Jeg prøvde nesten å krype under setet der jeg satt på bussen på vei til skolen.
Jeg stirret i gulvet, dro skjerfet godt oppover haken og prøvde å gjøre meg usynlig mens tårene presset på.
Hvorfor akkurat meg?
Alt hadde gått galt den morgenen. Jeg hadde stått opp klokken halv seks for å gjøre meg i stand.
På gode dager var dette rikelig med tid. Men denne dagen gikk alt skeis.
Etter dusjen fikk jeg ikke til håret. Og for mye styr med føner og krølltang gjorde at det ble fett igjen. Huden var gusten og uren, og så ut som en gammel dames.
Alle klær fikk meg til å se tykk ut. Badegulvet var fullt av antrekk som var blitt prøvd, hatet og forkastet.
Jeg måtte dusje på nytt. Starte forfra.
Føne, gre, spraye. Sminken ble lagt på på nytt med stødig hånd.
Fortvilelsen viste seg i form av fortvilete klynk da jeg ikke fikk det til riktig denne gangen heller.
Og et rødt og gråtkvalt ansikt fikk alt til å bli hundre ganger verre.
Jeg så ikke ut. Jeg var motbydelig. Jeg sank ned i en krok på badet og gråt inn i et håndkle så ikke samboer skulle høre meg.
Jeg hatet dette.
Hatet å se slik ut, hatet meg selv fordi jeg var slik.
Dette var ikke dette livet og denne hverdagen jeg ville ha.
Men det var den veien livet mitt hadde gått.
Og alt var blitt verre etter et tungt svik fra mine nærmeste for en tid tilbake.
Jeg gjorde meg ferdig uten å se i speilet.
Orket ikke se hvor ille det var. Ville ikke begynne å gråte igjen, jeg hadde fått dårlig tid.
To timer på badet var ikke nok denne gangen.
I det jeg satt meg ned på bussetet fikk jeg et et glimt av meg selv i vinduet.
Det stakk til i brystet som om noen skulle slått meg.
Tårene kom nok en gang.
Hvordan var det mulig å være så ufattelig stygg?
Og hvorfor måtte akkurat jeg bli det?
Hva hadde egentlig jeg gjort for noe galt for å fortjene dette utseendet?
Fett, rart og flisete hår som aldri hadde noen frisyre.
Hud som en pensjonist, ikke-eksisterende lepper, kjempenese...
Det eneste på meg selv jeg fra tid til annen var fornøyd med var øynene.
I dag var de hovne og rødsprengte. Og de så aldri lenge nok på noen til at noen kunne legge merke til dem.
Skammen og smerten vokste i brystet. Jeg visste nok hva de tenkte når de så meg.
"Herregud, som hun ser ut! Prøv å ikke stirre på henne, hun kan jo ikke noe for det! Vi ser en annen vei og later som ingenting... Æsj, håper ikke jeg må prate med henne! "
Ingen fare for det. Jeg ville helst ikke prate med noen.
En gang samboer overasket med restaurantbeøsk måtte vi dra etter ti minutter. Alle de vakre menneskene som satt der, og så skulle jeg komme å ødelegge stemningen med mitt utseende.
Jeg ville ikke ha deres skuffelse over en ødelagt matlyst rettet mot meg. Jeg ville ikke høre latteren deres, og vite at det var meg de lo av.
Hadde jeg hatt to timer på badet og et par dager til å forberede meg mentalt, hadde det kanskje gått. Spontane overraskelser var dødfødte. Restauranter nytteløse.
Jeg visste at jeg gjorde dem kvalme. De skulle få slippe å se på meg.
Jeg ankom skolen og tente meg en røyk. Etterhvert kom noen av de jeg gikk i klassen til.
Jeg spilte med så godt jeg kunne. Smilte og pratet. Inni meg krympet jeg meg.
Tenk så ille de syntes det måtte være å stå her å liksom-sosialisere med meg. Jeg visste at de helst ville gått et annet sted.
Men de hadde vel ikke samvittighet til å la meg stå her alene. De var tross alt kommende sosionomer.
De forsøkte vel å holde masken så lenge de stod sammen med meg. Jeg forsøkte å gjøre lite ut av meg uten å virke uhøflig. Hvorfor måtte alle være så forbaska pene!
Alle hadde de et eller annet som var vakkert ved seg. Hvorfor måtte akkurat jeg bli tildelt dette utseende?
Kunne jeg ikke hatt noe jeg også?
Jeg misunte dem, og hatet meg selv. Jeg skulle nesten ønske de bare kunne si at de ikke ville være sammen med en som var så frastøtende. Så kunne i alle fall dette spillet sluttet.
En av de jeg likte best sa jeg var fin på håret.
Det var så vidt jeg klarte å holde tårene inne. Hvorfor måtte hun si det? Enhver idiot visste jo at det var løgn, hun kunne like gjerne sagt det hun egentlig mente, alle gjennomskuet det jo uansett.
Skulle hun først lyve om noe til meg for å forsøke å være hyggelig, kunne hun i alle fall tatt noe annet enn håret, det verste på hele meg!
Det var som å gi Petter Stordalen komplimenter for høyden hans.
