Da mannen hennes gikk bort var hun nærmere åtti enn sytti.
Vi observerte den vesle damen med de grønne og grå hattene, der hun puslet i hagen rundt huset som må ha virket uendelig stort etter at mannen som bygget det ikke lengre var der for å fylle det opp.
Hun trakk seg tilbake, og vi så mindre og mindre til henne. Et par ganger i uken kunne vi se henne ta den orange sykkelen ut av garasjen for å dra til butikken. Alltid godt innpakket i en grå anorakk. Bilen som tidligere hadde hatt sin faste plass der, ble solgt. Det var mannen som kjørte bil der i gården.
Et, to og tre år gikk. Hun ble etterhvert selvhjulpen og selvstendig. Hun klippet gresset om sommeren. Om høsten raket hun sammen løvet i hagen i store fargerike hauger. Om vinteren måkte hun snø og saltet oppkjørselen ikledd en brun og slitt vinterkåpe.
Nabolaget holdt øye med den vesle damen i det store huset. Var det noe man så hun ikke greide på egen hånd, var det alltid en aller annen som banket på døren og tilbød seg å hjelpe henne. Denne omtenksomheten belønnet hun med en pose twist, eller en kurv med bringebær, som hun hadde plukket selv, fra den store bringebærbusken bak huset hennes.
Hun hadde et forsiktig smil på lur til disse hjelpsomme naboene, men årene hun hadde vært alene hadde gjort henne beskjeden og tilbaketrukken.
Hun var som en skygge der hun puslet for seg selv i farger som speilet hennes personlighet slik vi andre så den.
Ettersom en ny vår gjorde sin entré, kunne nabolaget stadig oftere observere en sort BMW utenfor huset hennes. Rett som det var gikk hun ut og inn av denne bilen, og vinket blidt i det den kjørte av gårde. Vi strakk hals ut av vinduene for å se hvem som kjørte bilen. Noen ganger tittet vi på klokken i det hun ble sluppet av, og mumlet noe om at dette var da en veldig sein tid å komme hjem på for en liten gammel dame. Og hvem mannen i bilen var, kunne bare spekuleres i. Men at han leverte hennes fryktelig seint, var det ingen tvil om. Og vi visste ikke helt hva vi syntes om det.
Da sommeren kom hadde det skjedd noe med den lille damen i det store huset.
Hun gikk i turkise piratbukser, og kjøpte seg ny veske. Hatten ble byttet ut til fordel for en permanent hos frisøren. Og den grå anorakken hadde ingen sett siden året før.
Vi noterte oss at det denne sommeren ikke bare var de mange bedene hennes som blomstret opp under solens varme stråler, det hadde sannelig dryppet litt på henne også.
Jeg var på vei ut av bilen da jeg så henne komme trillende med sykkelen. Vi ble stående og veksle noen høflighetsfraser før jeg spurte om hun hadde noen planer for St. Hansaften. Det hadde den vesle damen. Hun skulle til et populært sommersted og se på at de tente bålet der.
Skulle hun dit alene, lurte jeg på. Det skulle hun ikke.
"Jeg skal dit sammen med… ja…. vennen min…" smilte hun.
Og i det hun gikk inn oppkjørselen sin, var jeg overbevist om at det spredte seg et rødskjær over kinnene hennes. Og jeg tenkte at hun slett ikke så ut som om hun nærmet seg åtti.
26. juni 2006
7. mai 2006
Mild Manipulasjon
Mamma: Se, de søker etter gassballongselgere til 17. mai i avisen nå. Kan du skjønne at folk har råd til å kjøpe slikt hvis de har mange barn, de er fryktelig dyre blitt!
Ida: Ja, de ligger vel på rundt en 70 kroner nå, tror jeg? Har ikke kjøpt så mange av de, jeg.... Jeg husker jeg fikk en av dere da jeg var liten. Og så mistet jeg den like etterpå. Det var forferdelig. Jeg hadde gledet meg i månedsvis til å få en sånn, for jeg hadde aldri fått det før. Og så forsvant den. Det gjorde ordentlig vondt i hjertet, jeg husker jeg så den sveve ubarmhjertig avgårde over Kråkerøybrua. Jeg gråt. Og dere hadde ikke råd til å gi meg en ny.
Mamma: Å... ja... Nei, de er jo om sagt veldig dyre...
Ida: Ja. Men jeg har ikke fått noen ballong på 17. mai senere heller. Det var kun denne ene gangen dere tok dere råd. Jeg så for meg at når gassen gikk ut av den, så skulle jeg henge den opp på veggen sånn som kusinen min. Men de planene ble jo brutalt knust da den fløy avgårde.
Mamma: Du skulle kanskje bundet den fast i hånden da...
Ida: Jeg var seks år. Små barn tenker ikke på sånt. Som foreldre burde dere vel kanskje skjønt at en seksåring kan være litt distré og ukonsentrert. Andre foreldre binder en femkrone fast i tråden på slike ballonger.
Mamma: Ja... vi burde vel kanskje ha tenkt på det...
*stillhet*
Ida: Jeg får fortsatt klump i halsen på 17. mai når jeg ser gassballonger som svever avgårde...
Mamma: Vil du at vi skal kjøpe en gassballong til deg på 17. mai i år?
Ida: Ja takk.
30. apr. 2006
8. apr. 2006
Skumle underbukser
Jeg befinner meg nok en gang i undertøysavdelingen på Lindex.
Denne gangen er det ingen ekle menn å observere, i alle fall ikke av typen som åpenbarer seg ved første øyekast.
Denne gangen er det heller jeg som føler jeg bedriver lyssky aktiviteter der jeg titter meg over skulderen og sniker meg av gårde til stativene lengst bak i butikken.
Jeg forsøker jevnlig å hysje ned samboer som dilter etter meg, og som med jevne mellomrom uten sjeanse holder opp digre underbukser med et påfølgende "Er det slike du skal ha, Ida?" i såpass høyt toneleie at det påkaller seg oppmerksomhet.
Jeg har nettopp vært på sykehuset og fjernet agraffene (små "stifter" som holder såret etter keisersnittet sammen).
Resultatet er et ømt område rett nedenfor bikinilinjen, slik at trusestrikken på vanlige truser er svært ubehagelig, og nok kommer til å være det en god stund fremover.
Så – med krympende ære og stolthet er jeg nå tvunget inn i en situasjon hvor store, skremmende bestemortruser ser ut til å være eneste utvei.
Jeg har i mange år fanet den tynne, brune damestrømpebuksens sak når det gjelder hva som bør bli kåret til verdens mest usexy plagg, men i det jeg nærmer meg stativet med megaunderbukser lengst bak i butikken, skjønner jeg at jeg kan bli nødt til å revurdere.
