1. jun. 2009

Da jeg traff en blotter

Jeg kan tenke meg at vi var rundt ti år den dagen det skjedde.
Vi var i skogen ved et vann, og hadde ingen planer utover det å faktisk være nettopp der.
Vi gikk rundt vannet, kastet stein og pinner uti, vasset litt, satt på fjellet og pratet og klatret i trærne.
Bortsett fra oss og den unge mannen i joggedress, var det ingen andre i nærheten.
Han var også ute og gikk tur, noen ganger på samme side av vannet som oss, noen ganger på motsatt side.
En helt vanlig turgåer, som vi ikke skjenket mange tanker utover det å faktisk konstatere at han var der.

Vi hadde gått utenfor stien ganske lenge, da vi begynte å tenke på hjemturen. Vi gikk mot turløypa mens vi lo og pratet, og plutselig var han der.
Midt på stien der vi kom utpå den, lå han. Vi hadde ingen mulighet til å unngå å se ham, og det var vel forsåvidt hensikten hans også.
Buksene hans var dratt ned rundt anklene hans, og der lå han rett og slett og onanerte.
I Guds frie natur, en søndags formiddag.
Som om det var en like naturlig helgeaktivitet som å spise vafler på skihytta.
Etter at vi forgjeves sjekket hjernen for referanser til hvordan man handlet i en slik situasjon, endte vi opp med å tråkke over ham, få et synkront fniseanfall, som ganske raskt gikk over til frykt for at han skulle komme etter oss.
Vi begynte å løpe, og stoppet ikke før vi kom til en fotballbane med masse folk.
Vi var trygge.

I etterkant opplevde vi verken sinne eller redsel. Bare vantro og undring over denne mannen som fant det for godt å nappe løken i vårt nærvær.

Men vi ønsket at vi hadde sagt noe til ham.
Noe som vippet ham av pinnen, en punchline som hadde redusert ereksjonen hans til en skjelvende puddingklump.
Den dag i dag har jeg fortsatt ikke kommet på noen replikk som ville hatt denne effekten.
Og ettersom jeg i dag veit at de fleste blottere sliter mentalt under sin last, veit jeg ikke om jeg ville sagt noe som såret eller latterligjorde ham.
De trenger kanskje mest av alt hjelp.

Men tanken på at han kanskje fortsatte med sine handlinger og skremte jenter i lokalmiljøet, trigger et ønske om å kommentere atferden.
Men hva sier man?

Hva slags replikk ville vært effektiv i møte med en blotter?

15. apr. 2009

Faced with a Dodo’s Conundrum

Person A kommer hjem fra matbutikken med hendene fulle av tunge bæreposer.
I gangen roper person A på person B.
Deretter blir følgende ord uttalt av person A:

"Gidder du ta posene?"


Hva innebærer dette utsagnet?

1. Person A vil at person B skal ta imot posene, bære dem inn på kjøkkenet, og begynne å rydde ut av dem.
Selv om spørsmålet ikke omhandlet noe mere enn å "ta posene", sier det seg selv at man begynner å rydde ut av dem.

2. Person A vil at person B skal ta i mot posene, og sette dem fra seg to meter lengre inn i gangen uten ytterligere handlinger.
Spørsmålet gikk på å "ta posene", og betyr derfor ikke noe mer enn nettopp dette.

Meninger mottas med takk.

4. apr. 2009

31. mar. 2009

Hit Me Baby, One More Time

I utgangspunktet er det få lystige assossiasjoner knyttet til jobben min.
Når jeg forteller om hva jeg driver med, tar de fleste på seg medfølelsesfjeset sitt, og sier noe om at jeg "må se mye rart", mens de smiler litt trist.
Gjerne med hodet litt på skakke.
Litt "awww-reaksjoner", rett og slett.
Og tankegangen er jo ganske logisk. Jobber man med vold, vil man se og høre mye vondt.
Men fakta er jo at jeg stortrives i jobben, ellers ville jeg ikke hatt den.
Og jeg ser også mye godt.
Jeg trives med å kunne være til hjelp for de som har det vanskelig, med å gjøre hverdagen litt lettere, og fremtiden litt lysere for dem, der jeg har mulighet til det.
Og det er masse positivt hos oss. Mye glede, latter og håp som gjør det som er vondt og vanskelig lettere å håndtere.

Men det kommer også dager hvor det vonde dominerer. Håpet tar seg en ferie, og man sitter igjen med sinne, fortvilelse og motløshet.
Men tviler på seg selv, og lurer på om man burde sett tegnene tidligere.
Kunne man gjort noe annerledes? Hvor stort var egentlig vårt ansvar? Det er lett å være etterpåklok.
I slike perioder kan man miste piffen.
Jeg mister miffen.

Det blir ikke sprudlende blogginnlegg av slikt.
Lite sprudling generelt egentlig.
Bare et enda sterkere ønske om å kunne få hjelpe.


"When you're standing at the crossroads
Don't know which path to choose
Let me come along
cause even if you're wrong
I'll stand by you"

26. mar. 2009

There Were Voices Down the Corridor...

