29. jun. 2007

Oppskrift på en actionfilm

Handlingen bør legges til en av USA’s største byer.
Eventuelt kan man begynne filmen i en stille forstad, for deretter å gjøre den overraskende vrien å havne i storbyen. Gjerne etter en altfor lang biljakt.

Det viktigste i filmen er helten.
Dette bør være en staut kar som tar seg bra ut i møkkete, svett og blodig t-skjorte.
Han må være tøff og mandig, men samtidig er det også viktig at han har en myk side.
Kanskje han til og med kan gråte en skvett på et passende tidspunkt, så lenge han gjør det på en macho måte med et par velplasserte tårer og sammenbitt kjeve.
Snørr og hiksting bør ikke forekomme.

Helten er sjelden gift.
Han er ofte enkemann etter at en tragisk ulykke tok fra ham hans store kjærlighet (gjerne et barn eller to også). Helten kan gjerne slite med skyldfølelse for dette.

Eller så er han skilt med et problematisk forhold til ekskona (gjerne til et barn eller to også).
Han har ofte problemer med alkohol, gambling, damer eller alt på en gang.

Hvis han mot formodning skal være gift, er det viktig at han og kona har et anstrengt forhold, kanskje hun mener at han jobber for mye, eller at han er ”fraværende”.

I begynnelsen av filmen ser vi helten gjennomføre et rutineoppdrag, slik at vi blir kjent med karakteren. Dette trenger ikke ha noe med resten av filmen å gjøre, det er bare en presentasjon av hvordan livet hans er. Vi får vite at han er genial, men vanskelig.

Hans utradisjonelle tilnærmingsmetoder gjør ham både beundret og utskjelt. Men han lander alltid på beina.


Så får helten en ny sak. Dette kan skje på to måter:

- Han snubler tilfeldigvis over en sak, som viser seg å være noe stort, som han må til bunns i.
- Han får oppdraget ufrivillig prakket på seg av sjefen sin.

Dette kan gjerne være det siste oppdraget han skal ha før han pensjonerer seg/sier opp/skifter beite osv. Sjefen tror det er en rutinesak. Helten vil egentlig ikke ha den, men sjefen er dum og sier han må.

Helten begynner å jobbe med saken, som er mye større og langt mer alvorlig enn noen kunne gjette seg til. Helten vikles inn i et nett av skumle menn og sexy damer, og jo lenger ut i filmen vi kommer, jo mer personlig blir oppgjøret mellom Helt og Skurk.

Heltens sjef er en dust av en paragrafrytter som ikke skjønner noe som helst, uansett hvor mye bevis og intuisjon Helten fremlegger på pulten hans. Han er blitt mektig lei Heltens utradisjonelle metoder, og tar ham av saken i en ladet scene med mange intense blikk.

Sjefen bør spilles av en mann med pondus, litt under middels utseende, og som kan levere et troverdig ”god damn it”.

Helten fortsetter selvsagt jakten på Skurken selv om han egentlig ikke får lov.
Han er jo tross alt vanskelig og utradisjonell.

Det endelige oppgjøret mellom Helt og Skurk (som nå har blitt fryktelig personlig) skjer i siste sekund etter en eksplosjon av spesialeffekter.

Her kan man ta to veier til rørende sluttscene:

Helten tar knekken på Skurken, og i løpet av 30 sekunder er det masse politi og ambulanse på stedet. Alle løse tråder blir samlet, sjefen tilgir ham, og (eks)kone og eventuelle barn ser på Helten med nyfunnet respekt og tårevåte øyne. Rulleteksten akkompagneres av en låt skrevet spesielt for denne filmen, og som har vært kjent i mange uker allerede.

Eller:

Helten tar knekken på Skurken, men dør også selv i oppgjøret. (Eks)kone og eventuelle barn ser på Helten med nyfunnet respekt og tårevåte øyne. Sjefen holder en følelsesladd tale i begravelsen som finner sted på en åpen, vakker og sommergrønn kirkegård i deilig solskinn. Rulleteksten akkompagneres av en låt skrevet for denne filmen, og som har vært kjent i mange uker allerede.

Jeg tror jeg har sett den før.

15. jun. 2007

Et forhold

Jeg lurer fra tid til annen på om mannen jeg har valgt å dele livet med er riktig navla.
Grunner til dette kan eksempelvis være at han i lang tid trodde Mikke og Donald var kjærester, og at han i en alder av 30 år fortsatt ikke veit at det kan være lurt å skille hvitt og farget tøy i vaskemaskinen. Som igjen har ført til at han innehar en håndfull boxershortser i smakløse farger. Eller når han på død og liv skal sette opp og male hjørnekasser når det er 30 grader ute.
Slike ting kan få meg til å undre.

Så hender jeg tar ham i å se på meg med den samme undringen i blikket.
Som den gang han la gulv i stua, og jeg spurte om jeg skulle hente flere ”planker” til ham.
Eller da jeg røyket rullings sammen med farmoren hans. Når jeg får panikk over ekle insekter som har funnet veien inn i huset, eller når jeg tror at alt som er galt med bilen min kommer til å gå over av seg selv ”bare den blir varm”.

Jeg må si jeg i grunnen er ganske glad for at vi er trygge på oss selv og på hverandre, og at vi har noen år på baken som par.
Ellers kunne vi sannsynligvis risikert å bli en halvmorsom dårlig-date-historie på den andres vorspiel.