Har du hørt om den lille jenta?
Du veit, hun som var på nyhetene for en stund tilbake. Eller kanskje du leste om henne i et ukeblad?
Kanskje var det en i nabolaget ditt, eller det var en historie som en venn av deg fortalte?
Det spiller ingen rolle hvor du har hørt om henne.
Alle veit om henne i en eller annen variant.
Den vesle jenta som hadde det så vondt.
Husker du?
Hun som ble slått og utsatt for overgrep.
Hun som måtte ta seg av sine yngre søsken fordi moren var narkoman, eller faren var alkoholiker.
Husker du hvor ille du syntes det var når hun fortalte om slagene med beltet, eller at læreren hennes visste, men ikke gjorde noe?
Det var den jenta som kunne alle voksenordene på sex selv om hun bare var tolv.
Hun som aldri ble sett.
Hun som ble frastjålet sin barndom.
Husker du hvor gjerne du ville sett henne, passet på henne, forstått henne, hjulpet henne og gjort alt du kunne for at hun skulle ha det bra?
Du ville møte henne og fortelle at det ikke var hennes feil. Du ville hatt forståelse for skadene hun ble påført, hva det gjorde med henne, og du ville så gjerne trøste henne.
Husker du?
Den lille jenta er ikke liten lenger.
Hun er midt i 30-årene. Hun ser eldre ut.
Hun var ikke gammel da problemene begynte å hope seg opp. Hun ville glemme, flykte, forsvinne.
Hjelpeappratet sviktet henne. Hun klarte ikke ta i mot den hjelpen de tilbød.
De forenklet problemene hennes og satte for høye krav. Innså ikke hvor skadet hun faktisk var.
Hun har fire barn, med tre forskjellige menn.
De bor ikke hos henne lengre.
Hun klarte ikke å ta godt nok vare på dem.
Hun fester og bytter kjærester ofte.
Når hun er full, begynner hun ofte å gråte. Hun snakker om barna sine. Om hvor mye hun savner dem og hvor høyt hun elsker dem.
Hjelpeapparatet har fått henne helt opp i halsen.
Naboene rister på hodet.
Hun kan ikke være glad i barna sine slik som hun holder på.
Hadde hun bare kunnet skikke seg.
Har du møtt henne?
Hun som snakker stygt om "systemet" og drukner problemene sine i alkohol?
Hun som velger seg voldelige menn, og ikke klarer å ta vare på sine egne barn?
Husker du at naboen din fortalte deg at hun en gang var full midt på dagen?
Hun som møter deg med aggresjon og ikke tar i mot hjelpen hun blir tilbudt?
Har du møtt henne?
Synes du fortsatt synd på henne?
Ser du fortsatt den lille jenta hun en gang var?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
12 kommentarer:
Når jeg så overskriften, tenkte jeg først; Åhå...Hun liker Phil Collins allikevel! Hehe, jeg får unnskylde meg med at jeg fortsatt er i Phil-modus.
Innlegget ditt viser vel litt om hva som kan skje når alt svikter.
På en måte så ja; jeg synes fortsatt synd på henne. Hun vet fortsatt ikke helt hvordan hun skal gripe livet og systemet ann, til tross for at hun er voksen.
Hun velger fortsatt den veien hun kan.
Her trengs det det ene mennesket som er på rett plass og som virkelig kan nå inn til henne. Først da tror jeg hun kan komme seg videre. Det at hun er voksen og ikke har tatt i mot den hjelpen som har blitt tilbudt henne, kan ha blitt gjort på feil måte, altså med feil ordelag eller av feil person. For så kompleks kan den lille jenta i den voksne kvinnen være.
Å være hjelpeapparatet er ikke lett, og jeg skjønner at de av og til får opplevelsen av "her er alt fånyttes". Kanskje er det det også, men det kan også være så enkelt som beskrevet ovenfor.
På en annen side har den lille jenta i den voksne kvinnen ett stort ansvar selv. Det nytter ikke å skylde på fortida for resten av livet. En dag må hun ta ansvar for eget liv. Men jeg tror ikke hun ser det eler gjør det, før det ene rette mennesket står der og støtter henne, med ord og handlinger som hun forstår, som ikke gjør at aggresjonen tar overhånd.
Jeg kjenner den jenta. Og du forklarer så forbanna godt, Sorgenfri - kjempeflink er du.
Jeg tror det er vanskelig for den jenta å plutselig være voksen. Hun har blitt sviktet på alle tenkelige måter hele livet, nå er hun den som svikter. Er det noe rart? Jeg synes ikke det. Går sosialfaglig utdanning i håp om å gjøre hjelpeapparatet bedre..
sokken: Til ære for deg og Phil. ;o)
Fikk nesten litt dårlig samvittighet for at jeg avslutter innlegget med et spørsmål som man kan skrive en avhandling om for å forsøke å svare på!
(Akkurat det har jeg forsåvidt gjort også!)
Men du oppsummerer mange av hovedpunktene i ditt innlegg og bruker ikke mer enn et par dusin linjer på det. Bra jobba!
syvforlykke: Jeg kjenner henne også. Og damen hun er blitt.
Tusen takk. :o)
monica christine: Da har vi samme skole i bagasjen. :o)
Thanks.. Jeg er sånn hobby-sosionom. ;) Også kjenner jeg jo denne jenta jeg òg.
Snål hobby! :oP
Mhm..Jeg er i grunn litt snål når jeg tenker meg om. :P
*fnis*
Huff.. Det er ikke gøy å lese om sånt. Men så virkelig det likevel er.. Så rå og brutal verden egentlig er.. Tenk hvis verden kunne vært god og rettferdig..
sokken: Og godt er det. :o)
ulme: Med en himmel full av stjerner og blått hav så langt du ser? :o)
En fin tanke!
Jeg har møtt henne mange ganger, ja. Som hjelper. Det er fryktelig vanskelig og frustrende. Ikke minst fordi hun er så vanskelig å like, mange ganger, og utfordrer på profesjonalitet og samvittighet og menneskelighet og jegvetikkehva. Selv om man kjenner historien og forstår sammenhengene.
Sukk!
Nettopp. frustrerende skulle det være. Ikke frustrende. *himler oppgitt med øynene*
Nei, enkelt er det ikke, det er helt sikkert.
Men jeg tror det er et godt utgangspunkt som hjelper at man tenker over at det er en grunn til at folk oppfører seg som de gjør.
Legg inn en kommentar