So am I... Good or bad?

"Skal du ikke ha noen puncheboller i dag?"
Jeg smilte til mannen foran disken, mens jeg la varene hans i en bærepose.
Til forskjell fra alle andre fredager jeg hadde jobbet i bakeriet, hadde mannen denne gangen unnlatt å bestille det han etterhvert var blitt kjent for hos oss - puncheboller.
Han var rett og slett Mannen som elsket puncheboller.
Punchebollemannen.
Hver fredag ved ellevetiden kom han innom og bestilte to puncheboller og en kaffekopp.
Og når koppen var tom, og han gikk for å hente seg påfyll, hentet han like godt to puncheboller til også.
Det var et fredagsrituale så godt som noe - fire puncheboller og to kopper kaffe på det lokale bakeriet.

Jeg var alltid litt imponert over denne mannens ferdigheter når det gjaldt å spise puncheboller.
Selv om jeg er veldig glad i dem selv, har jeg aldri klart å få i meg mer enn en halv, før jeg kjenner at jeg begynner å bli småkvalm.
Fire på rappen må derfor kunne sies å være en solid prestasjon, som han sannsynligvis hadde opparbeidet seg ferdighetene til gjennom flere års øvelse.

Det var noe godt og gjenkjennelig over rutinen hans.
Pratsom var han slett ikke. Ingen av oss viste hva han het eller hva han jobbet med. Men det vi viste var greit og rutinepreget - mannen elsket puncheboller.
Konditoren var alltid glad etter at Punchebollemannen var innom. Han tok ofte med seg de punchebollene som hadde ligget såpass lenge at de over helgen ville blitt helsefarlige å innta.
Det var en visshet hos oss alle om at de punchebollene som hadde ligget en stund, forsvant på fredag når punchebollemannen kom innom.
Så at mannen denne fredagen hadde bedt meg om fire kneippbrød og en farris, var noe nytt.
Og det spøkte for bollene i skapet.

Jeg så spørrende på ham over posen, mens jeg ventet på et svar.
Ingen puncheboller i dag?

"Hva..? Nei... " Han dro litt på det. "Jeg tenkte jeg skulle..."
Øynene hans gled mot glassmonteret på høyre side av disken. Det var der de lå. Gode, runde, myke og proppet med herlig sukker, deilig fett og nydelig sjokolade.
"Jeg holdt av et par til deg, jeg..." Jeg smilte til mannen mens løgnen passerte leppene.

Jeg hadde ikke holdt av noe som helst.
Det var ikke nødvendig å holde av puncheboller. Svært få kjøpte dem. Punchebollene ble liggende til de enten ble så gamle at måtte kastes, eller til punchebollemannen på nobelt vis gav dem et kjærlig hjem når fredagen kom.
"Å... " Mannen tittet overrasket på meg. "Sier du det? Jøss... jeg..."
Øynene hans vandret igjen mot høyre til de sjokoladebekledde herlighetene.
"Jeg tenkte kanskje jeg skulle være litt forsiktig, med sånt, skjønner du....hehe..."
Han lo en nervøs liten latter.
"Prøver å bli kvitt litt her foran..." Han slo seg på en mage av betydelig, men ikke direkte sjokkerende størrelse. Han var altså på slanker'n.
Pokker. Det var dårlige nyheter for bollene.
"Åja", sa jeg mens jeg gav ham posen, og lurte på hvordan jeg skulle fortelle konditoren de nedslående nyhetene.
I det han tok i mot posen, ble han stående akkurat et sekund for lenge.
Han var på gli.
Eller kunne i alle fall komme ti å bli det. Det gikk ikke upaktet hen.
Jeg så min åpning. Mannen var i tvil, her var det bare å la det stå til.
"Det er fredag i dag, da... " begynte jeg forsiktig mens jeg fulgte mannens lengtende øyne til hans svake punkt bak monteret.
"Ja, jo... Ja, det er jo det..." Han var vaklende nå. Jeg kjørte på.
"Man skal jo kose seg litt også" fortsatte jeg med et stort smil.
"Hehe, ja.... " Mannen fiklet med bæreposen sin og lo litt forsiktig mens han ikke slapp bollene med blikket.
"Ja... Ehm... Ja, jeg kan ta med meg en punchebolle, kanskje... Jo, jeg tar én, jeg!
Til fredagskaffen!"

Uttrykket hans viste at han følte seg som en rebell.
En vill og lovløs mann, kjøper punchebolle selv om han egentlig er på diett. Han var sin egen herre, svarte bare til seg selv. Han var en opprører, en frekk galemathias som gjorde det som passet han. Og ville han ha en punchebolle til fredagskaffen, ja da kjøpte han da pokker ta meg en punchebolle til fredagskaffen. Fordi han hadde lyst, rett og slett. Fordi han fortjente det.
Han gav meg motet til å ta det enda litt lengre.
"Kanskje du skal ha en til lørdagen også" foreslo jeg forsiktig mens, jeg plukket frem en punchebolle og la den i papirposen.
"Ja! Hvorfor ikke!? Ta en til lørdagen også, du!"
"...og en til søndagsfilmen..?" Jeg så spørrende på ham.
"Og én til søndagsfilmen!" Han hadde blitt lett rødlig i ansiktet av iver nå. Han nærmest trippet av glede mens smilet hans utstyrte ham med to store bollekjaker som løftet brillene nærmere pannen hans.
Jeg adlød med glede og la ytterligere to boller i posen hans.
"Nå er det bare én igjen, her..."
Blikkene våre møttes over disken. Han var litt vaklende igjen.
"Du skal ikke ha den også da?" Jeg smilte mitt mest overtalende smil.
Det tok ham ikke mer enn et par sekunder å la seg overtale.
"Jo, hiv oppi den også, du. Så blir det mindre for deg å rydde opp i dag!"
Nå var mannen blitt så dristig at han blunket til meg bak brilleglassene.
"Ja, det hadde vært kjekt" kvitret jeg og dyttet den siste bollen oppi posen.
"Mindre mat blir mindre rydding" fortsatte jeg mens jeg gav ham posen med hans dyrebare oppi.

