Vi satt alltid i ring når vi hadde morgenstund.
Vi på små stoler, og barnehagetantene på store.
Jeg husker ikke helt hva vi gjorde, men jeg tror det var sang og prating.
En av tantene var ikke ordentlig tante.
Bare nesten. Skulle bli.
I ettertid skjønner jeg at hun var lærling, men den gangen var hun bare liksomtante.
Ny og spennende.
Hun var så pen.
Hun hadde langt, tykt og nesten svart hår.
Jeg husker at hun het Elisabeth. Og at jeg syntes hun lignet på Tanita Tikaram.
En av jentene i barnehagen pleide å sitte ved siden av henne.
Jeg tror hun het Trine.
Trine pleide å legge hodet på fanget til Elisabeth, og Elisabeth strøk henne gjennom håret.
Det så så koselig ut. Godt og trygt.
Jeg hadde vært hjemme hos Trine et par ganger.
Det var rart.
Moren til Trine, klemte henne alltid når hun skulle gå.
Trine syntes ikke det var noe rart.
Hun klemte tilbake, og så sa de at de var glade i hverandre, og ønsket hverandre en god dag.
De smilte.
Jeg var ikke vant med klemmer og slike ord hjemme.
Jeg har kjærlige og gode foreldre som alltid har stilt opp for meg, men klemmer var det ikke mye av.
Jeg merket at jeg var litt misunnelig på Trine.
Noen dager senere bestemte jeg meg for at jeg ville sitte ved siden av Elisabeth.
Jeg var først ute i morgenstunden og løp for å sikre meg plassen ved siden av den store stolen hennes.
Hun hadde svarte tights på seg den dagen. Og jeg husker at genseren var lang og lilla.
Jeg var nervøs.
Vi sang og pratet, men jeg klarte ikke å konsentrere meg.
Skulle jeg tørre å legge hodet på fanget hennes?
Jeg husker hvor gjerne jeg ville kjenne hånden hennes i håret og varmen fra låret hennes.
Hjertet slo fort.
Flere ganger var jeg på nippet til å gjøre det, men jeg feiget ut.
Jeg så på låret hennes flere ganger. Pustet dypt.
Lente meg mot, og feiget ut igjen.
Jeg ville så gjerne.
Jeg så for meg hvor fint det skulle bli.
Den andre barnehagetanten begynte å fortelle en historie.
Jeg trakk pusten dypt og tok mot til meg.
Med lukkede øyne la jeg hodet i fanget hennes.
Jeg kjente det myke stoffet mot kinnet.
Det var akkurat så varmt som jeg hadde forestillt meg.
Det var fint.
Etter noen sekunder torde jeg puste igjen.
Jeg åpnet øynene og festet blikket på beina til et av de andre barna.
Jeg ventet.
Ingenting skjedde.
Hun strøk meg ikke gjennom håret.
Jeg lå i fanget hennes. Jeg lå og lå og ventet i det lengste.
Hun tok ikke på meg.
Hun strøk meg ikke gjennom håret.
Det var den første gangen jeg ble avvist.
Og jeg husker hvor forferdelig vondt det gjorde.
Når noen av barna jeg møter i jobben er slitsomt kontaktsøkende og jeg blir lei av "klengingen" deres, tenker jeg på Elisabeth.
På hvor mye jeg ønsket hennes nærhet, og hvor mye det såret meg at jeg ikke fikk den.
Og så stryker jeg dem over håret.
26. sep. 2008
17. sep. 2008
Ode til en mann med bart
Min kjørelærer var redd for å dø.
Det var kanskje ikke en konstant og ektefølt angst som preget alle sider av livet hans, men dette var likefullt ordene han brukte.
Han brukte dem når jeg kastet meg inn i rundkjøringer under mottoet "den rekker jeg", og når han måtte bråbremse for meg når jeg glemte høyreregelen.
"Ida, jeg er så redd for å dø", sa han.
Og jeg forstod ham.
Når jeg glemte høyreregelen fortsatte han uttalelsen med at det var han som i slike situasjoner ville måtte ta støyten, siden han satt på passasjersetet.
Jeg nikket, og måtte innrømme at mannen med bart hadde et godt poeng der.
Hver gang jeg kjører forbi den lille sideveien som går ut ved brannstasjonen, tenker jeg på ham og disse ordene.
Det var der de ble uttalt.
Når jeg begrunnet min - i hans øyne - hasardiøse kjøring med forskjørsrett, forklarte han meg rolig at det gjør akkurat like vondt å kræsje selv om man har retten på sin side.
Dette sa han da jeg var i ferd med å brøyte meg inn på storveien i fra den humpete parkveien.
Og det var jo sant.
Og det er fortsatt sant, tenker jeg når jeg kjører over humpene.
Min kjørelærer likte Ole Paus.
Det kom ofte godt med på våre mange turer.
En gang spurte han meg om jeg hadde hørt Ole Paus synge Sangen om Carl Ivar.
Da jeg svarte nei, var han galant nok til å synge hele sangen for meg.
Med hes røst og upåklagelig innlevelse.
