Hungry Eyes

Vi kjører ut fra parkeringshuset og nærmer oss den trafikerte rundkjøringen.
Det er rushtid, og det er kamp om å komme inn i den.
Vi venter lenge på tur, bilene fra venstre ser ikke ut til gi seg med det første.
Bilene på veien til høyre for oss, må vente enda lengre.
Den lille veien er vanskelig å komme ut i fra, med all trafikken fra de større veiene.
Da det endelig er vår tur, får jeg øye på bilen som står og venter til høyre for oss.
Jeg sitter på passasjersetet, og har god tid til å studere sjåføren.
En blondine i begynnelsen av 30-årene.
Ikke en "standard" blondine av typen med rosa klær og høyt hår.
Dette er executive varianten, med lange perfekte lokker, svart drakt og perleøredobber.
Hun venter på at det skal bli klart fra vår side av rundkjøringen.
Jeg observerer deretter at det er klart fra venstre, og mens samboer sakte gir gass, venter jeg lattermildt på reaksjonen hans.
Den kommer brått.
Et halvt sekund senere har han observert blondinen, hugget inn bremsen og klistret på seg et bredt smil.
Han gir deretter sitt mest sjarmerende nikk og vinker galant at hun bare kan kjøre, før ansiktsuttrykket hans røper at han plutselig husker på meg som sitter i passasjersetet.
Jeg begynner å le.
"Den kom rimelig kjapt, du" sier jeg.
Han forsøker seg på en latter.
"Mannegreie. Ren refleks. Kan ikke noe for det..."
Han flirer og klyper meg i siden.
"Du ser vel på andre gutter du og, så kom ikke her!"
"Jeg har da bare øyne for deg, skatten min."
"Du sier ikke det..."
"Når jeg møter andre menn, senker jeg hodet og ser i bakken."
Han klapper meg på låret.
"Jeg har trent deg godt, kvinne."
"Takk mester."

Et forhold

Jeg lurer fra tid til annen på om mannen jeg har valgt å dele livet med er riktig navla.
Grunner til dette kan eksempelvis være at han i lang tid trodde Mikke og Donald var kjærester, og at han i en alder av 30 år fortsatt ikke veit at det kan være lurt å skille hvitt og farget tøy i vaskemaskinen. Som igjen har ført til at han innehar en håndfull boxershortser i smakløse farger. Eller når han på død og liv skal sette opp og male hjørnekasser når det er 30 grader ute.
Slike ting kan få meg til å undre.

Så hender jeg tar ham i å se på meg med den samme undringen i blikket.
Som den gang han la gulv i stua, og jeg spurte om jeg skulle hente flere ”planker” til ham.
Eller da jeg røyket rullings sammen med farmoren hans. Når jeg får panikk over ekle insekter som har funnet veien inn i huset, eller når jeg tror at alt som er galt med bilen min kommer til å gå over av seg selv ”bare den blir varm”.

Jeg må si jeg i grunnen er ganske glad for at vi er trygge på oss selv og på hverandre, og at vi har noen år på baken som par.
Ellers kunne vi sannsynligvis risikert å bli en halvmorsom dårlig-date-historie på den andres vorspiel.

Barske Mannemenn?

Min samboer er snekker.
Dette har vært yrket hans i ti år. Han har store arbeidshender som kan gjøre alt fra å snekre kommoder og tv-bord til å sette opp hele hus.
Dersom han er alene hjemme spiser han ferdigpizza til middag. Og dersom kjøleskapet ikke inneholder kjøttdeig, kylling, ferdigsaus til pasta eller noe frossent fra frysedisken til å hive i mikroen, har vi ”ikke noe å lage middag av”.
Han er redd for hudkremer og alt annet på badet som det ”lukter kvinnfolk” av. Og nærmer seg nødig ting som er for feminine eller søte.
Han banner, hører på Dimmu Borgir og synes homsepatruljen er litt skumle.
Om høsten drar han på jakt og skyter fugl dersom han får sjansen, og er den første som ”tar i et tak” når det er noe som skal gjøres. 90% av alt han spiser, dynkes i ketchup og grillkrydder.
Han jobber hardt, og kan ikke forstå at noen er borte fra jobb hvis de ikke har høy feber.
Han foretrekker øl og svart kaffe fremfor fine viner og kaffeprodukter med jålete navn.
Han ler godt når menn med slips setter seg fast i snøen med mercedesen sin, og han kaller små hunder for ”forvokste rotter” eller ”tibetanske sofaputer”.
Han har mange arr, og har en gang skjært av seg tuppen av tommelen med sag.
Han hater shopping. Både til seg selv og andre. Og sier at stort sett at alt man viser ham er ”kjempefint”, slik at han kan bli ferdig og komme seg fortere hjem.

Så man hever jo øynebrynene noe når denne mannen på eget initiativ nylig tilbrakte tre timer i klesbutikker, og kom hjem med barneklær for over 1500 kr.
Når kolleksjonen i tillegg inneholdt noen særdeles ”nusselige” Ole Brumm-pyjamaser, bitte små sokker med sløyfer på og lysegult sengetøy med søte, små lam, kan man ikke annet enn å smile litt for seg selv.
Og lure på om det ikke finnes en ganske så Myk Mann inne i de aller fleste Barske Karer.