Sekunder senere forlot Punchebollemannen lokalet med lysende øyne og et stort smil på leppene.
Jeg var genial.

Da øyeblikkets triumf var passert ble jeg med ett fyllt av dårlig samvittighet.
Var jeg en punchebollepusher? Hadde jeg ødelagt mannens noble diettplaner med min ondsinnede kvinnelist?
Ville jeg være årsaken dersom han på grunn av dette gav opp sine planer om å slanke seg, og om et par år endte opp med magesår, tette blodårer og skyhøyt kolesterol?
Ville jeg være medskyldig den dagen de fant ham på gulvet i sitt eget hjem etter et massivt hjerteinfarkt, forårsaket av søtsaker fra den lokale baker'n?
For en grusom måte å bli tatt av dage på.
Death by Punchebolle.

I det døren plutselig gikk opp igjen og mannen gledesstrålende gaulet "God helg, forresten!" fastslo jeg at dersom det verste skulle skje, så hadde i alle fall mannen fått en fin helg først.
Og den hadde jeg ingen problemer med å ta kreditt for.

Pink elephants and Lemonade

Gutten på ti år har sirklet rundt meg i ca fem minutter før han endelig kommer med det han har på hjertet.

"Kan du ta av deg skoene?"
"Ta av meg skoene...?"
"Ja...."
"Hvorfor det da?"
"Fordi atte, jeg skal sjekke noe..."

Jeg tar av meg skoene og ser forventningsfullt på ham.
"Det er greit. Du kan ta dem på igjen nå."

Jeg adlyder, og han blir stående å se på meg et par sekunder før han drister seg videre.
"Kan jeg kjenne på håret ditt...?"

Det går opp et lys for meg.

"Javisst kan du det!"
Jeg bøyer meg frem, og lar gutten få dra i håret mitt og undersøke hodebunnen min nøye.
Jeg møter blikket hans.
"Vil du at jeg skal spytte i vasken også? Så er du helt sikker...?"

Han ser på meg med store øyne og nikker ivrig.
Noen sekunder senere har han fått konstatert at jeg definitvt ikke er en heks, og blir plutselig veldig mye mer medgjørlig.

Så lenge barn leser Roald Dahl (og må høyere makter sørge for at de aldri slutter å gjøre det), må nok alle jenter en eller annen gang i livet måtte bevise sin menneskelighet ovenfor barn med livlig fantasi og sans for magi og eventyr!

Desperate Housewife

Jeg skammer meg fra tid til annen over at jeg ikke er mere huslig.
Og "fra tid til annen" betyr når mor eller svigermor er på besøk.
Eller andre eldre, kvinnelige familiemedlemmer.
Det er først når de er i hus, at jeg plutselig legger merke til den møkkete kaffetrakteren, eller pollenstøvet på vinduene.
Jeg tenker at jeg burde vært flinkere til å vaske bilen, plante blomster, skifte gardiner, kjøpe meg en kjevle i stedet for å bruke tomflasker, og begynne å lage kaker til å ha i fryseren når man får besøk.
Jeg har aldri vært flink til slikt.
Og av en eller annen grunn, har jeg alltid trodd at dette ville komme av seg selv ettersom man ble eldre.
Uten at jeg har noen logisk forklaring på hvordan eller hvorfor dette skulle skje.
At man skulle våkne ved fyllte 25, og instinktivt få en forkjærlighet for potteplanter er vel mindre sannsynlig.
Likeså å fylle 26 og oppdage at man plutselig kan oppskriften på vafler, eller på magisk vis begynne å strikke på sin 27-årsdag.
Ved 28 har jeg ingen av disse tingene på plass, og jeg venter i spenning på når det skal slå inn.

Og tydeligvis er det andre som også venter på dette.
Enkelte mennesker har nemlig begynt å komme med små hint.
Til bursdagen min fikk jeg for eksempel tulipanvase, en uteplante, og en skummel hagenisse som stirrer tomt på meg hver gang jeg åpner verandadøren.
Jeg kan ikke fordra fyren.
Tulipanvasen er ubrukt, og planten er død.
Ingen husmorgener å skryte av så langt, altså.
Jeg satser på at det ordner seg når jeg bikker 30.

In the arms of an angel

Før jeg kjørte avgårde til jobb, romsterte jeg bakerst i klesskapet for å finne frem noe sengetøy å ha med meg.
Der inne, helt nederst, stod det en pose med gamle dyne- og putetrekk jeg egentlig skulle kaste.
Men tiden var knapp, og jeg tenkte at de duger sikkert noen netter til.
Vel fremme redde jeg opp sengen bak kontoret og tok på sengetøyet.
Det var en gang sort, men har nå en blass koksgrå farge.
Rundt omkring på stoffet er det små Botticelli engler.
De også er blitt slitt.