Jeg nærmer meg de unevnelige med skrekkblandet fascinasjon og avsky, og krøker meg sammen i et hjørne.
Trusene opptar hele den nederste delen av stativet. De er ubønnhørlig grusomme.
Ikke så mye som en blondekant eller en sløyfe i sikte, for ikke å snakke om fargevariasjoner.
Designeren har tydeligvis arbeidet ut fra et prinsipp om at det enkle definitivt er det beste, og gjort seg flid med å produsere sine telt av noen truser i sort, hvitt og hudfarget tekstil.
"Det er størrelsen og tøyeligheten som er av betydning her", har han sikkert tenkt i det han tegnet inn en bred og skrukkete strikkant øverst slik at man virkelig har noe å dra i når man skal hale den opp over magen.
"Se, der ja, de var jo riktig fine!"
Samboer har dukket opp bak meg, snapper et sort eksemplar av granny panties’ene ut av hendene mine og holder den opp mens han høylydt forsøker å gi inntrykk av at de slettes ikke er så ille. To stativ bortenfor oss står en sylslank brunette med en hvit og gjennomsiktig stringtruse i hendene. Hun kaster et spørrende blikk på snekkeren som i høyt toneleie uttrykker sin begeistring over kjempetrusen, og den sammenkrøkede skikkelsen med illrøde kinn som kryper sammen bak ham. Jeg river til meg trusen igjen og rasker med meg en tvillingbror i hvitt. Disse krøller jeg sammen til en stor bylt, slik at de er umulig å identifisere som noe annet enn nettopp en stor bylt. Med uvisst innhold.
I raskt tempo svinger jeg deretter innom barneavdelingen og rasker med meg to par babysokker og en pyjamas i størrelse 50, slik at eventuelle tilskuere skal skjønne at jeg nettopp har født, og at jeg og samboeren min ikke deler noen snåle fetisjer i forhold til bestemortruser.
Vel fremme ved kassen smyger jeg klesbylten diskrét over mot ekspeditrisen, og oppdager at brunetten fra tidligere har bestemt seg for stringtrusen med en matchende bh til, og nå har stillt seg opp i kassen ved siden av meg.
Jeg prøver meg på et smil, som kanskje virker mer skremmende enn hyggelig, men oppdager at hun ikke enser meg.
Det hun derimot enser med et lite smil om munnen, er damen som ekspederer meg.
En stor takk til deg, butikkdamen på Lindex, for at du har for vane å holde tøyet du skal brette sammen høyt opp i luften foran deg før du begynner å brette.
Når størrelsen på truser begynner å nærme seg en middels bærepose, og de blir viftet med midt i en klesbutikk, skal det mye til å ikke legge merke til dem.
Og kanskje skal det enda mer til for å overse den vesle skapningen med lut rygg og senket hode som med pipete stemme motløst skyver visa’en over disken.
"Jeg tar det på kort, jeg…."
Denne gangen er det ingen ekle menn å observere, i alle fall ikke av typen som åpenbarer seg ved første øyekast.
Denne gangen er det heller jeg som føler jeg bedriver lyssky aktiviteter der jeg titter meg over skulderen og sniker meg av gårde til stativene lengst bak i butikken.
Jeg forsøker jevnlig å hysje ned samboer som dilter etter meg, og som med jevne mellomrom uten sjeanse holder opp digre underbukser med et påfølgende "Er det slike du skal ha, Ida?" i såpass høyt toneleie at det påkaller seg oppmerksomhet.
Jeg har nettopp vært på sykehuset og fjernet agraffene (små "stifter" som holder såret etter keisersnittet sammen).
Resultatet er et ømt område rett nedenfor bikinilinjen, slik at trusestrikken på vanlige truser er svært ubehagelig, og nok kommer til å være det en god stund fremover.
Så – med krympende ære og stolthet er jeg nå tvunget inn i en situasjon hvor store, skremmende bestemortruser ser ut til å være eneste utvei.
Jeg har i mange år fanet den tynne, brune damestrømpebuksens sak når det gjelder hva som bør bli kåret til verdens mest usexy plagg, men i det jeg nærmer meg stativet med megaunderbukser lengst bak i butikken, skjønner jeg at jeg kan bli nødt til å revurdere.
Jeg nærmer meg de unevnelige med skrekkblandet fascinasjon og avsky, og krøker meg sammen i et hjørne.
Trusene opptar hele den nederste delen av stativet. De er ubønnhørlig grusomme.
Ikke så mye som en blondekant eller en sløyfe i sikte, for ikke å snakke om fargevariasjoner.
Designeren har tydeligvis arbeidet ut fra et prinsipp om at det enkle definitivt er det beste, og gjort seg flid med å produsere sine telt av noen truser i sort, hvitt og hudfarget tekstil.
"Det er størrelsen og tøyeligheten som er av betydning her", har han sikkert tenkt i det han tegnet inn en bred og skrukkete strikkant øverst slik at man virkelig har noe å dra i når man skal hale den opp over magen.
"Se, der ja, de var jo riktig fine!"
Samboer har dukket opp bak meg, snapper et sort eksemplar av granny panties’ene ut av hendene mine og holder den opp mens han høylydt forsøker å gi inntrykk av at de slettes ikke er så ille. To stativ bortenfor oss står en sylslank brunette med en hvit og gjennomsiktig stringtruse i hendene. Hun kaster et spørrende blikk på snekkeren som i høyt toneleie uttrykker sin begeistring over kjempetrusen, og den sammenkrøkede skikkelsen med illrøde kinn som kryper sammen bak ham. Jeg river til meg trusen igjen og rasker med meg en tvillingbror i hvitt. Disse krøller jeg sammen til en stor bylt, slik at de er umulig å identifisere som noe annet enn nettopp en stor bylt. Med uvisst innhold.
I raskt tempo svinger jeg deretter innom barneavdelingen og rasker med meg to par babysokker og en pyjamas i størrelse 50, slik at eventuelle tilskuere skal skjønne at jeg nettopp har født, og at jeg og samboeren min ikke deler noen snåle fetisjer i forhold til bestemortruser.
Vel fremme ved kassen smyger jeg klesbylten diskrét over mot ekspeditrisen, og oppdager at brunetten fra tidligere har bestemt seg for stringtrusen med en matchende bh til, og nå har stillt seg opp i kassen ved siden av meg.
Jeg prøver meg på et smil, som kanskje virker mer skremmende enn hyggelig, men oppdager at hun ikke enser meg.
