I undertøysavdelinger for damer legger man gjerne merke til de menn som av en aller annen grunn har forvillet seg inn på et noe ukjent territorium.
Mer eller mindre forlegne smyger de seg mellom bh’er og blondetruser, og veksler mellom å motta blikk av nysgjerrighet og sympati ifra damene som observerer dem der.
For mitt vedkommende var blikket preget av nysgjerrighet da den middelaldrende mannen med altfor mye kliss i den grånende håret snuste rundt mellom halvnakne utstillingsdukker på Lindex klokken elleve om formiddagen.
Men unntak av den unge ekspeditrisen som med trente hender danderte stringtruser på et tilbudsbord, var vi de eneste kundene i butikken på det tidspunktet.
Mannen stoppet etter hvert opp ved et lysegrønt og rimelig gjennomsiktig undertøysett. Dette ble han stående og fikle med på en måte som bare kan beskrives som tafsing.
Etter å ha underholdt seg selv med dette i et minutt eller to, henvendte han seg til ekspeditrisen.
"Unnskyld, har dere dette i mørkegrønt?"
"Hm… nei, det er jo grønt det du har der, så vi har nok ikke noe som er mørkere enn det, dessverre… "
Etter dette svaret så mannen litt skuffet ut, og fortsatte å tafse på undertøyet mens det så ut som han tenkte veldig hardt på et eller annet.
"Neivel… akkurat… Men kanskje dere har noe… annet da…?
Damen ble stående med et litt spørrende blikk før hun nølende svarte:
"Nå er jeg nok ikke helt sikker på hva du mener… "noe annet", sier du…? Hva tenkte du på da?"
"Nei, altså… *kremt* Noe som er MØRKEGRØNT!", nærmest stønnet mannen frem og satte øynene i ekspeditrisen som nå begynte å se litt skremt ut.
"Deeet… tror jeg nok ikke, altså… de undertøysettene vi fører går stort sett i sort og hvitt… som du ser…" Hun gjorde en nølende bevegelse med hånden mot stativene rundt omkring.
"Det trenger ikke være sett eller noe… " fortsatte mannen med lav stemme "så lenge det er noe som er MØRKEGRØNT!" Uttalelsen av setningens siste ord var fortsatt som en pesende brumming i fra magen, og ble uttalt mye høyere enn alt annet han sa.
"Nei…" pep damen forfjamset "Vi har ikke så mye som er grønt…"
Til dette svaret laget mannen en slags misfornøyd gryntelyd, mens han fortsatte å fikle med stroppen på den lysegrønne bh’en han fortsatt holdt i hånden.
Etter et blikk på ekspeditrisens særdeles stive smil og store øyne, hengte han til slutt fra seg undertøyet og gikk ut av butikken.
Og etterlot meg med ganske mange spørsmål, som jeg egentlig ikke tror jeg ønsker å få noen svar på.
21. mars 2006
17. mars 2006
Det ultimate kjøkken...
Stor mage skaffer en ingen fordeler når man er på kjøkkenshopping.
Mannen i dress nikker rett som det er mot magen min og ramser opp alt han kan få til for å gjøre kjøkkenet vi vurderer trygt for den kommende verdensborgeren. Uten at vi har bedt om det naturligvis, det er vel den omtenksomme servicepersonen inni ham som rett og slett ikke klarer å la vær å ønske det beste for avkommet vårt.
Vi bør definitivt ha dempere på skuffene, mener mannen, slik at barna våre ikke klemmer fingrene sine, og ødelegger skuffene ved å smelle dem igjen.
Og induksjonstopp på komfyren MÅ vi bare ha når vi har små barn, for da blir platen kald med en gang man tar kjelen vekk fra den, ja man kan faktisk legge et ark på platen sekundet etterpå uten at det er risikabelt.
Mannen lovpriser den svindyre komfyren han foreslår, og titter nok en gang på magen min slik at vi skal forstå at han kun tenker på barnets fremtidige sikkerhet.
Og så bør vi ha avrundede kanter på alle benkeplater, for tenk om barnet kommer løpende i full fart og skulle komme til å skalle hodet i en skarp kant på benken, nei uff, det kunne jo bli riktig stygt, mener mannen, og nevner at han har barn selv mens han nok en gang nikker mot magen min.