Tankene gikk umidderlbart tilbake til den gangen jeg kjøpte dem på kjøpesenteret på Torshov.
Jeg husker det nyinnredede soverommet mitt i annen etasje over 7 - 11. Utsikten mot kjøttbutikken.
Møblene var nye. Lukten i rommet var ny.
Det var første gang jeg hadde kjøpt sengetøy med tanke på det estetiske.
Det passet godt på den nye sengen min.
Jeg ble ordentlig glad i det sengetøyet.
Jeg kjøpte senere to sett til.
De små englene var de eneste som var gode nok for meg og rommet mitt.

Jeg likte tanken på at englene holdt meg varm om nettene.
De tok i mot meg etter skoledager og jobbvakter.
De holdt rundt meg når jeg trengte hvile. Når jeg var lei meg.
Når jeg leste eller hørte på musikk.
De var med meg da jeg flyttet.
Alle fire gangene.
De har passet på meg.
På kjærestene jeg har hatt.
De har varmet gråtende venninner og fulle bekjente.
Overnattingsgjester langveisfra.
Overnattingsgjester kortveisfra.
Både de som takket for seg etter en natt, og de som ble værende.
Katter og bikkjer.
Voksne og barn.
De har overlevd uttallige turer i vaskemaskina.

Og i natt skal de for første gang på lenge passe på meg igjen.
Det er rart hvor mye gode minner det kan ligge i et sengetøy.
Jeg begynner å lure på om jeg kommer til å ta vare på det alikevel.
I alle fall en del av det.

I enden av regnbuen

Jeg må vel innrømme at jeg kanskje er litt skuffet...

Nok en stille nattvakt.

Vi tar et skritt videre i fra Ari Behn, og presenterer nattens utfordring - Tor Erling Staff.


Tor Erling Staff

Straff til Norge

Rent Fag Florist

Forleng fristat

Flott frasering

Festlig, rar font

Stor elg traff ni

Felt organ first

Frir stolt fange

Fiser flatt rogn

Rolf tafser ting

Girls fart often

Fingrer flat ost

Rent a golf first

Nifs, farget lort

Lang frisert fot

Iglo traff Ernst

Ren, stolt giraff. (Ha!)

Hungry Eyes

Vi kjører ut fra parkeringshuset og nærmer oss den trafikerte rundkjøringen.
Det er rushtid, og det er kamp om å komme inn i den.
Vi venter lenge på tur, bilene fra venstre ser ikke ut til gi seg med det første.
Bilene på veien til høyre for oss, må vente enda lengre.
Den lille veien er vanskelig å komme ut i fra, med all trafikken fra de større veiene.
Da det endelig er vår tur, får jeg øye på bilen som står og venter til høyre for oss.
Jeg sitter på passasjersetet, og har god tid til å studere sjåføren.
En blondine i begynnelsen av 30-årene.
Ikke en "standard" blondine av typen med rosa klær og høyt hår.
Dette er executive varianten, med lange perfekte lokker, svart drakt og perleøredobber.
Hun venter på at det skal bli klart fra vår side av rundkjøringen.
Jeg observerer deretter at det er klart fra venstre, og mens samboer sakte gir gass, venter jeg lattermildt på reaksjonen hans.
Den kommer brått.
Et halvt sekund senere har han observert blondinen, hugget inn bremsen og klistret på seg et bredt smil.
Han gir deretter sitt mest sjarmerende nikk og vinker galant at hun bare kan kjøre, før ansiktsuttrykket hans røper at han plutselig husker på meg som sitter i passasjersetet.
Jeg begynner å le.
"Den kom rimelig kjapt, du" sier jeg.
Han forsøker seg på en latter.
"Mannegreie. Ren refleks. Kan ikke noe for det..."
Han flirer og klyper meg i siden.
"Du ser vel på andre gutter du og, så kom ikke her!"
"Jeg har da bare øyne for deg, skatten min."
"Du sier ikke det..."
"Når jeg møter andre menn, senker jeg hodet og ser i bakken."
Han klapper meg på låret.
"Jeg har trent deg godt, kvinne."
"Takk mester."

Nattasang

Hun vekkes av lyder fra underetasjen.
Lydene er ikke snille. De snakker så høyt.
Mamma gråter, og pappa bråker så fælt.
Hun legger puten over hodet, og lukker øynene.

Kvelden lister seg på tå

Døren slås opp.
Lyset fra gangen fyller rommet. Gjennom sprinklene ser hun mamma komme inn.
Hun dras opp av sengen. Mamma holder henne tett til brystet. Løper ut døren og nedover gaten. Pappa roper etter dem. Han har skummel stemme. Hvor skal vi mamma?

Over kløverengen

Det rister sånn når de løper. Hun har dynen rundt seg, men fryser på foten.
Hun har mistet den ene sokken.
Over skulderen til mamma ser hun pappa stå i døren.
I mørket ser øynene hans helt svarte ut. Det er kaldt ute.

Himmelen har tatt stjerner på

Mamma holder henne så hardt. Hun får vondt og begynner å gråte. Hvorfor skal vi være ute midt på natten? Mamma stopper opp og stryker henne over ryggen. Synger om Blåmannbukken. Hun snuser inn duften av mammas hår, og lener seg mot skulderen hennes. Gnir seg i øynene. Hun er trett.

Alle barn skal sove nå

Hun blir våt i håret når mamma lener kinnet mot hodet hennes. De står på bussholdeplassen ved barnehagen.
Under gatelykten ser hun at mamma har slått seg på leppen sin. Stakkars mamma.
Hun vil gjerne trøste, men er så trett.
Hun borer nesen inn i halsgropen til mamma.
Håper Bamse klarer å sove selv om hun ikke er der.