Det hun derimot enser med et lite smil om munnen, er damen som ekspederer meg.
En stor takk til deg, butikkdamen på Lindex, for at du har for vane å holde tøyet du skal brette sammen høyt opp i luften foran deg før du begynner å brette.
Når størrelsen på truser begynner å nærme seg en middels bærepose, og de blir viftet med midt i en klesbutikk, skal det mye til å ikke legge merke til dem.
Og kanskje skal det enda mer til for å overse den vesle skapningen med lut rygg og senket hode som med pipete stemme motløst skyver visa’en over disken.
"Jeg tar det på kort, jeg…."
21. mars 2006
Ekle mannen...
I undertøysavdelinger for damer legger man gjerne merke til de menn som av en aller annen grunn har forvillet seg inn på et noe ukjent territorium.
Mer eller mindre forlegne smyger de seg mellom bh’er og blondetruser, og veksler mellom å motta blikk av nysgjerrighet og sympati ifra damene som observerer dem der.
For mitt vedkommende var blikket preget av nysgjerrighet da den middelaldrende mannen med altfor mye kliss i den grånende håret snuste rundt mellom halvnakne utstillingsdukker på Lindex klokken elleve om formiddagen.
Men unntak av den unge ekspeditrisen som med trente hender danderte stringtruser på et tilbudsbord, var vi de eneste kundene i butikken på det tidspunktet.
Mannen stoppet etter hvert opp ved et lysegrønt og rimelig gjennomsiktig undertøysett. Dette ble han stående og fikle med på en måte som bare kan beskrives som tafsing.
Etter å ha underholdt seg selv med dette i et minutt eller to, henvendte han seg til ekspeditrisen.
"Unnskyld, har dere dette i mørkegrønt?"
"Hm… nei, det er jo grønt det du har der, så vi har nok ikke noe som er mørkere enn det, dessverre… "
Etter dette svaret så mannen litt skuffet ut, og fortsatte å tafse på undertøyet mens det så ut som han tenkte veldig hardt på et eller annet.
"Neivel… akkurat… Men kanskje dere har noe… annet da…?
Damen ble stående med et litt spørrende blikk før hun nølende svarte:
"Nå er jeg nok ikke helt sikker på hva du mener… "noe annet", sier du…? Hva tenkte du på da?"
"Nei, altså… *kremt* Noe som er MØRKEGRØNT!", nærmest stønnet mannen frem og satte øynene i ekspeditrisen som nå begynte å se litt skremt ut.
"Deeet… tror jeg nok ikke, altså… de undertøysettene vi fører går stort sett i sort og hvitt… som du ser…" Hun gjorde en nølende bevegelse med hånden mot stativene rundt omkring.
"Det trenger ikke være sett eller noe… " fortsatte mannen med lav stemme "så lenge det er noe som er MØRKEGRØNT!" Uttalelsen av setningens siste ord var fortsatt som en pesende brumming i fra magen, og ble uttalt mye høyere enn alt annet han sa.
"Nei…" pep damen forfjamset "Vi har ikke så mye som er grønt…"
Til dette svaret laget mannen en slags misfornøyd gryntelyd, mens han fortsatte å fikle med stroppen på den lysegrønne bh’en han fortsatt holdt i hånden.
Etter et blikk på ekspeditrisens særdeles stive smil og store øyne, hengte han til slutt fra seg undertøyet og gikk ut av butikken.
Og etterlot meg med ganske mange spørsmål, som jeg egentlig ikke tror jeg ønsker å få noen svar på.
Mer eller mindre forlegne smyger de seg mellom bh’er og blondetruser, og veksler mellom å motta blikk av nysgjerrighet og sympati ifra damene som observerer dem der.
For mitt vedkommende var blikket preget av nysgjerrighet da den middelaldrende mannen med altfor mye kliss i den grånende håret snuste rundt mellom halvnakne utstillingsdukker på Lindex klokken elleve om formiddagen.
Men unntak av den unge ekspeditrisen som med trente hender danderte stringtruser på et tilbudsbord, var vi de eneste kundene i butikken på det tidspunktet.
Mannen stoppet etter hvert opp ved et lysegrønt og rimelig gjennomsiktig undertøysett. Dette ble han stående og fikle med på en måte som bare kan beskrives som tafsing.
Etter å ha underholdt seg selv med dette i et minutt eller to, henvendte han seg til ekspeditrisen.
"Unnskyld, har dere dette i mørkegrønt?"
"Hm… nei, det er jo grønt det du har der, så vi har nok ikke noe som er mørkere enn det, dessverre… "
Etter dette svaret så mannen litt skuffet ut, og fortsatte å tafse på undertøyet mens det så ut som han tenkte veldig hardt på et eller annet.
"Neivel… akkurat… Men kanskje dere har noe… annet da…?
Damen ble stående med et litt spørrende blikk før hun nølende svarte:
"Nå er jeg nok ikke helt sikker på hva du mener… "noe annet", sier du…? Hva tenkte du på da?"
"Nei, altså… *kremt* Noe som er MØRKEGRØNT!", nærmest stønnet mannen frem og satte øynene i ekspeditrisen som nå begynte å se litt skremt ut.
"Deeet… tror jeg nok ikke, altså… de undertøysettene vi fører går stort sett i sort og hvitt… som du ser…" Hun gjorde en nølende bevegelse med hånden mot stativene rundt omkring.
"Det trenger ikke være sett eller noe… " fortsatte mannen med lav stemme "så lenge det er noe som er MØRKEGRØNT!" Uttalelsen av setningens siste ord var fortsatt som en pesende brumming i fra magen, og ble uttalt mye høyere enn alt annet han sa.
"Nei…" pep damen forfjamset "Vi har ikke så mye som er grønt…"
Til dette svaret laget mannen en slags misfornøyd gryntelyd, mens han fortsatte å fikle med stroppen på den lysegrønne bh’en han fortsatt holdt i hånden.
Etter et blikk på ekspeditrisens særdeles stive smil og store øyne, hengte han til slutt fra seg undertøyet og gikk ut av butikken.
Og etterlot meg med ganske mange spørsmål, som jeg egentlig ikke tror jeg ønsker å få noen svar på.
17. mars 2006
Det ultimate kjøkken...
Stor mage skaffer en ingen fordeler når man er på kjøkkenshopping.
Mannen i dress nikker rett som det er mot magen min og ramser opp alt han kan få til for å gjøre kjøkkenet vi vurderer trygt for den kommende verdensborgeren. Uten at vi har bedt om det naturligvis, det er vel den omtenksomme servicepersonen inni ham som rett og slett ikke klarer å la vær å ønske det beste for avkommet vårt.
