There Were Voices Down the Corridor...

Det er ikke lett å vite hva man skal vente seg når en åndeutdriver skal komme innom.
Kanskje er ikke åndeutdriver den korrekte termen heller. Kanskje de foretrekker eksorsist eller demonbesverger.
(Eller virkelighetsutfordret.)
Det mest overraskende med hele situasjonen, er reaksjonene som kom når det ble bestemt at en slik person skulle komme.
I tilfeller hvor man trenger håndverkere eller andre fagfolk, er det de færreste som på rappen kan nevne bekjente som kan være aktuelle til jobben.
Ofte blir det slått opp på Gule Sider, eller man ringer et godt markedsført firma.
Men når man trenger en utdriver er saken tydeligvis en annen.
Omtrent samtlige involverte kunne umiddelbart opplyse om at de kjente noen som drev med dette.
De hadde en venn som visste om noen, svogeren deres brukte en som var veldig flink, og noen påberopte seg også evnen til å kunne gjøre jobben selv.
Og i motsetning til andre fagfolk, er det forbausende liten ventetid når man skal hyre inn en eksorsist.
De kommer i løpet av tre til fem dager.
Hvilke av disse som kan betegnes som "seriøse", og hvilke som er hasjrøykende blomsterbarn bosatt i campingvogn er ikke godt å vite.
Selv har jeg et inderlig håp om at det dukker opp en samisk sjaman med tromme og festlig hatt.
Jeg hadde hatt stor glede av en som kunne danset fra rom til rom og joiket bort spøkelsene.
En del av meg har god lyst til å være tilstede når eksorsisten kommer, da jeg må innrømme at jeg er utrolig nysgjerrig på å se en slik seanse i praksis.
På den annen side er jeg veldig usikker på om jeg ville kunne komme til å reagere på en upassende måte. Har en snikende følelse av at spontan fnising og skepsis ikke vil hjelpe vedkommende i arbeidet.
Uansett hva det blir til, må jeg si jeg gleder meg til det hele skal skje.
Noen dager er mer vannvittige enn andre.

This blog is clean.

Generasjonskløft

Generasjonskløften mellom en selv og ens foreldre blir ofte mindre og mindre ettersom man begynner å bli voksen, men noen ganger glitrer den igjen med sitt nærvær.

Som den gangen undertegnede og bror skulle forklare pappa handlingen i en krigsfilm vi hadde sett.

Bror: ... men så var det en sniper som skjøt på dem, og...

Pappa: Snæpper?

Bror: Sniper... altså en sånn, tja..

Jeg: En snikskytter. Som ligger på lur.

Pappa: Ååååja! Vi pleide å kalle sånne for Muskedunder-Pelle.