Generasjonskløft

Generasjonskløften mellom en selv og ens foreldre blir ofte mindre og mindre ettersom man begynner å bli voksen, men noen ganger glitrer den igjen med sitt nærvær.

Som den gangen undertegnede og bror skulle forklare pappa handlingen i en krigsfilm vi hadde sett.

Bror: ... men så var det en sniper som skjøt på dem, og...

Pappa: Snæpper?

Bror: Sniper... altså en sånn, tja..

Jeg: En snikskytter. Som ligger på lur.

Pappa: Ååååja! Vi pleide å kalle sånne for Muskedunder-Pelle.

Undulaten Randi

Jeg har notert meg, både gjennom egne og andres erfaringer, at mange velger å kalle opp dyrene sine etter kjente figurer eller personer.
Dette gjelder spesielt i de tilfellene man anskaffer seg to av noe samtidig.
Det er et trivelig påfunn å kalle opp sine to katter/hamstere/hunder osv, etter et kjent par.

F.eks. marsvina Sonja og Harald.
Det lokker frem smil og har høy jovial- og gjenkjennelsesfaktor.
Det fungerer som oftest.

Helt til den ene dør.
Å ha et marsvin ved navn Sonja er ikke like morsomt og trivelig. Det er i beste fall originalt.
Derfor kan det lønne seg å kalle dem opp etter noen som ikke har helt vanlige navn.

Mine foreldre hadde for inntil tre år siden en katt ved navn Pilt.
Dette var greit, fordi det da kom tydelig frem at det sannsynligvis, på et aller annet tidspunkt, også hadde eksistert en Pompel.
Dyr med navn som Knoll, Tuppen eller Dole faller innunder samme katogori.
De fungerer alene fordi man umiddelbart vil assossiere navnet med en sannsynligvis avdød bror, og man skjønner sammenhengen.

Der man velger å oppkalle dyrene etter et kjent par hvor kun den ene parten har et gjenkjennelig og spesielt navn, bør man håpe på at den med det vanligste navnet dør først.
Puddelen Courntey kan fungere på egen hånd, mens puddelen Kurt muligens ville hevet noen øyenbryn.

Min kollegaes katt, Tommy, burde for allmennforstålesens skyld hatt folkeskikk nok til å dø før sin bror Tiger'n.
Tiger'n er et mye bedre navn på en enslig katt.
Det kan til og med stå helt alene, uten navnassossiasjoner i det hele tatt.

Når man gir dyra sine slike navn, er dette kanskje noe man bør tenke over.
Selv om dyra selv ikke skjønner så mye av det, eller tar det nevneverdig til seg hvis noen ler av navnet deres, så må det som regel alikevel en forklaring til.
En forklaring som ville vært unødvendig dersom eierne hadde reflektert litt rundt kosekvensene av et uungåelig dødsfall i fremtiden.

Et vennepar døpte sine gullfisker for Sigfried og Roy.
Dette fungerte helt utmerket helt til Siegfrid la på røret og de satt igjen med gullfisken Roy.
Høy merkelighetsfaktor.
Men ved slike navnkombinasjoner kan man i det minste håpe på at den "rette" dør først. Det er tross alt en viss sjanse for at de er heldige.

Har man to kjæledyr med vanlige navn, som KUN fungerer i parsammenheng, er man vel allerede dømt.

Det er nok lett å falle innunder en viss snålhetsskala når man en dag sitter igjen med den ene parten av undulatene Kjetil & Kjartan, Hans & Grete eller Randi & Ronny.

Mitt kjærlighetsliv - et utvalg.

Mitt livs forelskelser har vært mange, og i noen tilfeller uforståelige.
Det har dreid seg om eldre menn, unge gutter, kjendiser, folk i nabolaget, klassekamerater, ukjente gutter man så bilde av i avisen en dag, samt alle min brors kamerater. Særlig de som spilte fortball.
Etter å ha snublet innom Kristins blogg, hvor hun forteller om sine pinlige kjendisforelskelser, ble jeg inspirert til å oppsummere min egen barndoms forelskelser. På godt og vondt.