Sove søtt i sengen

Tired of Waiting for You

I skrivende stund sitter jeg og ser på en mann som tisser utenfor huset vårt.
Han er en sprengningsarbeider, og har i et par dager jobbet for å forberede terrenget utenfor for The Ultimate Destruction.
And explosions and shit.
I anledning det kommende bråket, har jeg sendt poden avgårde slik at han ikke skal bli vettskremt når det begynner å riste i veggene.
Og da jeg spurte den tissende mannen tildligere i dag om det var lenge til de begynte å sprenge (han tisset ikke da jeg spurte), svarte han godmodig at neida, de satte i gang hvert øyeblikk nå.
Det er nå tre timer siden, og bråk og sprengning glimrer med sitt fravær.
Ikke så mye som en høylydt promp har nådd mine ører.
Derfor sitter jeg nå utålmodig med et halvt øye ut av kjøkkenvinduet for å sjekke hvor de er i prosessen, og håper at de begynner snart.
Jeg har ikke barnevakt hele dagen.
Men så er det denne myten om at kraftige karer i orange jakker, tar seg litt god tid med ting.
Og jeg kan herved skrive under på at det stemmer.
Jeg har sålangt vært vitne til to kaffe/rullingspauser, et kvarters sitte-og-titte-ut-i-luften-pause, en halvtimes småprat med en orangekledd kollega, flere latterbrøl etter å ha lest sms'er, og nå altså tissingen bak en furu.
Jeg unner jo for all del mannen å gjøre sitt fornødende i guds frie natur, men har mine tanker om at et noe mindre kaffeinntak, kunne spart mye tid. På flere måter.
På den annen side er jeg jo glad for at det bare er kaffe han må ha ut utenfor vinduet mitt, og ikke begynner med tyngre materialer.
Hvis han først skal legge kubber, bør det være dynamitt.
Og det bør være snart.

På mindre begivenhetsrike nattevakter

ARI BEHN

HEI BARN

BARNEHI

BE HAN RI

EH BRAIN

HAR BEIN

HE IN BRA

IN REHAB

Down The Highway

Den perfekte bilist

Den perfekte bilist kjører like fort som deg. Foran kryss og skarpe svinger sakker han farten i samme takt som deg selv, slik at du ikke trenger å bremse unødvendig, eller skifte gir der du vanligvis ikke ville gjort det.
Han holder jevn fart i veibanen og bruker blinklyset i tilfeller hvor det er nødvendig.

Den usympatiske bilist

Den usympatiske bilisten veksler umotivert mellom 60 og 100 i 80-sonen.
Han liker å gjøre alle mulige slags ting samtidig som han kjører (røyke, snakke i mobiltelefon, skifte cd'er, plukke seg i nesen, spise pølse) hvilket fører til at han vingler frem og tilbake i veibanen, og fra tid til annen sneier borti møtende trafikk.
Han børner i rundkjøringer og lyskryss, og aner ikke hvor blinklyset er.


Den horrible bilist

Den horrible bilisten er han du plutselig har helt oppi baken, enda det ikke var noen bak deg da du sjekket speilet tre sekunder tidligere.
Han ligger utålmodig bak deg med rusende motor, så lenge det er svinger i veien.
Så fort veien blir rett, kaster han bilen ut ved siden av deg, kommer i løpet av sekunder opp i grisefart og slenger seg inn foran deg.
Akkurat tidsnok til å unngå frontkollisjon med en møtende bil, og akkurat brått nok til at du selv må bråbremse.
Når du bruker hornet for å si ifra hva du mener om han, blir du belønnet med fingeren.
På folkemunne kalles han Sommerturist.


Bilisten du har lyst til å kaldkvele

Bilisten du får lyst til å kaldkvele er han som plutselig dukker opp foran deg etter en sving, og ligger i 30 under fartsgrensen med blinklyset på. Dette varer helt til han kommer til en lang slett veistrekning, hvor han vrenger bilen opp i både 80 og 90, slik at du velger å ikke kjøre forbi, bare for å observere at han daler pent ned til 50 km/t igjen så fort han skimter en sving i horisonten.
Han bremser brått og kraftg ned foran broer og tunneller. Spesielt tuneller. Tuneller er skumle.
Han venter til rundkjøringen er fullstendig tom for biler før han våger snuten uti, og er den siste som svinger inn til siden for å slippe frem utrykkningskjøretøy.
Han er sannsynligvis også den eneste som er i stand til å bli forbikjørt av en traktor.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg bodde i byen.

Tilbakeblikk

Det er seint på natten.
I god gammeldags jenteovernattingsfesttradisjon, ligger vi slengt omkring på madrasser i vertinnens stue.
Vi har spilt Fantasi, danset i pysjen, trukket vågale spørsmål fra hatten med påfølgende fniseanfall, og spist abnorme mengder snop.
Rundt oss ligger tomme pizzaesker, potetgullposer og stappmette jenter i skjønn forening.
Sakte pust og diverse grynt i det mørke rommet vitner om at de andre sover.

