Dom Som Försvann

Sommeren er tiden da man treffer mange kjentfolk.
Folk flest kryper på denne årstiden ut av vinterhiene sine, de kommer tilbake til hjembyen på ferie, og rett som det er ser man et kjent fjes når man beveger seg ute.
Stort sett er det jo ikke noe verken rart eller vanskelig med dette, så lenge det er kjentfolk man har et forhold til.

Det snåle oppstår når man tilfeldig og uventet treffer på mennesker man ikke har sett på lenge.
Særlig når man snakker om mange, mange år.

I sommer har jeg truffet seks mennesker som faller innunder denne kategorien.
Mennesker som jeg var venn eller bekjent med for 10 - 20 år siden.
(Jeg følte meg fryktelig gammel, da jeg skrev den setningen, merket jeg.)
Og disse møtene blir ofte noe anstrengt for mitt vedkommende.
Begge veit at man sannsynligvis ikke har stort å snakke om, det er tross alt en grunn til at kontakten ble brutt.
Men høflighet og sosiale normer tilsier at man ikke kan la vær å veksle noen ord når man først har blitt oppmerksom på hverandre.

Og dermed er man i gang.

Disse samtalene begynner med et smil, og et hei, etterfulgt av et "lenge siden sist, hvordan går det med deg?".
På dette svarer man selvsagt "jo, takk bare bra", før man gjentar spørsmålet og får samme svar tilbake.

Nå er innledende runde unnagjort, og man beveger seg over til de obligatoriske spørsmålene for å båssette hverandre.
Jobb, sivilstatus og bosted.
Dette skal vanligvis ikke ta mer en toppen tre minutter. Det er effektivt, oversiktelig og en helt passelig mengde av høflighet.

Når denne informasjonen er utvekslet, er det fullt mulig å avslutte samtalen.
Man kan si at man må videre, ønske den andre en god dag/kveld/helg/ferie, og fortsette med egne prosjekter.
Personlig foretrekker jeg denne varianten.
Kort og greit, høflig og imøtekommende, uten å dra det ut lengre enn hva som er nødvendig.

Men noen ønsker å fortsette samtalen litt lengre.

Disse vil da gjerne spørre om du har kontakt med noen andre fra skolen/laget/foreningen som er bakgrunnen for deres bekjentskap.
Hvis dette blir samtalen videre, er det to retninger den kan bære i.

1. Dere har begge kontakt med noen dere kjente, dere utveksler overfladisk informasjon om disse, ved å ramse opp de de tre obligatoriske elementene.
Samtalen blir konkret og overkommelig. Du får kanskje overraskende info om noen, som du kan humre over resten av dagen. En helt ok samtalevariant, som lett kan styres inn i avslutningsfasen.

2. Du blir utsatt for en sladrer.
Dette er personen som har kontakt med mange, og som hører mye, og føler det som sin plikt å informere deg med lav stemme om grunnlag for skilsmisser, jobbproblemer og umulige avkom hos deres felles bekjente.
Denne varianten kan komme til å ta lang tid, og du vil få mye mer informasjon enn du trenger.
Du kommer til å ha et flakkende blikk og høflige nikk der det passer seg, mens du forgjeves forsøker å finne et smutthull for å avslutte samtalen. Det er bare å gi opp.
Denne samtalen er ikke over før sladreren bestemmer seg for at den er over.
Hold ut, og tenk på noe vakkert.

Etter å ha vært igjennom denne runden er det i min mening absolutt på tide og gi seg, og gå mot en oppsummerende avslutning.
Men noen føler desverre behov for å ta det enda litt lengre.
Det dreier seg om de menneskene som insisterer på at dere må treffes igjen, og det snart, det er jo så lenge siden sist, og så koselig det var å ses igjen!
De vil begynne å fortelle deg om jobbturnusen sin, og hva de har planlagt de neste ti helgene, og håper med dette at du skal finne et dato som passer for deg blant dem.

I denne samtalen bør du forsøke å bite i deg uttalelser av typen:

"Ærlig talt, det er kanskje en grunn til at vi ikke har hatt kontakt siden vi var 11 år, hadde vi følt behovet for å møtes, så hadde vi vel gjort det for lenge siden" ,

og

"altså, det at vi gikk på speideren sammen i 89 er vel kanskje ikke noen tungtveiende grunn for at vi plutselig skal gjenoppta kontakten når vi nærmer oss 30 er det vel? Dessuten jukset du da vi hoppet strikk sammen, og jeg har egentlig ikke likt deg siden".

I stedet bør du uttale deg svevende om usikkerhet i forhold til egen jobb og familie, mens du forsøker å overbevise vedkommende om at det var veldig hyggelig å se dem igjen.
De vil ofte insistere på at dere utveksler telefonnummer, noe du helt fint kan gjøre. Sannsynligheten for at noen av dere vil ta kontakt er forbausende liten.

Etter dette er det rett og slett uhøflig for noen av partene å forsette samtalen i min mening.
På dette tidspunktet har det sannysnligvis gått nærmere en halv time, og det er faktisk i overkant av hva som er lovlig uten å bli sosialt kriminalisert.

Med mindre man da virkelig faktisk finner tonen igjen med noen, og det er en gjensidig følelse.
Dette vil man merke, tro meg.
Disse samtalene vil nemlig inneholde noe som de ovenfornevnte har hoppet elegant over.
Latter og oppriktighet.

Hvis disse elementene mangler neste gang du treffer på Jorid fra fjerde klasse - bakk ut ved første og beste anledning, mens dere fortsatt har livsgnisten i behold.