Ode til en mann med bart

Min kjørelærer var redd for å dø.
Det var kanskje ikke en konstant og ektefølt angst som preget alle sider av livet hans, men dette var likefullt ordene han brukte.
Han brukte dem når jeg kastet meg inn i rundkjøringer under mottoet "den rekker jeg", og når han måtte bråbremse for meg når jeg glemte høyreregelen.

"Ida, jeg er så redd for å dø", sa han.
Og jeg forstod ham.

Når jeg glemte høyreregelen fortsatte han uttalelsen med at det var han som i slike situasjoner ville måtte ta støyten, siden han satt på passasjersetet.
Jeg nikket, og måtte innrømme at mannen med bart hadde et godt poeng der.
Hver gang jeg kjører forbi den lille sideveien som går ut ved brannstasjonen, tenker jeg på ham og disse ordene.
Det var der de ble uttalt.

Når jeg begrunnet min - i hans øyne - hasardiøse kjøring med forskjørsrett, forklarte han meg rolig at det gjør akkurat like vondt å kræsje selv om man har retten på sin side.
Dette sa han da jeg var i ferd med å brøyte meg inn på storveien i fra den humpete parkveien.
Og det var jo sant.
Og det er fortsatt sant, tenker jeg når jeg kjører over humpene.

Min kjørelærer likte Ole Paus.
Det kom ofte godt med på våre mange turer.
En gang spurte han meg om jeg hadde hørt Ole Paus synge Sangen om Carl Ivar.
Da jeg svarte nei, var han galant nok til å synge hele sangen for meg.
Med hes røst og upåklagelig innlevelse.
Jeg tenker alltid på ham og den sangen når jeg kjører forbi Halden-blomstene.
Det var der han sang den.

Og så likte han vitser. Og britisk humor.
En gang lo han seg fillete når han i detalj fortalte meg en sketsj om grekerne som på en guidet tur i London hadde blitt informert av turguiden om at en bygning var over 200 år gammel, hvorpå den ene grekeren toneløst henvendte seg til den andre med et sarkastisk "Gee, I can't wait to get back to Greece and tell all about it."
Denne vitsen kommer jeg alltid på når jeg kjører forbi fossen i nabobyen.

Så du skjønner det, kjære kjøreskolelærer, at når jeg manøvrerer min slitne Mondeo gjennom byens gater og landskap, ja, så hender det at du fortsatt sitter ved siden av meg på passasjersetet.
Selv etter alle disse årene.
For foruten at du gjorde meg i stand til å bestå en oppkjøring og bli en ansvarlig billist, så skulle det altså vise seg at dine personlige særpreg også henger igjen.
Du sitter i byens veier, kryss og midtrabatter, og jeg kan plutselig bli oppmerksom på deg når jeg runder et hjørne, og husker noe snålt du sa når vi kjørte akkurat der.
For la oss bare innse det, du sa mye snålt.

Men du sa også mye lurt.
Og jeg vil du skal vite dette:
Jeg har aldri brutt høyreregelen (nesten) og aldri kræsjet. Jeg lærte meg til slutt å mestre bakkestart, men er fortsatt ikke glad i å lukeparkere. I hvert fall ikke med stasjonsvogn.
Jeg holder stort sett fartsgrensene, er høflig i trafikken og liker fortsatt Ole Paus.

Uten at jeg skal ta munnen for full, vil jeg påstå at du gjorde en god jobb.