Vi bør definitivt ha dempere på skuffene, mener mannen, slik at barna våre ikke klemmer fingrene sine, og ødelegger skuffene ved å smelle dem igjen.
Og induksjonstopp på komfyren MÅ vi bare ha når vi har små barn, for da blir platen kald med en gang man tar kjelen vekk fra den, ja man kan faktisk legge et ark på platen sekundet etterpå uten at det er risikabelt.
Mannen lovpriser den svindyre komfyren han foreslår, og titter nok en gang på magen min slik at vi skal forstå at han kun tenker på barnets fremtidige sikkerhet.
Og så bør vi ha avrundede kanter på alle benkeplater, for tenk om barnet kommer løpende i full fart og skulle komme til å skalle hodet i en skarp kant på benken, nei uff, det kunne jo bli riktig stygt, mener mannen, og nevner at han har barn selv mens han nok en gang nikker mot magen min.
I tillegg må vi montere skap og skuffesperrer, antiskli-knotter på stolene, og sklibeskyttelse under eventuelle tepper, et ventilasjonssystem som holder komfyrdøren så kald som mulig, og komfyrvern, slik at den lille ikke når opp til kjeler og andre ting som står og er varme.
Disse "små" justeringene vil jo dra kjøkkenet "litt" opp i pris, men mannen mener bestemt at det er en liten pris å betale for barnas sikkerhet, de kommer liksom først uansett, ja, det er rart med det, sier mannen og ler tørt.
Jeg innser nå at det tydeligvis er et mirakel at jeg i det hele tatt overlevde som barn med tanke på hva slags dødsfelle av et kjøkken mine foreldre hadde, med smellskuffer og skarpe kanter, for ikke å snakke om komfyren som tydeligvis ikke kan ha vært noe annet enn en grufull manifestasjon av begrepet sikkerhetsrisiko.
Mannen i dress nikker rett som det er mot magen min og ramser opp alt han kan få til for å gjøre kjøkkenet vi vurderer trygt for den kommende verdensborgeren. Uten at vi har bedt om det naturligvis, det er vel den omtenksomme servicepersonen inni ham som rett og slett ikke klarer å la vær å ønske det beste for avkommet vårt.
Vi bør definitivt ha dempere på skuffene, mener mannen, slik at barna våre ikke klemmer fingrene sine, og ødelegger skuffene ved å smelle dem igjen.
Og induksjonstopp på komfyren MÅ vi bare ha når vi har små barn, for da blir platen kald med en gang man tar kjelen vekk fra den, ja man kan faktisk legge et ark på platen sekundet etterpå uten at det er risikabelt.
Mannen lovpriser den svindyre komfyren han foreslår, og titter nok en gang på magen min slik at vi skal forstå at han kun tenker på barnets fremtidige sikkerhet.
Og så bør vi ha avrundede kanter på alle benkeplater, for tenk om barnet kommer løpende i full fart og skulle komme til å skalle hodet i en skarp kant på benken, nei uff, det kunne jo bli riktig stygt, mener mannen, og nevner at han har barn selv mens han nok en gang nikker mot magen min.
I tillegg må vi montere skap og skuffesperrer, antiskli-knotter på stolene, og sklibeskyttelse under eventuelle tepper, et ventilasjonssystem som holder komfyrdøren så kald som mulig, og komfyrvern, slik at den lille ikke når opp til kjeler og andre ting som står og er varme.
Disse "små" justeringene vil jo dra kjøkkenet "litt" opp i pris, men mannen mener bestemt at det er en liten pris å betale for barnas sikkerhet, de kommer liksom først uansett, ja, det er rart med det, sier mannen og ler tørt.
Jeg innser nå at det tydeligvis er et mirakel at jeg i det hele tatt overlevde som barn med tanke på hva slags dødsfelle av et kjøkken mine foreldre hadde, med smellskuffer og skarpe kanter, for ikke å snakke om komfyren som tydeligvis ikke kan ha vært noe annet enn en grufull manifestasjon av begrepet sikkerhetsrisiko.
12. mars 2006
Brudekaos
Jeg befinner meg blandt haugevis med overdådige kjoler og vordende bruder i en kjolesalong.
Man skal være forlover, og skal derfor assistere den kommende bruden å plukke ut kjole for den store dagen. En begivenhet som blir noe redusert underholdningsmessig av det faktum at det bittelille lokalet også huser tre-fire andre kommende bruder med tilsvarende forlovere, mødre, søsken og andre "pårørende" som kan tillate seg å ha meninger om hva Den Vordende skal kle seg i på sitt livs store dag.
Det er kakling, kamerablitzer, slør, heising av pupper, stramming av korsetter og vrikking foran speilet over en lav sko.
Det er for få prøverom, for mange damer, sokkestrikkmerker på legger, vinterbleik hud og liten sjeanse fra brudene som smetter ut og inn av utallige kjoler.
Vi venter i tre kvarter for å få hjelp.
Til slutt blir min venninne geleidet inn i "barnerommet" hvor hun knapt kan stå oppreist. Der blir hun nødt til å kreke seg inn i kjolene sine på minimal skifteplass. Mens hun skifter, springer to vestlandsjenter rundt og snakker om at broderiene bak på kjolen de vurderer er noe som i mine ører høres ut som "jøugla fine da", mens slør og underskjørt blir dratt av og på og vurdert i det uendelige.
En stor mørkhåret dame med kraftig stemme og brei Fredrikstaddialekt tyter nesten ut av kjolen sin, mens hun etter råd fra butikkdamen blir anbefalt å ha håret oppsatt. Dermed løfter hun sitt statiske hår til en tull oppe på hodet for å vurdere resultatet, og blottlegger samtidig to store, klamme og ubarberte armhuler for alle i butikken.
"Ja, d'er bedre sånn, litt mer sånn ellegant, lissåm!"
Det er rart hvordan virkeligheten fortoner seg forskjellig ut i fra hvem som betrakter den.
Min venninne kommer etter hvert krypende ut fra sitt trange "prøverom" og er alldeles nydelig i full brudestas. To kjoler er blitt prøvd. Ingen diskusjon om oppsatt hår, ingen slør er valgt og forkastet, ingen overdreven vrikking foran speilet, og ingen misfornøyde utsagn sagt med rynket nese.
Hun er rett og slett bare vakker, når man først har klart å overse sokkene med ku-motiv og de mørkerøde bh-stroppene som forhåpentligvis blir fraværende på bryllupsdagen.
