Subtle like a Lion's Cage

Et par meter foran meg står damen med den lyse stemmen.
Hun har på seg et langt sort skjørt, og en sort heklet genser med asymmetrisk snitt.
I det ene øret henger en lang blå øredobb, i det andre en bitteliten stein i matchende farge til den lange.
Hun har et meningsløst gult skjerf surret tre-fire ganger rundt den slanke halsen, som bærer et oppsiktsvekkende lite hode med hennafarget hår og markerte briller.
Hun er manifestasjonen av alle verdens sosionomfordommer, og for å sette en ekstra spiss på det hele har hun tatt sin sydlandske manns etternavn, slik at det virkelig svinger når hun presenterer seg.
Hun har med seg cd-spiller og diktbøker, og har delt ut flust med materiale til oss fem-seks dusin "bransjefolk" som sitter som sild i tønne på ukomfortable trestoler.
Dette er damen min sjef har hostet opp et par laken for at jeg skal få høre på noen timer.

Jeg er på kurs.

Etter å ha hørt på "Reidun Meråk Dos Santos" i noen timer, begynner jeg å ane den samme tendensen som også er å spore opp hos mange andre i samme yrkesgruppe.
I alle fall de som er noe å samle på.
Hun er reflektert og allsidig, og hun ser dybde og nyanser i eksemplene som kommer opp.
Hun skifter med største eleganse og naturlighet mellom sakens ulike sider, og man kan formelig se lyspærene sprette frem over hodene til oss som hører på.
Hun er gjennomtenkt, variert og ordlegger seg aldri bastant og endelig.

Hun er selvsikker, men aldri skråsikker.

En klok dame skrev i en post at det kunne være "greit å huske på at «bare», «både», «kanskje» og «ganske» er ord tabloidene spiser."

Jeg vil i den forbindelse komme med en (ikke spesielt oppsiktsvekkende) avsløring:
Det er ikke tabloidene som spiser disse ordene, det er sosialarbeiderne som stjeler dem.

Hyyyysj...

Both Sides of the Story

Har du hørt om den lille jenta?
Du veit, hun som var på nyhetene for en stund tilbake. Eller kanskje du leste om henne i et ukeblad?
Kanskje var det en i nabolaget ditt, eller det var en historie som en venn av deg fortalte?
Det spiller ingen rolle hvor du har hørt om henne.
Alle veit om henne i en eller annen variant.
Den vesle jenta som hadde det så vondt.
Husker du?
Hun som ble slått og utsatt for overgrep.
Hun som måtte ta seg av sine yngre søsken fordi moren var narkoman, eller faren var alkoholiker.
Husker du hvor ille du syntes det var når hun fortalte om slagene med beltet, eller at læreren hennes visste, men ikke gjorde noe?
Det var den jenta som kunne alle voksenordene på sex selv om hun bare var tolv.
Hun som aldri ble sett.
Hun som ble frastjålet sin barndom.
Husker du hvor gjerne du ville sett henne, passet på henne, forstått henne, hjulpet henne og gjort alt du kunne for at hun skulle ha det bra?
Du ville møte henne og fortelle at det ikke var hennes feil. Du ville hatt forståelse for skadene hun ble påført, hva det gjorde med henne, og du ville så gjerne trøste henne.
Husker du?

Den lille jenta er ikke liten lenger.
Hun er midt i 30-årene. Hun ser eldre ut.
Hun var ikke gammel da problemene begynte å hope seg opp. Hun ville glemme, flykte, forsvinne.
Hjelpeappratet sviktet henne. Hun klarte ikke ta i mot den hjelpen de tilbød.
De forenklet problemene hennes og satte for høye krav. Innså ikke hvor skadet hun faktisk var.
Hun har fire barn, med tre forskjellige menn.
De bor ikke hos henne lengre.
Hun klarte ikke å ta godt nok vare på dem.
Hun fester og bytter kjærester ofte.
Når hun er full, begynner hun ofte å gråte. Hun snakker om barna sine. Om hvor mye hun savner dem og hvor høyt hun elsker dem.
Hjelpeapparatet har fått henne helt opp i halsen.
Naboene rister på hodet.
Hun kan ikke være glad i barna sine slik som hun holder på.
Hadde hun bare kunnet skikke seg.

Har du møtt henne?
Hun som snakker stygt om "systemet" og drukner problemene sine i alkohol?
Hun som velger seg voldelige menn, og ikke klarer å ta vare på sine egne barn?
Husker du at naboen din fortalte deg at hun en gang var full midt på dagen?
Hun som møter deg med aggresjon og ikke tar i mot hjelpen hun blir tilbudt?
Har du møtt henne?

Synes du fortsatt synd på henne?
Ser du fortsatt den lille jenta hun en gang var?

Du er sola. Jeg er månen.

Du sier du er tykk.
At du burde slanket deg.
"Bare et par kg lettere i alle fall" sier du med et oppgitt smil.
"Ja, jeg veit jo at jeg aldri blir noen modell!"

Som om det egentlig var målet ditt, men at forutsetningene ikke lå til rette for det.

Jeg skulle så inderlig ønske at det man strebet etter å være var rollemodeller.
For det er det du alltid har vært for meg.

Hadde man byttet ut moteblader med blader som tok for seg det indre i menneskene, hadde du vært covergirl hver måned.
Jeg ville klippet deg ut og hengt deg på veggen som inspirasjon.
Hatt deg på ønskelisten til jul.

Jeg bryr meg fint lite om hva du veier.
Du er et av de vakreste menneskene jeg veit om.
Det er trist at du ikke ser det selv.