Det er ikke lett å vite hva man skal vente seg når en åndeutdriver skal komme innom.
Kanskje er ikke åndeutdriver den korrekte termen heller. Kanskje de foretrekker eksorsist eller demonbesverger.
(Eller virkelighetsutfordret.)
Det mest overraskende med hele situasjonen, er reaksjonene som kom når det ble bestemt at en slik person skulle komme.
I tilfeller hvor man trenger håndverkere eller andre fagfolk, er det de færreste som på rappen kan nevne bekjente som kan være aktuelle til jobben.
Ofte blir det slått opp på Gule Sider, eller man ringer et godt markedsført firma.
Men når man trenger en utdriver er saken tydeligvis en annen.
Omtrent samtlige involverte kunne umiddelbart opplyse om at de kjente noen som drev med dette.
De hadde en venn som visste om noen, svogeren deres brukte en som var veldig flink, og noen påberopte seg også evnen til å kunne gjøre jobben selv.
Og i motsetning til andre fagfolk, er det forbausende liten ventetid når man skal hyre inn en eksorsist.
De kommer i løpet av tre til fem dager.
Hvilke av disse som kan betegnes som "seriøse", og hvilke som er hasjrøykende blomsterbarn bosatt i campingvogn er ikke godt å vite.
Selv har jeg et inderlig håp om at det dukker opp en samisk sjaman med tromme og festlig hatt.
Jeg hadde hatt stor glede av en som kunne danset fra rom til rom og joiket bort spøkelsene.
En del av meg har god lyst til å være tilstede når eksorsisten kommer, da jeg må innrømme at jeg er utrolig nysgjerrig på å se en slik seanse i praksis.
På den annen side er jeg veldig usikker på om jeg ville kunne komme til å reagere på en upassende måte. Har en snikende følelse av at spontan fnising og skepsis ikke vil hjelpe vedkommende i arbeidet.
Uansett hva det blir til, må jeg si jeg gleder meg til det hele skal skje.
Noen dager er mer vannvittige enn andre.

This blog is clean.

23. mar. 2009

Ett fullkomligt kaos

Han har hvit skjorte, bukseseler og sixpence.
Han veksler uanstrengt mellom gitar og piano, han sier morsomme ting mellom sangene og er i det helt tatt veldig sjarmerende.
Bo Kaspers er et band jeg har hatt sansen for lenge, og jeg ser derfor ikke noe som helst galt i å bli litt betatt av vokalisten der jeg står og nipper fra glasset mitt under galleriet på Sentrum Scene.
Men det begrenser seg jo ikke til Bo Kaspers eller band jeg er kjempefan av.

Så langt derifra.
Jeg har en tendens til å bli smågroupie ovenfor alle som står på en scene, eller gjør noe av nevneverdig betydydning i nærheten av den.

Så lenge de gjør det bra, vel og merke.
Kanskje er det en greie med at jeg blir tiltrukket av de som er selvsikre nok til å tåle fokuset, publikumet og presset ved å fremføre.
Det at de er i fokus og gjør noe foran andre.

For et par uker siden fant jeg igjen dagboken min fra niende klasse.
Jeg var lenge i tvil om hvorvidt jeg skulle tørre å lese den, men etter en ukes vurdering, skred jeg til verket, og satte i gang på det som skulle vise seg å bli noe av det pinligste jeg har foretatt meg i voksen alder.
Jeg er en av disse som blir utrolig lett flau av ting, og som ikke greier å se på Jakten på kjærligheten, Idol eller første epiosden av Ungkaren uten å ha pute foran øynene.
Dagboken fra niende skulle imidlertid vise seg å gå disse en høy gang, og jeg har sjelden vært så flau som da jeg leste om mine første forelskelser.

Og det var ut i fra denne dagboken jeg fant ut at mine groupietendenser begynte tidlig.

12.oktober

"Kort sagt synes jeg PM er en barnslig, femi, teit og kjedelig dust! Han sa han skulle ringe meg i dag så vi kunne finne på noe. Men da klokka ble to og jeg ikke hadde hørt noe, ringte jeg ham og han var hos Stian!!! Jævla dust! Dette er ikke noen overreaksjon, jeg har lenge visst at jeg ikke har vært forelsket i ham. Prøvd å overbevise meg selv om at jeg var det, men det nytter jo ikke i lengden. Det er krystallklart at det må bli slutt! Jeg har skrevet en liste over gode og dårlige sider ved ham. Jeg fikk en positiv og tolv dårlige. Dette går jo ikke!"

To dager senere

"I går var jeg på konsert med korpset til PM, de spilte sammen med Kari Gjærum. Jeg satt i frikirken og ventet på å se ham da, og som kom hele korpset gående inn i salen. Han hadde på seg hvit skjorte, blå bukse og vest og rødt slips, han var bare så stilig, og jeg ble bare så utrolig stolt av ham! Han satt der på scenen og spilte nydelig korpsmusikk, og det slo meg hvor glad jeg er i ham, og hvor fantastisk han egentlig er. Jeg skulle ønske jeg var klarinetten hans, hehehehehehe!!!
I pausen satt vi sammen og spiste boller og drakk Urge, og jeg bare smilte hele tiden. Og da han kysset meg, håpet jeg at alle i hele frikirken så det, så de skulle vite at jeg var kjæresten hans. Etterpå dro vi hjem til ham og hadde det kjempefint, jeg er så glad for at han er min!!! Nå har vi vært sammen i 2 måneder og to dager, herlige, flinke PM!"

Jeg innser nå at jeg aldri, aldri, aldri mer kan dømme noen ut fra deres eventuelle snåle forelskelser.
En som blir mo i knærne av en femi korpsmusiker (med tolv dårlige egenskaper), har mistet all rett til å uttale seg om noe som har med kjærlighet å gjøre.

Gjør som dere vil, jeg godtar alt.