktelig når det gjelder utvalget av litt mer ungdommelige klær.
Det siste året eller så, har det vært svært populært med tunikaer, og litt løsere topper som er fine til å skjule sideflesket når man sitter.
Disse toppene er gjerne smalest rett under brystene, før de skråner fint ut nedover magen og hoftene.
De skal fremheve ens to fordeler på best mulig måte, og skjule litt av det vi ikke vil ha så mye fokus på.
Jeg liker slike topper, og har etterhvert kjøpt mange av dem.

Men Cubus må jeg boikotte når det gjelder nettopp disse.
Jeg har nemlig ikke rett fasong for deres søte sommertopper.
Når jeg prøver min vanlige størrelse, sitter disse fint over brystene, men er for store ellers. De slenger rundt skuldrene, og jeg blir rimelig formløs nedeover.
Så tenker du kanskje at da kan jeg jo bare kjøpe en størrelse mindre?
Feil.

Når jeg prøver en mindre størrelse, skjer nemlig dette:
Toppen sitter fin-fint både rundt mageregionen og skuldrene, men puppene mine blir "delt i to".
Den sømmen/strikken som er ment å sitt pent under brystene og fremheve dem, havner nemlig midt på puppene, og det eneste som blir fremhevet er at jeg har en rar topp på meg.
Og dette har skjedd mange ganger.
Jeg prøver søte topper i de to størrelsene og resultatet er det samme hver gang.
Jeg blir stilt overnfor valget mellom å være formløs med grei puppevisning, eller å få delte pupper som tar fokuset vekk fra at toppen faktisk sitter som et skudd ellers.

Dermed har jeg frem til nå gått for alternativ 3 - man kjøper ikke søte sommertopper på Cubus i det hele tatt, men skriver i stedet et irritert blogginnlegg om hvordan butikken diskriminerer kvinnebryster.
Ja til puppevariasjon!

Nattasang

2008-04-26T23:26:00.002+02:00

Hun vekkes av lyder fra underetasjen.
Lydene er ikke snille. De snakker så høyt.
Mamma gråter, og pappa bråker så fælt.
Hun legger puten over hodet, og lukker øynene.

Kvelden lister seg på tå

Døren slås opp.
Lyset fra gangen fyller rommet. Gjennom sprinklene ser hun mamma komme inn.
Hun dras opp av sengen. Mamma holder henne tett til brystet. Løper ut døren og nedover gaten. Pappa roper etter dem. Han har skummel stemme. Hvor skal vi mamma?

Over kløverengen

Det rister sånn når de løper. Hun har dynen rundt seg, men fryser på foten.
Hun har mistet den ene sokken.
Over skulderen til mamma ser hun pappa stå i døren.
I mørket ser øynene hans helt svarte ut. Det er kaldt ute.

Himmelen har tatt stjerner på

Mamma holder henne så hardt. Hun får vondt og begynner å gråte. Hvorfor skal vi være ute midt på natten? Mamma stopper opp og stryker henne over ryggen. Synger om Blåmannbukken. Hun snuser inn duften av mammas hår, og lener seg mot skulderen hennes. Gnir seg i øynene. Hun er trett.

Alle barn skal sove nå

Hun blir våt i håret når mamma lener kinnet mot hodet hennes. De står på bussholdeplassen ved barnehagen.
Under gatelykten ser hun at mamma har slått seg på leppen sin. Stakkars mamma.
Hun vil gjerne trøste, men er så trett.
Hun borer nesen inn i halsgropen til mamma.
Håper Bamse klarer å sove selv om hun ikke er der.

Sove søtt i sengen

Keep Talking

2008-04-25T14:22:00.003+02:00

Jeg har stadig oftere - og med krypende gru - tatt meg selv i å lire av meg flåsete tompratsfraser som fra andres lepper ville fått meg til å grøsse.
Jeg velger å skylle delvis på påvirkning fra en særdeles godmodig svigerfamilie, og dels på at jeg har en jobb hvor man prater mye, både om de små de store tingene.
Snikksnakket er ingen bevist handling for mitt vedkommende, da jeg i etterkant ofte blir pinlig berørt av mine egne uttalelser.
Dette er bare en konstatering at jeg med årene ser ut til å ha dratt på meg jovialitetssyndromet.

Ting jeg har tatt meg selv i å si:

1. Ja, der kan du se!
2. Det er ikke bare bare.
3. Uffda! / Gudameg!
4. Mm, ikke sant? *bekreftende nikk*
5. Noen ganger ser man ikke skogen for bare trær.
6. Himmel og hav / Men i alle dager! *måpeblikk*
7. Ja, det er rart med det.
8: Jasså, du sitter oppe enda?
9. Man skal ikke skue hunden på hårene.
10. Ja, det går mot varmere tider, gitt.

Ting jeg håper jeg klarer å styre unna:

1. Ja, det får'n si!
2. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.
3. Det er på barna man ser at man blir eldre.
4. Jommen sa jeg smør.
5. Det kom som julekvelden på kjerringa!
6. Disse politikerne er jo bare opptatt av å spare penger!
7. Ja, du sier noe...
8. Hu sa så, brura au, haha!
9. Det går seg nok til etterhvert.
10. Man lærer så lenge man lever.

The Thin Ice

2008-04-23T13:30:00.003+02:00

I dag har jeg søkt på en jobb jeg ikke er helt sikker på om jeg egentlig vil ha.
Det er en bra jobb. Den har alt jeg har sett etter.
Bra lønn. Perfekt arbeidstid. I nærheten. Lar seg fint kombinere med mine nåværende jobber.
Jeg vil få utfordringer og ansvar.
Vedkommende som har lyst ut stillingen har bedt meg søke.
Og siden det er i kommunen, kan det gi meg fortrinn på barnehageplass.
Og så er det en del av meg som håper jeg ikke får den.