I tillegg må vi montere skap og skuffesperrer, antiskli-knotter på stolene, og sklibeskyttelse under eventuelle tepper, et ventilasjonssystem som holder komfyrdøren så kald som mulig, og komfyrvern, slik at den lille ikke når opp til kjeler og andre ting som står og er varme.
Disse "små" justeringene vil jo dra kjøkkenet "litt" opp i pris, men mannen mener bestemt at det er en liten pris å betale for barnas sikkerhet, de kommer liksom først uansett, ja, det er rart med det, sier mannen og ler tørt.
Jeg innser nå at det tydeligvis er et mirakel at jeg i det hele tatt overlevde som barn med tanke på hva slags dødsfelle av et kjøkken mine foreldre hadde, med smellskuffer og skarpe kanter, for ikke å snakke om komfyren som tydeligvis ikke kan ha vært noe annet enn en grufull manifestasjon av begrepet sikkerhetsrisiko.
Mannen i dress nikker rett som det er mot magen min og ramser opp alt han kan få til for å gjøre kjøkkenet vi vurderer trygt for den kommende verdensborgeren. Uten at vi har bedt om det naturligvis, det er vel den omtenksomme servicepersonen inni ham som rett og slett ikke klarer å la vær å ønske det beste for avkommet vårt.
Vi bør definitivt ha dempere på skuffene, mener mannen, slik at barna våre ikke klemmer fingrene sine, og ødelegger skuffene ved å smelle dem igjen.
Og induksjonstopp på komfyren MÅ vi bare ha når vi har små barn, for da blir platen kald med en gang man tar kjelen vekk fra den, ja man kan faktisk legge et ark på platen sekundet etterpå uten at det er risikabelt.
Mannen lovpriser den svindyre komfyren han foreslår, og titter nok en gang på magen min slik at vi skal forstå at han kun tenker på barnets fremtidige sikkerhet.
Og så bør vi ha avrundede kanter på alle benkeplater, for tenk om barnet kommer løpende i full fart og skulle komme til å skalle hodet i en skarp kant på benken, nei uff, det kunne jo bli riktig stygt, mener mannen, og nevner at han har barn selv mens han nok en gang nikker mot magen min.
I tillegg må vi montere skap og skuffesperrer, antiskli-knotter på stolene, og sklibeskyttelse under eventuelle tepper, et ventilasjonssystem som holder komfyrdøren så kald som mulig, og komfyrvern, slik at den lille ikke når opp til kjeler og andre ting som står og er varme.
Disse "små" justeringene vil jo dra kjøkkenet "litt" opp i pris, men mannen mener bestemt at det er en liten pris å betale for barnas sikkerhet, de kommer liksom først uansett, ja, det er rart med det, sier mannen og ler tørt.
Jeg innser nå at det tydeligvis er et mirakel at jeg i det hele tatt overlevde som barn med tanke på hva slags dødsfelle av et kjøkken mine foreldre hadde, med smellskuffer og skarpe kanter, for ikke å snakke om komfyren som tydeligvis ikke kan ha vært noe annet enn en grufull manifestasjon av begrepet sikkerhetsrisiko.
12. mars 2006
Brudekaos
Jeg befinner meg blandt haugevis med overdådige kjoler og vordende bruder i en kjolesalong.
Man skal være forlover, og skal derfor assistere den kommende bruden å plukke ut kjole for den store dagen. En begivenhet som blir noe redusert underholdningsmessig av det faktum at det bittelille lokalet også huser tre-fire andre kommende bruder med tilsvarende forlovere, mødre, søsken og andre "pårørende" som kan tillate seg å ha meninger om hva Den Vordende skal kle seg i på sitt livs store dag.
Det er kakling, kamerablitzer, slør, heising av pupper, stramming av korsetter og vrikking foran speilet over en lav sko.
Det er for få prøverom, for mange damer, sokkestrikkmerker på legger, vinterbleik hud og liten sjeanse fra brudene som smetter ut og inn av utallige kjoler.
Vi venter i tre kvarter for å få hjelp.
