Viser innlegg med etiketten Observasjoner. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Observasjoner. Vis alle innlegg

14. jan. 2009

The Odd Couple

Fra tid til annen dukker de opp på jobben min.
Psykologene.
Noen ganger kommer de alene, andre ganger opptrer de i parformasjon.
Hentet inn som mentale livreddere når situasjoner anses som kritiske.
De dukker opp med sine kofferter og faste håndtrykk, trer selvsikkert over dørstokken og takker ja til en kopp kaffe mens de mm'er og nikker ivrig under rapporten.
De som frekventerer våre kontorer går under navnene Helan og Halvan.

Hver for seg gir det liten mening, men når de entrer lokalene i tog, skal det godt gjøres å overse det besynderlige skue som deres profesjonelle partnerskap utgjør for den allmenne oberservatør.

Den ene er en to meter høy hengslete skapning med stritt grått hår og grønn allværsjakke.
Helan.
Helan har silkeskjerf viklet rundt den stilkaktige halsen sin, og hans fremtoning frembringer sterke assosiasjoner til Gudleik Knotten.
Han lukker øynene i oppsiktsvekkende lange perioder mens han snakker, og draaaar ut alle nøkkelord i setningene sine for å uuuunderstreke deres viktighet.
Han er ubehjelpelig positiv og greier sjelden å høre på andre for lenge av gangen, før hans behov for å høre sin egen stemme formidle sine egne tanker setter inn.
Da åpner munnen seg og går på autopilot.
Han er også ubehjelpelig lang, og hver gang han slenger de knoklete beina i kors (uten at høyvannsbuksene har sjans til å henge med på ferden), får man god mulighet til å studere de svarte pensokkene og den bleke hårløse leggen hans.

Så har vi Halvan.
Halvan er en stutt, liten knott på knappe 1,60, med tykt krøllete hår og markerte briller.
Han oppfyller alle klesmessige krav som stilles til psykologer utdannet på 70-tallet, og viker aldri fra cordfløyelsbukser og pologenser.
Halvan er direkte i sin fremtoning og går aldri rundt grøten.
I motsetning til Helan, som foretrekker å lede ann i alle samtaler, er Halvan den som stiller spørsmål og lytter. Han nagler deg til stolen med sine intense terapeutøyne, og noterer i ringpermen sin så pennen gløder.
Der man må rope for å bli hørt av Helan, veier man sine ord på gullvekt i samtale med Halvan.
Halvan er konstant svett, og burde derfor gå med svart pologenser. Det gjør ikke Halvan.
Halvan liker lyse farger, og ser ikke ut til å plages nevneverdig av at alle genserne hans har en betrakelig mørkere farge under armene.
Til hans forsvar lukter han alltid godt, litt som tøymykner og mentol.

Helan og Halvan er et team.
De samarbeider ofte om klienter, og følger opp både egne og hverandres saker med interesse og engasjement.
Sannsynligvis utfyller denne bisarre duoen hverandre på flere plan .
Sannsynligvis samarbeider de godt, og de har gode resultater å vise til.

I moralsk tyngende øyeblikk kan man reflektere rundt hvor modent det er å gi dem kallenavn som undergraver deres kunnskaper og autoritet.
Men når man insisterer på å ikle seg silkeskjerf og cordfløyelsbukser, bør man vel nesten regne med sosiale represalier.
Og dersom de på en dårlig dag skulle slumpe til å ta seg nær av dette, står de tross alt bedre rustet enn de fleste til å jobbe seg igjennom eventuelle traumer det måtte forårsake.
De har hverandre, og de er tross alt psykologer.

19. nov. 2008

Subtle like a Lion's Cage

Et par meter foran meg står damen med den lyse stemmen.
Hun har på seg et langt sort skjørt, og en sort heklet genser med asymmetrisk snitt.
I det ene øret henger en lang blå øredobb, i det andre en bitteliten stein i matchende farge til den lange.
Hun har et meningsløst gult skjerf surret tre-fire ganger rundt den slanke halsen, som bærer et oppsiktsvekkende lite hode med hennafarget hår og markerte briller.
Hun er manifestasjonen av alle verdens sosionomfordommer, og for å sette en ekstra spiss på det hele har hun tatt sin sydlandske manns etternavn, slik at det virkelig svinger når hun presenterer seg.
Hun har med seg cd-spiller og diktbøker, og har delt ut flust med materiale til oss fem-seks dusin "bransjefolk" som sitter som sild i tønne på ukomfortable trestoler.
Dette er damen min sjef har hostet opp et par laken for at jeg skal få høre på noen timer.

Jeg er på kurs.