Jeg ble tidlig opptatt av film og musikk, så det vel bare naturlig at mange av mine unge forelskelser dreide seg nettopp om gutter i denne bransjen. Det er disse jeg husker best, og de jeg stort sett ler mest av i ettertid. Etter å ha tatt opp så mange timer med drømmer og fantasier i mine unge år, synes jeg at en hederlig omtale i bloggen, bare er rett og rimelig.
Jeg skal prøve å foreta en kronologisk oppsummering av de mest betydningsfulle kjendisguttene i mitt liv.
Jeg tar imidlertid forbehold om at jeg kan gå noe surr i rekkefølgen.


A-ha

Det finnes vel få jenter på min alder som ikke har vært forelsket i en eller flere av disse.
Jeg var som de fleste andre fryktelig forelsket i Morten.
Den gang var det imidlertid slik at hvis man var flere venninner som likte samme bandet, så måtte man velge ”hver sin”. Man kunne ikke være forelsket i den samme.
Siden min bestevenninne nok var enda mer forelsket i Morten enn meg, så jeg meg nødt til å velge en annen, og valget falt da på Pål.
Idag hadde jeg uten tvil satset alle penga på Magne, så da er vel sirkelen sluttet, antar jeg.


Tor Endresen


Jeg var ung (og muligens svaksynt). Pappa hadde begge Lollipop-cd’ene, og jeg lot meg sjarmere av den myke stemmen som fremførte ”Sealed with a kiss” og ”You’ll never walk alone”.
Etter å ha hørt på disse cd’ene altfor mange ganger, begynte jeg å se på tv-programmer han var med i, og klippet ut bilder av ham i fra farmors ukeblader.


Et klart fremskritt var min neste forelskelse i hovedpersonen i ”Empire of the Sun” – den da 13 år gamle Christian Bale.

Jeg hadde bilde av ham i lommeboken, og jeg hadde en fantasi om at vi skulle møtes ved en tilfeldighet og bli stormende forelsket.Jeg er fortsatt veldig glad i Empire of the sun, og sitter med tårer i øynene når en møkkete og sliten Christian synger i arbeidsleiren.


Barneskolen kom med tv-titting på lørdager, og etter å ha sett Frida en håndfull ganger, var det vanskelig å ikke la seg sjarmere av Thorbjørn Harr.

Han spilte den snille kjæresten til Fridas dumme søster Kaisa, og som Frida også falt litt for, så vidt jeg kan huske. Det var hun ikke alene om.

Og hvem kan vel glemme Dr. Doogie?(Det bør også nevnes at godeste Doogie - Neil Patrick Harris - ser ganske så bra ut i dag også...)

Selv om jeg ikke var noen hestejente, falt jeg også dypt og inderlig for denne karen – Richard Ian Cox, som spilte den unge og talentfulle rytteren Alec Ramsay i serien The Black Stallion.

Etter en Oslotur med skolen kom broren min hjem med denne platen.

Jeg var ingen stor fan av musikken, men syntes karen var kjekk nok.
Muligens min mest overfladiske forelskelse.



Etter hvert begynte jeg å interessere meg litt for musikk selv også.Og mitt unge hjerte hadde ingen sjanse til å forsvare seg da disse fem guttene kom brasende inn i livet mitt.

Jeg var stormende forelsket i alle sammen, litt avhengig av situasjonen, og denne forelskelsen varte til mine foreldres fortvilelse fryktelig lenge. Vi snakker om år.
Jeg tror min favoritt var Jonathan mesteparten av tiden.



Men etter en hjerteskjærende reportasje i TOPP, hvor de kunne fortelle at stakkars Danny...

...fikk minst fanbrev av alle i NKOTB, snudde både jeg og bestevenninnen min om på preferansene våre, og skrev masse fanbrev til Danny, hvor vi ettertrykkelig fortalte ham at han var den kjekkeste og flinkeste av dem alle. Jeg glemte dog aldri Jonathan...





Da NKOTB-feberen dabbet av, var tronene ledig for etterkommere, og de ble i et blaff fylt av The Osmond Boys. Etter hva jeg kan huske var dette sønner av The Osmonds som gjorde et forsøk på å ta opp arven. De mislyktes, men jeg husker at jeg var svært betatt av Nathan.




