26. mar. 2009

There Were Voices Down the Corridor...

Det er ikke lett å vite hva man skal vente seg når en åndeutdriver skal komme innom.
Kanskje er ikke åndeutdriver den korrekte termen heller. Kanskje de foretrekker eksorsist eller demonbesverger.
(Eller virkelighetsutfordret.)
Det mest overraskende med hele situasjonen, er reaksjonene som kom når det ble bestemt at en slik person skulle komme.
I tilfeller hvor man trenger håndverkere eller andre fagfolk, er det de færreste som på rappen kan nevne bekjente som kan være aktuelle til jobben.
Ofte blir det slått opp på Gule Sider, eller man ringer et godt markedsført firma.
Men når man trenger en utdriver er saken tydeligvis en annen.
Omtrent samtlige involverte kunne umiddelbart opplyse om at de kjente noen som drev med dette.
De hadde en venn som visste om noen, svogeren deres brukte en som var veldig flink, og noen påberopte seg også evnen til å kunne gjøre jobben selv.
Og i motsetning til andre fagfolk, er det forbausende liten ventetid når man skal hyre inn en eksorsist.
De kommer i løpet av tre til fem dager.
Hvilke av disse som kan betegnes som "seriøse", og hvilke som er hasjrøykende blomsterbarn bosatt i campingvogn er ikke godt å vite.
Selv har jeg et inderlig håp om at det dukker opp en samisk sjaman med tromme og festlig hatt.
Jeg hadde hatt stor glede av en som kunne danset fra rom til rom og joiket bort spøkelsene.
En del av meg har god lyst til å være tilstede når eksorsisten kommer, da jeg må innrømme at jeg er utrolig nysgjerrig på å se en slik seanse i praksis.
På den annen side er jeg veldig usikker på om jeg ville kunne komme til å reagere på en upassende måte. Har en snikende følelse av at spontan fnising og skepsis ikke vil hjelpe vedkommende i arbeidet.
Uansett hva det blir til, må jeg si jeg gleder meg til det hele skal skje.
Noen dager er mer vannvittige enn andre.

This blog is clean.

23. mar. 2009

Ett fullkomligt kaos

Han har hvit skjorte, bukseseler og sixpence.
Han veksler uanstrengt mellom gitar og piano, han sier morsomme ting mellom sangene og er i det helt tatt veldig sjarmerende.
Bo Kaspers er et band jeg har hatt sansen for lenge, og jeg ser derfor ikke noe som helst galt i å bli litt betatt av vokalisten der jeg står og nipper fra glasset mitt under galleriet på Sentrum Scene.
Men det begrenser seg jo ikke til Bo Kaspers eller band jeg er kjempefan av.

Så langt derifra.
Jeg har en tendens til å bli smågroupie ovenfor alle som står på en scene, eller gjør noe av nevneverdig betydydning i nærheten av den.

Så lenge de gjør det bra, vel og merke.
Kanskje er det en greie med at jeg blir tiltrukket av de som er selvsikre nok til å tåle fokuset, publikumet og presset ved å fremføre.
Det at de er i fokus og gjør noe foran andre.

For et par uker siden fant jeg igjen dagboken min fra niende klasse.
Jeg var lenge i tvil om hvorvidt jeg skulle tørre å lese den, men etter en ukes vurdering, skred jeg til verket, og satte i gang på det som skulle vise seg å bli noe av det pinligste jeg har foretatt meg i voksen alder.
Jeg er en av disse som blir utrolig lett flau av ting, og som ikke greier å se på Jakten på kjærligheten, Idol eller første epiosden av Ungkaren uten å ha pute foran øynene.
Dagboken fra niende skulle imidlertid vise seg å gå disse en høy gang, og jeg har sjelden vært så flau som da jeg leste om mine første forelskelser.

Og det var ut i fra denne dagboken jeg fant ut at mine groupietendenser begynte tidlig.

12.oktober

"Kort sagt synes jeg PM er en barnslig, femi, teit og kjedelig dust! Han sa han skulle ringe meg i dag så vi kunne finne på noe. Men da klokka ble to og jeg ikke hadde hørt noe, ringte jeg ham og han var hos Stian!!! Jævla dust! Dette er ikke noen overreaksjon, jeg har lenge visst at jeg ikke har vært forelsket i ham. Prøvd å overbevise meg selv om at jeg var det, men det nytter jo ikke i lengden. Det er krystallklart at det må bli slutt! Jeg har skrevet en liste over gode og dårlige sider ved ham. Jeg fikk en positiv og tolv dårlige. Dette går jo ikke!"

To dager senere

"I går var jeg på konsert med korpset til PM, de spilte sammen med Kari Gjærum. Jeg satt i frikirken og ventet på å se ham da, og som kom hele korpset gående inn i salen. Han hadde på seg hvit skjorte, blå bukse og vest og rødt slips, han var bare så stilig, og jeg ble bare så utrolig stolt av ham! Han satt der på scenen og spilte nydelig korpsmusikk, og det slo meg hvor glad jeg er i ham, og hvor fantastisk han egentlig er. Jeg skulle ønske jeg var klarinetten hans, hehehehehehe!!!
I pausen satt vi sammen og spiste boller og drakk Urge, og jeg bare smilte hele tiden. Og da han kysset meg, håpet jeg at alle i hele frikirken så det, så de skulle vite at jeg var kjæresten hans. Etterpå dro vi hjem til ham og hadde det kjempefint, jeg er så glad for at han er min!!! Nå har vi vært sammen i 2 måneder og to dager, herlige, flinke PM!"

Jeg innser nå at jeg aldri, aldri, aldri mer kan dømme noen ut fra deres eventuelle snåle forelskelser.
En som blir mo i knærne av en femi korpsmusiker (med tolv dårlige egenskaper), har mistet all rett til å uttale seg om noe som har med kjærlighet å gjøre.

Gjør som dere vil, jeg godtar alt.