Etter å ha hørt på "Reidun Meråk Dos Santos" i noen timer, begynner jeg å ane den samme tendensen som også er å spore opp hos mange andre i samme yrkesgruppe.
I alle fall de som er noe å samle på.
Hun er reflektert og allsidig, og hun ser dybde og nyanser i eksemplene som kommer opp.
Hun skifter med største eleganse og naturlighet mellom sakens ulike sider, og man kan formelig se lyspærene sprette frem over hodene til oss som hører på.
Hun er gjennomtenkt, variert og ordlegger seg aldri bastant og endelig.

Hun er selvsikker, men aldri skråsikker.

En klok dame skrev i en post at det kunne være "greit å huske på at «bare», «både», «kanskje» og «ganske» er ord tabloidene spiser."

Jeg vil i den forbindelse komme med en (ikke spesielt oppsiktsvekkende) avsløring:
Det er ikke tabloidene som spiser disse ordene, det er sosialarbeiderne som stjeler dem.

Hyyyysj...


24. sep. 2007

Undulaten Randi

Jeg har notert meg, både gjennom egne og andres erfaringer, at mange velger å kalle opp dyrene sine etter kjente figurer eller personer.
Dette gjelder spesielt i de tilfellene man anskaffer seg to av noe samtidig.
Det er et trivelig påfunn å kalle opp sine to katter/hamstere/hunder osv, etter et kjent par.

F.eks. marsvina Sonja og Harald.
Det lokker frem smil og har høy jovial- og gjenkjennelsesfaktor.
Det fungerer som oftest.

Helt til den ene dør.
Å ha et marsvin ved navn Sonja er ikke like morsomt og trivelig. Det er i beste fall originalt.
Derfor kan det lønne seg å kalle dem opp etter noen som ikke har helt vanlige navn.

Mine foreldre hadde for inntil tre år siden en katt ved navn Pilt.
Dette var greit, fordi det da kom tydelig frem at det sannsynligvis, på et aller annet tidspunkt, også hadde eksistert en Pompel.
Dyr med navn som Knoll, Tuppen eller Dole faller innunder samme katogori.
De fungerer alene fordi man umiddelbart vil assossiere navnet med en sannsynligvis avdød bror, og man skjønner sammenhengen.

Der man velger å oppkalle dyrene etter et kjent par hvor kun den ene parten har et gjenkjennelig og spesielt navn, bør man håpe på at den med det vanligste navnet dør først.
Puddelen Courntey kan fungere på egen hånd, mens puddelen Kurt muligens ville hevet noen øyenbryn.

Min kollegaes katt, Tommy, burde for allmennforstålesens skyld hatt folkeskikk nok til å dø før sin bror Tiger'n.
Tiger'n er et mye bedre navn på en enslig katt.
Det kan til og med stå helt alene, uten navnassossiasjoner i det hele tatt.

Når man gir dyra sine slike navn, er dette kanskje noe man bør tenke over.
Selv om dyra selv ikke skjønner så mye av det, eller tar det nevneverdig til seg hvis noen ler av navnet deres, så må det som regel alikevel en forklaring til.
En forklaring som ville vært unødvendig dersom eierne hadde reflektert litt rundt kosekvensene av et uungåelig dødsfall i fremtiden.

Et vennepar døpte sine gullfisker for Sigfried og Roy.
Dette fungerte helt utmerket helt til Siegfrid la på røret og de satt igjen med gullfisken Roy.
Høy merkelighetsfaktor.
Men ved slike navnkombinasjoner kan man i det minste håpe på at den "rette" dør først. Det er tross alt en viss sjanse for at de er heldige.

Har man to kjæledyr med vanlige navn, som KUN fungerer i parsammenheng, er man vel allerede dømt.

Det er nok lett å falle innunder en viss snålhetsskala når man en dag sitter igjen med den ene parten av undulatene Kjetil & Kjartan, Hans & Grete eller Randi & Ronny.

16. sep. 2007

Jeg - en Bussinformant.

Da bilen min fortsatt ikke går, hender det at jeg forvandles til syklist og "bussist".
Jeg har den siste tiden hatt mange vakter på jobb i nabobyen, og dermed har det vært mest naturlig for meg å steppe inn i sistnevnte gruppe.
Det går jo som kjent alltid en buss. Eller var det tog...?

Uansett, jeg befinner meg ofte på bussterminaler om dagen.
Og jeg har opplevd noe jeg synes er litt merkelig.
Rett som det er, og forbausende ofte, kommer det folk bort til meg for å spørre om busstider, holdeplasser og andre bussrelaterte saker.
På bussterminaler vrimler det som regel av folk, og jeg synes det er litt underlig at så mange velger ut akkurat meg som sin potensielle informasjonskilde.
Jeg tar sjelden buss, og har overhodet ikke peiling på andre busser enn de som tar meg til og fra jobb.
Så vidt jeg veit, kan ikke mine antrekk forveksles med en bussjåførs, og jeg står aldri med rutetabellen synlig på slike steder, jeg ser på tavla.

