Undulaten Randi

Jeg har notert meg, både gjennom egne og andres erfaringer, at mange velger å kalle opp dyrene sine etter kjente figurer eller personer.
Dette gjelder spesielt i de tilfellene man anskaffer seg to av noe samtidig.
Det er et trivelig påfunn å kalle opp sine to katter/hamstere/hunder osv, etter et kjent par.

F.eks. marsvina Sonja og Harald.
Det lokker frem smil og har høy jovial- og gjenkjennelsesfaktor.
Det fungerer som oftest.

Helt til den ene dør.
Å ha et marsvin ved navn Sonja er ikke like morsomt og trivelig. Det er i beste fall originalt.
Derfor kan det lønne seg å kalle dem opp etter noen som ikke har helt vanlige navn.

Mine foreldre hadde for inntil tre år siden en katt ved navn Pilt.
Dette var greit, fordi det da kom tydelig frem at det sannsynligvis, på et aller annet tidspunkt, også hadde eksistert en Pompel.
Dyr med navn som Knoll, Tuppen eller Dole faller innunder samme katogori.
De fungerer alene fordi man umiddelbart vil assossiere navnet med en sannsynligvis avdød bror, og man skjønner sammenhengen.

Der man velger å oppkalle dyrene etter et kjent par hvor kun den ene parten har et gjenkjennelig og spesielt navn, bør man håpe på at den med det vanligste navnet dør først.
Puddelen Courntey kan fungere på egen hånd, mens puddelen Kurt muligens ville hevet noen øyenbryn.

Min kollegaes katt, Tommy, burde for allmennforstålesens skyld hatt folkeskikk nok til å dø før sin bror Tiger'n.
Tiger'n er et mye bedre navn på en enslig katt.
Det kan til og med stå helt alene, uten navnassossiasjoner i det hele tatt.

Når man gir dyra sine slike navn, er dette kanskje noe man bør tenke over.
Selv om dyra selv ikke skjønner så mye av det, eller tar det nevneverdig til seg hvis noen ler av navnet deres, så må det som regel alikevel en forklaring til.
En forklaring som ville vært unødvendig dersom eierne hadde reflektert litt rundt kosekvensene av et uungåelig dødsfall i fremtiden.

Et vennepar døpte sine gullfisker for Sigfried og Roy.
Dette fungerte helt utmerket helt til Siegfrid la på røret og de satt igjen med gullfisken Roy.
Høy merkelighetsfaktor.
Men ved slike navnkombinasjoner kan man i det minste håpe på at den "rette" dør først. Det er tross alt en viss sjanse for at de er heldige.

Har man to kjæledyr med vanlige navn, som KUN fungerer i parsammenheng, er man vel allerede dømt.

Det er nok lett å falle innunder en viss snålhetsskala når man en dag sitter igjen med den ene parten av undulatene Kjetil & Kjartan, Hans & Grete eller Randi & Ronny.

Mitt kjærlighetsliv - et utvalg.

Mitt livs forelskelser har vært mange, og i noen tilfeller uforståelige.
Det har dreid seg om eldre menn, unge gutter, kjendiser, folk i nabolaget, klassekamerater, ukjente gutter man så bilde av i avisen en dag, samt alle min brors kamerater. Særlig de som spilte fortball.
Etter å ha snublet innom Kristins blogg, hvor hun forteller om sine pinlige kjendisforelskelser, ble jeg inspirert til å oppsummere min egen barndoms forelskelser. På godt og vondt.

Jeg ble tidlig opptatt av film og musikk, så det vel bare naturlig at mange av mine unge forelskelser dreide seg nettopp om gutter i denne bransjen. Det er disse jeg husker best, og de jeg stort sett ler mest av i ettertid. Etter å ha tatt opp så mange timer med drømmer og fantasier i mine unge år, synes jeg at en hederlig omtale i bloggen, bare er rett og rimelig.
Jeg skal prøve å foreta en kronologisk oppsummering av de mest betydningsfulle kjendisguttene i mitt liv.
Jeg tar imidlertid forbehold om at jeg kan gå noe surr i rekkefølgen.


