So am I... Good or bad?

"Skal du ikke ha noen puncheboller i dag?"
Jeg smilte til mannen foran disken, mens jeg la varene hans i en bærepose.
Til forskjell fra alle andre fredager jeg hadde jobbet i bakeriet, hadde mannen denne gangen unnlatt å bestille det han etterhvert var blitt kjent for hos oss - puncheboller.
Han var rett og slett Mannen som elsket puncheboller.
Punchebollemannen.
Hver fredag ved ellevetiden kom han innom og bestilte to puncheboller og en kaffekopp.
Og når koppen var tom, og han gikk for å hente seg påfyll, hentet han like godt to puncheboller til også.
Det var et fredagsrituale så godt som noe - fire puncheboller og to kopper kaffe på det lokale bakeriet.

Jeg var alltid litt imponert over denne mannens ferdigheter når det gjaldt å spise puncheboller.
Selv om jeg er veldig glad i dem selv, har jeg aldri klart å få i meg mer enn en halv, før jeg kjenner at jeg begynner å bli småkvalm.
Fire på rappen må derfor kunne sies å være en solid prestasjon, som han sannsynligvis hadde opparbeidet seg ferdighetene til gjennom flere års øvelse.

Det var noe godt og gjenkjennelig over rutinen hans.
Pratsom var han slett ikke. Ingen av oss viste hva han het eller hva han jobbet med. Men det vi viste var greit og rutinepreget - mannen elsket puncheboller.
Konditoren var alltid glad etter at Punchebollemannen var innom. Han tok ofte med seg de punchebollene som hadde ligget såpass lenge at de over helgen ville blitt helsefarlige å innta.
Det var en visshet hos oss alle om at de punchebollene som hadde ligget en stund, forsvant på fredag når punchebollemannen kom innom.
Så at mannen denne fredagen hadde bedt meg om fire kneippbrød og en farris, var noe nytt.
Og det spøkte for bollene i skapet.

Jeg så spørrende på ham over posen, mens jeg ventet på et svar.
Ingen puncheboller i dag?

"Hva..? Nei... " Han dro litt på det. "Jeg tenkte jeg skulle..."
Øynene hans gled mot glassmonteret på høyre side av disken. Det var der de lå. Gode, runde, myke og proppet med herlig sukker, deilig fett og nydelig sjokolade.
"Jeg holdt av et par til deg, jeg..." Jeg smilte til mannen mens løgnen passerte leppene.

Jeg hadde ikke holdt av noe som helst.
Det var ikke nødvendig å holde av puncheboller. Svært få kjøpte dem. Punchebollene ble liggende til de enten ble så gamle at måtte kastes, eller til punchebollemannen på nobelt vis gav dem et kjærlig hjem når fredagen kom.
"Å... " Mannen tittet overrasket på meg. "Sier du det? Jøss... jeg..."
Øynene hans vandret igjen mot høyre til de sjokoladebekledde herlighetene.
"Jeg tenkte kanskje jeg skulle være litt forsiktig, med sånt, skjønner du....hehe..."
Han lo en nervøs liten latter.
"Prøver å bli kvitt litt her foran..." Han slo seg på en mage av betydelig, men ikke direkte sjokkerende størrelse. Han var altså på slanker'n.
Pokker. Det var dårlige nyheter for bollene.
"Åja", sa jeg mens jeg gav ham posen, og lurte på hvordan jeg skulle fortelle konditoren de nedslående nyhetene.
I det han tok i mot posen, ble han stående akkurat et sekund for lenge.
Han var på gli.
Eller kunne i alle fall komme ti å bli det. Det gikk ikke upaktet hen.
Jeg så min åpning. Mannen var i tvil, her var det bare å la det stå til.
"Det er fredag i dag, da... " begynte jeg forsiktig mens jeg fulgte mannens lengtende øyne til hans svake punkt bak monteret.
"Ja, jo... Ja, det er jo det..." Han var vaklende nå. Jeg kjørte på.
"Man skal jo kose seg litt også" fortsatte jeg med et stort smil.
"Hehe, ja.... " Mannen fiklet med bæreposen sin og lo litt forsiktig mens han ikke slapp bollene med blikket.
"Ja... Ehm... Ja, jeg kan ta med meg en punchebolle, kanskje... Jo, jeg tar én, jeg!
Til fredagskaffen!"