Til slutt blir min venninne geleidet inn i "barnerommet" hvor hun knapt kan stå oppreist. Der blir hun nødt til å kreke seg inn i kjolene sine på minimal skifteplass. Mens hun skifter, springer to vestlandsjenter rundt og snakker om at broderiene bak på kjolen de vurderer er noe som i mine ører høres ut som "jøugla fine da", mens slør og underskjørt blir dratt av og på og vurdert i det uendelige.
En stor mørkhåret dame med kraftig stemme og brei Fredrikstaddialekt tyter nesten ut av kjolen sin, mens hun etter råd fra butikkdamen blir anbefalt å ha håret oppsatt. Dermed løfter hun sitt statiske hår til en tull oppe på hodet for å vurdere resultatet, og blottlegger samtidig to store, klamme og ubarberte armhuler for alle i butikken.
"Ja, d'er bedre sånn, litt mer sånn ellegant, lissåm!"
Det er rart hvordan virkeligheten fortoner seg forskjellig ut i fra hvem som betrakter den.
Min venninne kommer etter hvert krypende ut fra sitt trange "prøverom" og er alldeles nydelig i full brudestas. To kjoler er blitt prøvd. Ingen diskusjon om oppsatt hår, ingen slør er valgt og forkastet, ingen overdreven vrikking foran speilet, og ingen misfornøyde utsagn sagt med rynket nese.
Hun er rett og slett bare vakker, når man først har klart å overse sokkene med ku-motiv og de mørkerøde bh-stroppene som forhåpentligvis blir fraværende på bryllupsdagen.
Hun er enkelt og greit fornøyd, og med god grunn. Hun uttaler at det tross alt ikke er kjolen som er det viktigste, men at hun skal gifte seg med den hun elsker. Og når hun har funnet en kjole hun er fornøyd med, ser hun ikke poenget med å prøve ti til "bare for sikkerhets skyld".
Hun har bestemt seg, gjør de nødvendige avtalene med butikkdamen, og så går vi mot utgangen.
Bak oss vimser vestlandsjentene fortsatt rundt som to kaklende høner blant en haug med slør og underskjørt og kommer nok til å bli værende i salongen en god stund til før de kommer i nærheten av en beslutning.
Vi går ut av butikken og jeg innser at jeg er ganske enig i slagordet i Remareklamene.
"Det enkle er ofte det beste."
Ikke alltid. Men ofte. Og i hvert fall når det gjelder å se hva som er av betydning.
Det er i alle fall en teori, om ikke annet.
Man skal være forlover, og skal derfor assistere den kommende bruden å plukke ut kjole for den store dagen. En begivenhet som blir noe redusert underholdningsmessig av det faktum at det bittelille lokalet også huser tre-fire andre kommende bruder med tilsvarende forlovere, mødre, søsken og andre "pårørende" som kan tillate seg å ha meninger om hva Den Vordende skal kle seg i på sitt livs store dag.
Det er kakling, kamerablitzer, slør, heising av pupper, stramming av korsetter og vrikking foran speilet over en lav sko.
Det er for få prøverom, for mange damer, sokkestrikkmerker på legger, vinterbleik hud og liten sjeanse fra brudene som smetter ut og inn av utallige kjoler.
Vi venter i tre kvarter for å få hjelp.
Til slutt blir min venninne geleidet inn i "barnerommet" hvor hun knapt kan stå oppreist. Der blir hun nødt til å kreke seg inn i kjolene sine på minimal skifteplass. Mens hun skifter, springer to vestlandsjenter rundt og snakker om at broderiene bak på kjolen de vurderer er noe som i mine ører høres ut som "jøugla fine da", mens slør og underskjørt blir dratt av og på og vurdert i det uendelige.
En stor mørkhåret dame med kraftig stemme og brei Fredrikstaddialekt tyter nesten ut av kjolen sin, mens hun etter råd fra butikkdamen blir anbefalt å ha håret oppsatt. Dermed løfter hun sitt statiske hår til en tull oppe på hodet for å vurdere resultatet, og blottlegger samtidig to store, klamme og ubarberte armhuler for alle i butikken.
"Ja, d'er bedre sånn, litt mer sånn ellegant, lissåm!"
Det er rart hvordan virkeligheten fortoner seg forskjellig ut i fra hvem som betrakter den.
