Desperate Housewife

Jeg skammer meg fra tid til annen over at jeg ikke er mere huslig.
Og "fra tid til annen" betyr når mor eller svigermor er på besøk.
Eller andre eldre, kvinnelige familiemedlemmer.
Det er først når de er i hus, at jeg plutselig legger merke til den møkkete kaffetrakteren, eller pollenstøvet på vinduene.
Jeg tenker at jeg burde vært flinkere til å vaske bilen, plante blomster, skifte gardiner, kjøpe meg en kjevle i stedet for å bruke tomflasker, og begynne å lage kaker til å ha i fryseren når man får besøk.
Jeg har aldri vært flink til slikt.
Og av en eller annen grunn, har jeg alltid trodd at dette ville komme av seg selv ettersom man ble eldre.
Uten at jeg har noen logisk forklaring på hvordan eller hvorfor dette skulle skje.
At man skulle våkne ved fyllte 25, og instinktivt få en forkjærlighet for potteplanter er vel mindre sannsynlig.
Likeså å fylle 26 og oppdage at man plutselig kan oppskriften på vafler, eller på magisk vis begynne å strikke på sin 27-årsdag.
Ved 28 har jeg ingen av disse tingene på plass, og jeg venter i spenning på når det skal slå inn.

Og tydeligvis er det andre som også venter på dette.
Enkelte mennesker har nemlig begynt å komme med små hint.
Til bursdagen min fikk jeg for eksempel tulipanvase, en uteplante, og en skummel hagenisse som stirrer tomt på meg hver gang jeg åpner verandadøren.
Jeg kan ikke fordra fyren.
Tulipanvasen er ubrukt, og planten er død.
Ingen husmorgener å skryte av så langt, altså.
Jeg satser på at det ordner seg når jeg bikker 30.

In the arms of an angel

Før jeg kjørte avgårde til jobb, romsterte jeg bakerst i klesskapet for å finne frem noe sengetøy å ha med meg.
Der inne, helt nederst, stod det en pose med gamle dyne- og putetrekk jeg egentlig skulle kaste.
Men tiden var knapp, og jeg tenkte at de duger sikkert noen netter til.
Vel fremme redde jeg opp sengen bak kontoret og tok på sengetøyet.
Det var en gang sort, men har nå en blass koksgrå farge.
Rundt omkring på stoffet er det små Botticelli engler.
De også er blitt slitt.

Tankene gikk umidderlbart tilbake til den gangen jeg kjøpte dem på kjøpesenteret på Torshov.
Jeg husker det nyinnredede soverommet mitt i annen etasje over 7 - 11. Utsikten mot kjøttbutikken.
Møblene var nye. Lukten i rommet var ny.
Det var første gang jeg hadde kjøpt sengetøy med tanke på det estetiske.
Det passet godt på den nye sengen min.
Jeg ble ordentlig glad i det sengetøyet.
Jeg kjøpte senere to sett til.
De små englene var de eneste som var gode nok for meg og rommet mitt.

Jeg likte tanken på at englene holdt meg varm om nettene.
De tok i mot meg etter skoledager og jobbvakter.
De holdt rundt meg når jeg trengte hvile. Når jeg var lei meg.
Når jeg leste eller hørte på musikk.
De var med meg da jeg flyttet.
Alle fire gangene.
De har passet på meg.
På kjærestene jeg har hatt.
De har varmet gråtende venninner og fulle bekjente.
Overnattingsgjester langveisfra.
Overnattingsgjester kortveisfra.
Både de som takket for seg etter en natt, og de som ble værende.
Katter og bikkjer.
Voksne og barn.
De har overlevd uttallige turer i vaskemaskina.

Og i natt skal de for første gang på lenge passe på meg igjen.
Det er rart hvor mye gode minner det kan ligge i et sengetøy.
Jeg begynner å lure på om jeg kommer til å ta vare på det alikevel.
I alle fall en del av det.

I enden av regnbuen

Jeg må vel innrømme at jeg kanskje er litt skuffet...

Nok en stille nattvakt.

Vi tar et skritt videre i fra Ari Behn, og presenterer nattens utfordring - Tor Erling Staff.


Tor Erling Staff

Straff til Norge

Rent Fag Florist

Forleng fristat

Flott frasering

Festlig, rar font

Stor elg traff ni

Felt organ first

Frir stolt fange

Fiser flatt rogn

Rolf tafser ting

Girls fart often

Fingrer flat ost

Rent a golf first

Nifs, farget lort

Lang frisert fot

Iglo traff Ernst

Ren, stolt giraff. (Ha!)

Hungry Eyes

Vi kjører ut fra parkeringshuset og nærmer oss den trafikerte rundkjøringen.
Det er rushtid, og det er kamp om å komme inn i den.
Vi venter lenge på tur, bilene fra venstre ser ikke ut til gi seg med det første.
Bilene på veien til høyre for oss, må vente enda lengre.
Den lille veien er vanskelig å komme ut i fra, med all trafikken fra de større veiene.
Da det endelig er vår tur, får jeg øye på bilen som står og venter til høyre for oss.
Jeg sitter på passasjersetet, og har god tid til å studere sjåføren.
En blondine i begynnelsen av 30-årene.
Ikke en "standard" blondine av typen med rosa klær og høyt hår.
Dette er executive varianten, med lange perfekte lokker, svart drakt og perleøredobber.
Hun venter på at det skal bli klart fra vår side av rundkjøringen.
Jeg observerer deretter at det er klart fra venstre, og mens samboer sakte gir gass, venter jeg lattermildt på reaksjonen hans.
Den kommer brått.
Et halvt sekund senere har han observert blondinen, hugget inn bremsen og klistret på seg et bredt smil.
Han gir deretter sitt mest sjarmerende nikk og vinker galant at hun bare kan kjøre, før ansiktsuttrykket hans røper at han plutselig husker på meg som sitter i passasjersetet.
Jeg begynner å le.
"Den kom rimelig kjapt, du" sier jeg.
Han forsøker seg på en latter.
"Mannegreie. Ren refleks. Kan ikke noe for det..."
Han flirer og klyper meg i siden.
"Du ser vel på andre gutter du og, så kom ikke her!"
"Jeg har da bare øyne for deg, skatten min."
"Du sier ikke det..."
"Når jeg møter andre menn, senker jeg hodet og ser i bakken."
Han klapper meg på låret.
"Jeg har trent deg godt, kvinne."
"Takk mester."