Fordi det er innenfor et felt jeg ikke er sikker på om jeg vil jobbe i.
Innefor det feltet jeg gjennom hele min utdanning sa klart i fra at jeg kom til å styre unna.
Jeg veit ikke om jeg er tøff nok.
Om jeg klarer å ta avgjørelser som kan påvirke noens liv i så stor grad.
En del av meg sier at jobben tross alt går mest ut på å hjelpe. Veilede. Motivere. Styrke. Tilrettelegge.
Men den andre delen skremmer meg.
Den delen som handler om avgjørelsene.
Voksne kan tross alt si i fra.
Hva gir meg rett til å vurdere andre?

Samtidig som disse tankene surrer rundt i hodet, er det en del av meg som lurer på om jeg ville vært redd uansett hva slags jobb jeg hadde søkt. Kanskje er jeg bare skremt fordi det er noe nytt. Noe jeg ikke har vært borti før. Og fordi jeg i denne jobben vil få mere ansvar enn jeg tidligere har hatt.
Jeg veit ikke. En kombinasjon kanskje.
Har jeg gjort det riktige i å søke?
Bør jeg trekke søknaden?
Eller bør jeg kanskje la vær å stresse over dette frem til jeg veit om jeg i det hele tatt blir kalt inn til intervju...
Vektskålen min ser for øyeblikket ut til å være ubrukelig.

(Kanskje jeg skal ty til et englekort hos mirakel...)

Sweet Child O' Mine

2008-04-20T20:41:00.003+02:00

Til informasjon: Dette innlegget handler om mødre og barn, og vil sannsynligvis være uinteressant for mange.

Etter å ha tilbragt mye tid sammen med andre småbarnsmammaer den siste tiden, og lest utallige innelgg på barnesider på nettet, er konklusjonen en av følgende.

A: Jeg er en dårlig mor
B: De andre mødrene er løgnere
C: De andre mødrene har et eget morsgen som jeg ikke har blitt tildelt

Jeg hører sjelden noen si negative ting om det å ha barn, det er ikke "lov".
Man kan klage på jobben, mannen, bilen, bikkja osv, men gud forby at man skal si noe negativt om det å være mor.
Men å ha jobben som mamma er utrolig krevende i forhold til hvilken som helst annen jobb, så rent logisk sett, burde det jo finnes flust med ting å klage på her.
Men nei.
Her skal alt forherliges, og det er virker ofte som om det er en kamp om å bli oppfattet som den beste mammaen.

Men det at man kan finne negative sider ved noe, utelukker da på ingen på måte at det finnes utallige positive også?

Jeg stortrives som mamma, men det er pokker ta meg slitsomt også.
Mammarollen har gitt meg mange "rørt inn i hjerterota-øyeblikk", men også øyeblikk hvor jeg har vært så utslitt at jeg har banket opp en pute eller to i frustrasjon.
Han er et englebarn, og en rampunge, varierende fra dag til dag, og ut i fra dagsformen.
Både min og hans.
Så hvorfor virker det som om man skal skjule det faktum at det til tider er beintøft?

Når noen som har både to og tre barn kun prater om det positive, fører jo det til at litt "ferskere mødre" som meg selv føler seg unormale og uegnet til oppaven.
Jeg ønsker derved å ta til ordet for oss litt vimsete slurvemammaer som både har temperament og minnet om livet før mammarollen merkbart inntakt.
Så får jeg heller få pepper for å være Mamma Miserable.

Mamma 1: Det lengste jeg har vært borde fra barna mine er 24 timer, det var helt forferdelig!
Mamma Sorgenfri: Det lengste jeg har vært borte fra poden er en helg. Det var helt herlig. Jeg ringte barnevakten (min mor) en gang om dagen, for å sjekke ståa. Ellers nøt jeg og ha tid til meg selv.

Mamma 2: Det er viktig at barna er ute hver dag. Dårlig vær er ingen unnskyldning for å ikke få frisk luft!
Mamma Sorgenfri: Jeg trives ikke spesielt godt ute når det regner bikkjer og blåser katter, og ser ingen grunn til å drasse med guttungen ut til enhver pris. Noen ganger er vi inne hele dagen. Tenk det.

Mamma 3: Det er viktig å leke med barna og stimulere de behov de har.
Mamma Sorgenfri: Javisst, men det er i min mening minst like viktig at barna klarer å leke på egen hånd og engasjere seg selv. Noen ganger sier jeg til gutten at han må leke alene. Selv om han vræler. Idag fant han en rull med tape og var opptatt i en time.

Mamma 4: Det er så herlig med unger, det er en velsignelse.
Mamma Sorgenfri: Noen ganger er jeg så sliten at jeg har lyst til å stenge gutten inne på rommet sitt, mens jeg slenger bena på bordet og jekker en øl.
Gjør jeg det - nei.
Tenker jeg på det - ja.

Mamma 5: Jo, jeg har jo lyst til å trene, eller gå ut med venner, men da stjeler jeg liksom litt av tiden sammen med datteren min, så det har ikke blitt så mye av det...
Mamma Sorgenfri: Jeg trener og treffer venner to - tre ganger i uken. Gutten har da en pappa han kan være sammen med også.

Mamma 6: Jeg lager middag i to vendinger, han kan jo ikke spise krydret mat sånn som vi gjør.
Mamma Sorgenfri: Jeg lager middag, ikke middager. Spiser han ikke, er han ikke sulten.