Det er bare vi to som er våkne.
Det er slik det pleier å være. Vi holder alltid ut lengst. På den måten får vi alltid litt alenetid sammen, selv om vi er sammen med mange andre.
Vi ligger stille begge to.
Samtaleemnene ser ut til å være brukt opp. Stillheten plager oss ikke. Den er velkommen.
Vi ligger på ryggen, hode mot hode. Vi ser hverandre ikke, og prater ikke, men begge veit at den andre er våken.
Det er ikke noe press om å si noe. Vi er trygge på hverandre. Vi bare ligger.
Kanskje vil en av oss si noe snart, kanskje ikke.
Kanskje blir vi bare liggende til vi sovner. Begge deler er greit.
Vi kan fint være stille sammen.
De andres pust fyller uansett rommet.


"Hvis jeg skulle gifte meg med Per Ståle Lønning, skulle jeg byttet etternavn til Spose."
Det er jeg som bryter stillheten først.
"Hm?"
"Slik at jeg kunne hete Ida Lønning-Spose."

Latteranfallet kommer brått og kraftig. Og det vedvarer. Det er rart hvordan humoren forandrer seg i takt med tallene på klokken. Ute kan man skimte at himmelen såvidt begynner å lysne i øst.
Det er sent. Eller tidlig, alt etter hvordan man ser det.
Vi legger putene over hodet for ikke å vekke de andre.
Etter flere minutter med hiksting, blir det igjen stille.
Vi sier godnatt.

Jeg er i ferd med å sveve inn i drømmene da stemmen hennes rykker meg tilbake til den mørklagte stuen.
"Hvis jeg skulle gifte meg med Vibeke Sæther, skulle jeg byttet etternavn til Rømme."

Og slik fortsetter det.

"Hvis jeg giftet meg med Arne Scheie, skulle jeg byttet etternavn til Ut."
"Hvis jeg gifter meg med Ari Behn, skal jeg bytte etternavn til Skjør."
"Hvis jeg gifter meg med Robert Plant, skal jeg bytte etternavn til Asje."

I dag er hun gift med en som har et helt vanlig etternavn, som ikke lar seg kombinere med noe som helst som kan gjøre det morsomt.

En ungdomsdrøm er brutt, og snart er hele festen slutt.
Og jeg kan si det - jeg føler faktisk savn.

My Dear Mistress Has a Heart

My dear mistress has a heart
Soft as those kind looks she gave me
When with love's resistless art
And her eyes, she did enslave me
But her constancy's so weak
She's so wild and apt to wander
That my jealous heart would break
Should we live one day asunder

Melting joys about her move
Killing pleasures, wounding blisses
She can dress her eyes in love
And her lips can arm with kisses
Angels listen when she speaks
She's my delight, all mankind's wonder
But my jealous heart would break
Should we live one day asunder

Gullkorn fra Sladrepressen

Blader som Se & Hør og Her & Nå, ligger ikke på latsiden når det gjelder å servere oss finurlige ordspill og plumpe overskrifter.

Vi har vel alle lest om skuespilleren som lar barna "ha hovedrollen" hjemme, eller irritert oss over det overbegeistrede "sett på magen!", hver gang en kjendis har bolle i ovnen.

Med så mye kvalitetsjournalistikk i omløp, er det ikke lett å kåre noen vinnere av ordspillsjangeren.
Følgende artikkel må vel alikevel kunne sies å være en sterk kandidat..?

While my guitar makes me weep

Etter 14 år med nylon, er det ikke smertefritt å gå over til stålstrenger.

Local Shop of Horrors

I det jeg nærmet meg butikken, så jeg Verdens Største Mann lirke seg ut av bilen sin, og sette kursen mot inngangen.
Han må ha vært minst to meter høy, og i overkant halvparten så brei.
Vel inne i butikken, kunne jeg konstatere at målene kanskje måtte justeres oppover. Han var rett og slett enorm. Et fjell av en mann.
I tillegg hadde han langt, fett hår, ubarberte haker, og var kledd i noe som kanskje skulle forestille en slags grunge/rockestil.
Han pustet og peste med åpen munn, vraltet og luktet mindre behagelig.
Et skikkelig sjarmtroll.

På grunn av manglende oppmerksomhetsevne, presterte jeg å havne bak denne mannen i kassakøen.
Han kjøpte seg brus og bakverk og den søte lukten fra skolebrødene blandet seg med hans stramme kroppslukt.
På så nært hold, kunne jeg også konstatere mørke flekker under armene på genseren hans.
"Snart er det over", tenkte jeg for meg selv. "Han skal bare ha et par ting, snart går han."

I det kassadamen fortalte ham summen han skulle betale, bøyde jeg meg ned mot handlekurven min, for å begynne å legge varene på disken.
Det jeg ikke la merke til, var at Megamannen på dette tidspunktet mistet lommeboken sin på gulvet, og var i ferd med å bøye seg ned selv, for å ta den opp.
Dermed var det for sent. Katastrofen var et faktum.

Det går i et horribelt sekund opp for meg at jeg nå stirrer rett inn i den bare rumpa på denne gedigne mannen.
Og jeg prater ikke om et uheldig lite innblikk fordi buksen hans har litt slakt belte.
Denne mannen har ikke belte på, og muligens er også undertøy fraværende.
Den saggede buksen blotter hele hans bakre landskap, og jeg -i min bøyde positur- befinner meg 30 cm i fra den.
Sprekken har hverken begynnelse eller slutt. Jeg bevitner selve kjernen.
Jeg stirrer rett inn i det mørke, endeløse juvet mellom to gigantiske, blåbleike berg av noen rumpeballer.
Det er overhodet ingen muligheter til å bortforklare denne rystende hendelsen som en utilsiktet rørleggersprekk, dette er hardcore, reinspikka manneræv, med hår, dun, fregner og føflekker.
Og jeg har fullt innsyn.
Jeg ser hver eneste dissende millimeter av den, hver eneste røde nupp.

