Fra tid til annen dukker de opp på jobben min.
Psykologene.
Noen ganger kommer de alene, andre ganger opptrer de i parformasjon.
Hentet inn som mentale livreddere når situasjoner anses som kritiske.
De dukker opp med sine kofferter og faste håndtrykk, trer selvsikkert over dørstokken og takker ja til en kopp kaffe mens de mm'er og nikker ivrig under rapporten.
De som frekventerer våre kontorer går under navnene Helan og Halvan.
Hver for seg gir det liten mening, men når de entrer lokalene i tog, skal det godt gjøres å overse det besynderlige skue som deres profesjonelle partnerskap utgjør for den allmenne oberservatør.
Den ene er en to meter høy hengslete skapning med stritt grått hår og grønn allværsjakke.
Helan.
Helan har silkeskjerf viklet rundt den stilkaktige halsen sin, og hans fremtoning frembringer sterke assosiasjoner til Gudleik Knotten.
Han lukker øynene i oppsiktsvekkende lange perioder mens han snakker, og draaaar ut alle nøkkelord i setningene sine for å uuuunderstreke deres viktighet.
Han er ubehjelpelig positiv og greier sjelden å høre på andre for lenge av gangen, før hans behov for å høre sin egen stemme formidle sine egne tanker setter inn.
Da åpner munnen seg og går på autopilot.
Han er også ubehjelpelig lang, og hver gang han slenger de knoklete beina i kors (uten at høyvannsbuksene har sjans til å henge med på ferden), får man god mulighet til å studere de svarte pensokkene og den bleke hårløse leggen hans.
Så har vi Halvan.
Halvan er en stutt, liten knott på knappe 1,60, med tykt krøllete hår og markerte briller.
Han oppfyller alle klesmessige krav som stilles til psykologer utdannet på 70-tallet, og viker aldri fra cordfløyelsbukser og pologenser.
Halvan er direkte i sin fremtoning og går aldri rundt grøten.
I motsetning til Helan, som foretrekker å lede ann i alle samtaler, er Halvan den som stiller spørsmål og lytter. Han nagler deg til stolen med sine intense terapeutøyne, og noterer i ringpermen sin så pennen gløder.
Der man må rope for å bli hørt av Helan, veier man sine ord på gullvekt i samtale med Halvan.
Halvan er konstant svett, og burde derfor gå med svart pologenser. Det gjør ikke Halvan.
Halvan liker lyse farger, og ser ikke ut til å plages nevneverdig av at alle genserne hans har en betrakelig mørkere farge under armene.
Til hans forsvar lukter han alltid godt, litt som tøymykner og mentol.
Helan og Halvan er et team.
De samarbeider ofte om klienter, og følger opp både egne og hverandres saker med interesse og engasjement.
Sannsynligvis utfyller denne bisarre duoen hverandre på flere plan .
Sannsynligvis samarbeider de godt, og de har gode resultater å vise til.
I moralsk tyngende øyeblikk kan man reflektere rundt hvor modent det er å gi dem kallenavn som undergraver deres kunnskaper og autoritet.
Men når man insisterer på å ikle seg silkeskjerf og cordfløyelsbukser, bør man vel nesten regne med sosiale represalier.
Og dersom de på en dårlig dag skulle slumpe til å ta seg nær av dette, står de tross alt bedre rustet enn de fleste til å jobbe seg igjennom eventuelle traumer det måtte forårsake.
De har hverandre, og de er tross alt psykologer.
14. jan. 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
8 kommentarer:
Fantastisk observert og utrolig godt beskrevet! Jeg ser de for meg nå.. og humrer litt for meg selv.
Lurer på om vi noen gang blir beskrevet på en slik måte? Sånn sosionomish? ;)
*ler*
Det er jo akkurat slik de er!
Har også møtt dem, nemlig. ;)
Flott beskrevet og skildret. :)
Glimrende! :)
Herlig post! Jeg har møtt de, jeg kjenner til og med noen eksempler av arten.
mirakel: Tja, i visse kretser er det kanskje ikke helt stuerent å gå med store juggeløredobber og bruke olabukser til kjole, mens man har store problemer med å ta et standtpunkt, men heller vil "drøfte"? :oP
sokken: Ja, jeg tror det var mange i det kullet som ble støpt i samme form. ;o)
mytteristen og mia: Tusen takk! :o)
Hehe, det er slike man blir skeptiske til å gå i terapi av.
Hihihihihihiiiii!kjempegod beskrivelse :-)
Gunn Kristin: No shit! :oP
hagen: Takk for det! :o)
Legg inn en kommentar