Nattasang

Hun vekkes av lyder fra underetasjen.
Lydene er ikke snille. De snakker så høyt.
Mamma gråter, og pappa bråker så fælt.
Hun legger puten over hodet, og lukker øynene.

Kvelden lister seg på tå

Døren slås opp.
Lyset fra gangen fyller rommet. Gjennom sprinklene ser hun mamma komme inn.
Hun dras opp av sengen. Mamma holder henne tett til brystet. Løper ut døren og nedover gaten. Pappa roper etter dem. Han har skummel stemme. Hvor skal vi mamma?

Over kløverengen

Det rister sånn når de løper. Hun har dynen rundt seg, men fryser på foten.
Hun har mistet den ene sokken.
Over skulderen til mamma ser hun pappa stå i døren.
I mørket ser øynene hans helt svarte ut. Det er kaldt ute.

Himmelen har tatt stjerner på

Mamma holder henne så hardt. Hun får vondt og begynner å gråte. Hvorfor skal vi være ute midt på natten? Mamma stopper opp og stryker henne over ryggen. Synger om Blåmannbukken. Hun snuser inn duften av mammas hår, og lener seg mot skulderen hennes. Gnir seg i øynene. Hun er trett.

Alle barn skal sove nå

Hun blir våt i håret når mamma lener kinnet mot hodet hennes. De står på bussholdeplassen ved barnehagen.
Under gatelykten ser hun at mamma har slått seg på leppen sin. Stakkars mamma.
Hun vil gjerne trøste, men er så trett.
Hun borer nesen inn i halsgropen til mamma.
Håper Bamse klarer å sove selv om hun ikke er der.

Sove søtt i sengen

Tired of Waiting for You

I skrivende stund sitter jeg og ser på en mann som tisser utenfor huset vårt.
Han er en sprengningsarbeider, og har i et par dager jobbet for å forberede terrenget utenfor for The Ultimate Destruction.
And explosions and shit.
I anledning det kommende bråket, har jeg sendt poden avgårde slik at han ikke skal bli vettskremt når det begynner å riste i veggene.
Og da jeg spurte den tissende mannen tildligere i dag om det var lenge til de begynte å sprenge (han tisset ikke da jeg spurte), svarte han godmodig at neida, de satte i gang hvert øyeblikk nå.
Det er nå tre timer siden, og bråk og sprengning glimrer med sitt fravær.
Ikke så mye som en høylydt promp har nådd mine ører.
Derfor sitter jeg nå utålmodig med et halvt øye ut av kjøkkenvinduet for å sjekke hvor de er i prosessen, og håper at de begynner snart.
Jeg har ikke barnevakt hele dagen.
Men så er det denne myten om at kraftige karer i orange jakker, tar seg litt god tid med ting.
Og jeg kan herved skrive under på at det stemmer.
Jeg har sålangt vært vitne til to kaffe/rullingspauser, et kvarters sitte-og-titte-ut-i-luften-pause, en halvtimes småprat med en orangekledd kollega, flere latterbrøl etter å ha lest sms'er, og nå altså tissingen bak en furu.
Jeg unner jo for all del mannen å gjøre sitt fornødende i guds frie natur, men har mine tanker om at et noe mindre kaffeinntak, kunne spart mye tid. På flere måter.
På den annen side er jeg jo glad for at det bare er kaffe han må ha ut utenfor vinduet mitt, og ikke begynner med tyngre materialer.
Hvis han først skal legge kubber, bør det være dynamitt.
Og det bør være snart.