Hun er enkelt og greit fornøyd, og med god grunn. Hun uttaler at det tross alt ikke er kjolen som er det viktigste, men at hun skal gifte seg med den hun elsker. Og når hun har funnet en kjole hun er fornøyd med, ser hun ikke poenget med å prøve ti til "bare for sikkerhets skyld".
Hun har bestemt seg, gjør de nødvendige avtalene med butikkdamen, og så går vi mot utgangen.
Bak oss vimser vestlandsjentene fortsatt rundt som to kaklende høner blant en haug med slør og underskjørt og kommer nok til å bli værende i salongen en god stund til før de kommer i nærheten av en beslutning.
Vi går ut av butikken og jeg innser at jeg er ganske enig i slagordet i Remareklamene.
"Det enkle er ofte det beste."
Ikke alltid. Men ofte. Og i hvert fall når det gjelder å se hva som er av betydning.
Det er i alle fall en teori, om ikke annet.
Man skal være forlover, og skal derfor assistere den kommende bruden å plukke ut kjole for den store dagen. En begivenhet som blir noe redusert underholdningsmessig av det faktum at det bittelille lokalet også huser tre-fire andre kommende bruder med tilsvarende forlovere, mødre, søsken og andre "pårørende" som kan tillate seg å ha meninger om hva Den Vordende skal kle seg i på sitt livs store dag.
Det er kakling, kamerablitzer, slør, heising av pupper, stramming av korsetter og vrikking foran speilet over en lav sko.
Det er for få prøverom, for mange damer, sokkestrikkmerker på legger, vinterbleik hud og liten sjeanse fra brudene som smetter ut og inn av utallige kjoler.
Vi venter i tre kvarter for å få hjelp.
Til slutt blir min venninne geleidet inn i "barnerommet" hvor hun knapt kan stå oppreist. Der blir hun nødt til å kreke seg inn i kjolene sine på minimal skifteplass. Mens hun skifter, springer to vestlandsjenter rundt og snakker om at broderiene bak på kjolen de vurderer er noe som i mine ører høres ut som "jøugla fine da", mens slør og underskjørt blir dratt av og på og vurdert i det uendelige.
En stor mørkhåret dame med kraftig stemme og brei Fredrikstaddialekt tyter nesten ut av kjolen sin, mens hun etter råd fra butikkdamen blir anbefalt å ha håret oppsatt. Dermed løfter hun sitt statiske hår til en tull oppe på hodet for å vurdere resultatet, og blottlegger samtidig to store, klamme og ubarberte armhuler for alle i butikken.
"Ja, d'er bedre sånn, litt mer sånn ellegant, lissåm!"
Det er rart hvordan virkeligheten fortoner seg forskjellig ut i fra hvem som betrakter den.
Min venninne kommer etter hvert krypende ut fra sitt trange "prøverom" og er alldeles nydelig i full brudestas. To kjoler er blitt prøvd. Ingen diskusjon om oppsatt hår, ingen slør er valgt og forkastet, ingen overdreven vrikking foran speilet, og ingen misfornøyde utsagn sagt med rynket nese.
Hun er rett og slett bare vakker, når man først har klart å overse sokkene med ku-motiv og de mørkerøde bh-stroppene som forhåpentligvis blir fraværende på bryllupsdagen.
Hun er enkelt og greit fornøyd, og med god grunn. Hun uttaler at det tross alt ikke er kjolen som er det viktigste, men at hun skal gifte seg med den hun elsker. Og når hun har funnet en kjole hun er fornøyd med, ser hun ikke poenget med å prøve ti til "bare for sikkerhets skyld".
Hun har bestemt seg, gjør de nødvendige avtalene med butikkdamen, og så går vi mot utgangen.
Bak oss vimser vestlandsjentene fortsatt rundt som to kaklende høner blant en haug med slør og underskjørt og kommer nok til å bli værende i salongen en god stund til før de kommer i nærheten av en beslutning.
Vi går ut av butikken og jeg innser at jeg er ganske enig i slagordet i Remareklamene.
"Det enkle er ofte det beste."
Ikke alltid. Men ofte. Og i hvert fall når det gjelder å se hva som er av betydning.
Det er i alle fall en teori, om ikke annet.
5. mars 2006
Oh, The Horror....
Mannen: Næmen, er'e du som er ute og går'æ?
Ida: Ja, hei...
Mannen: Ja, du er ute og handler du også?
Ida: Ja, det trengs innimellom det, veit du.
Mannen: Ja, mat må’n ha!
Ida: Ja, haha, det kan være greit!
Mannen: Ja, uten mat og drikke duger helten ikke, er’e ikke det dem sier, hehe?
Ida: Jo, det er sant også det, hahaha!
Mannen: Hahaha!
Ida: Haha…
Mannen: Jada… sånn er’e…
Ida: Ja…
Pinlig taushet.
Mannen: Ja, det går bra med deg, vel?
Ida: Jada, det gjør da det. Med deg også, vel?
Mannen: Ja, jøssda, går så bra så!
Ida: Det er bra!
Mannen: Jada, jada. Skakke klage når en har’e bra!
Ida: Nei, haha, da er jo alt som det skal være da!
Mannen: Ja, ikke sant? Jada, du sier noe!
Ida: Ja, hehe…
Pinlig taushet.
Mannen: Jada jada…
Ida. *smile*
Mannen: Ja, du får hilse hjem, da!
Ida: Ja, du også! Ha det bra!
Mannen: Ha det bra, ja! Eller... "Ha det på badet!" Hahahaha!
Ida: Hahaha!
*gremmes*
Ida: Ja, hei...
Mannen: Ja, du er ute og handler du også?
Ida: Ja, det trengs innimellom det, veit du.
Mannen: Ja, mat må’n ha!
Ida: Ja, haha, det kan være greit!
Mannen: Ja, uten mat og drikke duger helten ikke, er’e ikke det dem sier, hehe?
Ida: Jo, det er sant også det, hahaha!
Mannen: Hahaha!
Ida: Haha…
Mannen: Jada… sånn er’e…
Ida: Ja…
Pinlig taushet.
Mannen: Ja, det går bra med deg, vel?
Ida: Jada, det gjør da det. Med deg også, vel?
Mannen: Ja, jøssda, går så bra så!
Ida: Det er bra!
Mannen: Jada, jada. Skakke klage når en har’e bra!
Ida: Nei, haha, da er jo alt som det skal være da!
Mannen: Ja, ikke sant? Jada, du sier noe!
Ida: Ja, hehe…
Pinlig taushet.
Mannen: Jada jada…
Ida. *smile*
Mannen: Ja, du får hilse hjem, da!