Alle visste det var løgn.
Og det gjorde at jeg følte meg enda verre.
Uten intensjon om det, stod hun - slik jeg så det - og gjorde narr av meg.
Det nærmet seg time, og jeg gikk innom toalettet.
I det grelle, skarpe lyset fikk jeg se meg selv i speilet.
Jeg så den slappe, urene huden. De slitne og hovne øynene. Håret som var tynt, fett og glansløst.
Et nytteløst forsøk med lipgloss gjorde at det hele bare virket enda mere tragisk. Man kan ikke pynte på dritt.
20 minutter senere satt jeg på bussen hjem. Jeg orket ikke se dem. De skulle få slippe å se på meg. Alle var bedre tjent med at jeg ikke var der. De må ha vært lettet.
Det er fire år siden jeg fant ut at jeg hadde BDD. Og det er tre år siden jeg la det bak meg.
I morges brukte jeg et kvarter på badet.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
20 kommentarer:
Sterk tekst. Flott at du tør å dele sånt med oss. Nå bruker vi ca like lang tid på badet:)
Jeg har vært farlig nær "slett innlegg" knappen en håndfull ganger siden jeg la det ut...
Vi får se hvor lenge det holder!
Burde ikke jeg bruke lengre tid enn deg på badet, sånn helt fordomsmessig sett?
Synes det var modig av deg å dele dette med oss. Takk :)
Takk for det. :o)
Er fortsatt litt ambivalent til dette innlegget, merker jeg.
Det er litt rart å skrive et innlegg om en tankegang som er uforståelig for meg i dag, men som like fullt var virkelig den gang.
Er imponert over at du tør åpne deg så veldig for oss :) BDD høres ut som en grusom lidelse, men det er bra at det finnes muligheter for å bli frisk :)
Jeg syns du kan beholde denne teksten. Den viser at du er menneskelig... og at du er tøff nok til å dele din sykdom med oss.
Jeg syns det er så rart å tenke på at du har hatt det slik. For meg er du/har du alltid vært den sterkeste, peneste jenta.. også har du ikke sett det selv.
Også merker jeg at jeg har veldig lyst til at det ikke var meg som sa du var fin på håret... ;)
STERKT! (ikke slett)
Det er en flott tekst. Og den er meget godt skrevet:) Takk for at du deler.
ithil: Tusen takk. Må si jeg er glad det er tilbakelagt stadium, ja. :o)
mirakel: Jeg lar det stå inntil videre, så kompenserer jeg heller med et påtatt morsomt innlegg i neste omgang... ;o) Pleier ofte å bli slik i alle fall, hehe.
Det var ikke deg som sa noe om håret mitt, bare slapp av! :o)
smula: I'll do my best!
tankespinn: Tusen takk for fine ord. :o)
Jeg har aldri hørt om BCC, men det høres mer enn slitsomt ut..! Hvordan kom du deg "ut av det" eller hva man skal si?
(Og, ja, øynene dine ER veldig fine!)
hjerterdame: Jeg kom meg "ut" fordi det i mitt tilfelle ikke dreide seg om noen "alvorlig" eller kronisk lidelse (selv om det for meg var alvorlig nok).
For meg var det en såpass stor lettelse å finne ut at det faktisk var en sykdom med et navn, og ikke bare jeg som var rar/forfengelig/selvkritisk, at jeg allerede da følte meg bedre.
Og da blei veien lettere å gå med en gang. :o)
Utrolig sterkt, takk for at du delte:)
Sterkt innlegg; takk for at jeg fikk lese!
Frøkner: Tusen takk og vær så god.
Koselig med positive tilbakemeldinger. :o)
Det er sá mangt jeg ikke forstár. Sá mange ting jeg ikke vet. For 7 minutter siden hadde jeg aldri hört om BDD. Glad du skrev dette. Kanskje jeg ná kan være en litt bedre venn for noen. Kun fordi du váget á skrive dette.
Det er en fin tanke, og grunn nok til å beholde innlegget. :o)
Tusen takk!
Forvrengt kroppsbilde er en lidelse det er alt for lite fokus på, i forhold til spiseforstyrrelser (selv om BDD og spiseforstyrrelser ofte henger sammen). Jeg er glad for at du har blitt frisk, og glad for at du har delt en av dine opplevelser med oss. Du rører noe ved oss, og har allerede bidratt til litt større forståelse.
Det er ikke så mye fokus på det nei, kanskje ofte fordi det å være misfornøyd meg eget utseende er såpass "vanlig" i disse dager, at ingen varsellamper blinker der de burde.
Og så lenge det ikke finnes så mange fysiske tegn på sykdommen (som ofte er tilfelle ved anoreksi osv), så blir kanskje mange oversett. Og det er veldig få foreløbig som har hørt om BDD i det hele tatt. Denne posten informerte i alle fall noen, og det er jo noe... :o)
Wow, og jeg som alltid har satt deg på en litt pidestall, snille,pene og flinke ida, og ville være som deg!
Jeg ser opp til deg, godt du har kommet videre.
confiteor: Tusen takk for fine ord. :o)
Legg inn en kommentar