Mamma 7: Jeg gruer meg sånn til at de skal begynne i barnehagen!
Mamma Sorgenfri. Ventelister var en strek i regningen... Det er på tide han sosialiseres med andre barn.

Mamma 8: Nei, Elias-Maximillian, ikke sett deg der, du blir så møkkete på klærne dine.
Mamma Sorgenfri: Vi har vaskemaskin. Go nuts.

Mamma 9: Veit du hva han gjorde i går?!!
Mamma Sorgenfri: Veit du hva jeg gjorde i går?

Mamma 10: Det kan være et slit med maten, men de må jo venne seg til å spise grønnsaker også...
Mamma Sorgenfri: Jeg har overhodet ikke tenkt til å tvinge noen til å spise noe de ikke liker, verken sønnen min, samboeren min eller noen andre. Selv om han er liten har han da smaksløker som forteller ham om noe smaker høgg.

Så er jeg en streng og følelsekald mamma? Jeg håper da virkelig ikke det.
Jeg gjør jo også mange av de tingene som "alle andre" mødre gjør.
Leser for han hver kveld, går lange turer, er i åpen barnehage, begrenser tv-titting og godteriinntak, lager variert mat, sørger for at han er ren, tørr og blir skiftet på når det trengs. Jeg er påpasselig med tannpuss, gir ham mere kos enn han vil ha, roser ham opp i sky når han får til noe, og tar ham med på aktiviteter han forhåpentligvis har godt av.
I min mening er gutten kul.
Skikkelig kul. Han er utrolig blid og snill, og har massevis av humor.
Samtidig tøyer han meg også til det ytterste.
Jeg ville ikke byttet ham bort for alt i verden.
Han er min verden. Ikke hele min verden, men en stor del av den.

Men min verden er ikke sort/hvitt. Heller ikke han eller jeg.
Vi er mennesker som har opp- og nedturer, gode dager, og dårlige dager.
Jeg glemmer aldri at han har en egen og sterk personlighet, og jeg vil aldri tillate meg selv å oppgi min fordi jeg er mamma.
Så får jeg heller se langt etter noen premie som Årets Mamma. Det spiller ingen rolle.
Jeg er jo mamman hans hele året uansett.

Så det så.

Tired of Waiting for You

2008-04-17T10:14:00.003+02:00

I skrivende stund sitter jeg og ser på en mann som tisser utenfor huset vårt.
Han er en sprengningsarbeider, og har i et par dager jobbet for å forberede terrenget utenfor for The Ultimate Destruction.
And explosions and shit.
I anledning det kommende bråket, har jeg sendt poden avgårde slik at han ikke skal bli vettskremt når det begynner å riste i veggene.
Og da jeg spurte den tissende mannen tildligere i dag om det var lenge til de begynte å sprenge (han tisset ikke da jeg spurte), svarte han godmodig at neida, de satte i gang hvert øyeblikk nå.
Det er nå tre timer siden, og bråk og sprengning glimrer med sitt fravær.
Ikke så mye som en høylydt promp har nådd mine ører.
Derfor sitter jeg nå utålmodig med et halvt øye ut av kjøkkenvinduet for å sjekke hvor de er i prosessen, og håper at de begynner snart.
Jeg har ikke barnevakt hele dagen.
Men så er det denne myten om at kraftige karer i orange jakker, tar seg litt god tid med ting.
Og jeg kan herved skrive under på at det stemmer.
Jeg har sålangt vært vitne til to kaffe/rullingspauser, et kvarters sitte-og-titte-ut-i-luften-pause, en halvtimes småprat med en orangekledd kollega, flere latterbrøl etter å ha lest sms'er, og nå altså tissingen bak en furu.
Jeg unner jo for all del mannen å gjøre sitt fornødende i guds frie natur, men har mine tanker om at et noe mindre kaffeinntak, kunne spart mye tid. På flere måter.
På den annen side er jeg jo glad for at det bare er kaffe han må ha ut utenfor vinduet mitt, og ikke begynner med tyngre materialer.
Hvis han først skal legge kubber, bør det være dynamitt.
Og det bør være snart.

Ed Byrne disser Alanis

2008-04-15T21:29:00.002+02:00

Denne karen så jeg første gang for mange år siden, men har nylig "gjenoppdaget" ham for full musikk.
Hvis dette litt eldre klippet faller i smak, kan jeg hjertelig anbefale showet "Pedantic and Whimsicle" fra 2006. Dette kan man også finne smakebiter av på YouTube.

Men først altså; Ironien ved "Ironic".

Jeg digger TV-Shop

2008-04-13T09:30:00.002+02:00

Jeg har en innrømmelse å komme med.
Jeg liker tv-shop. Om det er norske, svenske, danske eller engelske programmer spiller ingen rolle, jeg er like fascinert uansett.
Det skal sies at jeg aldri har kjøpt noe fra tv-shop, men så er det heller ikke derfor jeg ser på.
Jeg ser på fordi jeg synes hele konseptet er ganske festlig.
Og det er spesielt to virkemidler jeg koser meg stort med.