Min venninne kommer etter hvert krypende ut fra sitt trange "prøverom" og er alldeles nydelig i full brudestas. To kjoler er blitt prøvd. Ingen diskusjon om oppsatt hår, ingen slør er valgt og forkastet, ingen overdreven vrikking foran speilet, og ingen misfornøyde utsagn sagt med rynket nese.
Hun er rett og slett bare vakker, når man først har klart å overse sokkene med ku-motiv og de mørkerøde bh-stroppene som forhåpentligvis blir fraværende på bryllupsdagen.
Hun er enkelt og greit fornøyd, og med god grunn. Hun uttaler at det tross alt ikke er kjolen som er det viktigste, men at hun skal gifte seg med den hun elsker. Og når hun har funnet en kjole hun er fornøyd med, ser hun ikke poenget med å prøve ti til "bare for sikkerhets skyld".
Hun har bestemt seg, gjør de nødvendige avtalene med butikkdamen, og så går vi mot utgangen.
Bak oss vimser vestlandsjentene fortsatt rundt som to kaklende høner blant en haug med slør og underskjørt og kommer nok til å bli værende i salongen en god stund til før de kommer i nærheten av en beslutning.
Vi går ut av butikken og jeg innser at jeg er ganske enig i slagordet i Remareklamene.
"Det enkle er ofte det beste."
Ikke alltid. Men ofte. Og i hvert fall når det gjelder å se hva som er av betydning.
Det er i alle fall en teori, om ikke annet.
5. mars 2006
Oh, The Horror....
Mannen: Næmen, er'e du som er ute og går'æ?
Ida: Ja, hei...
Mannen: Ja, du er ute og handler du også?
Ida: Ja, det trengs innimellom det, veit du.
Mannen: Ja, mat må’n ha!
Ida: Ja, haha, det kan være greit!
Mannen: Ja, uten mat og drikke duger helten ikke, er’e ikke det dem sier, hehe?
Ida: Jo, det er sant også det, hahaha!
Mannen: Hahaha!
Ida: Haha…
Mannen: Jada… sånn er’e…
Ida: Ja…
Pinlig taushet.
Mannen: Ja, det går bra med deg, vel?
Ida: Jada, det gjør da det. Med deg også, vel?
Mannen: Ja, jøssda, går så bra så!
Ida: Det er bra!
Mannen: Jada, jada. Skakke klage når en har’e bra!
Ida: Nei, haha, da er jo alt som det skal være da!
Mannen: Ja, ikke sant? Jada, du sier noe!
Ida: Ja, hehe…
Pinlig taushet.
Mannen: Jada jada…
Ida. *smile*
Mannen: Ja, du får hilse hjem, da!
Ida: Ja, du også! Ha det bra!
Mannen: Ha det bra, ja! Eller... "Ha det på badet!" Hahahaha!
Ida: Hahaha!
*gremmes*
Ida: Ja, hei...
Mannen: Ja, du er ute og handler du også?
Ida: Ja, det trengs innimellom det, veit du.
Mannen: Ja, mat må’n ha!
Ida: Ja, haha, det kan være greit!
Mannen: Ja, uten mat og drikke duger helten ikke, er’e ikke det dem sier, hehe?
Ida: Jo, det er sant også det, hahaha!
Mannen: Hahaha!
Ida: Haha…
Mannen: Jada… sånn er’e…
Ida: Ja…
Pinlig taushet.
Mannen: Ja, det går bra med deg, vel?
Ida: Jada, det gjør da det. Med deg også, vel?
Mannen: Ja, jøssda, går så bra så!
Ida: Det er bra!
Mannen: Jada, jada. Skakke klage når en har’e bra!
Ida: Nei, haha, da er jo alt som det skal være da!
Mannen: Ja, ikke sant? Jada, du sier noe!
Ida: Ja, hehe…
Pinlig taushet.
Mannen: Jada jada…
Ida. *smile*
Mannen: Ja, du får hilse hjem, da!
Ida: Ja, du også! Ha det bra!
Mannen: Ha det bra, ja! Eller... "Ha det på badet!" Hahahaha!
Ida: Hahaha!
*gremmes*
3. mars 2006
Barske Mannemenn?
