Break on Through to The Other Side

Svetten piplet nedover ryggen etter at vi hadde strevd oss opp den lange bakken til huset i stekende sol. Gradestokken ropte om nåde, og selv vinden hadde kapitulert.
Vi var rødmussede og klamme, og hadde ansiktsuttrykk som bare burde være tilstede etter maratonløping eller heftig sex. Vi hadde kun tropevarme og dårlig kondis å skylde på.
Og selvsagt det faktum at vi begge hadde en lang arbeidsdag bak oss.
Vel fremme ved døren fomlet jeg etter nøklene, mens jeg tenkte på de kalde brusboksene i kjøleskapet.
Deres dager var talte.

I det fomlingen vedvarer, begynner det å gå opp for meg at nøklene mine ikke er der de skal.
Jeg kjenner en klump i brystet, men forsøker å holde fatningen til alle alternativer er utforsket.
Etter å ha endevendt lommer og veske, må jeg til slutt erkjenne det grufulle fakta om at vi er utelåst.
Hun ser på meg med tomt blikk.
"Og samboeren din...?"
"Timesvis unna..." fullfører jeg.
"Så er vi altså låst ute..."
"Jepp."
"Ok."

Etter et par sekunders fortvilet apati, begynner vi og handle.
Vi sjekker vinduene.
Verken stuen, kjøkkenet eller soveromsvinduene gir oss noen hjelp.
Som de idiotisk ansvarsfulle menneskene vi er, så ville det selvsagt ikke falle oss inn å reise hjemmefra med åpne vinduer.
Og tanken på å legge ut en ekstranøkkel, har heller ikke vært aktuell.
Ikke før nå i det minste.

Med ett gir universet oss et brukbart kort.
Baderomsvinduet.
Det står på gløtt. Brusen er igjen innen rekkevidde. Vi øyner et håp i horisonten.
Vinduet er smalt, og høyt opp på veggen. Men det er ikke umulig.
Her må det kreativ tenkning til, og tørsten gjør oss oppfinnsomme.

Minutter senere står jeg vaklende og balanserer på grillen, mens hun bredbeint og skjelvende forsøker å holde den støtt.
Med gelebein tar jeg tak i vinduet med en søkende hånd og forsøker å dra det mot meg.
Det stopper.
"Sikkerthetsgreia...." mumler jeg innimellom noen mindre pene fraser.
"Jeg når den ikke, den er for høyt opp!"
"Jeg henter sykkelen", forkynner hun, og forlater meg vettskremt på grillen, der jeg klamrer meg til vinduskarmen for harde livet.

I neste sekund befinner jeg meg med et bein på en vaklende grill, og et bein på et enda mer ustødig sykkelsete.

"Det hjelper ikke, den er fortsatt for langt unna!"
Jeg strekker armen og fingrene det jeg er i stand til, men når fortsatt ikke opp.
"Det nytter ikke!"

I noen klamme sekunder står vi rådville.

"Gi meg grillspydet!" utbryter jeg med lyspære over hodet.
Hun adlyder sporenstreks, og litt seinere har jeg klart å dytte opp sikkerhetslåsen, og fått vinduet på vid gap.
Hun jubler og strekker armene i været, mens jeg, i min forvrengte positur, nøyer meg med å smile anstrengt over innsatsen vår.
Jeg gjør deretter et mindre grasiøst hopp, lander med magen på vinduskarmen, og slår nesten pusten ut av meg.
Jeg blir hengende å dingle et øyeblikk før jeg kjenner to støttende hender under leggene mine.
Med hodet inntullet i baderomsgardinene og rumpa hengende ut, begynner vi vaggingen, og det omfattende arbeidet det er å få beinet mitt opp i karmen.
Etter en god stund med vralting og vrikking, banning og pusting, har vi klart det.
Deretter får jeg en svært ufrivillig overvekt innover, og deiser ned på tørketrommelen med hofta først.
Jeg slår hodet i veggen, og banner som en håndverker, mens jeg stabler meg på beina igjen.

Svett og haltende går jeg ut i gangen og låser henne inn.
Vi knerter brusen, mens jeg forsøker å få hvilepuls igjen.

