Sorgenfri

Du satt tvers ovenfor meg på andre siden av bordet.
Du hadde grått, og var fortsatt på gråten. U2 sivet ut av høyttalerne og jeg betraktet det slitne ansiktet ditt gjennom røykringene som steg opp fra sigarettene i askebegeret.
Jeg sa snille ting. Var omtenksom og oppmuntrende. Jeg tok de vonde ordene dine og endret dem slik at de handlet om håp i stedet for desperasjon og fortvilelse.
Du smilte til slutt svakt og takket for at jeg hadde kunnet møte deg den dagen.
"Du er en god venn", sa du, og blikkene våre møttes over bordplaten.
Jeg innså at du aldri hadde stilt opp for meg.
At de gangene det stod på som verst, hadde du beklaget at du ikke hadde mulighet. Du som visste hvor mye som skulle til før jeg klarte å spørre noen om hjelp. Det passet aldri når jeg trengte deg. Og grunnen til at det var akkurat jeg som satt ovenfor deg ved bordet den dagen var ikke fordi du trengte min støtte.
Det var fordi alle andre var opptatt.
Der og da bebreidet jeg deg for det. Til jeg innså mine egne intensjoner ved å møte deg.
Å opprettholde god folkeskikk. Være snill pike. Kjedsomhet. Punktum.
Jeg innså at din smerte ikke trengte igjennom til meg. Prat gjerne, jeg skal høre på deg og trøste. Men om du går til grunne eller vender nederlaget til seier, er likegyldig for meg.
Vi var to fremmede mennesker som ga faen i hverandre. Vi møttes av plikt eller kjedsomhet, fordi vi brød oss om fasaden. Og vi visste det like godt begge to.
"Det er du også", sa jeg og smilte tilbake, mens jeg tente en ny røyk.
Vi møttes aldri siden.
Og jeg løy aldri slik til noen igjen.