Den ene er når de skal vise hvordan verden så ut før man gikk til anskaffelse av det fantastiske produktet de selger.
Denne verdenen er i sort/hvitt. Menneskene ser ulykkelige ut, selv den minste ting er et ork, og de får det bare ikke til.
De greier ikke treningen, for apparatene er altfor knotete. Dessuten tærer de på rygg og ledd.
Huden deres er grå og kvisete, håret livløst, og cellulittene er i ferd med å innvadere hele kroppen.
Husene er fulle av støv og skitt som de ikke får vekk, uansett hva slags vaskemidler de prøver.
Knivene deres er sløve, kjøkkenmaskinene deres store som biler, og umulig å lagre bort.
De har krøllete klær, dårlig holdning, hengemager og misfargede tenner, for ikke å snakke om hvor vanvittig mye penger de bruker på produkter som ikke virker.
Nei, er det rart de blir oppgitt og puster tungt fra tid til annen.

Så blir det plutselig lysere tider, for nå får vi se hvor radikalt livene deres har endret seg etter at de kjøpte produktet det reklameres for.
Denne verdenen er noe ganske annet.
Her er alt i strålende klare farger, og menneskene er skummelt blide. De har perfekte hvite tenner, huden stråler, håret likeså.
Her er det ikke en cellulitt i sikte, kroppene er stramme og fine, og jammen har de ikke lært seg å kle og sminke seg også.
Husene deres er prikkfrie, og treningen som tidligere var et slit, går nå som en drøm. Det er faktisk så gøy at de smiler fra øre til øre mens de bruker produktet.
Matlaging er gøyalt for hele familien, og de har aldri hatt mere skapplass eller blankere biler.
I denne verdenen er alle lykkelige og vakre, og alt er selvfølgelig takket være dette uunværlige produktet.
Hvordan klarte vi oss egentlig uten?

Det andre virkemiddelet jeg liker, er når det er "live" demonstrasjoner av produktet, med programleder og publikum.
Dette scenarioet begynner med at det er en ekspert som forteller om produktet han har med for å vise frem.
Men han har jammen en tøff jobb foran seg, for både programlederen og publikum er uhyre skeptiske.
De prater seg i mellom og rister på hodet, for dette er da altfor godt til å være sant!
Tenke seg til - påstå at noe så enkelt skal kunne være så effektivt, nei, dette har vi vanskelig for å tro på Herr Ekspert! Armer legges i kors og øyenbryn heves tvilende.
De er neimen ikke nådige med ham.

Programlederen kommer deretter med flere kritiske spørsmål, og sammenligner flittig ekspertens produkt med andre eksisterende produkter. Publikum er helt enige, dette har vi da sett andre produkter gjøre like bra! Og kan produktet gjøre dette og dette og dette da, hæ?
Men så må de etterhvert bite i det sure eplet og gi seg ende over, for makan til produkt har verden aldri sett maken til.
Ikke bare kan det gjøre alt det de andre produktene gjør, dette produktet gjør det bedre, og har i tillegg flere funksjoner!
Og det får plass under sengen/inne i skapet/i kofferten/håndvesken!
Programlederen sperrer opp øynene i vantro begeistring, dette kan da vel ikke være mulig?
Men joda, eksperten er godt i gang nå, han feier all kritikk av banen og demonstrerer med iver og innlevelse hvorfor dette produktet er overlegent.
Programlederen er overveldet og spør med oppriktig nysgjerrighet hva mer produktet kan gjøre.
Og denne gangen nøyer de seg ikke med en demonstrasjon fra eksperten - nå får nemlig programlederen prøve produktet selv.
Og hvilken opplevelse det er for ham!
Dette er noe helt nytt, han har aldri følt seg så komfortabel med et produkt før faktisk.
Og at det virker, det er det ingen tvil om, det både kjennes og synes.
Og alt dette for en så lav pris, det virker jo for godt til å være sant.
Publikumet klapper entusiastisk og nikker til hverandre mens de sansynligvis sier ting som "det hadde jeg jaggu ikke trodd, du" og "næmmen gurimalla, så praktisk!".
Og til slutt har altså eksperten klart å overbevise et særdeles kritisk publikum og en skeptisk programleder.
Godt gjort, virkelig godt gjort.
Han har jammen gjort hjemmeleksen sin.

Tips: Hvis du vil irritere vettet av noen idag, oppfør deg som programlederen, og vær lovprisende entusiastisk over alle ting du tar i.
God søndag.

Sing Me A Song

2008-04-11T00:25:00.002+02:00

Søker herved til bloggerby for tips til treningsmusikk.

Jeg har etterhvert funnet ut at mine preferanser når det gjelder treningsmusikk befinner seg i området "gladlåter på grensen til helt fjernt".
Sanger som har bra tempo, får meg i humør, og som får det til å rykke litt i dansefoten (hvis jeg hadde hatt en).
For å illustrere sjangeren, presenterer jeg herved ti låter jeg trener til i disse dager, og ønsker tips til sanger som kan falle inn under samme kategori.

Dreaming of you - The Coral
Gonna get you someday - Wig Wam
When I kissed the teacher - Abba
Just a little teardrop - The Pussycats
Ut mot havet - Rune Rudberg
Tunnel of love - Dire Straits
Build me up Buttercup - The Foundations
Live it up - Mental as anything
It ain't me babe - Johnny Cash & June Carter
Tonight I have no words for you - Madrugada

Forslag mottas med takk!

Auda, Gunnar!

2008-04-09T13:46:00.004+02:00

I november i fjor fikk jeg et par underlige sms'er og skrev denne posten.
I går kunne jeg lese dette i VG.

Gunnar da!

Have You Met Miss Jones?