Jeg skvetter opp i stående stilling, og nagler blikket fast til toppen på røykeskapet, mens jeg forsøker å fremstå upåvirket.
Etter et par sekunder innser jeg at blikket mitt i denne situasjonen ikke kan komme langt nok vekk, så jeg snur meg med ryggen til både mannen og rumpa hans.
Bak meg står tre mennesker med blikket godt festet i taket.
En nynner.
Etter noe som virker som en evighet tar mannen med seg varene og sin hårte bakdel og forlater åsstedet, med de etterlatte i sjokk.

Etter hva jeg har av informasjon om på dette tidspunkt, kom alle involverte fra episoden uten fysiske skader.
Det er foreløbig ikke kjent om eneklte av de tilstedeværende vil ha behov for krisehjelp og videre bearbeiding.

Generasjonskløft

Generasjonskløften mellom en selv og ens foreldre blir ofte mindre og mindre ettersom man begynner å bli voksen, men noen ganger glitrer den igjen med sitt nærvær.

Som den gangen undertegnede og bror skulle forklare pappa handlingen i en krigsfilm vi hadde sett.

Bror: ... men så var det en sniper som skjøt på dem, og...

Pappa: Snæpper?

Bror: Sniper... altså en sånn, tja..

Jeg: En snikskytter. Som ligger på lur.

Pappa: Ååååja! Vi pleide å kalle sånne for Muskedunder-Pelle.

Undulaten Randi

Jeg har notert meg, både gjennom egne og andres erfaringer, at mange velger å kalle opp dyrene sine etter kjente figurer eller personer.
Dette gjelder spesielt i de tilfellene man anskaffer seg to av noe samtidig.
Det er et trivelig påfunn å kalle opp sine to katter/hamstere/hunder osv, etter et kjent par.

F.eks. marsvina Sonja og Harald.
Det lokker frem smil og har høy jovial- og gjenkjennelsesfaktor.
Det fungerer som oftest.

Helt til den ene dør.
Å ha et marsvin ved navn Sonja er ikke like morsomt og trivelig. Det er i beste fall originalt.
Derfor kan det lønne seg å kalle dem opp etter noen som ikke har helt vanlige navn.

Mine foreldre hadde for inntil tre år siden en katt ved navn Pilt.
Dette var greit, fordi det da kom tydelig frem at det sannsynligvis, på et aller annet tidspunkt, også hadde eksistert en Pompel.
Dyr med navn som Knoll, Tuppen eller Dole faller innunder samme katogori.
De fungerer alene fordi man umiddelbart vil assossiere navnet med en sannsynligvis avdød bror, og man skjønner sammenhengen.

Der man velger å oppkalle dyrene etter et kjent par hvor kun den ene parten har et gjenkjennelig og spesielt navn, bør man håpe på at den med det vanligste navnet dør først.
Puddelen Courntey kan fungere på egen hånd, mens puddelen Kurt muligens ville hevet noen øyenbryn.

Min kollegaes katt, Tommy, burde for allmennforstålesens skyld hatt folkeskikk nok til å dø før sin bror Tiger'n.
Tiger'n er et mye bedre navn på en enslig katt.
Det kan til og med stå helt alene, uten navnassossiasjoner i det hele tatt.

Når man gir dyra sine slike navn, er dette kanskje noe man bør tenke over.
Selv om dyra selv ikke skjønner så mye av det, eller tar det nevneverdig til seg hvis noen ler av navnet deres, så må det som regel alikevel en forklaring til.
En forklaring som ville vært unødvendig dersom eierne hadde reflektert litt rundt kosekvensene av et uungåelig dødsfall i fremtiden.

Et vennepar døpte sine gullfisker for Sigfried og Roy.
Dette fungerte helt utmerket helt til Siegfrid la på røret og de satt igjen med gullfisken Roy.
Høy merkelighetsfaktor.
Men ved slike navnkombinasjoner kan man i det minste håpe på at den "rette" dør først. Det er tross alt en viss sjanse for at de er heldige.

Har man to kjæledyr med vanlige navn, som KUN fungerer i parsammenheng, er man vel allerede dømt.

Det er nok lett å falle innunder en viss snålhetsskala når man en dag sitter igjen med den ene parten av undulatene Kjetil & Kjartan, Hans & Grete eller Randi & Ronny.

Mitt kjærlighetsliv - et utvalg.

Mitt livs forelskelser har vært mange, og i noen tilfeller uforståelige.
Det har dreid seg om eldre menn, unge gutter, kjendiser, folk i nabolaget, klassekamerater, ukjente gutter man så bilde av i avisen en dag, samt alle min brors kamerater. Særlig de som spilte fortball.
Etter å ha snublet innom Kristins blogg, hvor hun forteller om sine pinlige kjendisforelskelser, ble jeg inspirert til å oppsummere min egen barndoms forelskelser. På godt og vondt.

Jeg ble tidlig opptatt av film og musikk, så det vel bare naturlig at mange av mine unge forelskelser dreide seg nettopp om gutter i denne bransjen. Det er disse jeg husker best, og de jeg stort sett ler mest av i ettertid. Etter å ha tatt opp så mange timer med drømmer og fantasier i mine unge år, synes jeg at en hederlig omtale i bloggen, bare er rett og rimelig.
Jeg skal prøve å foreta en kronologisk oppsummering av de mest betydningsfulle kjendisguttene i mitt liv.
Jeg tar imidlertid forbehold om at jeg kan gå noe surr i rekkefølgen.