Ida: Ja, du også! Ha det bra!
Mannen: Ha det bra, ja! Eller... "Ha det på badet!" Hahahaha!
Ida: Hahaha!
*gremmes*
3. mars 2006
Barske Mannemenn?
Min samboer er snekker.
Dette har vært yrket hans i ti år. Han har store arbeidshender som kan gjøre alt fra å snekre kommoder og tv-bord til å sette opp hele hus.
Dersom han er alene hjemme spiser han ferdigpizza til middag. Og dersom kjøleskapet ikke inneholder kjøttdeig, kylling, ferdigsaus til pasta eller noe frossent fra frysedisken til å hive i mikroen, har vi ”ikke noe å lage middag av”.
Han er redd for hudkremer og alt annet på badet som det ”lukter kvinnfolk” av. Og nærmer seg nødig ting som er for feminine eller søte.
Han banner, hører på Dimmu Borgir og synes homsepatruljen er litt skumle.
Om høsten drar han på jakt og skyter fugl dersom han får sjansen, og er den første som ”tar i et tak” når det er noe som skal gjøres. 90% av alt han spiser, dynkes i ketchup og grillkrydder.
Han jobber hardt, og kan ikke forstå at noen er borte fra jobb hvis de ikke har høy feber.
Han foretrekker øl og svart kaffe fremfor fine viner og kaffeprodukter med jålete navn.
Han ler godt når menn med slips setter seg fast i snøen med mercedesen sin, og han kaller små hunder for ”forvokste rotter” eller ”tibetanske sofaputer”.
Han har mange arr, og har en gang skjært av seg tuppen av tommelen med sag.
Han hater shopping. Både til seg selv og andre. Og sier at stort sett at alt man viser ham er ”kjempefint”, slik at han kan bli ferdig og komme seg fortere hjem.
Så man hever jo øynebrynene noe når denne mannen på eget initiativ nylig tilbrakte tre timer i klesbutikker, og kom hjem med barneklær for over 1500 kr.
Når kolleksjonen i tillegg inneholdt noen særdeles ”nusselige” Ole Brumm-pyjamaser, bitte små sokker med sløyfer på og lysegult sengetøy med søte, små lam, kan man ikke annet enn å smile litt for seg selv.
Og lure på om det ikke finnes en ganske så Myk Mann inne i de aller fleste Barske Karer.
Dette har vært yrket hans i ti år. Han har store arbeidshender som kan gjøre alt fra å snekre kommoder og tv-bord til å sette opp hele hus.
Dersom han er alene hjemme spiser han ferdigpizza til middag. Og dersom kjøleskapet ikke inneholder kjøttdeig, kylling, ferdigsaus til pasta eller noe frossent fra frysedisken til å hive i mikroen, har vi ”ikke noe å lage middag av”.
Han er redd for hudkremer og alt annet på badet som det ”lukter kvinnfolk” av. Og nærmer seg nødig ting som er for feminine eller søte.
Han banner, hører på Dimmu Borgir og synes homsepatruljen er litt skumle.
Om høsten drar han på jakt og skyter fugl dersom han får sjansen, og er den første som ”tar i et tak” når det er noe som skal gjøres. 90% av alt han spiser, dynkes i ketchup og grillkrydder.
Han jobber hardt, og kan ikke forstå at noen er borte fra jobb hvis de ikke har høy feber.
Han foretrekker øl og svart kaffe fremfor fine viner og kaffeprodukter med jålete navn.
Han ler godt når menn med slips setter seg fast i snøen med mercedesen sin, og han kaller små hunder for ”forvokste rotter” eller ”tibetanske sofaputer”.
Han har mange arr, og har en gang skjært av seg tuppen av tommelen med sag.
Han hater shopping. Både til seg selv og andre. Og sier at stort sett at alt man viser ham er ”kjempefint”, slik at han kan bli ferdig og komme seg fortere hjem.
Så man hever jo øynebrynene noe når denne mannen på eget initiativ nylig tilbrakte tre timer i klesbutikker, og kom hjem med barneklær for over 1500 kr.
Når kolleksjonen i tillegg inneholdt noen særdeles ”nusselige” Ole Brumm-pyjamaser, bitte små sokker med sløyfer på og lysegult sengetøy med søte, små lam, kan man ikke annet enn å smile litt for seg selv.
Og lure på om det ikke finnes en ganske så Myk Mann inne i de aller fleste Barske Karer.
24. feb. 2006
En liten hjelper
Han sitter på kanten av skrivebordet mitt. Han har noe ved seg jeg ikke kan definere.
Det er noe trist i blikket hans, samtidig som hele hans vesen vitner om noe godt.
Jeg kjenner ham ikke.
Men han skal være her lenge.
Han gjør ikke så mye ut av seg. Ikke enda.
Hans rolle i det hele er enda ikke fastsatt.
Akkurat som oss andre må han vente enda en stund før han kan ta fatt på sin oppgave.
Vi ser på hverandre i blandt, når jeg tar pauser fra skrivingen.
I likhet med meg selv ser han skremt ut ved tanken på hva som venter. Om hvem ville ikke vært det.
Jeg lener meg tilbake i stolen og kikker på ham.
"Du...? Hvis du fikser dette, så skal jeg også gjøre mitt aller beste."
Han ser på meg, men sier ingenting.
Alikevel forstår jeg at vi er på bølgelengde.
Av en eller annen grunn har jeg tillit til fyren.
19. feb. 2006
Gjett sporten
Ja.
Ja.
Jaa...
Jaaa...
Rolig nå...
Ja.
Ja.
Ja!
Jaa!
Jaaa!
Kom igjen!
JA!
JAA!
JAAA!
JAAA!!!!
JAAAAAAAA!!!!!
*klunk*
*applaus*
Ja.
Jaa...
Jaaa...
Rolig nå...
Ja.
Ja.
Ja!
Jaa!
Jaaa!
Kom igjen!
JA!
JAA!
JAAA!
JAAA!!!!
JAAAAAAAA!!!!!
*klunk*
*applaus*
18. feb. 2006
Dreams
We don’t have miracles, we have dreams.
Those are our own personal miracles. We all dream, we have dreams… Some weird character on our brain takes over…
And people interpret them… you always have bonkers dreams:
“I’m walking down the road, and a man comes up to me, covered in jam, and he sings ‘Oh, I am a man… hippo…’ And he brings me spoons, and his buttocks explode, and his brother drives a small snail towards me, very slowly...
What does it mean?”
And their interpretation is always very ordinary:
“Oh, it means you didn’t get on with your Father when you were a child...”
“Why doesn’t it say that in my dream, then? What’s all the bloody snail thing?”
