Jeg lå utstrakt på gulvet med glasset innen rekkevidde.
Høyre hånd huset en av kveldens mange sigaretter som i en endeløs rekke hadde fyllt det mørklagte rommet med en tung, grålilla tåke.
Bjørka utenfor vinduet tegnet seg nesten svart mot en blek skumrings sommerhimmel.
Blikket mitt vekslet mellom den og spindelvevet i taklampen som burde vært tørket støv av for lenge siden.
Det jeg søkte med øynene, hadde begynt å henge igjen når jeg flyttet blikket.
Jeg lukket dem og holdt pusten i noe som føltes som en evighet.
Så kom den endelig.
Den befriende følelsen av likegyldighet.
Jeg ønsket den velkommen mens jeg kjente kroppen bli slapp og hodet sløvt i takt med at flasken tømtes.
Rommet gikk rundt.
The Moody Blues naglet den tunge kroppen min til gulvet med Nights In White Satin.
Volumet var altfor høyt til å være akseptabelt i en blokkleilighet en sein tirsdagskveld.
Idet det siste refrenget eksploderer ut av høytalerne, eksploderer også whiskyen i hodet mitt, og jeg kjenner at tårene har stoppet.
Det var den gangen alt hadde gått så til de grader til helvete.
Og jeg hadde aldri hatt det bedre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar