Du er sola. Jeg er månen.

Du sier du er tykk.
At du burde slanket deg.
"Bare et par kg lettere i alle fall" sier du med et oppgitt smil.
"Ja, jeg veit jo at jeg aldri blir noen modell!"

Som om det egentlig var målet ditt, men at forutsetningene ikke lå til rette for det.

Jeg skulle så inderlig ønske at det man strebet etter å være var rollemodeller.
For det er det du alltid har vært for meg.

Hadde man byttet ut moteblader med blader som tok for seg det indre i menneskene, hadde du vært covergirl hver måned.
Jeg ville klippet deg ut og hengt deg på veggen som inspirasjon.
Hatt deg på ønskelisten til jul.

Jeg bryr meg fint lite om hva du veier.
Du er et av de vakreste menneskene jeg veit om.
Det er trist at du ikke ser det selv.

Because Of You

Vi satt alltid i ring når vi hadde morgenstund.
Vi på små stoler, og barnehagetantene på store.
Jeg husker ikke helt hva vi gjorde, men jeg tror det var sang og prating.
En av tantene var ikke ordentlig tante.
Bare nesten. Skulle bli.
I ettertid skjønner jeg at hun var lærling, men den gangen var hun bare liksomtante.
Ny og spennende.

Hun var så pen.
Hun hadde langt, tykt og nesten svart hår.
Jeg husker at hun het Elisabeth. Og at jeg syntes hun lignet på Tanita Tikaram.
En av jentene i barnehagen pleide å sitte ved siden av henne.
Jeg tror hun het Trine.
Trine pleide å legge hodet på fanget til Elisabeth, og Elisabeth strøk henne gjennom håret.
Det så så koselig ut. Godt og trygt.

Jeg hadde vært hjemme hos Trine et par ganger.
Det var rart.
Moren til Trine, klemte henne alltid når hun skulle gå.
Trine syntes ikke det var noe rart.
Hun klemte tilbake, og så sa de at de var glade i hverandre, og ønsket hverandre en god dag.
De smilte.
Jeg var ikke vant med klemmer og slike ord hjemme.
Jeg har kjærlige og gode foreldre som alltid har stilt opp for meg, men klemmer var det ikke mye av.
Jeg merket at jeg var litt misunnelig på Trine.

Noen dager senere bestemte jeg meg for at jeg ville sitte ved siden av Elisabeth.
Jeg var først ute i morgenstunden og løp for å sikre meg plassen ved siden av den store stolen hennes.
Hun hadde svarte tights på seg den dagen. Og jeg husker at genseren var lang og lilla.
Jeg var nervøs.
Vi sang og pratet, men jeg klarte ikke å konsentrere meg.
Skulle jeg tørre å legge hodet på fanget hennes?
Jeg husker hvor gjerne jeg ville kjenne hånden hennes i håret og varmen fra låret hennes.
Hjertet slo fort.
Flere ganger var jeg på nippet til å gjøre det, men jeg feiget ut.
Jeg så på låret hennes flere ganger. Pustet dypt.
Lente meg mot, og feiget ut igjen.
Jeg ville så gjerne.
Jeg så for meg hvor fint det skulle bli.

Den andre barnehagetanten begynte å fortelle en historie.
Jeg trakk pusten dypt og tok mot til meg.
Med lukkede øyne la jeg hodet i fanget hennes.
Jeg kjente det myke stoffet mot kinnet.
Det var akkurat så varmt som jeg hadde forestillt meg.
Det var fint.
Etter noen sekunder torde jeg puste igjen.
Jeg åpnet øynene og festet blikket på beina til et av de andre barna.
Jeg ventet.
Ingenting skjedde.
Hun strøk meg ikke gjennom håret.
Jeg lå i fanget hennes. Jeg lå og lå og ventet i det lengste.
Hun tok ikke på meg.
Hun strøk meg ikke gjennom håret.

Det var den første gangen jeg ble avvist.
Og jeg husker hvor forferdelig vondt det gjorde.

Når noen av barna jeg møter i jobben er slitsomt kontaktsøkende og jeg blir lei av "klengingen" deres, tenker jeg på Elisabeth.
På hvor mye jeg ønsket hennes nærhet, og hvor mye det såret meg at jeg ikke fikk den.

Og så stryker jeg dem over håret.

Nattasang

Hun vekkes av lyder fra underetasjen.
Lydene er ikke snille. De snakker så høyt.
Mamma gråter, og pappa bråker så fælt.
Hun legger puten over hodet, og lukker øynene.

Kvelden lister seg på tå

Døren slås opp.
Lyset fra gangen fyller rommet. Gjennom sprinklene ser hun mamma komme inn.
Hun dras opp av sengen. Mamma holder henne tett til brystet. Løper ut døren og nedover gaten. Pappa roper etter dem. Han har skummel stemme. Hvor skal vi mamma?

Over kløverengen

Det rister sånn når de løper. Hun har dynen rundt seg, men fryser på foten.
Hun har mistet den ene sokken.
Over skulderen til mamma ser hun pappa stå i døren.
I mørket ser øynene hans helt svarte ut. Det er kaldt ute.

Himmelen har tatt stjerner på

Mamma holder henne så hardt. Hun får vondt og begynner å gråte. Hvorfor skal vi være ute midt på natten? Mamma stopper opp og stryker henne over ryggen. Synger om Blåmannbukken. Hun snuser inn duften av mammas hår, og lener seg mot skulderen hennes. Gnir seg i øynene. Hun er trett.

Alle barn skal sove nå

Hun blir våt i håret når mamma lener kinnet mot hodet hennes. De står på bussholdeplassen ved barnehagen.
Under gatelykten ser hun at mamma har slått seg på leppen sin. Stakkars mamma.
Hun vil gjerne trøste, men er så trett.
Hun borer nesen inn i halsgropen til mamma.
Håper Bamse klarer å sove selv om hun ikke er der.

Sove søtt i sengen

The Beast Within

Jeg prøvde nesten å krype under setet der jeg satt på bussen på vei til skolen.
Jeg stirret i gulvet, dro skjerfet godt oppover haken og prøvde å gjøre meg usynlig mens tårene presset på.
Hvorfor akkurat meg?
Alt hadde gått galt den morgenen. Jeg hadde stått opp klokken halv seks for å gjøre meg i stand.
På gode dager var dette rikelig med tid. Men denne dagen gikk alt skeis.
Etter dusjen fikk jeg ikke til håret. Og for mye styr med føner og krølltang gjorde at det ble fett igjen. Huden var gusten og uren, og så ut som en gammel dames.
Alle klær fikk meg til å se tykk ut. Badegulvet var fullt av antrekk som var blitt prøvd, hatet og forkastet.
Jeg måtte dusje på nytt. Starte forfra.
Føne, gre, spraye. Sminken ble lagt på på nytt med stødig hånd.
Fortvilelsen viste seg i form av fortvilete klynk da jeg ikke fikk det til riktig denne gangen heller.
Og et rødt og gråtkvalt ansikt fikk alt til å bli hundre ganger verre.
Jeg så ikke ut. Jeg var motbydelig. Jeg sank ned i en krok på badet og gråt inn i et håndkle så ikke samboer skulle høre meg.
Jeg hatet dette.
Hatet å se slik ut, hatet meg selv fordi jeg var slik.
Dette var ikke dette livet og denne hverdagen jeg ville ha.
Men det var den veien livet mitt hadde gått.
Og alt var blitt verre etter et tungt svik fra mine nærmeste for en tid tilbake.
Jeg gjorde meg ferdig uten å se i speilet.
Orket ikke se hvor ille det var. Ville ikke begynne å gråte igjen, jeg hadde fått dårlig tid.
To timer på badet var ikke nok denne gangen.


I det jeg satt meg ned på bussetet fikk jeg et et glimt av meg selv i vinduet.
Det stakk til i brystet som om noen skulle slått meg.
Tårene kom nok en gang.
Hvordan var det mulig å være så ufattelig stygg?
Og hvorfor måtte akkurat jeg bli det?
Hva hadde egentlig jeg gjort for noe galt for å fortjene dette utseendet?
Fett, rart og flisete hår som aldri hadde noen frisyre.
Hud som en pensjonist, ikke-eksisterende lepper, kjempenese...
Det eneste på meg selv jeg fra tid til annen var fornøyd med var øynene.
I dag var de hovne og rødsprengte. Og de så aldri lenge nok på noen til at noen kunne legge merke til dem.
Skammen og smerten vokste i brystet. Jeg visste nok hva de tenkte når de så meg.

"Herregud, som hun ser ut! Prøv å ikke stirre på henne, hun kan jo ikke noe for det! Vi ser en annen vei og later som ingenting... Æsj, håper ikke jeg må prate med henne! "

Ingen fare for det. Jeg ville helst ikke prate med noen.

En gang samboer overasket med restaurantbeøsk måtte vi dra etter ti minutter. Alle de vakre menneskene som satt der, og så skulle jeg komme å ødelegge stemningen med mitt utseende.
Jeg ville ikke ha deres skuffelse over en ødelagt matlyst rettet mot meg. Jeg ville ikke høre latteren deres, og vite at det var meg de lo av.
Hadde jeg hatt to timer på badet og et par dager til å forberede meg mentalt, hadde det kanskje gått. Spontane overraskelser var dødfødte. Restauranter nytteløse.
Jeg visste at jeg gjorde dem kvalme. De skulle få slippe å se på meg.

Jeg ankom skolen og tente meg en røyk. Etterhvert kom noen av de jeg gikk i klassen til.
Jeg spilte med så godt jeg kunne. Smilte og pratet. Inni meg krympet jeg meg.
Tenk så ille de syntes det måtte være å stå her å liksom-sosialisere med meg. Jeg visste at de helst ville gått et annet sted.
Men de hadde vel ikke samvittighet til å la meg stå her alene. De var tross alt kommende sosionomer.
De forsøkte vel å holde masken så lenge de stod sammen med meg. Jeg forsøkte å gjøre lite ut av meg uten å virke uhøflig. Hvorfor måtte alle være så forbaska pene!
Alle hadde de et eller annet som var vakkert ved seg. Hvorfor måtte akkurat jeg bli tildelt dette utseende?
Kunne jeg ikke hatt noe jeg også?
Jeg misunte dem, og hatet meg selv. Jeg skulle nesten ønske de bare kunne si at de ikke ville være sammen med en som var så frastøtende. Så kunne i alle fall dette spillet sluttet.

