En liten hjelper

Han sitter på kanten av skrivebordet mitt. Han har noe ved seg jeg ikke kan definere.
Det er noe trist i blikket hans, samtidig som hele hans vesen vitner om noe godt.
Jeg kjenner ham ikke.
Men han skal være her lenge.

Han gjør ikke så mye ut av seg. Ikke enda.
Hans rolle i det hele er enda ikke fastsatt.
Akkurat som oss andre må han vente enda en stund før han kan ta fatt på sin oppgave.

Vi ser på hverandre i blandt, når jeg tar pauser fra skrivingen.
I likhet med meg selv ser han skremt ut ved tanken på hva som venter. Om hvem ville ikke vært det.
Jeg lener meg tilbake i stolen og kikker på ham.
"Du...? Hvis du fikser dette, så skal jeg også gjøre mitt aller beste."

Han ser på meg, men sier ingenting.
Alikevel forstår jeg at vi er på bølgelengde.
Av en eller annen grunn har jeg tillit til fyren.

Gjett sporten

Ja.
Ja.
Jaa...
Jaaa...
Rolig nå...
Ja.
Ja.
Ja!
Jaa!
Jaaa!
Kom igjen!
JA!
JAA!
JAAA!
JAAA!!!!
JAAAAAAAA!!!!!

*klunk*

*applaus*

Dreams

We don’t have miracles, we have dreams.
Those are our own personal miracles. We all dream, we have dreams… Some weird character on our brain takes over…

And people interpret them… you always have bonkers dreams:
“I’m walking down the road, and a man comes up to me, covered in jam, and he sings ‘Oh, I am a man… hippo…’ And he brings me spoons, and his buttocks explode, and his brother drives a small snail towards me, very slowly...
What does it mean?”

And their interpretation is always very ordinary:
“Oh, it means you didn’t get on with your Father when you were a child...”
“Why doesn’t it say that in my dream, then? What’s all the bloody snail thing?”

You never have a straight dream, do you?
You never say, “I’m walking on the road, I go into a shop and buy a Mars bar.”
Cause that kind of dream will probably mean:
“Ah, this means that you’re from Mars, and your ears are made out of jam, and your brother lives in Kent, and his buttocks explode to the size of a balloon.”

“That’s very true!”

- Eddie Izzard "Glorious" -

Oh, how I love you...

Jeg lå utstrakt på gulvet med glasset innen rekkevidde.
Høyre hånd huset en av kveldens mange sigaretter som i en endeløs rekke hadde fyllt det mørklagte rommet med en tung, grålilla tåke.
Bjørka utenfor vinduet tegnet seg nesten svart mot en blek skumrings sommerhimmel.
Blikket mitt vekslet mellom den og spindelvevet i taklampen som burde vært tørket støv av for lenge siden.
Det jeg søkte med øynene, hadde begynt å henge igjen når jeg flyttet blikket.
Jeg lukket dem og holdt pusten i noe som føltes som en evighet.
Så kom den endelig.
Den befriende følelsen av likegyldighet.
Jeg ønsket den velkommen mens jeg kjente kroppen bli slapp og hodet sløvt i takt med at flasken tømtes.
Rommet gikk rundt.
The Moody Blues naglet den tunge kroppen min til gulvet med Nights In White Satin.
Volumet var altfor høyt til å være akseptabelt i en blokkleilighet en sein tirsdagskveld.
Idet det siste refrenget eksploderer ut av høytalerne, eksploderer også whiskyen i hodet mitt, og jeg kjenner at tårene har stoppet.
Det var den gangen alt hadde gått så til de grader til helvete.
Og jeg hadde aldri hatt det bedre.