Så hvorfor akkurat meg?
Jeg prøver å komme til bunns i saken ved å tenke over hvem jeg selv ville spurt dersom jeg lurte på noe som krevde fremmedes assistanse.
Jeg ville sannsynligvis henvende meg til en nøytral person som jeg kanskje kunne tenke meg at jeg hadde noen likhetstrekk med.
En som så oppegående nok ut til å kunne inneha svaret på det jeg lurte på.

Jeg ville utelukket sortkledde fjortiser, av frykt for å bli fnist av, oversett eller å få spydige svar. Jeg er litt redd for ungdommer.
Som ungdom ville jeg helt sikkert ledd av meg selv som 27-åring.

Jeg ville også utelukket pensjonister, siden jeg bare ville ønsket meg et kort og informativt svar, og ikke ville risikert å bli stående å diskutere begravelsen til barnebarnets gullfisk, Bjarne, som nå svømmer i de evige toalettskåler.

Jeg ville unngått enslige middelaldrende menn, slik at mine spørsmål ikke på noen som helst måte kunne misforståes som et sjekketriks.
Jeg innser at det er utrolig fordomsfullt, og ikke så rent lite innbilsk og tenke slik, men jeg har faktisk blitt fridd til på Sinsentrikken av en ukjent mann i rosa joggebukse, så jeg tar ingen sjanser på dette området.

Jeg kunne altså spurt en ung eller middelaldrende dame, eller en ung mann.

Med dette utgangspunktet ville jeg sannsynligvis satset på en som var relativt normalt kledd. Jeg ville styrt unna sjuskete mennesker, siden jeg har fordommer nok til å tenke at hvis de ikke har kontroll på egen hygiene og klesvalg, så har de heller ikke kontroll på busstider eller hva det nå måtte være jeg lurte på.
Jeg kunne også komme til å få snåle svar, som jeg ikke visste hva jeg skulle si til.

Jeg ville heller ikke spurt de som i mine øyne var for pent kledd, da jeg mistenker slike for å jobbe i parfymerier eller ha lederstillinger, og dermed faller de innunder en fordomsgruppe som spinner rundt temaer som overlegenhet, snerpete holdninger og liten interesse for å snakke med fremmede, særlig de med utvasket olabukse og morgensveis klokken fire på ettermiddagen. Altså meg.

Jenter med barbieklær og stort hår, ville jeg pent utelukket.
De venter sannsynligvis ikke på bussen engang, de henger bare på bussterminalen for å møte kjentfolk mens de venter på at kjæresten deres, Ronny, skal hente dem i rånebilen sin etter at han er ferdig med å kjøpe seg ny mobil.

Unge menn igjen, kan ha den ulempen at de er kjekke, og jeg kunne risikere å knipe meg selv i være litt for hyggelig til at det sømmer seg for en forlovet småbarnsmor.

Dermed står jeg igjen med at jeg sannsynligvis ville spurt en ung jente/dame med et passe normalt og imøtekommende ytre.
En som jeg trodde ville svart meg på en ordentlig måte, uten å legge ut om livet sitt, være overlegen eller begynne å flørte.
En som rett og slett så ganske sympatisk og grei ut.

Og hvis det er av samme grunn jeg stadig blir spurt om ting, så er det vel egentlig et ganske pent trekk av de fremmede å se på meg på en slik måte.

26. juni 2006

Little old lady...

Da mannen hennes gikk bort var hun nærmere åtti enn sytti.
Vi observerte den vesle damen med de grønne og grå hattene, der hun puslet i hagen rundt huset som må ha virket uendelig stort etter at mannen som bygget det ikke lengre var der for å fylle det opp.
Hun trakk seg tilbake, og vi så mindre og mindre til henne. Et par ganger i uken kunne vi se henne ta den orange sykkelen ut av garasjen for å dra til butikken. Alltid godt innpakket i en grå anorakk. Bilen som tidligere hadde hatt sin faste plass der, ble solgt. Det var mannen som kjørte bil der i gården.
Et, to og tre år gikk. Hun ble etterhvert selvhjulpen og selvstendig. Hun klippet gresset om sommeren. Om høsten raket hun sammen løvet i hagen i store fargerike hauger. Om vinteren måkte hun snø og saltet oppkjørselen ikledd en brun og slitt vinterkåpe.
Nabolaget holdt øye med den vesle damen i det store huset. Var det noe man så hun ikke greide på egen hånd, var det alltid en aller annen som banket på døren og tilbød seg å hjelpe henne. Denne omtenksomheten belønnet hun med en pose twist, eller en kurv med bringebær, som hun hadde plukket selv, fra den store bringebærbusken bak huset hennes.
Hun hadde et forsiktig smil på lur til disse hjelpsomme naboene, men årene hun hadde vært alene hadde gjort henne beskjeden og tilbaketrukken.
Hun var som en skygge der hun puslet for seg selv i farger som speilet hennes personlighet slik vi andre så den.