A-ha

Det finnes vel få jenter på min alder som ikke har vært forelsket i en eller flere av disse.
Jeg var som de fleste andre fryktelig forelsket i Morten.
Den gang var det imidlertid slik at hvis man var flere venninner som likte samme bandet, så måtte man velge ”hver sin”. Man kunne ikke være forelsket i den samme.
Siden min bestevenninne nok var enda mer forelsket i Morten enn meg, så jeg meg nødt til å velge en annen, og valget falt da på Pål.
Idag hadde jeg uten tvil satset alle penga på Magne, så da er vel sirkelen sluttet, antar jeg.


Tor Endresen


Jeg var ung (og muligens svaksynt). Pappa hadde begge Lollipop-cd’ene, og jeg lot meg sjarmere av den myke stemmen som fremførte ”Sealed with a kiss” og ”You’ll never walk alone”.
Etter å ha hørt på disse cd’ene altfor mange ganger, begynte jeg å se på tv-programmer han var med i, og klippet ut bilder av ham i fra farmors ukeblader.


Et klart fremskritt var min neste forelskelse i hovedpersonen i ”Empire of the Sun” – den da 13 år gamle Christian Bale.

Jeg hadde bilde av ham i lommeboken, og jeg hadde en fantasi om at vi skulle møtes ved en tilfeldighet og bli stormende forelsket.Jeg er fortsatt veldig glad i Empire of the sun, og sitter med tårer i øynene når en møkkete og sliten Christian synger i arbeidsleiren.


Barneskolen kom med tv-titting på lørdager, og etter å ha sett Frida en håndfull ganger, var det vanskelig å ikke la seg sjarmere av Thorbjørn Harr.

Han spilte den snille kjæresten til Fridas dumme søster Kaisa, og som Frida også falt litt for, så vidt jeg kan huske. Det var hun ikke alene om.

Og hvem kan vel glemme Dr. Doogie?(Det bør også nevnes at godeste Doogie - Neil Patrick Harris - ser ganske så bra ut i dag også...)

Selv om jeg ikke var noen hestejente, falt jeg også dypt og inderlig for denne karen – Richard Ian Cox, som spilte den unge og talentfulle rytteren Alec Ramsay i serien The Black Stallion.

Etter en Oslotur med skolen kom broren min hjem med denne platen.

Jeg var ingen stor fan av musikken, men syntes karen var kjekk nok.
Muligens min mest overfladiske forelskelse.



Etter hvert begynte jeg å interessere meg litt for musikk selv også.Og mitt unge hjerte hadde ingen sjanse til å forsvare seg da disse fem guttene kom brasende inn i livet mitt.

Jeg var stormende forelsket i alle sammen, litt avhengig av situasjonen, og denne forelskelsen varte til mine foreldres fortvilelse fryktelig lenge. Vi snakker om år.
Jeg tror min favoritt var Jonathan mesteparten av tiden.



Men etter en hjerteskjærende reportasje i TOPP, hvor de kunne fortelle at stakkars Danny...

...fikk minst fanbrev av alle i NKOTB, snudde både jeg og bestevenninnen min om på preferansene våre, og skrev masse fanbrev til Danny, hvor vi ettertrykkelig fortalte ham at han var den kjekkeste og flinkeste av dem alle. Jeg glemte dog aldri Jonathan...





Da NKOTB-feberen dabbet av, var tronene ledig for etterkommere, og de ble i et blaff fylt av The Osmond Boys. Etter hva jeg kan huske var dette sønner av The Osmonds som gjorde et forsøk på å ta opp arven. De mislyktes, men jeg husker at jeg var svært betatt av Nathan.




Marky Mark med sine store muskler og meget synlige boksershortser var også en naturlig erstatning til New Kids, når dette var påkrevd. Han var tross alt lillebroren til Donny, og hadde bar overkropp i nærmest alle situasjoner. Jeg var en av de første som kjøpte kassetten til Marky Mark & The Funky Bunch. Juhu!




Jeg hadde ikke tv3 da jeg var liten.Det hadde imidlertid bestevenninnen min, og det var gjennom henne jeg ble presentert for kjekkaser som Joey Lawrence i fra serien Blossom,

Bud Bundy,

og alles favoritt onkel – Uncle Jesse i fra Full House. Be still my heart...

Det jeg derimot kunne se på tv hjemme, med våre begrensede kanaler var Baywatch.Og jeg var i veldig lang tid fullstendig hekta på Billy Warlock,

som spilte den unge, sjarmerende, og litt tøffe Eddie Kramer. De fleste gutter jeg kjente var forelsket i hun som spilte kjæresten hans (Erika Eleniak), så dette var virkelig et drømmepar.



