Skumle underbukser

Jeg befinner meg nok en gang i undertøysavdelingen på Lindex.
Denne gangen er det ingen ekle menn å observere, i alle fall ikke av typen som åpenbarer seg ved første øyekast.
Denne gangen er det heller jeg som føler jeg bedriver lyssky aktiviteter der jeg titter meg over skulderen og sniker meg av gårde til stativene lengst bak i butikken.
Jeg forsøker jevnlig å hysje ned samboer som dilter etter meg, og som med jevne mellomrom uten sjeanse holder opp digre underbukser med et påfølgende "Er det slike du skal ha, Ida?" i såpass høyt toneleie at det påkaller seg oppmerksomhet.
Jeg har nettopp vært på sykehuset og fjernet agraffene (små "stifter" som holder såret etter keisersnittet sammen).
Resultatet er et ømt område rett nedenfor bikinilinjen, slik at trusestrikken på vanlige truser er svært ubehagelig, og nok kommer til å være det en god stund fremover.
Så – med krympende ære og stolthet er jeg nå tvunget inn i en situasjon hvor store, skremmende bestemortruser ser ut til å være eneste utvei.
Jeg har i mange år fanet den tynne, brune damestrømpebuksens sak når det gjelder hva som bør bli kåret til verdens mest usexy plagg, men i det jeg nærmer meg stativet med megaunderbukser lengst bak i butikken, skjønner jeg at jeg kan bli nødt til å revurdere.
Jeg nærmer meg de unevnelige med skrekkblandet fascinasjon og avsky, og krøker meg sammen i et hjørne.
Trusene opptar hele den nederste delen av stativet. De er ubønnhørlig grusomme.
Ikke så mye som en blondekant eller en sløyfe i sikte, for ikke å snakke om fargevariasjoner.
Designeren har tydeligvis arbeidet ut fra et prinsipp om at det enkle definitivt er det beste, og gjort seg flid med å produsere sine telt av noen truser i sort, hvitt og hudfarget tekstil.
"Det er størrelsen og tøyeligheten som er av betydning her", har han sikkert tenkt i det han tegnet inn en bred og skrukkete strikkant øverst slik at man virkelig har noe å dra i når man skal hale den opp over magen.
"Se, der ja, de var jo riktig fine!"
Samboer har dukket opp bak meg, snapper et sort eksemplar av granny panties’ene ut av hendene mine og holder den opp mens han høylydt forsøker å gi inntrykk av at de slettes ikke er så ille. To stativ bortenfor oss står en sylslank brunette med en hvit og gjennomsiktig stringtruse i hendene. Hun kaster et spørrende blikk på snekkeren som i høyt toneleie uttrykker sin begeistring over kjempetrusen, og den sammenkrøkede skikkelsen med illrøde kinn som kryper sammen bak ham. Jeg river til meg trusen igjen og rasker med meg en tvillingbror i hvitt. Disse krøller jeg sammen til en stor bylt, slik at de er umulig å identifisere som noe annet enn nettopp en stor bylt. Med uvisst innhold.
I raskt tempo svinger jeg deretter innom barneavdelingen og rasker med meg to par babysokker og en pyjamas i størrelse 50, slik at eventuelle tilskuere skal skjønne at jeg nettopp har født, og at jeg og samboeren min ikke deler noen snåle fetisjer i forhold til bestemortruser.
Vel fremme ved kassen smyger jeg klesbylten diskrét over mot ekspeditrisen, og oppdager at brunetten fra tidligere har bestemt seg for stringtrusen med en matchende bh til, og nå har stillt seg opp i kassen ved siden av meg.
Jeg prøver meg på et smil, som kanskje virker mer skremmende enn hyggelig, men oppdager at hun ikke enser meg.
Det hun derimot enser med et lite smil om munnen, er damen som ekspederer meg.
En stor takk til deg, butikkdamen på Lindex, for at du har for vane å holde tøyet du skal brette sammen høyt opp i luften foran deg før du begynner å brette.
Når størrelsen på truser begynner å nærme seg en middels bærepose, og de blir viftet med midt i en klesbutikk, skal det mye til å ikke legge merke til dem.
Og kanskje skal det enda mer til for å overse den vesle skapningen med lut rygg og senket hode som med pipete stemme motløst skyver visa’en over disken.
"Jeg tar det på kort, jeg…."