Mamma: Se, de søker etter gassballongselgere til 17. mai i avisen nå. Kan du skjønne at folk har råd til å kjøpe slikt hvis de har mange barn, de er fryktelig dyre blitt!
Ida: Ja, de ligger vel på rundt en 70 kroner nå, tror jeg? Har ikke kjøpt så mange av de, jeg.... Jeg husker jeg fikk en av dere da jeg var liten. Og så mistet jeg den like etterpå. Det var forferdelig. Jeg hadde gledet meg i månedsvis til å få en sånn, for jeg hadde aldri fått det før. Og så forsvant den. Det gjorde ordentlig vondt i hjertet, jeg husker jeg så den sveve ubarmhjertig avgårde over Kråkerøybrua. Jeg gråt. Og dere hadde ikke råd til å gi meg en ny.
Mamma: Å... ja... Nei, de er jo om sagt veldig dyre...
Ida: Ja. Men jeg har ikke fått noen ballong på 17. mai senere heller. Det var kun denne ene gangen dere tok dere råd. Jeg så for meg at når gassen gikk ut av den, så skulle jeg henge den opp på veggen sånn som kusinen min. Men de planene ble jo brutalt knust da den fløy avgårde.
Mamma: Du skulle kanskje bundet den fast i hånden da...
Ida: Jeg var seks år. Små barn tenker ikke på sånt. Som foreldre burde dere vel kanskje skjønt at en seksåring kan være litt distré og ukonsentrert. Andre foreldre binder en femkrone fast i tråden på slike ballonger.
Mamma: Ja... vi burde vel kanskje ha tenkt på det...
*stillhet*
Ida: Jeg får fortsatt klump i halsen på 17. mai når jeg ser gassballonger som svever avgårde...
Mamma: Vil du at vi skal kjøpe en gassballong til deg på 17. mai i år?
Ida: Ja takk.