2008-04-08T12:52:00.002+02:00

I går møtte jeg en dame som ikke møtte meg.
Jeg traff henne tilfeldig. Vi begynte å prate. Jeg begynte å kjenne henne. Hun begynte å informere.
Når hun pratet lyttet jeg. Jeg spurte spørsmål.
Nikket og lo på de rette stedene.
Når jeg pratet kunne hun relatere det jeg sa til hendelser i hennes eget liv.
Før mine setninger var ferdige, hadde hun en lignende historie å fortelle.
Mine forsvant.
Og dermed dreide mine utsagn seg egentlig om henne.
De ble forvandlet til hennes egne ord.
Hvis noen spør meg om jeg kjenner Fru Pratsom, kan jeg si ja.

Jeg kunne fortalt at hun har tre barn, den yngste var hyperaktiv da hun var liten.
Fru Pratsom syntes det var slitsomt å løpe etter henne hele tiden. Nå går de alle på skolen.
Jeg veit hvor den ligger.

Jeg kunne fortalt deg hva hun hadde av utdanning.
Hvor hun jobber, og hva slags utfordringer hun møter der.
Jeg kunne sagt at jeg viste hvem legen hennes var. Han heter Doktor Fikseralt og holder til på Auautoppen.
Fru Pratsom, kunne jeg sagt, hun har nettopp vært på salg hos Cubus, og fant seg masse fint.
Men som den tøysejenta hun er, så sa hun ikke noe til mannen sin om det, men det gjør ikke så mye egentlig, for han legger jo ikke merke til sånt uansett. Klær er klær for ham, liksom, haha.

Jeg kunne fortalt om hennes syn på barnehagedekning og kollektivtrafikk, om stønader og valg av ordfører.
Fru Pratsom har meninger, kunne jeg sagt. Hun lar seg ikke pille på nesen.
Jeg veit at Fru Pratsom nettop har hatt bilen på verkstedet, du vet - det som ligger ved avkjøringen til Gudveithvor.
Jeg kunne fortalt deg hva mekanikeren het, og navngitt de andre verkstedene hun var igjennom før hun fant et sted som gjorde "skikkelig arbeid".
Jeg kunne fortalt deg hvor hun ferierte sist sommer, og at det var så fantastisk flott der, at de jammen skal reise dit i år også.
Joda, jeg kjenner Fru Pratsom.

Hadde du spurt Fru Pratsom om hun kjente meg, tror jeg neppe hun vil huske at vi har truffet hverandre i det hele tatt. Og hvis hun husker meg, tror jeg ikke hun kunne fortalt deg noe mer om meg enn fornavnet mitt.

28. Og én dag.

2008-04-06T12:19:00.016+02:00

Samboer veit hva som gjør seg under gavepapiret.

Nye strenger

Gitarreim

Ny capo

Og når jeg selv blir lei av å spille...

Bang and Blame

2008-04-04T23:45:00.001+02:00

Det har ligget som en svak skygge i bakhodet siden jeg fikk vite om det.
Jeg skulle ønske det ikke påvirket meg. Jeg trodde også lenge at det ikke gjorde det.
De kalde, planlagte svikene mot han som stod henne nærmest.
Hvis hun kunne gjøre det, kan vel hvem som helst gjøre det?

Jeg har egentlig ikke trodd på den tanken. Alikevel sniker den seg inn og forurenser måten jeg ser ting på.
Jeg har ikke hørt hennes versjon.
Jeg ser bare hans.
Den konstante vekslingen mellom sinne, bitterhet, håp og bortforklaringer.
Min nærmeste ville aldri gjøre noe slikt mot meg.
Det har jeg alltid vært trygg på.

Var han?

Trodde han at hun kunne svikte ham på den måten?
Etter alle årene sammen? Alt de har bygd opp?
Jeg vil ikke bli en som mistenkeliggjør og tviler.
Jeg har aldri vært sjalu, og vil ikke bli det.
Jeg har alltid irritert meg over dem som har et kynisk og negativt syn på forhold, gjemt bak forklaringen om at de er realister.
Negativitet avler bare mere negativitet.
Det er forskjell på å være naiv, og på å være trygg.
Jeg har alltid vært trygg. På meg og på han. På oss.
Og nå har hun mot min vilje, og alle odds greid å plante et lite frø av tvil hos meg.
Det bebreider jeg henne for.
Men når det sprenges i fjell, hender det at det rister i husene rundt.
Man skvetter til av slikt.
Jeg var ikke forberedt. Ikke på det hun gjorde, og ikke på ettervirkningene.
Men de kom. Og de må jobbes vekk.
Hun skal ikke få lov til å ta fra oss tryggheten vår.

Tillat meg å bli påvirket, å tvile, og være forvirret - jeg er bare et menneske som har fått det vonde litt for nært.
Tillat meg å ha en bunnsolid tro på kjærligheten - jeg er et menneske som har det gode enda nærmere.

Jeg - en blotter

2008-04-02T10:35:00.003+02:00

Dette er saken.
Vi har et relativt nybygget hus, i et boligområde som stadig utvider seg.
Siden vi var så heldige å få snusen i tomtene før de ble lagt ut på markedet, har vi - i vår egen objektive mening - den beste tomten i området.
Vi har to nybygde naboer.
En på hver side.
Mellom oss og våre nybygde naboer er det ledige tomter.
Disse har vist seg vanskelige å selge, siden de er mindre og har et kostbart terreng, hvis man tenker på sprengningskostnader.
Omtrent en gang i halvåret spretter det en ivrig megler med slips rundt i buskene utenfor med et eldre ektepar på slep, men han har enda ikke klart å overbevise noen om å bosette seg i lyngen ved siden av oss.
Så siden vi begynte å bygge for tre år siden, har vi bare hatt fjell, trær og busker å se når vi titter ut av vinduene.
Vi er av den grunn ikke vant til å ha så mye folk rundt huset vårt.