Hun tømmer halve boksen og ser på meg:
"Er du litt overrasket over hvor lett det er å bryte seg inn hos noen?"

"Nei, i grunnen ikke!"

Communique

Nachspielsamtale

Etter at brillemannen som for øyeblikket deler sofa med meg plutselig bryter ut i latter, henvender jeg meg til ham med et spørrende smil.

- Hm? Hva ler du av?
Jeg kom bare til å tenke på noe... hahaha!
- Hva da?
Jo, tenk liksom... at hvis du skulle drepe noen da...
- Eh... ja...?
Jo, alle dreper jo liksom på samme måte... kniv eller pistol liksom... så blir det masse blod og gørr og, ja...
Politiet er sikkert lei av å se de samme mordtypene hele tiden, ikke sant?
- Ehm... jeg veit nå ikke om politiet ønsker seg... *avbrytes*
For det må jo bli kjedelig, tenker jeg! De hadde sikkert satt pris på litt mer oppfinnsome drap, liksom! Sånn som i filmer og sånn. Men kanskje litt mer morsomme da.
- Ja, de hadde nok humret i skjegget hvis de kom over lik dandert på påler til en forandring...
Ja! HAHAHA! Du og jeg, veit du, vi er på samme bølgelengde, faen meg bra, ass!
- Ja, dette er storveis.
Men hør nå da... hvis jeg skulle drept noen liksom, så skulle jeg gjort det med en ål.
- En ål?
En ål! Jeg skulle frosset ned en ål, og når den var bånnfrossen, skulle jeg tredd den gjennom magen på en fyr.
- Fiffig...
Ja, for tenk da når politiet fant ham mange timer senere, så ville jo ålen blitt slapp igjen! Den hadde jo tint, skjønner du?
Så står de der og klør seg i huet og lurer på åssen i helvete den ålen har spiddet fyren, ikke sant?!
Han ligger der bare skikkelig dau, ikke sant, med en slapp ål gjennom magen! Hahaha! Så jævlig bra!
- Originalt... Absolutt originalt....
Jeg skulle faen meg skrevet bok, jeg!
- Med slike planer skal du ikke se bort i fra at det kanskje vil bli skrevet bøker om deg?
Nei, haha! Tenk det. Det hadde vært noe det!
"Ål-morderen" liksom! Haha! Altså... at jeg dreper med ål da.... ikke at jeg dreper ål... det er jo ikke noe spes, liksom...
- Nei, da heter man vel strengt tatt bare "fisker"...
Ja... Vil du ha en øl til?
- Herregud, ja.

Dom Som Försvann

Sommeren er tiden da man treffer mange kjentfolk.
Folk flest kryper på denne årstiden ut av vinterhiene sine, de kommer tilbake til hjembyen på ferie, og rett som det er ser man et kjent fjes når man beveger seg ute.
Stort sett er det jo ikke noe verken rart eller vanskelig med dette, så lenge det er kjentfolk man har et forhold til.

Det snåle oppstår når man tilfeldig og uventet treffer på mennesker man ikke har sett på lenge.
Særlig når man snakker om mange, mange år.

I sommer har jeg truffet seks mennesker som faller innunder denne kategorien.
Mennesker som jeg var venn eller bekjent med for 10 - 20 år siden.
(Jeg følte meg fryktelig gammel, da jeg skrev den setningen, merket jeg.)
Og disse møtene blir ofte noe anstrengt for mitt vedkommende.
Begge veit at man sannsynligvis ikke har stort å snakke om, det er tross alt en grunn til at kontakten ble brutt.
Men høflighet og sosiale normer tilsier at man ikke kan la vær å veksle noen ord når man først har blitt oppmerksom på hverandre.

Og dermed er man i gang.

Disse samtalene begynner med et smil, og et hei, etterfulgt av et "lenge siden sist, hvordan går det med deg?".
På dette svarer man selvsagt "jo, takk bare bra", før man gjentar spørsmålet og får samme svar tilbake.

