Break on Through to The Other Side

Svetten piplet nedover ryggen etter at vi hadde strevd oss opp den lange bakken til huset i stekende sol. Gradestokken ropte om nåde, og selv vinden hadde kapitulert.
Vi var rødmussede og klamme, og hadde ansiktsuttrykk som bare burde være tilstede etter maratonløping eller heftig sex. Vi hadde kun tropevarme og dårlig kondis å skylde på.
Og selvsagt det faktum at vi begge hadde en lang arbeidsdag bak oss.
Vel fremme ved døren fomlet jeg etter nøklene, mens jeg tenkte på de kalde brusboksene i kjøleskapet.
Deres dager var talte.

I det fomlingen vedvarer, begynner det å gå opp for meg at nøklene mine ikke er der de skal.
Jeg kjenner en klump i brystet, men forsøker å holde fatningen til alle alternativer er utforsket.
Etter å ha endevendt lommer og veske, må jeg til slutt erkjenne det grufulle fakta om at vi er utelåst.
Hun ser på meg med tomt blikk.
"Og samboeren din...?"
"Timesvis unna..." fullfører jeg.
"Så er vi altså låst ute..."
"Jepp."
"Ok."

Etter et par sekunders fortvilet apati, begynner vi og handle.
Vi sjekker vinduene.
Verken stuen, kjøkkenet eller soveromsvinduene gir oss noen hjelp.
Som de idiotisk ansvarsfulle menneskene vi er, så ville det selvsagt ikke falle oss inn å reise hjemmefra med åpne vinduer.
Og tanken på å legge ut en ekstranøkkel, har heller ikke vært aktuell.
Ikke før nå i det minste.

Med ett gir universet oss et brukbart kort.
Baderomsvinduet.
Det står på gløtt. Brusen er igjen innen rekkevidde. Vi øyner et håp i horisonten.
Vinduet er smalt, og høyt opp på veggen. Men det er ikke umulig.
Her må det kreativ tenkning til, og tørsten gjør oss oppfinnsomme.

Minutter senere står jeg vaklende og balanserer på grillen, mens hun bredbeint og skjelvende forsøker å holde den støtt.
Med gelebein tar jeg tak i vinduet med en søkende hånd og forsøker å dra det mot meg.
Det stopper.
"Sikkerthetsgreia...." mumler jeg innimellom noen mindre pene fraser.
"Jeg når den ikke, den er for høyt opp!"
"Jeg henter sykkelen", forkynner hun, og forlater meg vettskremt på grillen, der jeg klamrer meg til vinduskarmen for harde livet.

I neste sekund befinner jeg meg med et bein på en vaklende grill, og et bein på et enda mer ustødig sykkelsete.

"Det hjelper ikke, den er fortsatt for langt unna!"
Jeg strekker armen og fingrene det jeg er i stand til, men når fortsatt ikke opp.
"Det nytter ikke!"

I noen klamme sekunder står vi rådville.

"Gi meg grillspydet!" utbryter jeg med lyspære over hodet.
Hun adlyder sporenstreks, og litt seinere har jeg klart å dytte opp sikkerhetslåsen, og fått vinduet på vid gap.
Hun jubler og strekker armene i været, mens jeg, i min forvrengte positur, nøyer meg med å smile anstrengt over innsatsen vår.
Jeg gjør deretter et mindre grasiøst hopp, lander med magen på vinduskarmen, og slår nesten pusten ut av meg.
Jeg blir hengende å dingle et øyeblikk før jeg kjenner to støttende hender under leggene mine.
Med hodet inntullet i baderomsgardinene og rumpa hengende ut, begynner vi vaggingen, og det omfattende arbeidet det er å få beinet mitt opp i karmen.
Etter en god stund med vralting og vrikking, banning og pusting, har vi klart det.
Deretter får jeg en svært ufrivillig overvekt innover, og deiser ned på tørketrommelen med hofta først.
Jeg slår hodet i veggen, og banner som en håndverker, mens jeg stabler meg på beina igjen.

Svett og haltende går jeg ut i gangen og låser henne inn.
Vi knerter brusen, mens jeg forsøker å få hvilepuls igjen.

Hun tømmer halve boksen og ser på meg:
"Er du litt overrasket over hvor lett det er å bryte seg inn hos noen?"

"Nei, i grunnen ikke!"