Dette er kjøkkenet vårt.

Som bildet viser, har vi tre store kjøkkenvinduer ut mot marka.
Der er det sjeldent noe annet å se enn finfin natur, med unntak av en rev i ny og ne, eller en turgåer som har gått seg bort på vei til stranden.

Så har det seg slik at jeg en fredelig formiddag var på vei inn i dusjen for å vaske mitt legeme.
Klærne mine var kastet i skittentøyskurven, håndkeet lå klart på hyllen, og vannet var skrudd på.
I det jeg stikker foten inn i dusjen, ser jeg at dusjsåpen mangler.
Jeg kommer dermed på at poden tidligere samme dag hadde tatt den med seg ut på kjøkkenet for å vaske hendene sine der.
Uten å skjenke mangelen av klær en eneste tanke, spaserer jeg rolig ut på kjøkkenet i Evas drakt for å hente dusjsåpen.
Radioen står på, og spiller Nowhere Man av Beatles, og jeg har ikke dårligere tid enn at jeg tar et par små dansetrinn på kjøkkegulvet.
Det er ikke umulig at det også var en piruett involvert.
Jeg tar så sikte på såpeflasken i vinduskarmen, og i det jeg lener meg frem for å gripe den ser jeg dem. Og de ser så absolutt meg.

Mine skrekkslagne øyne hviler plutselig på en megler med hvit skjorte og parpirer i hendene, og et par i femtiårene.
De står rett utenfor vinduet, og har fritt innsyn.
Det er desverre ingen tvil om at de ser meg. Og de veit at jeg har sett dem.
Jeg klarer ikke bevege meg. Kroppen fryser til is.
I løpet av et sekund har jeg blitt like stiv som fjeset til Jan Thomas, og kommer meg ikke av flekken. Jeg kan bare stirre.
Damen ser sjokkert ut. Mannen hennes har hevede øyenbryn og en gravalvorlig mine.
Megleren, som ser ut til å være i trevdeårene et sted, er lett rosa i kinnene og i et desperat forsøk på å ufarliggjøre situasjonen, forsøker han seg på et vink.
Jeg kjenner hvordan varmen flammer opp i ansiktet samtidig som hjertet nesten stopper, før det galopperer avårde med uante krefter.
Jeg løfter hånden halvveis til en mislykket hilsen, før jeg knuger såpaflasken inntil brystet og løper mot badet.
Det hele kan ikke ha tatt mere enn fem-ti sekunder, men det føltes som en evighet.

Mine tanker går i denne stund til den stakkars megleren, som sikkert gjorde sitt ytterste for å bortforklare mine nakne bryster som en del av nabolagets severdigheter.

Jeg lurer på om de la inn bud.

You mean nothing to me anymore - Anna Ternheim

2008-03-31T14:36:00.003+02:00

Slik ser dere ut i mitt hode.

2008-03-28T02:40:00.003+01:00

Selv om jeg kanskje først og fremst er et filmmenneske, er jeg glad i å lese bøker.
Det er noe spennende uforutsigbart i å la mine egne tanker sette premissene for hvordan situasjoner og karakterer skal fortone seg.
Det gjør det jeg leser til noe som bare er mitt, selv om handlingen er fastlagt av andre.
Steder i bøker er noen ganger steder jeg selv har vært, noen ganger er de flunkende nye, sammensatt av mine egne preferanser.
Likeså med menneskene. Noen ganger låner de utseende til kjendiser eller personer jeg kjenner, andre ganger er de helt unike, skapt av mitt eget hode.
Men jeg ser dem helt klart og tydelig for meg. De er summen av fordommer og forestillinger jeg har om karakterens trekk.
Personifiseringen av egenskapene vedkommende har.
De har alltid et ansikt, en kropp, en egen stil.
Skapt i mine tanker.

Så leser jeg blogger.
Noen av de jeg leser veit jeg hvordan ser ut, ut i fra bilder de har lagt ut av seg selv. Noen kjenner jeg også.
Noen har jeg aldri sett noe bilde av. Men jeg ser dem alikevel klart for meg. Sannsynligvis er bildet jeg sitter med riv, ruskende galt i mange tilfeller.
Men jeg sitter uansett med en forestilling om hvordan bloggeren ser ut. Det er selvfølge for meg å danne meg et bilde av vedkommende.
Kanskje også om hva slags hobbyer og interesser vedkommende har.
Det er ikke noe jeg prøver å se for meg, det bare dukker opp.
Så for de som måtte ha interesse av det, følger her en beskrivelse av bloggerene jeg besøker jevnlig.
Slik de fremstår i mine tanker.

Alter Ego: En dame med mørkt halvlangt hår. Hun har briller når hun leser og sitter ved pc'en ellers ikke. Hun går sjelden i olabukser, men er ofte å se i skjørt og støvletter.

Brille: En mellomblond fyr med mørkeblå øyne. Han sier ikke så mye, men har tusen tanker i hodet. Han bruker ofte blå genser.

Buster: Halvlangt brunt hår, skjeggvekst i ny og ne. Låner litt av utseende til N-mannen i Lange Flate Ballær.

Confiteor: Denne dama kjenner jeg som en god venninne, og kan bare notere med misunnelse at hun minner om Juliette Lewis.

Emilie: Emilie er liten og lys, med store brune øyne som ofte er litt sotsminket. Kler seg bohem-aktig, jeg ser henne ofte med røde bukser.

Frk. Frekkesen: Langt, mørkt hår, lys hud og en trillende latter. Hun er høy og har en litt funky klesstil.