Jeg kunne også se på Family Ties, hvor Alex Keaton i Michael J. Fox’ figur fikk hjertet til å banke fortere, for ikke å snakke om å gjøre meg til en tv-slave som måtte hjem på gitte tidspunkt.

Min kjærlighetskarriere tok et mageplask da jeg betatt av Brandon Call i serien Step by Step. Jeg hadde tidligere sett ham som den opprinnelige Hobie i Baywatch, hvor han jo var liten og søt. Det skal sies at det var i hans ”eldre dager” jeg falt for ham.
Helloooo, hårgelé…

En sommer rullet en detektivserie med navn Tropical Heat over skjermene.
Her var det en glatt etterforsker, som jeg tror het Nick, som sammen med sin kvinnelige partner løste masse saker.
Disse hadde en venn som jobbet i bar eller restaurant, og som ble kalt for Spider.
Det var denne lille tassen jeg hadde sett meg ut, og jeg tok opp serien på video, slik at jeg kunne se ham når jeg måtte ønske.
Det skumle er at jeg verken trengte å bruke google eller imdb for å huske at mannen het
Ian Tracey…

Etter disse mer eller mindre besynderlige valg på kjærlightsfronten, begynner vi å nærme oss den tiden hvor jeg faktisk utviklet en kritisk sans, og ble noe mer selektiv hva hjertebank angår. Mennene jeg har vært betatt av etter dette er stort sett menn som jeg fortsatt finner ganske attraktive, jeg nevner eksempelvis Bryan Adams, Patrick Swayze, James Hetfield og Damon Albarn, bare for å ta noen.

Dermed anser jeg min liste for ferdig, og utfordrer alle bloggere med et stort bankende hjerte, og som lett forelsker seg, til å lage en lignende liste.
Jeg er overbevist om at det finnes mange pinlige forelskelser der ute.

Jeg - en Bussinformant.

Da bilen min fortsatt ikke går, hender det at jeg forvandles til syklist og "bussist".
Jeg har den siste tiden hatt mange vakter på jobb i nabobyen, og dermed har det vært mest naturlig for meg å steppe inn i sistnevnte gruppe.
Det går jo som kjent alltid en buss. Eller var det tog...?

Uansett, jeg befinner meg ofte på bussterminaler om dagen.
Og jeg har opplevd noe jeg synes er litt merkelig.
Rett som det er, og forbausende ofte, kommer det folk bort til meg for å spørre om busstider, holdeplasser og andre bussrelaterte saker.
På bussterminaler vrimler det som regel av folk, og jeg synes det er litt underlig at så mange velger ut akkurat meg som sin potensielle informasjonskilde.
Jeg tar sjelden buss, og har overhodet ikke peiling på andre busser enn de som tar meg til og fra jobb.
Så vidt jeg veit, kan ikke mine antrekk forveksles med en bussjåførs, og jeg står aldri med rutetabellen synlig på slike steder, jeg ser på tavla.

Så hvorfor akkurat meg?
Jeg prøver å komme til bunns i saken ved å tenke over hvem jeg selv ville spurt dersom jeg lurte på noe som krevde fremmedes assistanse.
Jeg ville sannsynligvis henvende meg til en nøytral person som jeg kanskje kunne tenke meg at jeg hadde noen likhetstrekk med.
En som så oppegående nok ut til å kunne inneha svaret på det jeg lurte på.

Jeg ville utelukket sortkledde fjortiser, av frykt for å bli fnist av, oversett eller å få spydige svar. Jeg er litt redd for ungdommer.
Som ungdom ville jeg helt sikkert ledd av meg selv som 27-åring.

Jeg ville også utelukket pensjonister, siden jeg bare ville ønsket meg et kort og informativt svar, og ikke ville risikert å bli stående å diskutere begravelsen til barnebarnets gullfisk, Bjarne, som nå svømmer i de evige toalettskåler.

Jeg ville unngått enslige middelaldrende menn, slik at mine spørsmål ikke på noen som helst måte kunne misforståes som et sjekketriks.
Jeg innser at det er utrolig fordomsfullt, og ikke så rent lite innbilsk og tenke slik, men jeg har faktisk blitt fridd til på Sinsentrikken av en ukjent mann i rosa joggebukse, så jeg tar ingen sjanser på dette området.

