Subtle like a Lion's Cage

Et par meter foran meg står damen med den lyse stemmen.
Hun har på seg et langt sort skjørt, og en sort heklet genser med asymmetrisk snitt.
I det ene øret henger en lang blå øredobb, i det andre en bitteliten stein i matchende farge til den lange.
Hun har et meningsløst gult skjerf surret tre-fire ganger rundt den slanke halsen, som bærer et oppsiktsvekkende lite hode med hennafarget hår og markerte briller.
Hun er manifestasjonen av alle verdens sosionomfordommer, og for å sette en ekstra spiss på det hele har hun tatt sin sydlandske manns etternavn, slik at det virkelig svinger når hun presenterer seg.
Hun har med seg cd-spiller og diktbøker, og har delt ut flust med materiale til oss fem-seks dusin "bransjefolk" som sitter som sild i tønne på ukomfortable trestoler.
Dette er damen min sjef har hostet opp et par laken for at jeg skal få høre på noen timer.

Jeg er på kurs.

Etter å ha hørt på "Reidun Meråk Dos Santos" i noen timer, begynner jeg å ane den samme tendensen som også er å spore opp hos mange andre i samme yrkesgruppe.
I alle fall de som er noe å samle på.
Hun er reflektert og allsidig, og hun ser dybde og nyanser i eksemplene som kommer opp.
Hun skifter med største eleganse og naturlighet mellom sakens ulike sider, og man kan formelig se lyspærene sprette frem over hodene til oss som hører på.
Hun er gjennomtenkt, variert og ordlegger seg aldri bastant og endelig.

Hun er selvsikker, men aldri skråsikker.

En klok dame skrev i en post at det kunne være "greit å huske på at «bare», «både», «kanskje» og «ganske» er ord tabloidene spiser."

Jeg vil i den forbindelse komme med en (ikke spesielt oppsiktsvekkende) avsløring:
Det er ikke tabloidene som spiser disse ordene, det er sosialarbeiderne som stjeler dem.

Hyyyysj...