Frk. Makeløs: Her har jeg et bilde å forholde meg til, men har et bestemt inntrykk av at damen vet å kle seg, og at hun ofte går i platebutikker for å høre på låter ved disken.

Gretten: Helt snauklipt blond fyr som har et smittende smil, eier masse musikk-dvd'er og abbonerer på Villmarksliv.

Hanne: Min venninne, alltid snasen.

Havheksa: Her har jeg også sett et bilde en gang. Utover det, har jeg en formening om at hun liker grønt og at hun foretrekker vin fremfor andre alkoholdrikker.

Hjerterdamen: Sett og møtt. Flott dame.

Ithil: Liten og søt brunette som jeg ofte ser for meg i en hvit skjorte med blomster på. Store brune øyne som betrakter verden med undring.

Maren: Kjenner jeg fra før. Knalljente!

Minneapolise: Her har jeg også sett flere bilder. Men jeg mener bestemt at hun har en skofetisj, og at hun liker å lese aviser.

Mirakel: Mine gode venninne. Feiende flott.

My deathpunk suicide: Et mørkhåret par som kler hverandre godt. Hun er litt høyere enn ham, og klarer fint å gå på stiletthæler. De liker konserter og å diskutere bøker.

Rabbagast: Denne karen er høyreist og staut med tredagers skjegg. Han har t-skjorten nedi buksen, aldri utenpå. Han smiler ofte, og bruker mye penger på musikkutstyr.

Røverdatter: Har lange mørke krøller, smilehull og sleng i olabuksene. Jeg ser henne alltid med spenner eller hårbøyle i håret, og på nattbordet hennes ligger det alltid en stabel med bøker.

Selvisk: Har jeg sett på en busslomme en gang jeg kjørte forbi. Ellers tror jeg han går med skulderveske og kan prate hele natten om ting som engasjerer ham.

Skavlan: Nok en dame med bilde. I mitt hode har hun ofte på seg kort brun skinnjakke og skjørt, og hun har kopper og glass med morsomme farger i kjøkkenskapet.

Smula: Hun har halvlangt, mellomblondt hår og er en høy og slank dame. Hun nyter kaffen i morgensola og har en egen godstol hvor hun sitter og hører på musikk.

Soundscape: Relativt ny for meg, men ser for meg en dame med flere brunnyanser i halvlangt hår med røff frisyre. Hun går i band t-skjorter og bruker halve lønna på musikk.

Sukkerspinn: Høy og mørk, hollywoodvakre tenner, og tusen jern i ilden. Hun fyker gjennom hverdagen som en virvelvind og det kunne ikke falle henne inn å klage på at det mye å gjøre.

Ulme: Han er blond med litt fall i håret og har snille øyne. Han har på seg treningsjakke med hette på, og liker å sove lenge.

Virveltanke: Jeg innbiller meg at jeg har sett bilde her, men er ikke sikker. I mitt hode ser jeg uansett for meg en mørkhåret naturlig jente som sjelden bruker sminke. Hun bruker tunika'er, har håret i hestehale, er glad i naturen og elsker bøker.

XmasB: Kort-kort mørkt hår, stilige briller. Han er morsom og utadvendt, bruker moderne skjorter og liker duppeditter.

Örn: Denne karen bruker også skulderveske. Han har kort mellomblondt hår og jeg ser ham alltid i hvit genser og olabukse. Han gjør ingenting halvveis og fungerer dårlig uten kaffe.
Eier flere duppeditter enn XmasB.

Slik er dere altså inne i mitt hode, i alle fall pr dags dato.
Og tar jeg feil - noe som sikkert ikke er usannsynlig - så er dere uansett en knakande kjekk gjeng!

A friend in need's a friend indeed

2008-03-26T15:01:00.003+01:00

"Grå Musesen" added you as a friend on Facebook, forteller mailen meg.
Jeg leser navnet en gang til. Hvem er dette?
Navnet ringer ingen bjeller, og bildet hjelper meg heller ikke stort på vei.
Dette må være en feil. Men mitt etternavn er av de sjeldne.
Det er liten sannsynlighet for at Frøken Musesen har forvekslet meg med noen andre.
Jeg går inn på profilen hennes og begynner å lete etter noe som kan fortelle meg hvem denne personen er, og hvor jeg har vedkommende fra.
Etter å ha sett på vennelisten og fødselsdateoen hennes, begynner det å demre.
Dette var en dame som i et par år gikk i paralellklassen min på barneskolen.
På den tiden hadde vi ikke mye kontakt med de i paralellklassene våre.
Vi var fiender må vite. At A er bra, men B er best, er da noe alle veit, vi menget oss da ikke med folka fra feil side av gangen.

Frøken Musesen gikk altså et par år på samme skole som meg.
Så vidt jeg kan huske, har vi aldri vekslet et ord. Vi gikk aldri på noen form for fritidsaktiviteter sammen, og frem til venneforespørselen på Fjesboka, har hun aldri vært i mine tanker.
Jeg tok henne ikke på navnet, og om jeg så hadde gjort det, så hadde det aldri slått meg å sende ut venneinvitasjon.
Enkelt og greit fordi jeg ikke kjenner henne, og aldri har gjort det.
Jeg har ikke sett henne på 15-20 år.

En titt på vennelisten hennes forteller meg at hun er "venn" med omtrent alle registrerte medlemmer på Facebook.
I tillegg tar det omtrent tre minutter å scrolle hele siden hennes siden hun har alle slags applications liggende.
Hun får gaver, hun gir gaver, hun poster quizresultater, hun biter, kjøper øl, hun har døde og levende potteplanter, hun har/er (?) varulv, zombie, vampyr, det er tegneseriefigurer der, aliens, videoklipp, besteste bestvenner, hun sammenligner folk, hun spiller poker, hun klemmer folk, hun har sitater for envher situasjon, hun får og gir drinker og er tydeligvis også medlem i en slags skimafia.