Min samboer er snekker.
Dette har vært yrket hans i ti år. Han har store arbeidshender som kan gjøre alt fra å snekre kommoder og tv-bord til å sette opp hele hus.
Dersom han er alene hjemme spiser han ferdigpizza til middag. Og dersom kjøleskapet ikke inneholder kjøttdeig, kylling, ferdigsaus til pasta eller noe frossent fra frysedisken til å hive i mikroen, har vi ”ikke noe å lage middag av”.
Han er redd for hudkremer og alt annet på badet som det ”lukter kvinnfolk” av. Og nærmer seg nødig ting som er for feminine eller søte.
Han banner, hører på Dimmu Borgir og synes homsepatruljen er litt skumle.
Om høsten drar han på jakt og skyter fugl dersom han får sjansen, og er den første som ”tar i et tak” når det er noe som skal gjøres. 90% av alt han spiser, dynkes i ketchup og grillkrydder.
Han jobber hardt, og kan ikke forstå at noen er borte fra jobb hvis de ikke har høy feber.
Han foretrekker øl og svart kaffe fremfor fine viner og kaffeprodukter med jålete navn.
Han ler godt når menn med slips setter seg fast i snøen med mercedesen sin, og han kaller små hunder for ”forvokste rotter” eller ”tibetanske sofaputer”.
Han har mange arr, og har en gang skjært av seg tuppen av tommelen med sag.
Han hater shopping. Både til seg selv og andre. Og sier at stort sett at alt man viser ham er ”kjempefint”, slik at han kan bli ferdig og komme seg fortere hjem.
Så man hever jo øynebrynene noe når denne mannen på eget initiativ nylig tilbrakte tre timer i klesbutikker, og kom hjem med barneklær for over 1500 kr.
Når kolleksjonen i tillegg inneholdt noen særdeles ”nusselige” Ole Brumm-pyjamaser, bitte små sokker med sløyfer på og lysegult sengetøy med søte, små lam, kan man ikke annet enn å smile litt for seg selv.
Og lure på om det ikke finnes en ganske så Myk Mann inne i de aller fleste Barske Karer.
Dette har vært yrket hans i ti år. Han har store arbeidshender som kan gjøre alt fra å snekre kommoder og tv-bord til å sette opp hele hus.
Dersom han er alene hjemme spiser han ferdigpizza til middag. Og dersom kjøleskapet ikke inneholder kjøttdeig, kylling, ferdigsaus til pasta eller noe frossent fra frysedisken til å hive i mikroen, har vi ”ikke noe å lage middag av”.
Han er redd for hudkremer og alt annet på badet som det ”lukter kvinnfolk” av. Og nærmer seg nødig ting som er for feminine eller søte.
Han banner, hører på Dimmu Borgir og synes homsepatruljen er litt skumle.
Om høsten drar han på jakt og skyter fugl dersom han får sjansen, og er den første som ”tar i et tak” når det er noe som skal gjøres. 90% av alt han spiser, dynkes i ketchup og grillkrydder.
Han jobber hardt, og kan ikke forstå at noen er borte fra jobb hvis de ikke har høy feber.
Han foretrekker øl og svart kaffe fremfor fine viner og kaffeprodukter med jålete navn.
Han ler godt når menn med slips setter seg fast i snøen med mercedesen sin, og han kaller små hunder for ”forvokste rotter” eller ”tibetanske sofaputer”.
Han har mange arr, og har en gang skjært av seg tuppen av tommelen med sag.
Han hater shopping. Både til seg selv og andre. Og sier at stort sett at alt man viser ham er ”kjempefint”, slik at han kan bli ferdig og komme seg fortere hjem.
Så man hever jo øynebrynene noe når denne mannen på eget initiativ nylig tilbrakte tre timer i klesbutikker, og kom hjem med barneklær for over 1500 kr.
Når kolleksjonen i tillegg inneholdt noen særdeles ”nusselige” Ole Brumm-pyjamaser, bitte små sokker med sløyfer på og lysegult sengetøy med søte, små lam, kan man ikke annet enn å smile litt for seg selv.
Og lure på om det ikke finnes en ganske så Myk Mann inne i de aller fleste Barske Karer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)