Faced with a Dodo’s Conundrum

Person A kommer hjem fra matbutikken med hendene fulle av tunge bæreposer.
I gangen roper person A på person B.
Deretter blir følgende ord uttalt av person A:

"Gidder du ta posene?"


Hva innebærer dette utsagnet?

1. Person A vil at person B skal ta imot posene, bære dem inn på kjøkkenet, og begynne å rydde ut av dem.
Selv om spørsmålet ikke omhandlet noe mere enn å "ta posene", sier det seg selv at man begynner å rydde ut av dem.

2. Person A vil at person B skal ta i mot posene, og sette dem fra seg to meter lengre inn i gangen uten ytterligere handlinger.
Spørsmålet gikk på å "ta posene", og betyr derfor ikke noe mer enn nettopp dette.

Meninger mottas med takk.

Break on Through to The Other Side

Svetten piplet nedover ryggen etter at vi hadde strevd oss opp den lange bakken til huset i stekende sol. Gradestokken ropte om nåde, og selv vinden hadde kapitulert.
Vi var rødmussede og klamme, og hadde ansiktsuttrykk som bare burde være tilstede etter maratonløping eller heftig sex. Vi hadde kun tropevarme og dårlig kondis å skylde på.
Og selvsagt det faktum at vi begge hadde en lang arbeidsdag bak oss.
Vel fremme ved døren fomlet jeg etter nøklene, mens jeg tenkte på de kalde brusboksene i kjøleskapet.
Deres dager var talte.

I det fomlingen vedvarer, begynner det å gå opp for meg at nøklene mine ikke er der de skal.
Jeg kjenner en klump i brystet, men forsøker å holde fatningen til alle alternativer er utforsket.
Etter å ha endevendt lommer og veske, må jeg til slutt erkjenne det grufulle fakta om at vi er utelåst.
Hun ser på meg med tomt blikk.
"Og samboeren din...?"
"Timesvis unna..." fullfører jeg.
"Så er vi altså låst ute..."
"Jepp."
"Ok."

Etter et par sekunders fortvilet apati, begynner vi og handle.
Vi sjekker vinduene.
Verken stuen, kjøkkenet eller soveromsvinduene gir oss noen hjelp.
Som de idiotisk ansvarsfulle menneskene vi er, så ville det selvsagt ikke falle oss inn å reise hjemmefra med åpne vinduer.
Og tanken på å legge ut en ekstranøkkel, har heller ikke vært aktuell.
Ikke før nå i det minste.

Med ett gir universet oss et brukbart kort.
Baderomsvinduet.
Det står på gløtt. Brusen er igjen innen rekkevidde. Vi øyner et håp i horisonten.
Vinduet er smalt, og høyt opp på veggen. Men det er ikke umulig.
Her må det kreativ tenkning til, og tørsten gjør oss oppfinnsomme.

Minutter senere står jeg vaklende og balanserer på grillen, mens hun bredbeint og skjelvende forsøker å holde den støtt.
Med gelebein tar jeg tak i vinduet med en søkende hånd og forsøker å dra det mot meg.
Det stopper.
"Sikkerthetsgreia...." mumler jeg innimellom noen mindre pene fraser.
"Jeg når den ikke, den er for høyt opp!"
"Jeg henter sykkelen", forkynner hun, og forlater meg vettskremt på grillen, der jeg klamrer meg til vinduskarmen for harde livet.

I neste sekund befinner jeg meg med et bein på en vaklende grill, og et bein på et enda mer ustødig sykkelsete.

"Det hjelper ikke, den er fortsatt for langt unna!"
Jeg strekker armen og fingrene det jeg er i stand til, men når fortsatt ikke opp.
"Det nytter ikke!"

I noen klamme sekunder står vi rådville.

"Gi meg grillspydet!" utbryter jeg med lyspære over hodet.
Hun adlyder sporenstreks, og litt seinere har jeg klart å dytte opp sikkerhetslåsen, og fått vinduet på vid gap.
Hun jubler og strekker armene i været, mens jeg, i min forvrengte positur, nøyer meg med å smile anstrengt over innsatsen vår.
Jeg gjør deretter et mindre grasiøst hopp, lander med magen på vinduskarmen, og slår nesten pusten ut av meg.
Jeg blir hengende å dingle et øyeblikk før jeg kjenner to støttende hender under leggene mine.
Med hodet inntullet i baderomsgardinene og rumpa hengende ut, begynner vi vaggingen, og det omfattende arbeidet det er å få beinet mitt opp i karmen.
Etter en god stund med vralting og vrikking, banning og pusting, har vi klart det.
Deretter får jeg en svært ufrivillig overvekt innover, og deiser ned på tørketrommelen med hofta først.
Jeg slår hodet i veggen, og banner som en håndverker, mens jeg stabler meg på beina igjen.