Marky Mark med sine store muskler og meget synlige boksershortser var også en naturlig erstatning til New Kids, når dette var påkrevd. Han var tross alt lillebroren til Donny, og hadde bar overkropp i nærmest alle situasjoner. Jeg var en av de første som kjøpte kassetten til Marky Mark & The Funky Bunch. Juhu!




Jeg hadde ikke tv3 da jeg var liten.Det hadde imidlertid bestevenninnen min, og det var gjennom henne jeg ble presentert for kjekkaser som Joey Lawrence i fra serien Blossom,

Bud Bundy,

og alles favoritt onkel – Uncle Jesse i fra Full House. Be still my heart...

Det jeg derimot kunne se på tv hjemme, med våre begrensede kanaler var Baywatch.Og jeg var i veldig lang tid fullstendig hekta på Billy Warlock,

som spilte den unge, sjarmerende, og litt tøffe Eddie Kramer. De fleste gutter jeg kjente var forelsket i hun som spilte kjæresten hans (Erika Eleniak), så dette var virkelig et drømmepar.



Jeg kunne også se på Family Ties, hvor Alex Keaton i Michael J. Fox’ figur fikk hjertet til å banke fortere, for ikke å snakke om å gjøre meg til en tv-slave som måtte hjem på gitte tidspunkt.

Min kjærlighetskarriere tok et mageplask da jeg betatt av Brandon Call i serien Step by Step. Jeg hadde tidligere sett ham som den opprinnelige Hobie i Baywatch, hvor han jo var liten og søt. Det skal sies at det var i hans ”eldre dager” jeg falt for ham.
Helloooo, hårgelé…

En sommer rullet en detektivserie med navn Tropical Heat over skjermene.
Her var det en glatt etterforsker, som jeg tror het Nick, som sammen med sin kvinnelige partner løste masse saker.
Disse hadde en venn som jobbet i bar eller restaurant, og som ble kalt for Spider.
Det var denne lille tassen jeg hadde sett meg ut, og jeg tok opp serien på video, slik at jeg kunne se ham når jeg måtte ønske.
Det skumle er at jeg verken trengte å bruke google eller imdb for å huske at mannen het
Ian Tracey…

Etter disse mer eller mindre besynderlige valg på kjærlightsfronten, begynner vi å nærme oss den tiden hvor jeg faktisk utviklet en kritisk sans, og ble noe mer selektiv hva hjertebank angår. Mennene jeg har vært betatt av etter dette er stort sett menn som jeg fortsatt finner ganske attraktive, jeg nevner eksempelvis Bryan Adams, Patrick Swayze, James Hetfield og Damon Albarn, bare for å ta noen.

Dermed anser jeg min liste for ferdig, og utfordrer alle bloggere med et stort bankende hjerte, og som lett forelsker seg, til å lage en lignende liste.
Jeg er overbevist om at det finnes mange pinlige forelskelser der ute.

Jeg - en Bussinformant.

Da bilen min fortsatt ikke går, hender det at jeg forvandles til syklist og "bussist".
Jeg har den siste tiden hatt mange vakter på jobb i nabobyen, og dermed har det vært mest naturlig for meg å steppe inn i sistnevnte gruppe.
Det går jo som kjent alltid en buss. Eller var det tog...?

Uansett, jeg befinner meg ofte på bussterminaler om dagen.
Og jeg har opplevd noe jeg synes er litt merkelig.
Rett som det er, og forbausende ofte, kommer det folk bort til meg for å spørre om busstider, holdeplasser og andre bussrelaterte saker.
På bussterminaler vrimler det som regel av folk, og jeg synes det er litt underlig at så mange velger ut akkurat meg som sin potensielle informasjonskilde.
Jeg tar sjelden buss, og har overhodet ikke peiling på andre busser enn de som tar meg til og fra jobb.
Så vidt jeg veit, kan ikke mine antrekk forveksles med en bussjåførs, og jeg står aldri med rutetabellen synlig på slike steder, jeg ser på tavla.