Ettersom en ny vår gjorde sin entré, kunne nabolaget stadig oftere observere en sort BMW utenfor huset hennes. Rett som det var gikk hun ut og inn av denne bilen, og vinket blidt i det den kjørte av gårde. Vi strakk hals ut av vinduene for å se hvem som kjørte bilen. Noen ganger tittet vi på klokken i det hun ble sluppet av, og mumlet noe om at dette var da en veldig sein tid å komme hjem på for en liten gammel dame. Og hvem mannen i bilen var, kunne bare spekuleres i. Men at han leverte hennes fryktelig seint, var det ingen tvil om. Og vi visste ikke helt hva vi syntes om det.
Da sommeren kom hadde det skjedd noe med den lille damen i det store huset.
Hun gikk i turkise piratbukser, og kjøpte seg ny veske. Hatten ble byttet ut til fordel for en permanent hos frisøren. Og den grå anorakken hadde ingen sett siden året før.
Vi noterte oss at det denne sommeren ikke bare var de mange bedene hennes som blomstret opp under solens varme stråler, det hadde sannelig dryppet litt på henne også.

Jeg var på vei ut av bilen da jeg så henne komme trillende med sykkelen. Vi ble stående og veksle noen høflighetsfraser før jeg spurte om hun hadde noen planer for St. Hansaften. Det hadde den vesle damen. Hun skulle til et populært sommersted og se på at de tente bålet der.
Skulle hun dit alene, lurte jeg på. Det skulle hun ikke.
"Jeg skal dit sammen med… ja…. vennen min…" smilte hun.
Og i det hun gikk inn oppkjørselen sin, var jeg overbevist om at det spredte seg et rødskjær over kinnene hennes. Og jeg tenkte at hun slett ikke så ut som om hun nærmet seg åtti.

21. mars 2006

Ekle mannen...

I undertøysavdelinger for damer legger man gjerne merke til de menn som av en aller annen grunn har forvillet seg inn på et noe ukjent territorium.
Mer eller mindre forlegne smyger de seg mellom bh’er og blondetruser, og veksler mellom å motta blikk av nysgjerrighet og sympati ifra damene som observerer dem der.
For mitt vedkommende var blikket preget av nysgjerrighet da den middelaldrende mannen med altfor mye kliss i den grånende håret snuste rundt mellom halvnakne utstillingsdukker på Lindex klokken elleve om formiddagen.
Men unntak av den unge ekspeditrisen som med trente hender danderte stringtruser på et tilbudsbord, var vi de eneste kundene i butikken på det tidspunktet.
Mannen stoppet etter hvert opp ved et lysegrønt og rimelig gjennomsiktig undertøysett. Dette ble han stående og fikle med på en måte som bare kan beskrives som tafsing.
Etter å ha underholdt seg selv med dette i et minutt eller to, henvendte han seg til ekspeditrisen.
"Unnskyld, har dere dette i mørkegrønt?"
"Hm… nei, det er jo grønt det du har der, så vi har nok ikke noe som er mørkere enn det, dessverre… "
Etter dette svaret så mannen litt skuffet ut, og fortsatte å tafse på undertøyet mens det så ut som han tenkte veldig hardt på et eller annet.
"Neivel… akkurat… Men kanskje dere har noe… annet da…?
Damen ble stående med et litt spørrende blikk før hun nølende svarte:
"Nå er jeg nok ikke helt sikker på hva du mener… "noe annet", sier du…? Hva tenkte du på da?"
"Nei, altså… *kremt* Noe som er MØRKEGRØNT!", nærmest stønnet mannen frem og satte øynene i ekspeditrisen som nå begynte å se litt skremt ut.
"Deeet… tror jeg nok ikke, altså… de undertøysettene vi fører går stort sett i sort og hvitt… som du ser…" Hun gjorde en nølende bevegelse med hånden mot stativene rundt omkring.
"Det trenger ikke være sett eller noe… " fortsatte mannen med lav stemme "så lenge det er noe som er MØRKEGRØNT!" Uttalelsen av setningens siste ord var fortsatt som en pesende brumming i fra magen, og ble uttalt mye høyere enn alt annet han sa.
"Nei…" pep damen forfjamset "Vi har ikke så mye som er grønt…"
Til dette svaret laget mannen en slags misfornøyd gryntelyd, mens han fortsatte å fikle med stroppen på den lysegrønne bh’en han fortsatt holdt i hånden.
Etter et blikk på ekspeditrisens særdeles stive smil og store øyne, hengte han til slutt fra seg undertøyet og gikk ut av butikken.
Og etterlot meg med ganske mange spørsmål, som jeg egentlig ikke tror jeg ønsker å få noen svar på.