Jeg tenker alltid på ham og den sangen når jeg kjører forbi Halden-blomstene.
Det var der han sang den.
Og så likte han vitser. Og britisk humor.
En gang lo han seg fillete når han i detalj fortalte meg en sketsj om grekerne som på en guidet tur i London hadde blitt informert av turguiden om at en bygning var over 200 år gammel, hvorpå den ene grekeren toneløst henvendte seg til den andre med et sarkastisk "Gee, I can't wait to get back to Greece and tell all about it."
Denne vitsen kommer jeg alltid på når jeg kjører forbi fossen i nabobyen.
Så du skjønner det, kjære kjøreskolelærer, at når jeg manøvrerer min slitne Mondeo gjennom byens gater og landskap, ja, så hender det at du fortsatt sitter ved siden av meg på passasjersetet.
Selv etter alle disse årene.
For foruten at du gjorde meg i stand til å bestå en oppkjøring og bli en ansvarlig billist, så skulle det altså vise seg at dine personlige særpreg også henger igjen.
Du sitter i byens veier, kryss og midtrabatter, og jeg kan plutselig bli oppmerksom på deg når jeg runder et hjørne, og husker noe snålt du sa når vi kjørte akkurat der.
For la oss bare innse det, du sa mye snålt.
Men du sa også mye lurt.
Og jeg vil du skal vite dette:
Jeg har aldri brutt høyreregelen (nesten) og aldri kræsjet. Jeg lærte meg til slutt å mestre bakkestart, men er fortsatt ikke glad i å lukeparkere. I hvert fall ikke med stasjonsvogn.
Jeg holder stort sett fartsgrensene, er høflig i trafikken og liker fortsatt Ole Paus.
Uten at jeg skal ta munnen for full, vil jeg påstå at du gjorde en god jobb.
Det var kanskje ikke en konstant og ektefølt angst som preget alle sider av livet hans, men dette var likefullt ordene han brukte.
Han brukte dem når jeg kastet meg inn i rundkjøringer under mottoet "den rekker jeg", og når han måtte bråbremse for meg når jeg glemte høyreregelen.
"Ida, jeg er så redd for å dø", sa han.
Og jeg forstod ham.
Når jeg glemte høyreregelen fortsatte han uttalelsen med at det var han som i slike situasjoner ville måtte ta støyten, siden han satt på passasjersetet.
Jeg nikket, og måtte innrømme at mannen med bart hadde et godt poeng der.
Hver gang jeg kjører forbi den lille sideveien som går ut ved brannstasjonen, tenker jeg på ham og disse ordene.
Det var der de ble uttalt.
Når jeg begrunnet min - i hans øyne - hasardiøse kjøring med forskjørsrett, forklarte han meg rolig at det gjør akkurat like vondt å kræsje selv om man har retten på sin side.
Dette sa han da jeg var i ferd med å brøyte meg inn på storveien i fra den humpete parkveien.
Og det var jo sant.
Og det er fortsatt sant, tenker jeg når jeg kjører over humpene.
Min kjørelærer likte Ole Paus.
Det kom ofte godt med på våre mange turer.
En gang spurte han meg om jeg hadde hørt Ole Paus synge Sangen om Carl Ivar.
Da jeg svarte nei, var han galant nok til å synge hele sangen for meg.
Med hes røst og upåklagelig innlevelse.
Jeg tenker alltid på ham og den sangen når jeg kjører forbi Halden-blomstene.
Det var der han sang den.
Og så likte han vitser. Og britisk humor.
En gang lo han seg fillete når han i detalj fortalte meg en sketsj om grekerne som på en guidet tur i London hadde blitt informert av turguiden om at en bygning var over 200 år gammel, hvorpå den ene grekeren toneløst henvendte seg til den andre med et sarkastisk "Gee, I can't wait to get back to Greece and tell all about it."
Denne vitsen kommer jeg alltid på når jeg kjører forbi fossen i nabobyen.
Så du skjønner det, kjære kjøreskolelærer, at når jeg manøvrerer min slitne Mondeo gjennom byens gater og landskap, ja, så hender det at du fortsatt sitter ved siden av meg på passasjersetet.
Selv etter alle disse årene.
For foruten at du gjorde meg i stand til å bestå en oppkjøring og bli en ansvarlig billist, så skulle det altså vise seg at dine personlige særpreg også henger igjen.
Du sitter i byens veier, kryss og midtrabatter, og jeg kan plutselig bli oppmerksom på deg når jeg runder et hjørne, og husker noe snålt du sa når vi kjørte akkurat der.
For la oss bare innse det, du sa mye snålt.
Men du sa også mye lurt.
Og jeg vil du skal vite dette:
Jeg har aldri brutt høyreregelen (nesten) og aldri kræsjet. Jeg lærte meg til slutt å mestre bakkestart, men er fortsatt ikke glad i å lukeparkere. I hvert fall ikke med stasjonsvogn.
Jeg holder stort sett fartsgrensene, er høflig i trafikken og liker fortsatt Ole Paus.
Uten at jeg skal ta munnen for full, vil jeg påstå at du gjorde en god jobb.
Abonner på:
Innlegg (Atom)