Desperate Housewife

Jeg skammer meg fra tid til annen over at jeg ikke er mere huslig.
Og "fra tid til annen" betyr når mor eller svigermor er på besøk.
Eller andre eldre, kvinnelige familiemedlemmer.
Det er først når de er i hus, at jeg plutselig legger merke til den møkkete kaffetrakteren, eller pollenstøvet på vinduene.
Jeg tenker at jeg burde vært flinkere til å vaske bilen, plante blomster, skifte gardiner, kjøpe meg en kjevle i stedet for å bruke tomflasker, og begynne å lage kaker til å ha i fryseren når man får besøk.
Jeg har aldri vært flink til slikt.
Og av en eller annen grunn, har jeg alltid trodd at dette ville komme av seg selv ettersom man ble eldre.
Uten at jeg har noen logisk forklaring på hvordan eller hvorfor dette skulle skje.
At man skulle våkne ved fyllte 25, og instinktivt få en forkjærlighet for potteplanter er vel mindre sannsynlig.
Likeså å fylle 26 og oppdage at man plutselig kan oppskriften på vafler, eller på magisk vis begynne å strikke på sin 27-årsdag.
Ved 28 har jeg ingen av disse tingene på plass, og jeg venter i spenning på når det skal slå inn.

Og tydeligvis er det andre som også venter på dette.
Enkelte mennesker har nemlig begynt å komme med små hint.
Til bursdagen min fikk jeg for eksempel tulipanvase, en uteplante, og en skummel hagenisse som stirrer tomt på meg hver gang jeg åpner verandadøren.
Jeg kan ikke fordra fyren.
Tulipanvasen er ubrukt, og planten er død.
Ingen husmorgener å skryte av så langt, altså.
Jeg satser på at det ordner seg når jeg bikker 30.

Det ultimate kjøkken...

Stor mage skaffer en ingen fordeler når man er på kjøkkenshopping.
Mannen i dress nikker rett som det er mot magen min og ramser opp alt han kan få til for å gjøre kjøkkenet vi vurderer trygt for den kommende verdensborgeren. Uten at vi har bedt om det naturligvis, det er vel den omtenksomme servicepersonen inni ham som rett og slett ikke klarer å la vær å ønske det beste for avkommet vårt.
Vi bør definitivt ha dempere på skuffene, mener mannen, slik at barna våre ikke klemmer fingrene sine, og ødelegger skuffene ved å smelle dem igjen.
Og induksjonstopp på komfyren MÅ vi bare ha når vi har små barn, for da blir platen kald med en gang man tar kjelen vekk fra den, ja man kan faktisk legge et ark på platen sekundet etterpå uten at det er risikabelt.
Mannen lovpriser den svindyre komfyren han foreslår, og titter nok en gang på magen min slik at vi skal forstå at han kun tenker på barnets fremtidige sikkerhet.
Og så bør vi ha avrundede kanter på alle benkeplater, for tenk om barnet kommer løpende i full fart og skulle komme til å skalle hodet i en skarp kant på benken, nei uff, det kunne jo bli riktig stygt, mener mannen, og nevner at han har barn selv mens han nok en gang nikker mot magen min.
I tillegg må vi montere skap og skuffesperrer, antiskli-knotter på stolene, og sklibeskyttelse under eventuelle tepper, et ventilasjonssystem som holder komfyrdøren så kald som mulig, og komfyrvern, slik at den lille ikke når opp til kjeler og andre ting som står og er varme.
Disse "små" justeringene vil jo dra kjøkkenet "litt" opp i pris, men mannen mener bestemt at det er en liten pris å betale for barnas sikkerhet, de kommer liksom først uansett, ja, det er rart med det, sier mannen og ler tørt.

Jeg innser nå at det tydeligvis er et mirakel at jeg i det hele tatt overlevde som barn med tanke på hva slags dødsfelle av et kjøkken mine foreldre hadde, med smellskuffer og skarpe kanter, for ikke å snakke om komfyren som tydeligvis ikke kan ha vært noe annet enn en grufull manifestasjon av begrepet sikkerhetsrisiko.