En av de jeg likte best sa jeg var fin på håret.
Det var så vidt jeg klarte å holde tårene inne. Hvorfor måtte hun si det? Enhver idiot visste jo at det var løgn, hun kunne like gjerne sagt det hun egentlig mente, alle gjennomskuet det jo uansett.
Skulle hun først lyve om noe til meg for å forsøke å være hyggelig, kunne hun i alle fall tatt noe annet enn håret, det verste på hele meg!
Det var som å gi Petter Stordalen komplimenter for høyden hans.
Alle visste det var løgn.
Og det gjorde at jeg følte meg enda verre.
Uten intensjon om det, stod hun - slik jeg så det - og gjorde narr av meg.

Det nærmet seg time, og jeg gikk innom toalettet.
I det grelle, skarpe lyset fikk jeg se meg selv i speilet.
Jeg så den slappe, urene huden. De slitne og hovne øynene. Håret som var tynt, fett og glansløst.
Et nytteløst forsøk med lipgloss gjorde at det hele bare virket enda mere tragisk. Man kan ikke pynte på dritt.
20 minutter senere satt jeg på bussen hjem. Jeg orket ikke se dem. De skulle få slippe å se på meg. Alle var bedre tjent med at jeg ikke var der. De må ha vært lettet.

Det er fire år siden jeg fant ut at jeg hadde BDD. Og det er tre år siden jeg la det bak meg.
I morges brukte jeg et kvarter på badet.

Oh, how I love you...

Jeg lå utstrakt på gulvet med glasset innen rekkevidde.
Høyre hånd huset en av kveldens mange sigaretter som i en endeløs rekke hadde fyllt det mørklagte rommet med en tung, grålilla tåke.
Bjørka utenfor vinduet tegnet seg nesten svart mot en blek skumrings sommerhimmel.
Blikket mitt vekslet mellom den og spindelvevet i taklampen som burde vært tørket støv av for lenge siden.
Det jeg søkte med øynene, hadde begynt å henge igjen når jeg flyttet blikket.
Jeg lukket dem og holdt pusten i noe som føltes som en evighet.
Så kom den endelig.
Den befriende følelsen av likegyldighet.
Jeg ønsket den velkommen mens jeg kjente kroppen bli slapp og hodet sløvt i takt med at flasken tømtes.
Rommet gikk rundt.
The Moody Blues naglet den tunge kroppen min til gulvet med Nights In White Satin.
Volumet var altfor høyt til å være akseptabelt i en blokkleilighet en sein tirsdagskveld.
Idet det siste refrenget eksploderer ut av høytalerne, eksploderer også whiskyen i hodet mitt, og jeg kjenner at tårene har stoppet.
Det var den gangen alt hadde gått så til de grader til helvete.
Og jeg hadde aldri hatt det bedre.

Du satt tvers ovenfor meg på andre siden av bordet.
Du hadde grått, og var fortsatt på gråten. U2 sivet ut av høyttalerne og jeg betraktet det slitne ansiktet ditt gjennom røykringene som steg opp fra sigarettene i askebegeret.
Jeg sa snille ting. Var omtenksom og oppmuntrende. Jeg tok de vonde ordene dine og endret dem slik at de handlet om håp i stedet for desperasjon og fortvilelse.
Du smilte til slutt svakt og takket for at jeg hadde kunnet møte deg den dagen.
"Du er en god venn", sa du, og blikkene våre møttes over bordplaten.
Jeg innså at du aldri hadde stilt opp for meg.
At de gangene det stod på som verst, hadde du beklaget at du ikke hadde mulighet. Du som visste hvor mye som skulle til før jeg klarte å spørre noen om hjelp. Det passet aldri når jeg trengte deg. Og grunnen til at det var akkurat jeg som satt ovenfor deg ved bordet den dagen var ikke fordi du trengte min støtte.
Det var fordi alle andre var opptatt.
Der og da bebreidet jeg deg for det. Til jeg innså mine egne intensjoner ved å møte deg.
Å opprettholde god folkeskikk. Være snill pike. Kjedsomhet. Punktum.
Jeg innså at din smerte ikke trengte igjennom til meg. Prat gjerne, jeg skal høre på deg og trøste. Men om du går til grunne eller vender nederlaget til seier, er likegyldig for meg.
Vi var to fremmede mennesker som ga faen i hverandre. Vi møttes av plikt eller kjedsomhet, fordi vi brød oss om fasaden. Og vi visste det like godt begge to.
"Det er du også", sa jeg og smilte tilbake, mens jeg tente en ny røyk.
Vi møttes aldri siden.
Og jeg løy aldri slik til noen igjen.