Så hvorfor akkurat meg?
Jeg prøver å komme til bunns i saken ved å tenke over hvem jeg selv ville spurt dersom jeg lurte på noe som krevde fremmedes assistanse.
Jeg ville sannsynligvis henvende meg til en nøytral person som jeg kanskje kunne tenke meg at jeg hadde noen likhetstrekk med.
En som så oppegående nok ut til å kunne inneha svaret på det jeg lurte på.

Jeg ville utelukket sortkledde fjortiser, av frykt for å bli fnist av, oversett eller å få spydige svar. Jeg er litt redd for ungdommer.
Som ungdom ville jeg helt sikkert ledd av meg selv som 27-åring.

Jeg ville også utelukket pensjonister, siden jeg bare ville ønsket meg et kort og informativt svar, og ikke ville risikert å bli stående å diskutere begravelsen til barnebarnets gullfisk, Bjarne, som nå svømmer i de evige toalettskåler.

Jeg ville unngått enslige middelaldrende menn, slik at mine spørsmål ikke på noen som helst måte kunne misforståes som et sjekketriks.
Jeg innser at det er utrolig fordomsfullt, og ikke så rent lite innbilsk og tenke slik, men jeg har faktisk blitt fridd til på Sinsentrikken av en ukjent mann i rosa joggebukse, så jeg tar ingen sjanser på dette området.

Jeg kunne altså spurt en ung eller middelaldrende dame, eller en ung mann.

Med dette utgangspunktet ville jeg sannsynligvis satset på en som var relativt normalt kledd. Jeg ville styrt unna sjuskete mennesker, siden jeg har fordommer nok til å tenke at hvis de ikke har kontroll på egen hygiene og klesvalg, så har de heller ikke kontroll på busstider eller hva det nå måtte være jeg lurte på.
Jeg kunne også komme til å få snåle svar, som jeg ikke visste hva jeg skulle si til.

Jeg ville heller ikke spurt de som i mine øyne var for pent kledd, da jeg mistenker slike for å jobbe i parfymerier eller ha lederstillinger, og dermed faller de innunder en fordomsgruppe som spinner rundt temaer som overlegenhet, snerpete holdninger og liten interesse for å snakke med fremmede, særlig de med utvasket olabukse og morgensveis klokken fire på ettermiddagen. Altså meg.

Jenter med barbieklær og stort hår, ville jeg pent utelukket.
De venter sannsynligvis ikke på bussen engang, de henger bare på bussterminalen for å møte kjentfolk mens de venter på at kjæresten deres, Ronny, skal hente dem i rånebilen sin etter at han er ferdig med å kjøpe seg ny mobil.

Unge menn igjen, kan ha den ulempen at de er kjekke, og jeg kunne risikere å knipe meg selv i være litt for hyggelig til at det sømmer seg for en forlovet småbarnsmor.

Dermed står jeg igjen med at jeg sannsynligvis ville spurt en ung jente/dame med et passe normalt og imøtekommende ytre.
En som jeg trodde ville svart meg på en ordentlig måte, uten å legge ut om livet sitt, være overlegen eller begynne å flørte.
En som rett og slett så ganske sympatisk og grei ut.

Og hvis det er av samme grunn jeg stadig blir spurt om ting, så er det vel egentlig et ganske pent trekk av de fremmede å se på meg på en slik måte.

Kursen er staket ut

Mange foreldre sier at man tidlig kan se hva slags talenter og interesser barna deres har, og at dette kan gi et hint om hva slags yrke de får i fremtiden. Etter kleskoden å dømme, tror jeg poden kan se ut til å falle innunder en bestemt håndtverkergruppe. Og slike er det jo alltid kjekt å ha i familien.