A-ha

Det finnes vel få jenter på min alder som ikke har vært forelsket i en eller flere av disse.
Jeg var som de fleste andre fryktelig forelsket i Morten.
Den gang var det imidlertid slik at hvis man var flere venninner som likte samme bandet, så måtte man velge ”hver sin”. Man kunne ikke være forelsket i den samme.
Siden min bestevenninne nok var enda mer forelsket i Morten enn meg, så jeg meg nødt til å velge en annen, og valget falt da på Pål.
Idag hadde jeg uten tvil satset alle penga på Magne, så da er vel sirkelen sluttet, antar jeg.


Tor Endresen


Jeg var ung (og muligens svaksynt). Pappa hadde begge Lollipop-cd’ene, og jeg lot meg sjarmere av den myke stemmen som fremførte ”Sealed with a kiss” og ”You’ll never walk alone”.
Etter å ha hørt på disse cd’ene altfor mange ganger, begynte jeg å se på tv-programmer han var med i, og klippet ut bilder av ham i fra farmors ukeblader.


Et klart fremskritt var min neste forelskelse i hovedpersonen i ”Empire of the Sun” – den da 13 år gamle Christian Bale.

Jeg hadde bilde av ham i lommeboken, og jeg hadde en fantasi om at vi skulle møtes ved en tilfeldighet og bli stormende forelsket.Jeg er fortsatt veldig glad i Empire of the sun, og sitter med tårer i øynene når en møkkete og sliten Christian synger i arbeidsleiren.


Barneskolen kom med tv-titting på lørdager, og etter å ha sett Frida en håndfull ganger, var det vanskelig å ikke la seg sjarmere av Thorbjørn Harr.

Han spilte den snille kjæresten til Fridas dumme søster Kaisa, og som Frida også falt litt for, så vidt jeg kan huske. Det var hun ikke alene om.

Og hvem kan vel glemme Dr. Doogie?(Det bør også nevnes at godeste Doogie - Neil Patrick Harris - ser ganske så bra ut i dag også...)

Selv om jeg ikke var noen hestejente, falt jeg også dypt og inderlig for denne karen – Richard Ian Cox, som spilte den unge og talentfulle rytteren Alec Ramsay i serien The Black Stallion.

Etter en Oslotur med skolen kom broren min hjem med denne platen.

Jeg var ingen stor fan av musikken, men syntes karen var kjekk nok.
Muligens min mest overfladiske forelskelse.



Etter hvert begynte jeg å interessere meg litt for musikk selv også.Og mitt unge hjerte hadde ingen sjanse til å forsvare seg da disse fem guttene kom brasende inn i livet mitt.

Jeg var stormende forelsket i alle sammen, litt avhengig av situasjonen, og denne forelskelsen varte til mine foreldres fortvilelse fryktelig lenge. Vi snakker om år.
Jeg tror min favoritt var Jonathan mesteparten av tiden.



Men etter en hjerteskjærende reportasje i TOPP, hvor de kunne fortelle at stakkars Danny...

...fikk minst fanbrev av alle i NKOTB, snudde både jeg og bestevenninnen min om på preferansene våre, og skrev masse fanbrev til Danny, hvor vi ettertrykkelig fortalte ham at han var den kjekkeste og flinkeste av dem alle. Jeg glemte dog aldri Jonathan...





Da NKOTB-feberen dabbet av, var tronene ledig for etterkommere, og de ble i et blaff fylt av The Osmond Boys. Etter hva jeg kan huske var dette sønner av The Osmonds som gjorde et forsøk på å ta opp arven. De mislyktes, men jeg husker at jeg var svært betatt av Nathan.




Marky Mark med sine store muskler og meget synlige boksershortser var også en naturlig erstatning til New Kids, når dette var påkrevd. Han var tross alt lillebroren til Donny, og hadde bar overkropp i nærmest alle situasjoner. Jeg var en av de første som kjøpte kassetten til Marky Mark & The Funky Bunch. Juhu!




Jeg hadde ikke tv3 da jeg var liten.Det hadde imidlertid bestevenninnen min, og det var gjennom henne jeg ble presentert for kjekkaser som Joey Lawrence i fra serien Blossom,

Bud Bundy,

og alles favoritt onkel – Uncle Jesse i fra Full House. Be still my heart...

Det jeg derimot kunne se på tv hjemme, med våre begrensede kanaler var Baywatch.Og jeg var i veldig lang tid fullstendig hekta på Billy Warlock,

som spilte den unge, sjarmerende, og litt tøffe Eddie Kramer. De fleste gutter jeg kjente var forelsket i hun som spilte kjæresten hans (Erika Eleniak), så dette var virkelig et drømmepar.



Jeg kunne også se på Family Ties, hvor Alex Keaton i Michael J. Fox’ figur fikk hjertet til å banke fortere, for ikke å snakke om å gjøre meg til en tv-slave som måtte hjem på gitte tidspunkt.