You never have a straight dream, do you?
You never say, “I’m walking on the road, I go into a shop and buy a Mars bar.”
Cause that kind of dream will probably mean:
“Ah, this means that you’re from Mars, and your ears are made out of jam, and your brother lives in Kent, and his buttocks explode to the size of a balloon.”
“That’s very true!”
Those are our own personal miracles. We all dream, we have dreams… Some weird character on our brain takes over…
And people interpret them… you always have bonkers dreams:
“I’m walking down the road, and a man comes up to me, covered in jam, and he sings ‘Oh, I am a man… hippo…’ And he brings me spoons, and his buttocks explode, and his brother drives a small snail towards me, very slowly...
What does it mean?”
And their interpretation is always very ordinary:
“Oh, it means you didn’t get on with your Father when you were a child...”
“Why doesn’t it say that in my dream, then? What’s all the bloody snail thing?”
You never have a straight dream, do you?
You never say, “I’m walking on the road, I go into a shop and buy a Mars bar.”
Cause that kind of dream will probably mean:
“Ah, this means that you’re from Mars, and your ears are made out of jam, and your brother lives in Kent, and his buttocks explode to the size of a balloon.”
“That’s very true!”
- Eddie Izzard "Glorious" -
11. feb. 2006
Oh, how I love you...
Jeg lå utstrakt på gulvet med glasset innen rekkevidde.
Høyre hånd huset en av kveldens mange sigaretter som i en endeløs rekke hadde fyllt det mørklagte rommet med en tung, grålilla tåke.
Bjørka utenfor vinduet tegnet seg nesten svart mot en blek skumrings sommerhimmel.
Blikket mitt vekslet mellom den og spindelvevet i taklampen som burde vært tørket støv av for lenge siden.
Det jeg søkte med øynene, hadde begynt å henge igjen når jeg flyttet blikket.
Jeg lukket dem og holdt pusten i noe som føltes som en evighet.
Så kom den endelig.
Den befriende følelsen av likegyldighet.
Jeg ønsket den velkommen mens jeg kjente kroppen bli slapp og hodet sløvt i takt med at flasken tømtes.
Rommet gikk rundt.
The Moody Blues naglet den tunge kroppen min til gulvet med Nights In White Satin.
Volumet var altfor høyt til å være akseptabelt i en blokkleilighet en sein tirsdagskveld.
Idet det siste refrenget eksploderer ut av høytalerne, eksploderer også whiskyen i hodet mitt, og jeg kjenner at tårene har stoppet.
Det var den gangen alt hadde gått så til de grader til helvete.
Og jeg hadde aldri hatt det bedre.
25. jan. 2006
Du satt tvers ovenfor meg på andre siden av bordet.
Du hadde grått, og var fortsatt på gråten. U2 sivet ut av høyttalerne og jeg betraktet det slitne ansiktet ditt gjennom røykringene som steg opp fra sigarettene i askebegeret.
Jeg sa snille ting. Var omtenksom og oppmuntrende. Jeg tok de vonde ordene dine og endret dem slik at de handlet om håp i stedet for desperasjon og fortvilelse.
Du smilte til slutt svakt og takket for at jeg hadde kunnet møte deg den dagen.
"Du er en god venn", sa du, og blikkene våre møttes over bordplaten.
Jeg innså at du aldri hadde stilt opp for meg.
At de gangene det stod på som verst, hadde du beklaget at du ikke hadde mulighet. Du som visste hvor mye som skulle til før jeg klarte å spørre noen om hjelp. Det passet aldri når jeg trengte deg. Og grunnen til at det var akkurat jeg som satt ovenfor deg ved bordet den dagen var ikke fordi du trengte min støtte.
Det var fordi alle andre var opptatt.
Der og da bebreidet jeg deg for det. Til jeg innså mine egne intensjoner ved å møte deg.
Å opprettholde god folkeskikk. Være snill pike. Kjedsomhet. Punktum.
Jeg innså at din smerte ikke trengte igjennom til meg. Prat gjerne, jeg skal høre på deg og trøste. Men om du går til grunne eller vender nederlaget til seier, er likegyldig for meg.
Vi var to fremmede mennesker som ga faen i hverandre. Vi møttes av plikt eller kjedsomhet, fordi vi brød oss om fasaden. Og vi visste det like godt begge to.
"Det er du også", sa jeg og smilte tilbake, mens jeg tente en ny røyk.
Vi møttes aldri siden.
Og jeg løy aldri slik til noen igjen.
Du hadde grått, og var fortsatt på gråten. U2 sivet ut av høyttalerne og jeg betraktet det slitne ansiktet ditt gjennom røykringene som steg opp fra sigarettene i askebegeret.
Jeg sa snille ting. Var omtenksom og oppmuntrende. Jeg tok de vonde ordene dine og endret dem slik at de handlet om håp i stedet for desperasjon og fortvilelse.
Du smilte til slutt svakt og takket for at jeg hadde kunnet møte deg den dagen.
"Du er en god venn", sa du, og blikkene våre møttes over bordplaten.
Jeg innså at du aldri hadde stilt opp for meg.
At de gangene det stod på som verst, hadde du beklaget at du ikke hadde mulighet. Du som visste hvor mye som skulle til før jeg klarte å spørre noen om hjelp. Det passet aldri når jeg trengte deg. Og grunnen til at det var akkurat jeg som satt ovenfor deg ved bordet den dagen var ikke fordi du trengte min støtte.
Det var fordi alle andre var opptatt.
Der og da bebreidet jeg deg for det. Til jeg innså mine egne intensjoner ved å møte deg.
Å opprettholde god folkeskikk. Være snill pike. Kjedsomhet. Punktum.
Jeg innså at din smerte ikke trengte igjennom til meg. Prat gjerne, jeg skal høre på deg og trøste. Men om du går til grunne eller vender nederlaget til seier, er likegyldig for meg.
Vi var to fremmede mennesker som ga faen i hverandre. Vi møttes av plikt eller kjedsomhet, fordi vi brød oss om fasaden. Og vi visste det like godt begge to.
"Det er du også", sa jeg og smilte tilbake, mens jeg tente en ny røyk.
Vi møttes aldri siden.
Og jeg løy aldri slik til noen igjen.
22. jan. 2006
Furby
”Jeg ser ut som et egg.”
Ordene nærmest ropes ut i det jeg har tredd på meg lua og betrakter det store fremmede vesenet som titter overrasket tilbake på meg i speilet.
”Du ser ikke ut som et egg!”
Hun stikker hodet ut fra badet og smiler til meg med mascaraen i hånden. ”Du ser gravid ut.”