The Beast Within

Jeg prøvde nesten å krype under setet der jeg satt på bussen på vei til skolen.
Jeg stirret i gulvet, dro skjerfet godt oppover haken og prøvde å gjøre meg usynlig mens tårene presset på.
Hvorfor akkurat meg?
Alt hadde gått galt den morgenen. Jeg hadde stått opp klokken halv seks for å gjøre meg i stand.
På gode dager var dette rikelig med tid. Men denne dagen gikk alt skeis.
Etter dusjen fikk jeg ikke til håret. Og for mye styr med føner og krølltang gjorde at det ble fett igjen. Huden var gusten og uren, og så ut som en gammel dames.
Alle klær fikk meg til å se tykk ut. Badegulvet var fullt av antrekk som var blitt prøvd, hatet og forkastet.
Jeg måtte dusje på nytt. Starte forfra.
Føne, gre, spraye. Sminken ble lagt på på nytt med stødig hånd.
Fortvilelsen viste seg i form av fortvilete klynk da jeg ikke fikk det til riktig denne gangen heller.
Og et rødt og gråtkvalt ansikt fikk alt til å bli hundre ganger verre.
Jeg så ikke ut. Jeg var motbydelig. Jeg sank ned i en krok på badet og gråt inn i et håndkle så ikke samboer skulle høre meg.
Jeg hatet dette.
Hatet å se slik ut, hatet meg selv fordi jeg var slik.
Dette var ikke dette livet og denne hverdagen jeg ville ha.
Men det var den veien livet mitt hadde gått.
Og alt var blitt verre etter et tungt svik fra mine nærmeste for en tid tilbake.
Jeg gjorde meg ferdig uten å se i speilet.
Orket ikke se hvor ille det var. Ville ikke begynne å gråte igjen, jeg hadde fått dårlig tid.
To timer på badet var ikke nok denne gangen.


I det jeg satt meg ned på bussetet fikk jeg et et glimt av meg selv i vinduet.
Det stakk til i brystet som om noen skulle slått meg.
Tårene kom nok en gang.
Hvordan var det mulig å være så ufattelig stygg?
Og hvorfor måtte akkurat jeg bli det?
Hva hadde egentlig jeg gjort for noe galt for å fortjene dette utseendet?
Fett, rart og flisete hår som aldri hadde noen frisyre.
Hud som en pensjonist, ikke-eksisterende lepper, kjempenese...
Det eneste på meg selv jeg fra tid til annen var fornøyd med var øynene.
I dag var de hovne og rødsprengte. Og de så aldri lenge nok på noen til at noen kunne legge merke til dem.
Skammen og smerten vokste i brystet. Jeg visste nok hva de tenkte når de så meg.

"Herregud, som hun ser ut! Prøv å ikke stirre på henne, hun kan jo ikke noe for det! Vi ser en annen vei og later som ingenting... Æsj, håper ikke jeg må prate med henne! "

Ingen fare for det. Jeg ville helst ikke prate med noen.

En gang samboer overasket med restaurantbeøsk måtte vi dra etter ti minutter. Alle de vakre menneskene som satt der, og så skulle jeg komme å ødelegge stemningen med mitt utseende.
Jeg ville ikke ha deres skuffelse over en ødelagt matlyst rettet mot meg. Jeg ville ikke høre latteren deres, og vite at det var meg de lo av.
Hadde jeg hatt to timer på badet og et par dager til å forberede meg mentalt, hadde det kanskje gått. Spontane overraskelser var dødfødte. Restauranter nytteløse.
Jeg visste at jeg gjorde dem kvalme. De skulle få slippe å se på meg.

Jeg ankom skolen og tente meg en røyk. Etterhvert kom noen av de jeg gikk i klassen til.
Jeg spilte med så godt jeg kunne. Smilte og pratet. Inni meg krympet jeg meg.
Tenk så ille de syntes det måtte være å stå her å liksom-sosialisere med meg. Jeg visste at de helst ville gått et annet sted.
Men de hadde vel ikke samvittighet til å la meg stå her alene. De var tross alt kommende sosionomer.
De forsøkte vel å holde masken så lenge de stod sammen med meg. Jeg forsøkte å gjøre lite ut av meg uten å virke uhøflig. Hvorfor måtte alle være så forbaska pene!
Alle hadde de et eller annet som var vakkert ved seg. Hvorfor måtte akkurat jeg bli tildelt dette utseende?
Kunne jeg ikke hatt noe jeg også?
Jeg misunte dem, og hatet meg selv. Jeg skulle nesten ønske de bare kunne si at de ikke ville være sammen med en som var så frastøtende. Så kunne i alle fall dette spillet sluttet.