Jeg kunne altså spurt en ung eller middelaldrende dame, eller en ung mann.

Med dette utgangspunktet ville jeg sannsynligvis satset på en som var relativt normalt kledd. Jeg ville styrt unna sjuskete mennesker, siden jeg har fordommer nok til å tenke at hvis de ikke har kontroll på egen hygiene og klesvalg, så har de heller ikke kontroll på busstider eller hva det nå måtte være jeg lurte på.
Jeg kunne også komme til å få snåle svar, som jeg ikke visste hva jeg skulle si til.

Jeg ville heller ikke spurt de som i mine øyne var for pent kledd, da jeg mistenker slike for å jobbe i parfymerier eller ha lederstillinger, og dermed faller de innunder en fordomsgruppe som spinner rundt temaer som overlegenhet, snerpete holdninger og liten interesse for å snakke med fremmede, særlig de med utvasket olabukse og morgensveis klokken fire på ettermiddagen. Altså meg.

Jenter med barbieklær og stort hår, ville jeg pent utelukket.
De venter sannsynligvis ikke på bussen engang, de henger bare på bussterminalen for å møte kjentfolk mens de venter på at kjæresten deres, Ronny, skal hente dem i rånebilen sin etter at han er ferdig med å kjøpe seg ny mobil.

Unge menn igjen, kan ha den ulempen at de er kjekke, og jeg kunne risikere å knipe meg selv i være litt for hyggelig til at det sømmer seg for en forlovet småbarnsmor.

Dermed står jeg igjen med at jeg sannsynligvis ville spurt en ung jente/dame med et passe normalt og imøtekommende ytre.
En som jeg trodde ville svart meg på en ordentlig måte, uten å legge ut om livet sitt, være overlegen eller begynne å flørte.
En som rett og slett så ganske sympatisk og grei ut.

Og hvis det er av samme grunn jeg stadig blir spurt om ting, så er det vel egentlig et ganske pent trekk av de fremmede å se på meg på en slik måte.

Kursen er staket ut

Mange foreldre sier at man tidlig kan se hva slags talenter og interesser barna deres har, og at dette kan gi et hint om hva slags yrke de får i fremtiden. Etter kleskoden å dømme, tror jeg poden kan se ut til å falle innunder en bestemt håndtverkergruppe. Og slike er det jo alltid kjekt å ha i familien.

The Beast Within

Jeg prøvde nesten å krype under setet der jeg satt på bussen på vei til skolen.
Jeg stirret i gulvet, dro skjerfet godt oppover haken og prøvde å gjøre meg usynlig mens tårene presset på.
Hvorfor akkurat meg?
Alt hadde gått galt den morgenen. Jeg hadde stått opp klokken halv seks for å gjøre meg i stand.
På gode dager var dette rikelig med tid. Men denne dagen gikk alt skeis.
Etter dusjen fikk jeg ikke til håret. Og for mye styr med føner og krølltang gjorde at det ble fett igjen. Huden var gusten og uren, og så ut som en gammel dames.
Alle klær fikk meg til å se tykk ut. Badegulvet var fullt av antrekk som var blitt prøvd, hatet og forkastet.
Jeg måtte dusje på nytt. Starte forfra.
Føne, gre, spraye. Sminken ble lagt på på nytt med stødig hånd.
Fortvilelsen viste seg i form av fortvilete klynk da jeg ikke fikk det til riktig denne gangen heller.
Og et rødt og gråtkvalt ansikt fikk alt til å bli hundre ganger verre.
Jeg så ikke ut. Jeg var motbydelig. Jeg sank ned i en krok på badet og gråt inn i et håndkle så ikke samboer skulle høre meg.
Jeg hatet dette.
Hatet å se slik ut, hatet meg selv fordi jeg var slik.
Dette var ikke dette livet og denne hverdagen jeg ville ha.
Men det var den veien livet mitt hadde gått.
Og alt var blitt verre etter et tungt svik fra mine nærmeste for en tid tilbake.
Jeg gjorde meg ferdig uten å se i speilet.
Orket ikke se hvor ille det var. Ville ikke begynne å gråte igjen, jeg hadde fått dårlig tid.
To timer på badet var ikke nok denne gangen.