Død Katt. En tragedie i tre deler.

Scene I

Sorgenfris kontor. Sorgenfri sitter lett opprørt ved pulten sin. Hun kler av seg skjerf og lue mens hun prater i telefonen. Håret blir bustete etter luen, og understreker det kaotiske både i situasjonen og i Sorgenfris hode.

- Ja, det er hos politiet.
"Hei, det er Sorgenfri som ringer."
- Hei.
"Hei. Ehm... jeg har kjørt på en katt, jeg....
- Javel?
"Ja."
- Og...?
"Eh, ja, jeg lurte vel bare på om det er noe sted jeg skal gi beskjed om sånt....?"
- Njaa... egentlig ikke. Det er vel ikke akkurat vårt område.
"Ikke det, nei. Nei. Nei, jeg skjønner jo at..."
- Er den død da?
"Ja, nå skal du høre, det veit jeg faktisk ikke..."
- Du vet ikke om den er død...?
"Nei, for jeg..."
- Du ringer for å fortelle at det kanskje er en katt som er død...?
"Heh, ja... Dette var en mye bedre ide i hodet mitt enn i virkeligheten, merker jeg..."
- Men så du ikke etter da?
"Jo, men jeg fant den ikke igjen.Men smellet var såpass hardt at parklyset mitt knuste."
- Ja, haha, døde den ikke da, så gjør den det i alle fall snart!
"................"
- Vi har vel strengt tatt andre ting å gjøre, så hvis ikke det var noe mer....
"Nei, jeg tenkte bare jeg skulle si ifra..... om det var vanlig liksom...."
- Nei, egentlig ikke...
"Ok, da veit jeg i all..."
- Hei.
"Eh... hadet..."


Scene II

Finner sted bare sekunder senere. Fortsatt på Sorgenfris kontor. Sorgenfri virker mere besluttsom i sine handlinger.

- Ja, lokalavisa værsego, du er kommi te' "På trå'n"?
"Hei, det er Sorgenfri!"
- Hei hei.
"Jo, atte jeg har kjørt på en katt..."
- Ha! Du æv? Du er'en tredde i da' som har ringt inn om e' påkjørt katte!
"Å....?"
- Jaja, fort gjort det, se! Mange av døm, vet du, og kjappe er'em æv! Er'n dævv eller?
"Nei, jeg veit ikke.... Jeg fant den ikke igjen..."
- Ska nok litt tell for at'n har klart seg, serru. Triste greier, det der, og kjappe er'em au, vettu!
"Ja, du sa...."
- Men hvis du'kke vet om'en er dævv eller ikke, så trur j'ække jæ setter inn no' i avvisa på det, asså...
"Nei, jeg tenkte bare jeg kunne legge igjen nummeret mitt, i tilfelle noen skulle savne en grå katt i det området?"
- Ja, det tenkte jeg æv! Grå, sier'u?
"Grå ja."
- Og det her skjedde hvor?
"Ved Uoversikteligstrekningen utenfor Ødeveiene."
- .... ød...e....vei.....ene.... da har jeg nottert det, Sorgenfri! Du får ha en fin da vidre!
"Jo, takk i lige måde."
- Hei.


Scene III

Utspilles ved ankomst til det Sorgenfri hjem. Sorgenfri starter en følelsesladet monolog i gangen.

"Jeg har kjørt på en katt! Hører du!? Jeg har kjørt på en katt, det smalt noe jævlig! Parklyset datt av og ble hengende slepende under bilen, jeg skar meg i hendene når jeg forsøkte å få det på plass, og blødde noe jævlig, men tror du noen gadd å stoppe for å spørre om jeg trengte hjelp, nei, det ville vel være for mye å forlange! Stressa følelseskalde mennesker som bare tenker på seg selv alle sammen! Jeg ble helt skjelven, skal jeg si deg! Plutselig stod den midt i veien, og så frøys den bare til da den plutselig så bilen, jeg hadde ikke sjans til å bremse og så bare PÆNG!
Da jeg var ti forsvant katten min, det var faktisk på bursdagen min, for å gjøre det ekstra ille, jeg syklet rundt i regnet med et bilde av Mons inne i en gjennomsiktig plastpose og ringte på alle dører og spurte om noen hadde sett ham, jeg gråt og ba dem se ekstra godt på bildet, noen eldre damer syntes så synd på meg at de dro meg inn og stappet i meg kaker og sjokolade, men det hjalp ikke, for Mons var borte, og jeg klarte ikke sove om kvelden, for jeg savnet ham sånn, og da jeg til slutt fikk vite at han var påkjørt, drept, død, stiv kald og begravet i naboens søplebøtte, raste hele min verden sammen, jeg hadde lyst til å dø selv, og tenk i natt er det kanskje en liten gutt som ikke får sove fordi Gråpus ikke ligger i sengen hans!
Lille Per vandrer hvileløst omkring i skogene med store tårer rennende nedover kinnene, mens han roper på pus og ikke kan forstå hvorfor pus har reist fra ham. Han leter og leter uten resultat, eller kanskje med et grufullt resultat, å herregud tenk om Per finner Gråpus med knekt rygg og flatt hode i skogkanten?!
Han kommer til å bli merket for livet, og det er min skyld, hører du, min skyld!
Jeg er grunnen til at han ikke sover i natt, jeg er Pers første møte med menneskers grusomheter, jeg er årsaken til at han stenger seg inne på rommet sitt i morgen for at ingen skal høre at han gråter, jeg er et grusomt menneske, jeg er jeg er dødens sendebud i Mondeo, jeg er en kattermorder!"

Samboer: Du ødela parklyset...?