”Nei, nei, nei…”
Jeg tar av meg luen og jakken, slik at den stramme genseren virkelig viser frem en stor gravid mage i 7. måned.
”NÅ ser jeg gravid ut. Nå synes det at jeg er gravid!”
”Men du må vel nesten ha på deg den jakken der. Du får jo ikke igjen den andre, og så kaldt som det er nå, så må du jo ha på deg noe som varmer godt….?”
”Ja…”
Jakken er pappas gamle. Det er en offwhite herrejakke i str large, sannsynligvis fra det sene 80-tall. Den lekker dun. Mammaklær er stort sett laget slik at de sitter litt stramt rundt magen og viser den frem. Kreasjonen jeg strever med i disse vintermånedene er et formløst telt som ikke fremhever noe som helst, og som dessuten rekker meg nesten ned til knærne.
Jeg tar den på igjen, drar og trekker litt i den her og der og forsøker å innbille meg selv at det kan hjelpe noe på fasaden.
Luen er i beige fleece-stoff. Den er akkurat litt for høy. Hadde den vært litt mindre, hadde den sittet pent rundt hodet. Hadde den vært litt større, hadde den sunket ned litt på bakhodet mitt, slik at det hadde blitt en slags tøff, avslappet look.
Denne utspekulerte ondskapen av en lue er i stedet formet slik at jeg får en spiss topp stikkende opp midt på hodet. Den kan ikke klappes ned. Og forsøker jeg å dra litt i den for å få den lengre, så sklir hele luen av.
Jeg stirrer tomt på figuren i speilet.
Coneheads møter Lille Trille.
”Jeg ser ut som et egg!” roper jeg mot badet igjen.
Hun kommer ut og stiller seg ved siden av meg, slik at vi begge blir stående og stirre på den snodige skapningen i speilet. Hun hviler en hånd på hoften og betrakter meg lenge med hodet på skakke.
Hun begynner å plukke løse dun fra jakken. Det er en oppgave som aldri vil ta slutt.
”Jeg skjønner kanskje hva du mener -” sier hun og trekker litt på smilebåndet ”- men jeg vil ikke si at du akkurat ligner på et egg… Sånn som du røyter fjær er du mer over på fjærkreavdelingen, eller noe man kan få kjøpt på Toys R’ Us….i kosedyrhylla…”
Synet av den trillrunde kula med fjær som nå i tillegg har fått en diger furteleppe får henne til å bryte ut i latter.
”Men du har jo bare to måneder igjen nå”, sier hun raskt mens hun forsøker å ta seg sammen.
”Skal det være noen trøst?” rauter jeg med Tjorven-mine.
”At jeg i to måneder til skal gå rundt og ligne på en… en… en… Furby?!”
”Har du noen andre jakker?” spør hun mens hun forsøker å kvele latteren.
”Nei”
”Har du råd til å kjøpe deg noen ny vinterjakke da?”
”Nei!”
Vi ser lenge på hverandre.
”Da må du se ut som Furby.”
”Ja, jeg veit det…”
"The new Furby can speak HUNDREDS of words, and "understand" DOZENS of phrases and commands!"
Ordene nærmest ropes ut i det jeg har tredd på meg lua og betrakter det store fremmede vesenet som titter overrasket tilbake på meg i speilet.
”Du ser ikke ut som et egg!”
Hun stikker hodet ut fra badet og smiler til meg med mascaraen i hånden. ”Du ser gravid ut.”
”Nei, nei, nei…”
Jeg tar av meg luen og jakken, slik at den stramme genseren virkelig viser frem en stor gravid mage i 7. måned.
”NÅ ser jeg gravid ut. Nå synes det at jeg er gravid!”
”Men du må vel nesten ha på deg den jakken der. Du får jo ikke igjen den andre, og så kaldt som det er nå, så må du jo ha på deg noe som varmer godt….?”
”Ja…”
Jakken er pappas gamle. Det er en offwhite herrejakke i str large, sannsynligvis fra det sene 80-tall. Den lekker dun. Mammaklær er stort sett laget slik at de sitter litt stramt rundt magen og viser den frem. Kreasjonen jeg strever med i disse vintermånedene er et formløst telt som ikke fremhever noe som helst, og som dessuten rekker meg nesten ned til knærne.
Jeg tar den på igjen, drar og trekker litt i den her og der og forsøker å innbille meg selv at det kan hjelpe noe på fasaden.
Luen er i beige fleece-stoff. Den er akkurat litt for høy. Hadde den vært litt mindre, hadde den sittet pent rundt hodet. Hadde den vært litt større, hadde den sunket ned litt på bakhodet mitt, slik at det hadde blitt en slags tøff, avslappet look.
Denne utspekulerte ondskapen av en lue er i stedet formet slik at jeg får en spiss topp stikkende opp midt på hodet. Den kan ikke klappes ned. Og forsøker jeg å dra litt i den for å få den lengre, så sklir hele luen av.
Jeg stirrer tomt på figuren i speilet.
Coneheads møter Lille Trille.
”Jeg ser ut som et egg!” roper jeg mot badet igjen.
Hun kommer ut og stiller seg ved siden av meg, slik at vi begge blir stående og stirre på den snodige skapningen i speilet. Hun hviler en hånd på hoften og betrakter meg lenge med hodet på skakke.
Hun begynner å plukke løse dun fra jakken. Det er en oppgave som aldri vil ta slutt.
”Jeg skjønner kanskje hva du mener -” sier hun og trekker litt på smilebåndet ”- men jeg vil ikke si at du akkurat ligner på et egg… Sånn som du røyter fjær er du mer over på fjærkreavdelingen, eller noe man kan få kjøpt på Toys R’ Us….i kosedyrhylla…”
Synet av den trillrunde kula med fjær som nå i tillegg har fått en diger furteleppe får henne til å bryte ut i latter.
”Men du har jo bare to måneder igjen nå”, sier hun raskt mens hun forsøker å ta seg sammen.
”Skal det være noen trøst?” rauter jeg med Tjorven-mine.
”At jeg i to måneder til skal gå rundt og ligne på en… en… en… Furby?!”
”Har du noen andre jakker?” spør hun mens hun forsøker å kvele latteren.
”Nei”
”Har du råd til å kjøpe deg noen ny vinterjakke da?”
”Nei!”
Vi ser lenge på hverandre.
”Da må du se ut som Furby.”
”Ja, jeg veit det…”
"The new Furby can speak HUNDREDS of words, and "understand" DOZENS of phrases and commands!"
Abonner på:
Innlegg (Atom)