Du satt tvers ovenfor meg på andre siden av bordet.
Du hadde grått, og var fortsatt på gråten. U2 sivet ut av høyttalerne og jeg betraktet det slitne ansiktet ditt gjennom røykringene som steg opp fra sigarettene i askebegeret.
Jeg sa snille ting. Var omtenksom og oppmuntrende. Jeg tok de vonde ordene dine og endret dem slik at de handlet om håp i stedet for desperasjon og fortvilelse.
Du smilte til slutt svakt og takket for at jeg hadde kunnet møte deg den dagen.
"Du er en god venn", sa du, og blikkene våre møttes over bordplaten.
Jeg innså at du aldri hadde stilt opp for meg.
At de gangene det stod på som verst, hadde du beklaget at du ikke hadde mulighet. Du som visste hvor mye som skulle til før jeg klarte å spørre noen om hjelp. Det passet aldri når jeg trengte deg. Og grunnen til at det var akkurat jeg som satt ovenfor deg ved bordet den dagen var ikke fordi du trengte min støtte.
Det var fordi alle andre var opptatt.
Der og da bebreidet jeg deg for det. Til jeg innså mine egne intensjoner ved å møte deg.
Å opprettholde god folkeskikk. Være snill pike. Kjedsomhet. Punktum.
Jeg innså at din smerte ikke trengte igjennom til meg. Prat gjerne, jeg skal høre på deg og trøste. Men om du går til grunne eller vender nederlaget til seier, er likegyldig for meg.
Vi var to fremmede mennesker som ga faen i hverandre. Vi møttes av plikt eller kjedsomhet, fordi vi brød oss om fasaden. Og vi visste det like godt begge to.
"Det er du også", sa jeg og smilte tilbake, mens jeg tente en ny røyk.
Vi møttes aldri siden.
Og jeg løy aldri slik til noen igjen.

Furby

”Jeg ser ut som et egg.”
Ordene nærmest ropes ut i det jeg har tredd på meg lua og betrakter det store fremmede vesenet som titter overrasket tilbake på meg i speilet.
”Du ser ikke ut som et egg!”
Hun stikker hodet ut fra badet og smiler til meg med mascaraen i hånden. ”Du ser gravid ut.”

”Nei, nei, nei…”
Jeg tar av meg luen og jakken, slik at den stramme genseren virkelig viser frem en stor gravid mage i 7. måned.
”NÅ ser jeg gravid ut. Nå synes det at jeg er gravid!”

”Men du må vel nesten ha på deg den jakken der. Du får jo ikke igjen den andre, og så kaldt som det er nå, så må du jo ha på deg noe som varmer godt….?”
”Ja…”
Jakken er pappas gamle. Det er en offwhite herrejakke i str large, sannsynligvis fra det sene 80-tall. Den lekker dun. Mammaklær er stort sett laget slik at de sitter litt stramt rundt magen og viser den frem. Kreasjonen jeg strever med i disse vintermånedene er et formløst telt som ikke fremhever noe som helst, og som dessuten rekker meg nesten ned til knærne.
Jeg tar den på igjen, drar og trekker litt i den her og der og forsøker å innbille meg selv at det kan hjelpe noe på fasaden.
Luen er i beige fleece-stoff. Den er akkurat litt for høy. Hadde den vært litt mindre, hadde den sittet pent rundt hodet. Hadde den vært litt større, hadde den sunket ned litt på bakhodet mitt, slik at det hadde blitt en slags tøff, avslappet look.
Denne utspekulerte ondskapen av en lue er i stedet formet slik at jeg får en spiss topp stikkende opp midt på hodet. Den kan ikke klappes ned. Og forsøker jeg å dra litt i den for å få den lengre, så sklir hele luen av.
Jeg stirrer tomt på figuren i speilet.
Coneheads møter Lille Trille.
”Jeg ser ut som et egg!” roper jeg mot badet igjen.

Hun kommer ut og stiller seg ved siden av meg, slik at vi begge blir stående og stirre på den snodige skapningen i speilet. Hun hviler en hånd på hoften og betrakter meg lenge med hodet på skakke.
Hun begynner å plukke løse dun fra jakken. Det er en oppgave som aldri vil ta slutt.
”Jeg skjønner kanskje hva du mener -” sier hun og trekker litt på smilebåndet ”- men jeg vil ikke si at du akkurat ligner på et egg… Sånn som du røyter fjær er du mer over på fjærkreavdelingen, eller noe man kan få kjøpt på Toys R’ Us….i kosedyrhylla…”
Synet av den trillrunde kula med fjær som nå i tillegg har fått en diger furteleppe får henne til å bryte ut i latter.
”Men du har jo bare to måneder igjen nå”, sier hun raskt mens hun forsøker å ta seg sammen.
”Skal det være noen trøst?” rauter jeg med Tjorven-mine.
”At jeg i to måneder til skal gå rundt og ligne på en… en… en… Furby?!”

”Har du noen andre jakker?” spør hun mens hun forsøker å kvele latteren.
”Nei”
”Har du råd til å kjøpe deg noen ny vinterjakke da?”
”Nei!”
Vi ser lenge på hverandre.
”Da må du se ut som Furby.”
”Ja, jeg veit det…”













"The new Furby can speak HUNDREDS of words, and "understand" DOZENS of phrases and commands!"