Uttrykket hans viste at han følte seg som en rebell.
En vill og lovløs mann, kjøper punchebolle selv om han egentlig er på diett. Han var sin egen herre, svarte bare til seg selv. Han var en opprører, en frekk galemathias som gjorde det som passet han. Og ville han ha en punchebolle til fredagskaffen, ja da kjøpte han da pokker ta meg en punchebolle til fredagskaffen. Fordi han hadde lyst, rett og slett. Fordi han fortjente det.
Han gav meg motet til å ta det enda litt lengre.
"Kanskje du skal ha en til lørdagen også" foreslo jeg forsiktig mens, jeg plukket frem en punchebolle og la den i papirposen.
"Ja! Hvorfor ikke!? Ta en til lørdagen også, du!"
"...og en til søndagsfilmen..?" Jeg så spørrende på ham.
"Og én til søndagsfilmen!" Han hadde blitt lett rødlig i ansiktet av iver nå. Han nærmest trippet av glede mens smilet hans utstyrte ham med to store bollekjaker som løftet brillene nærmere pannen hans.
Jeg adlød med glede og la ytterligere to boller i posen hans.
"Nå er det bare én igjen, her..."
Blikkene våre møttes over disken. Han var litt vaklende igjen.
"Du skal ikke ha den også da?" Jeg smilte mitt mest overtalende smil.
Det tok ham ikke mer enn et par sekunder å la seg overtale.
"Jo, hiv oppi den også, du. Så blir det mindre for deg å rydde opp i dag!"
Nå var mannen blitt så dristig at han blunket til meg bak brilleglassene.
"Ja, det hadde vært kjekt" kvitret jeg og dyttet den siste bollen oppi posen.
"Mindre mat blir mindre rydding" fortsatte jeg mens jeg gav ham posen med hans dyrebare oppi.

Sekunder senere forlot Punchebollemannen lokalet med lysende øyne og et stort smil på leppene.
Jeg var genial.

Da øyeblikkets triumf var passert ble jeg med ett fyllt av dårlig samvittighet.
Var jeg en punchebollepusher? Hadde jeg ødelagt mannens noble diettplaner med min ondsinnede kvinnelist?
Ville jeg være årsaken dersom han på grunn av dette gav opp sine planer om å slanke seg, og om et par år endte opp med magesår, tette blodårer og skyhøyt kolesterol?
Ville jeg være medskyldig den dagen de fant ham på gulvet i sitt eget hjem etter et massivt hjerteinfarkt, forårsaket av søtsaker fra den lokale baker'n?
For en grusom måte å bli tatt av dage på.
Death by Punchebolle.

I det døren plutselig gikk opp igjen og mannen gledesstrålende gaulet "God helg, forresten!" fastslo jeg at dersom det verste skulle skje, så hadde i alle fall mannen fått en fin helg først.
Og den hadde jeg ingen problemer med å ta kreditt for.

Pink elephants and Lemonade

Gutten på ti år har sirklet rundt meg i ca fem minutter før han endelig kommer med det han har på hjertet.

"Kan du ta av deg skoene?"
"Ta av meg skoene...?"
"Ja...."
"Hvorfor det da?"
"Fordi atte, jeg skal sjekke noe..."

Jeg tar av meg skoene og ser forventningsfullt på ham.
"Det er greit. Du kan ta dem på igjen nå."

Jeg adlyder, og han blir stående å se på meg et par sekunder før han drister seg videre.
"Kan jeg kjenne på håret ditt...?"

Det går opp et lys for meg.

"Javisst kan du det!"
Jeg bøyer meg frem, og lar gutten få dra i håret mitt og undersøke hodebunnen min nøye.
Jeg møter blikket hans.
"Vil du at jeg skal spytte i vasken også? Så er du helt sikker...?"

Han ser på meg med store øyne og nikker ivrig.
Noen sekunder senere har han fått konstatert at jeg definitvt ikke er en heks, og blir plutselig veldig mye mer medgjørlig.

Så lenge barn leser Roald Dahl (og må høyere makter sørge for at de aldri slutter å gjøre det), må nok alle jenter en eller annen gang i livet måtte bevise sin menneskelighet ovenfor barn med livlig fantasi og sans for magi og eventyr!