Brudekaos

Jeg befinner meg blandt haugevis med overdådige kjoler og vordende bruder i en kjolesalong.
Man skal være forlover, og skal derfor assistere den kommende bruden å plukke ut kjole for den store dagen. En begivenhet som blir noe redusert underholdningsmessig av det faktum at det bittelille lokalet også huser tre-fire andre kommende bruder med tilsvarende forlovere, mødre, søsken og andre "pårørende" som kan tillate seg å ha meninger om hva Den Vordende skal kle seg i på sitt livs store dag.
Det er kakling, kamerablitzer, slør, heising av pupper, stramming av korsetter og vrikking foran speilet over en lav sko.
Det er for få prøverom, for mange damer, sokkestrikkmerker på legger, vinterbleik hud og liten sjeanse fra brudene som smetter ut og inn av utallige kjoler.
Vi venter i tre kvarter for å få hjelp.
Til slutt blir min venninne geleidet inn i "barnerommet" hvor hun knapt kan stå oppreist. Der blir hun nødt til å kreke seg inn i kjolene sine på minimal skifteplass. Mens hun skifter, springer to vestlandsjenter rundt og snakker om at broderiene bak på kjolen de vurderer er noe som i mine ører høres ut som "jøugla fine da", mens slør og underskjørt blir dratt av og på og vurdert i det uendelige.
En stor mørkhåret dame med kraftig stemme og brei Fredrikstaddialekt tyter nesten ut av kjolen sin, mens hun etter råd fra butikkdamen blir anbefalt å ha håret oppsatt. Dermed løfter hun sitt statiske hår til en tull oppe på hodet for å vurdere resultatet, og blottlegger samtidig to store, klamme og ubarberte armhuler for alle i butikken.
"Ja, d'er bedre sånn, litt mer sånn ellegant, lissåm!"
Det er rart hvordan virkeligheten fortoner seg forskjellig ut i fra hvem som betrakter den.

Min venninne kommer etter hvert krypende ut fra sitt trange "prøverom" og er alldeles nydelig i full brudestas. To kjoler er blitt prøvd. Ingen diskusjon om oppsatt hår, ingen slør er valgt og forkastet, ingen overdreven vrikking foran speilet, og ingen misfornøyde utsagn sagt med rynket nese.
Hun er rett og slett bare vakker, når man først har klart å overse sokkene med ku-motiv og de mørkerøde bh-stroppene som forhåpentligvis blir fraværende på bryllupsdagen.
Hun er enkelt og greit fornøyd, og med god grunn. Hun uttaler at det tross alt ikke er kjolen som er det viktigste, men at hun skal gifte seg med den hun elsker. Og når hun har funnet en kjole hun er fornøyd med, ser hun ikke poenget med å prøve ti til "bare for sikkerhets skyld".
Hun har bestemt seg, gjør de nødvendige avtalene med butikkdamen, og så går vi mot utgangen.

Bak oss vimser vestlandsjentene fortsatt rundt som to kaklende høner blant en haug med slør og underskjørt og kommer nok til å bli værende i salongen en god stund til før de kommer i nærheten av en beslutning.
Vi går ut av butikken og jeg innser at jeg er ganske enig i slagordet i Remareklamene.
"Det enkle er ofte det beste."
Ikke alltid. Men ofte. Og i hvert fall når det gjelder å se hva som er av betydning.
Det er i alle fall en teori, om ikke annet.