I det jeg satt meg ned på bussetet fikk jeg et et glimt av meg selv i vinduet.
Det stakk til i brystet som om noen skulle slått meg.
Tårene kom nok en gang.
Hvordan var det mulig å være så ufattelig stygg?
Og hvorfor måtte akkurat jeg bli det?
Hva hadde egentlig jeg gjort for noe galt for å fortjene dette utseendet?
Fett, rart og flisete hår som aldri hadde noen frisyre.
Hud som en pensjonist, ikke-eksisterende lepper, kjempenese...
Det eneste på meg selv jeg fra tid til annen var fornøyd med var øynene.
I dag var de hovne og rødsprengte. Og de så aldri lenge nok på noen til at noen kunne legge merke til dem.
Skammen og smerten vokste i brystet. Jeg visste nok hva de tenkte når de så meg.

"Herregud, som hun ser ut! Prøv å ikke stirre på henne, hun kan jo ikke noe for det! Vi ser en annen vei og later som ingenting... Æsj, håper ikke jeg må prate med henne! "

Ingen fare for det. Jeg ville helst ikke prate med noen.

En gang samboer overasket med restaurantbeøsk måtte vi dra etter ti minutter. Alle de vakre menneskene som satt der, og så skulle jeg komme å ødelegge stemningen med mitt utseende.
Jeg ville ikke ha deres skuffelse over en ødelagt matlyst rettet mot meg. Jeg ville ikke høre latteren deres, og vite at det var meg de lo av.
Hadde jeg hatt to timer på badet og et par dager til å forberede meg mentalt, hadde det kanskje gått. Spontane overraskelser var dødfødte. Restauranter nytteløse.
Jeg visste at jeg gjorde dem kvalme. De skulle få slippe å se på meg.

Jeg ankom skolen og tente meg en røyk. Etterhvert kom noen av de jeg gikk i klassen til.
Jeg spilte med så godt jeg kunne. Smilte og pratet. Inni meg krympet jeg meg.
Tenk så ille de syntes det måtte være å stå her å liksom-sosialisere med meg. Jeg visste at de helst ville gått et annet sted.
Men de hadde vel ikke samvittighet til å la meg stå her alene. De var tross alt kommende sosionomer.
De forsøkte vel å holde masken så lenge de stod sammen med meg. Jeg forsøkte å gjøre lite ut av meg uten å virke uhøflig. Hvorfor måtte alle være så forbaska pene!
Alle hadde de et eller annet som var vakkert ved seg. Hvorfor måtte akkurat jeg bli tildelt dette utseende?
Kunne jeg ikke hatt noe jeg også?
Jeg misunte dem, og hatet meg selv. Jeg skulle nesten ønske de bare kunne si at de ikke ville være sammen med en som var så frastøtende. Så kunne i alle fall dette spillet sluttet.

En av de jeg likte best sa jeg var fin på håret.
Det var så vidt jeg klarte å holde tårene inne. Hvorfor måtte hun si det? Enhver idiot visste jo at det var løgn, hun kunne like gjerne sagt det hun egentlig mente, alle gjennomskuet det jo uansett.
Skulle hun først lyve om noe til meg for å forsøke å være hyggelig, kunne hun i alle fall tatt noe annet enn håret, det verste på hele meg!
Det var som å gi Petter Stordalen komplimenter for høyden hans.
Alle visste det var løgn.
Og det gjorde at jeg følte meg enda verre.
Uten intensjon om det, stod hun - slik jeg så det - og gjorde narr av meg.

Det nærmet seg time, og jeg gikk innom toalettet.
I det grelle, skarpe lyset fikk jeg se meg selv i speilet.
Jeg så den slappe, urene huden. De slitne og hovne øynene. Håret som var tynt, fett og glansløst.
Et nytteløst forsøk med lipgloss gjorde at det hele bare virket enda mere tragisk. Man kan ikke pynte på dritt.
20 minutter senere satt jeg på bussen hjem. Jeg orket ikke se dem. De skulle få slippe å se på meg. Alle var bedre tjent med at jeg ikke var der. De må ha vært lettet.

Det er fire år siden jeg fant ut at jeg hadde BDD. Og det er tre år siden jeg la det bak meg.
I morges brukte jeg et kvarter på badet.