Jeg klikker ja på venneforespørselen hennes.

Og jeg tar meg selv i å tenke den fordomsfulle og undervurderende tanken om at hun kanskje ikke har det beste sosiale livet i virkeligheten.

Slemme giraffen.

På mindre begivenhetsrike nattevakter

2008-03-23T22:39:00.000+01:00

ARI BEHN

HEI BARN

BARNEHI

BE HAN RI

EH BRAIN

HAR BEIN

HE IN BRA

IN REHAB

God Påske

2008-03-15T15:05:00.000+01:00

Vi snakkes!

Litt om min Far

2008-03-13T10:01:00.012+01:00

Å dra på besøk til foreldre i voksen alder er litt stas.
Det er utrolig godt å bli skjemt bort med mors hjemmelagde middager, og bli vartet opp på alle måter uten å be om det.
Enda bedre er det å ha noen som er oppriktig interessert og nysgjerrig på absolutt alt du foretar deg.
Vi blir som regel sittende på kjøkkenet med kaffe og te, og prate om alt mellom himmel og jord.
Musikk og tv er overflødig, det blir kaffeslabberas og skravling.
Mamma styrer heimen godt.

Derfor er det også litt rart å besøke hjemmet når mor er bortreist.

---------------------------------

Pappa: "Er du sulten, kanskje...?"

- Ja, jeg er litt sulten i grunn.

"Kanskje vi skal lage noe mat da..."

*åpner vilkårlige skap mens han nynner noe uidentifiserbart*

"Har du lyst på omelett?"

- Ja, det hadde vært godt!

*lang pause*

"Gidder du lage en...?"

Etter omeletten:

Pappa: "Skal vi se Spartacus?"

- Igjen?

"Ja, eller kanskje du heller vil se Jorden rundt på 80 dager? Eller Annie?"

- Njæ... vi kan se Spartacus...

"Da blir det Spartacus! Viste du at han fyren er pappaen til Mikkel Døgglas?"

- Ja...

Down The Highway

2008-03-09T13:30:00.002+01:00

Den perfekte bilist

Den perfekte bilist kjører like fort som deg. Foran kryss og skarpe svinger sakker han farten i samme takt som deg selv, slik at du ikke trenger å bremse unødvendig, eller skifte gir der du vanligvis ikke ville gjort det.
Han holder jevn fart i veibanen og bruker blinklyset i tilfeller hvor det er nødvendig.

Den usympatiske bilist

Den usympatiske bilisten veksler umotivert mellom 60 og 100 i 80-sonen.
Han liker å gjøre alle mulige slags ting samtidig som han kjører (røyke, snakke i mobiltelefon, skifte cd'er, plukke seg i nesen, spise pølse) hvilket fører til at han vingler frem og tilbake i veibanen, og fra tid til annen sneier borti møtende trafikk.
Han børner i rundkjøringer og lyskryss, og aner ikke hvor blinklyset er.

Den horrible bilist

Den horrible bilisten er han du plutselig har helt oppi baken, enda det ikke var noen bak deg da du sjekket speilet tre sekunder tidligere.
Han ligger utålmodig bak deg med rusende motor, så lenge det er svinger i veien.
Så fort veien blir rett, kaster han bilen ut ved siden av deg, kommer i løpet av sekunder opp i grisefart og slenger seg inn foran deg.
Akkurat tidsnok til å unngå frontkollisjon med en møtende bil, og akkurat brått nok til at du selv må bråbremse.
Når du bruker hornet for å si ifra hva du mener om han, blir du belønnet med fingeren.
På folkemunne kalles han Sommerturist.

Bilisten du har lyst til å kaldkvele

Bilisten du får lyst til å kaldkvele er han som plutselig dukker opp foran deg etter en sving, og ligger i 30 under fartsgrensen med blinklyset på. Dette varer helt til han kommer til en lang slett veistrekning, hvor han vrenger bilen opp i både 80 og 90, slik at du velger å ikke kjøre forbi, bare for å observere at han daler pent ned til 50 km/t igjen så fort han skimter en sving i horisonten.
Han bremser brått og kraftg ned foran broer og tunneller. Spesielt tuneller. Tuneller er skumle.
Han venter til rundkjøringen er fullstendig tom for biler før han våger snuten uti, og er den siste som svinger inn til siden for å slippe frem utrykkningskjøretøy.
Han er sannsynligvis også den eneste som er i stand til å bli forbikjørt av en traktor.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg bodde i byen.

Waltzheimer

2008-03-06T15:32:00.000+01:00

Det er rart å se den store kofferten hans på gjesterommet.
Det som en gang var gutterommet hans.
Jeg ser for meg hvordan han pakket den for tre dager siden.
Kanskje i sinne og raseri. Kanskje i forvtvilelse og sorg.
Mest sannsynlig begge deler.
Han hadde bannet, sa han.
Og skynder seg å legge til at barna ikke hadde vært der.
Han som aldri banner.
Han som aldri blir sint.

Kanskje burde han gått sist.

Tre livlige grunner fikk ham dengang til å bli.
Tre nye svik fikk ham inn på gjesterommet.

Hva er prisen på en samvittighet i disse dager?

"Et utrent hjerte blir fort overstyrt
Og billig moro blir altfor dyrt
Føres inn med fyllepenn
I glemmeboka om og om igjen."