Svett og haltende går jeg ut i gangen og låser henne inn.
Vi knerter brusen, mens jeg forsøker å få hvilepuls igjen.

Hun tømmer halve boksen og ser på meg:
"Er du litt overrasket over hvor lett det er å bryte seg inn hos noen?"

"Nei, i grunnen ikke!"

Oppskrift på en actionfilm

Handlingen bør legges til en av USA’s største byer.
Eventuelt kan man begynne filmen i en stille forstad, for deretter å gjøre den overraskende vrien å havne i storbyen. Gjerne etter en altfor lang biljakt.

Det viktigste i filmen er helten.
Dette bør være en staut kar som tar seg bra ut i møkkete, svett og blodig t-skjorte.
Han må være tøff og mandig, men samtidig er det også viktig at han har en myk side.
Kanskje han til og med kan gråte en skvett på et passende tidspunkt, så lenge han gjør det på en macho måte med et par velplasserte tårer og sammenbitt kjeve.
Snørr og hiksting bør ikke forekomme.

Helten er sjelden gift.
Han er ofte enkemann etter at en tragisk ulykke tok fra ham hans store kjærlighet (gjerne et barn eller to også). Helten kan gjerne slite med skyldfølelse for dette.

Eller så er han skilt med et problematisk forhold til ekskona (gjerne til et barn eller to også).
Han har ofte problemer med alkohol, gambling, damer eller alt på en gang.

Hvis han mot formodning skal være gift, er det viktig at han og kona har et anstrengt forhold, kanskje hun mener at han jobber for mye, eller at han er ”fraværende”.

I begynnelsen av filmen ser vi helten gjennomføre et rutineoppdrag, slik at vi blir kjent med karakteren. Dette trenger ikke ha noe med resten av filmen å gjøre, det er bare en presentasjon av hvordan livet hans er. Vi får vite at han er genial, men vanskelig.

Hans utradisjonelle tilnærmingsmetoder gjør ham både beundret og utskjelt. Men han lander alltid på beina.


Så får helten en ny sak. Dette kan skje på to måter:

- Han snubler tilfeldigvis over en sak, som viser seg å være noe stort, som han må til bunns i.
- Han får oppdraget ufrivillig prakket på seg av sjefen sin.

Dette kan gjerne være det siste oppdraget han skal ha før han pensjonerer seg/sier opp/skifter beite osv. Sjefen tror det er en rutinesak. Helten vil egentlig ikke ha den, men sjefen er dum og sier han må.

Helten begynner å jobbe med saken, som er mye større og langt mer alvorlig enn noen kunne gjette seg til. Helten vikles inn i et nett av skumle menn og sexy damer, og jo lenger ut i filmen vi kommer, jo mer personlig blir oppgjøret mellom Helt og Skurk.

Heltens sjef er en dust av en paragrafrytter som ikke skjønner noe som helst, uansett hvor mye bevis og intuisjon Helten fremlegger på pulten hans. Han er blitt mektig lei Heltens utradisjonelle metoder, og tar ham av saken i en ladet scene med mange intense blikk.

Sjefen bør spilles av en mann med pondus, litt under middels utseende, og som kan levere et troverdig ”god damn it”.

Helten fortsetter selvsagt jakten på Skurken selv om han egentlig ikke får lov.
Han er jo tross alt vanskelig og utradisjonell.

Det endelige oppgjøret mellom Helt og Skurk (som nå har blitt fryktelig personlig) skjer i siste sekund etter en eksplosjon av spesialeffekter.

Her kan man ta to veier til rørende sluttscene:

Helten tar knekken på Skurken, og i løpet av 30 sekunder er det masse politi og ambulanse på stedet. Alle løse tråder blir samlet, sjefen tilgir ham, og (eks)kone og eventuelle barn ser på Helten med nyfunnet respekt og tårevåte øyne. Rulleteksten akkompagneres av en låt skrevet spesielt for denne filmen, og som har vært kjent i mange uker allerede.

Eller:

Helten tar knekken på Skurken, men dør også selv i oppgjøret. (Eks)kone og eventuelle barn ser på Helten med nyfunnet respekt og tårevåte øyne. Sjefen holder en følelsesladd tale i begravelsen som finner sted på en åpen, vakker og sommergrønn kirkegård i deilig solskinn. Rulleteksten akkompagneres av en låt skrevet for denne filmen, og som har vært kjent i mange uker allerede.

Jeg tror jeg har sett den før.

Gjett sporten

Ja.
Ja.
Jaa...
Jaaa...
Rolig nå...
Ja.
Ja.
Ja!
Jaa!
Jaaa!
Kom igjen!
JA!
JAA!
JAAA!
JAAA!!!!
JAAAAAAAA!!!!!

*klunk*

*applaus*