Jeg - en Bussinformant.

Da bilen min fortsatt ikke går, hender det at jeg forvandles til syklist og "bussist".
Jeg har den siste tiden hatt mange vakter på jobb i nabobyen, og dermed har det vært mest naturlig for meg å steppe inn i sistnevnte gruppe.
Det går jo som kjent alltid en buss. Eller var det tog...?

Uansett, jeg befinner meg ofte på bussterminaler om dagen.
Og jeg har opplevd noe jeg synes er litt merkelig.
Rett som det er, og forbausende ofte, kommer det folk bort til meg for å spørre om busstider, holdeplasser og andre bussrelaterte saker.
På bussterminaler vrimler det som regel av folk, og jeg synes det er litt underlig at så mange velger ut akkurat meg som sin potensielle informasjonskilde.
Jeg tar sjelden buss, og har overhodet ikke peiling på andre busser enn de som tar meg til og fra jobb.
Så vidt jeg veit, kan ikke mine antrekk forveksles med en bussjåførs, og jeg står aldri med rutetabellen synlig på slike steder, jeg ser på tavla.

Så hvorfor akkurat meg?
Jeg prøver å komme til bunns i saken ved å tenke over hvem jeg selv ville spurt dersom jeg lurte på noe som krevde fremmedes assistanse.
Jeg ville sannsynligvis henvende meg til en nøytral person som jeg kanskje kunne tenke meg at jeg hadde noen likhetstrekk med.
En som så oppegående nok ut til å kunne inneha svaret på det jeg lurte på.

Jeg ville utelukket sortkledde fjortiser, av frykt for å bli fnist av, oversett eller å få spydige svar. Jeg er litt redd for ungdommer.
Som ungdom ville jeg helt sikkert ledd av meg selv som 27-åring.

Jeg ville også utelukket pensjonister, siden jeg bare ville ønsket meg et kort og informativt svar, og ikke ville risikert å bli stående å diskutere begravelsen til barnebarnets gullfisk, Bjarne, som nå svømmer i de evige toalettskåler.

Jeg ville unngått enslige middelaldrende menn, slik at mine spørsmål ikke på noen som helst måte kunne misforståes som et sjekketriks.
Jeg innser at det er utrolig fordomsfullt, og ikke så rent lite innbilsk og tenke slik, men jeg har faktisk blitt fridd til på Sinsentrikken av en ukjent mann i rosa joggebukse, så jeg tar ingen sjanser på dette området.

Jeg kunne altså spurt en ung eller middelaldrende dame, eller en ung mann.

Med dette utgangspunktet ville jeg sannsynligvis satset på en som var relativt normalt kledd. Jeg ville styrt unna sjuskete mennesker, siden jeg har fordommer nok til å tenke at hvis de ikke har kontroll på egen hygiene og klesvalg, så har de heller ikke kontroll på busstider eller hva det nå måtte være jeg lurte på.
Jeg kunne også komme til å få snåle svar, som jeg ikke visste hva jeg skulle si til.

Jeg ville heller ikke spurt de som i mine øyne var for pent kledd, da jeg mistenker slike for å jobbe i parfymerier eller ha lederstillinger, og dermed faller de innunder en fordomsgruppe som spinner rundt temaer som overlegenhet, snerpete holdninger og liten interesse for å snakke med fremmede, særlig de med utvasket olabukse og morgensveis klokken fire på ettermiddagen. Altså meg.

Jenter med barbieklær og stort hår, ville jeg pent utelukket.
De venter sannsynligvis ikke på bussen engang, de henger bare på bussterminalen for å møte kjentfolk mens de venter på at kjæresten deres, Ronny, skal hente dem i rånebilen sin etter at han er ferdig med å kjøpe seg ny mobil.

Unge menn igjen, kan ha den ulempen at de er kjekke, og jeg kunne risikere å knipe meg selv i være litt for hyggelig til at det sømmer seg for en forlovet småbarnsmor.

Dermed står jeg igjen med at jeg sannsynligvis ville spurt en ung jente/dame med et passe normalt og imøtekommende ytre.
En som jeg trodde ville svart meg på en ordentlig måte, uten å legge ut om livet sitt, være overlegen eller begynne å flørte.
En som rett og slett så ganske sympatisk og grei ut.

Og hvis det er av samme grunn jeg stadig blir spurt om ting, så er det vel egentlig et ganske pent trekk av de fremmede å se på meg på en slik måte.