Nå er innledende runde unnagjort, og man beveger seg over til de obligatoriske spørsmålene for å båssette hverandre.
Jobb, sivilstatus og bosted.
Dette skal vanligvis ikke ta mer en toppen tre minutter. Det er effektivt, oversiktelig og en helt passelig mengde av høflighet.

Når denne informasjonen er utvekslet, er det fullt mulig å avslutte samtalen.
Man kan si at man må videre, ønske den andre en god dag/kveld/helg/ferie, og fortsette med egne prosjekter.
Personlig foretrekker jeg denne varianten.
Kort og greit, høflig og imøtekommende, uten å dra det ut lengre enn hva som er nødvendig.

Men noen ønsker å fortsette samtalen litt lengre.

Disse vil da gjerne spørre om du har kontakt med noen andre fra skolen/laget/foreningen som er bakgrunnen for deres bekjentskap.
Hvis dette blir samtalen videre, er det to retninger den kan bære i.

1. Dere har begge kontakt med noen dere kjente, dere utveksler overfladisk informasjon om disse, ved å ramse opp de de tre obligatoriske elementene.
Samtalen blir konkret og overkommelig. Du får kanskje overraskende info om noen, som du kan humre over resten av dagen. En helt ok samtalevariant, som lett kan styres inn i avslutningsfasen.

2. Du blir utsatt for en sladrer.
Dette er personen som har kontakt med mange, og som hører mye, og føler det som sin plikt å informere deg med lav stemme om grunnlag for skilsmisser, jobbproblemer og umulige avkom hos deres felles bekjente.
Denne varianten kan komme til å ta lang tid, og du vil få mye mer informasjon enn du trenger.
Du kommer til å ha et flakkende blikk og høflige nikk der det passer seg, mens du forgjeves forsøker å finne et smutthull for å avslutte samtalen. Det er bare å gi opp.
Denne samtalen er ikke over før sladreren bestemmer seg for at den er over.
Hold ut, og tenk på noe vakkert.

Etter å ha vært igjennom denne runden er det i min mening absolutt på tide og gi seg, og gå mot en oppsummerende avslutning.
Men noen føler desverre behov for å ta det enda litt lengre.
Det dreier seg om de menneskene som insisterer på at dere må treffes igjen, og det snart, det er jo så lenge siden sist, og så koselig det var å ses igjen!
De vil begynne å fortelle deg om jobbturnusen sin, og hva de har planlagt de neste ti helgene, og håper med dette at du skal finne et dato som passer for deg blant dem.

I denne samtalen bør du forsøke å bite i deg uttalelser av typen:

"Ærlig talt, det er kanskje en grunn til at vi ikke har hatt kontakt siden vi var 11 år, hadde vi følt behovet for å møtes, så hadde vi vel gjort det for lenge siden" ,

og

"altså, det at vi gikk på speideren sammen i 89 er vel kanskje ikke noen tungtveiende grunn for at vi plutselig skal gjenoppta kontakten når vi nærmer oss 30 er det vel? Dessuten jukset du da vi hoppet strikk sammen, og jeg har egentlig ikke likt deg siden".

I stedet bør du uttale deg svevende om usikkerhet i forhold til egen jobb og familie, mens du forsøker å overbevise vedkommende om at det var veldig hyggelig å se dem igjen.
De vil ofte insistere på at dere utveksler telefonnummer, noe du helt fint kan gjøre. Sannsynligheten for at noen av dere vil ta kontakt er forbausende liten.

Etter dette er det rett og slett uhøflig for noen av partene å forsette samtalen i min mening.
På dette tidspunktet har det sannysnligvis gått nærmere en halv time, og det er faktisk i overkant av hva som er lovlig uten å bli sosialt kriminalisert.

Med mindre man da virkelig faktisk finner tonen igjen med noen, og det er en gjensidig følelse.
Dette vil man merke, tro meg.
Disse samtalene vil nemlig inneholde noe som de ovenfornevnte har hoppet elegant over.
Latter og oppriktighet.

Hvis disse elementene mangler neste gang du treffer på Jorid fra fjerde klasse - bakk ut ved første og beste anledning, mens dere fortsatt har livsgnisten i behold.