All the leaves are brown

"Tror du bladene liker å bli blåst rundt omkring, eller tror du de synes det er irriterende?"
Jeg liker å prate med barn.
De har i likhet med meg selv en god evne til å gi dyr og ting menneskelige følelser.
Jeg vurderer et øyeblikk å gi henne en Larson-bok når hun flytter fra senteret, for å sikre at hun ikke mister den evnen.

"Jeg er ikke helt sikker", sier jeg. "Det kommer kanskje ann på hvor mye det blåser?"

"Jeg tror de synes det er morsomt", sier hun.
"At det nesten blir som å kjøre karusell. De ligger på bakken, og bare venter på at det skal komme et skikkelig vindkast, også bare "Wheeeeee!!! Fortere, fortere, høyere, høyere, ææææææ, jeg bli kvalm, sett meg ned igjen!"
Hun illustrerer ivrig med hender og ansiktsuttrykk.

"Men tenk om de prøver å ha en samtale med noen?", spør jeg.
"Hvis de lander ved siden av en som de ikke har sett siden de hang ved siden av hverandre på treet, og så sier de "Halla, det var jammen lenge siden, hvordan står det til med deg da?"
"Jo, takk, ikke så verst, jeg og Asle - du husker Asle? Han som var litt markspist på stilken? Jo, jeg og Asle viiiii, ooooooiiiiiii opsidæisi, må stikke, vi seees kanskje senere, aaaaaaahhhhh!!!
Og så flakser de avgårde og lander ved siden av noen helt andre, og så gjentar det samme seg, slik at de aldri får pratet med noen!"

Jeg illustrerer vel så engasjert som henne.

"Men det kan jo være greit kanskje, for det er jo ikke alle man liker å snakke med...?"
"Godt poeng. Veldig enig med deg der, faktisk. Men noen liker man jo...."
"Ja... Jeg liker å snakke med deg."
"Og jeg liker å snakke med deg. Og jeg har altfor stor rumpe til at jeg kan flakse avgårde med vinden."
Hun fniser.
"Ja, det er sant."