26. jun. 2006

Little old lady...

Da mannen hennes gikk bort var hun nærmere åtti enn sytti.
Vi observerte den vesle damen med de grønne og grå hattene, der hun puslet i hagen rundt huset som må ha virket uendelig stort etter at mannen som bygget det ikke lengre var der for å fylle det opp.
Hun trakk seg tilbake, og vi så mindre og mindre til henne. Et par ganger i uken kunne vi se henne ta den orange sykkelen ut av garasjen for å dra til butikken. Alltid godt innpakket i en grå anorakk. Bilen som tidligere hadde hatt sin faste plass der, ble solgt. Det var mannen som kjørte bil der i gården.
Et, to og tre år gikk. Hun ble etterhvert selvhjulpen og selvstendig. Hun klippet gresset om sommeren. Om høsten raket hun sammen løvet i hagen i store fargerike hauger. Om vinteren måkte hun snø og saltet oppkjørselen ikledd en brun og slitt vinterkåpe.
Nabolaget holdt øye med den vesle damen i det store huset. Var det noe man så hun ikke greide på egen hånd, var det alltid en aller annen som banket på døren og tilbød seg å hjelpe henne. Denne omtenksomheten belønnet hun med en pose twist, eller en kurv med bringebær, som hun hadde plukket selv, fra den store bringebærbusken bak huset hennes.
Hun hadde et forsiktig smil på lur til disse hjelpsomme naboene, men årene hun hadde vært alene hadde gjort henne beskjeden og tilbaketrukken.
Hun var som en skygge der hun puslet for seg selv i farger som speilet hennes personlighet slik vi andre så den.

Ettersom en ny vår gjorde sin entré, kunne nabolaget stadig oftere observere en sort BMW utenfor huset hennes. Rett som det var gikk hun ut og inn av denne bilen, og vinket blidt i det den kjørte av gårde. Vi strakk hals ut av vinduene for å se hvem som kjørte bilen. Noen ganger tittet vi på klokken i det hun ble sluppet av, og mumlet noe om at dette var da en veldig sein tid å komme hjem på for en liten gammel dame. Og hvem mannen i bilen var, kunne bare spekuleres i. Men at han leverte hennes fryktelig seint, var det ingen tvil om. Og vi visste ikke helt hva vi syntes om det.
Da sommeren kom hadde det skjedd noe med den lille damen i det store huset.
Hun gikk i turkise piratbukser, og kjøpte seg ny veske. Hatten ble byttet ut til fordel for en permanent hos frisøren. Og den grå anorakken hadde ingen sett siden året før.
Vi noterte oss at det denne sommeren ikke bare var de mange bedene hennes som blomstret opp under solens varme stråler, det hadde sannelig dryppet litt på henne også.

Jeg var på vei ut av bilen da jeg så henne komme trillende med sykkelen. Vi ble stående og veksle noen høflighetsfraser før jeg spurte om hun hadde noen planer for St. Hansaften. Det hadde den vesle damen. Hun skulle til et populært sommersted og se på at de tente bålet der.
Skulle hun dit alene, lurte jeg på. Det skulle hun ikke.
"Jeg skal dit sammen med… ja…. vennen min…" smilte hun.
Og i det hun gikk inn oppkjørselen sin, var jeg overbevist om at det spredte seg et rødskjær over kinnene hennes. Og jeg tenkte at hun slett ikke så ut som om hun nærmet seg åtti.