Min kjærlighetskarriere tok et mageplask da jeg betatt av Brandon Call i serien Step by Step. Jeg hadde tidligere sett ham som den opprinnelige Hobie i Baywatch, hvor han jo var liten og søt. Det skal sies at det var i hans ”eldre dager” jeg falt for ham.
Helloooo, hårgelé…

En sommer rullet en detektivserie med navn Tropical Heat over skjermene.
Her var det en glatt etterforsker, som jeg tror het Nick, som sammen med sin kvinnelige partner løste masse saker.
Disse hadde en venn som jobbet i bar eller restaurant, og som ble kalt for Spider.
Det var denne lille tassen jeg hadde sett meg ut, og jeg tok opp serien på video, slik at jeg kunne se ham når jeg måtte ønske.
Det skumle er at jeg verken trengte å bruke google eller imdb for å huske at mannen het
Ian Tracey…

Etter disse mer eller mindre besynderlige valg på kjærlightsfronten, begynner vi å nærme oss den tiden hvor jeg faktisk utviklet en kritisk sans, og ble noe mer selektiv hva hjertebank angår. Mennene jeg har vært betatt av etter dette er stort sett menn som jeg fortsatt finner ganske attraktive, jeg nevner eksempelvis Bryan Adams, Patrick Swayze, James Hetfield og Damon Albarn, bare for å ta noen.

Dermed anser jeg min liste for ferdig, og utfordrer alle bloggere med et stort bankende hjerte, og som lett forelsker seg, til å lage en lignende liste.
Jeg er overbevist om at det finnes mange pinlige forelskelser der ute.

Jeg - en Bussinformant.

Da bilen min fortsatt ikke går, hender det at jeg forvandles til syklist og "bussist".
Jeg har den siste tiden hatt mange vakter på jobb i nabobyen, og dermed har det vært mest naturlig for meg å steppe inn i sistnevnte gruppe.
Det går jo som kjent alltid en buss. Eller var det tog...?

Uansett, jeg befinner meg ofte på bussterminaler om dagen.
Og jeg har opplevd noe jeg synes er litt merkelig.
Rett som det er, og forbausende ofte, kommer det folk bort til meg for å spørre om busstider, holdeplasser og andre bussrelaterte saker.
På bussterminaler vrimler det som regel av folk, og jeg synes det er litt underlig at så mange velger ut akkurat meg som sin potensielle informasjonskilde.
Jeg tar sjelden buss, og har overhodet ikke peiling på andre busser enn de som tar meg til og fra jobb.
Så vidt jeg veit, kan ikke mine antrekk forveksles med en bussjåførs, og jeg står aldri med rutetabellen synlig på slike steder, jeg ser på tavla.

Så hvorfor akkurat meg?
Jeg prøver å komme til bunns i saken ved å tenke over hvem jeg selv ville spurt dersom jeg lurte på noe som krevde fremmedes assistanse.
Jeg ville sannsynligvis henvende meg til en nøytral person som jeg kanskje kunne tenke meg at jeg hadde noen likhetstrekk med.
En som så oppegående nok ut til å kunne inneha svaret på det jeg lurte på.

Jeg ville utelukket sortkledde fjortiser, av frykt for å bli fnist av, oversett eller å få spydige svar. Jeg er litt redd for ungdommer.
Som ungdom ville jeg helt sikkert ledd av meg selv som 27-åring.

Jeg ville også utelukket pensjonister, siden jeg bare ville ønsket meg et kort og informativt svar, og ikke ville risikert å bli stående å diskutere begravelsen til barnebarnets gullfisk, Bjarne, som nå svømmer i de evige toalettskåler.

Jeg ville unngått enslige middelaldrende menn, slik at mine spørsmål ikke på noen som helst måte kunne misforståes som et sjekketriks.
Jeg innser at det er utrolig fordomsfullt, og ikke så rent lite innbilsk og tenke slik, men jeg har faktisk blitt fridd til på Sinsentrikken av en ukjent mann i rosa joggebukse, så jeg tar ingen sjanser på dette området.

Jeg kunne altså spurt en ung eller middelaldrende dame, eller en ung mann.

Med dette utgangspunktet ville jeg sannsynligvis satset på en som var relativt normalt kledd. Jeg ville styrt unna sjuskete mennesker, siden jeg har fordommer nok til å tenke at hvis de ikke har kontroll på egen hygiene og klesvalg, så har de heller ikke kontroll på busstider eller hva det nå måtte være jeg lurte på.
Jeg kunne også komme til å få snåle svar, som jeg ikke visste hva jeg skulle si til.

Jeg ville heller ikke spurt de som i mine øyne var for pent kledd, da jeg mistenker slike for å jobbe i parfymerier eller ha lederstillinger, og dermed faller de innunder en fordomsgruppe som spinner rundt temaer som overlegenhet, snerpete holdninger og liten interesse for å snakke med fremmede, særlig de med utvasket olabukse og morgensveis klokken fire på ettermiddagen. Altså meg.

Jenter med barbieklær og stort hår, ville jeg pent utelukket.
De venter sannsynligvis ikke på bussen engang, de henger bare på bussterminalen for å møte kjentfolk mens de venter på at kjæresten deres, Ronny, skal hente dem i rånebilen sin etter at han er ferdig med å kjøpe seg ny mobil.

Unge menn igjen, kan ha den ulempen at de er kjekke, og jeg kunne risikere å knipe meg selv i være litt for hyggelig til at det sømmer seg for en forlovet småbarnsmor.

Dermed står jeg igjen med at jeg sannsynligvis ville spurt en ung jente/dame med et passe normalt og imøtekommende ytre.
En som jeg trodde ville svart meg på en ordentlig måte, uten å legge ut om livet sitt, være overlegen eller begynne å flørte.
En som rett og slett så ganske sympatisk og grei ut.

Og hvis det er av samme grunn jeg stadig blir spurt om ting, så er det vel egentlig et ganske pent trekk av de fremmede å se på meg på en slik måte.