En av de jeg likte best sa jeg var fin på håret.
Det var så vidt jeg klarte å holde tårene inne. Hvorfor måtte hun si det? Enhver idiot visste jo at det var løgn, hun kunne like gjerne sagt det hun egentlig mente, alle gjennomskuet det jo uansett.
Skulle hun først lyve om noe til meg for å forsøke å være hyggelig, kunne hun i alle fall tatt noe annet enn håret, det verste på hele meg!
Det var som å gi Petter Stordalen komplimenter for høyden hans.
Alle visste det var løgn.
Og det gjorde at jeg følte meg enda verre.
Uten intensjon om det, stod hun - slik jeg så det - og gjorde narr av meg.

Det nærmet seg time, og jeg gikk innom toalettet.
I det grelle, skarpe lyset fikk jeg se meg selv i speilet.
Jeg så den slappe, urene huden. De slitne og hovne øynene. Håret som var tynt, fett og glansløst.
Et nytteløst forsøk med lipgloss gjorde at det hele bare virket enda mere tragisk. Man kan ikke pynte på dritt.
20 minutter senere satt jeg på bussen hjem. Jeg orket ikke se dem. De skulle få slippe å se på meg. Alle var bedre tjent med at jeg ikke var der. De må ha vært lettet.

Det er fire år siden jeg fant ut at jeg hadde BDD. Og det er tre år siden jeg la det bak meg.
I morges brukte jeg et kvarter på badet.

Erase end Rewind...

Noen (svært lite gjennomtenkte) uttalelser egner seg fryktelig dårlig i et rom fyllt av jaktglade mannemenn.

"Duer? Å... Trodde nesten dere jaktet på elg og bjørn og slikt jeg, sånn som praten gikk! Duer, ja, ok... Er ikke det litt femi da, hehe?"

Oppskrift på en actionfilm

Handlingen bør legges til en av USA’s største byer.
Eventuelt kan man begynne filmen i en stille forstad, for deretter å gjøre den overraskende vrien å havne i storbyen. Gjerne etter en altfor lang biljakt.

Det viktigste i filmen er helten.
Dette bør være en staut kar som tar seg bra ut i møkkete, svett og blodig t-skjorte.
Han må være tøff og mandig, men samtidig er det også viktig at han har en myk side.
Kanskje han til og med kan gråte en skvett på et passende tidspunkt, så lenge han gjør det på en macho måte med et par velplasserte tårer og sammenbitt kjeve.
Snørr og hiksting bør ikke forekomme.

Helten er sjelden gift.
Han er ofte enkemann etter at en tragisk ulykke tok fra ham hans store kjærlighet (gjerne et barn eller to også). Helten kan gjerne slite med skyldfølelse for dette.

Eller så er han skilt med et problematisk forhold til ekskona (gjerne til et barn eller to også).
Han har ofte problemer med alkohol, gambling, damer eller alt på en gang.

Hvis han mot formodning skal være gift, er det viktig at han og kona har et anstrengt forhold, kanskje hun mener at han jobber for mye, eller at han er ”fraværende”.

I begynnelsen av filmen ser vi helten gjennomføre et rutineoppdrag, slik at vi blir kjent med karakteren. Dette trenger ikke ha noe med resten av filmen å gjøre, det er bare en presentasjon av hvordan livet hans er. Vi får vite at han er genial, men vanskelig.

Hans utradisjonelle tilnærmingsmetoder gjør ham både beundret og utskjelt. Men han lander alltid på beina.


Så får helten en ny sak. Dette kan skje på to måter:

- Han snubler tilfeldigvis over en sak, som viser seg å være noe stort, som han må til bunns i.
- Han får oppdraget ufrivillig prakket på seg av sjefen sin.

Dette kan gjerne være det siste oppdraget han skal ha før han pensjonerer seg/sier opp/skifter beite osv. Sjefen tror det er en rutinesak. Helten vil egentlig ikke ha den, men sjefen er dum og sier han må.

Helten begynner å jobbe med saken, som er mye større og langt mer alvorlig enn noen kunne gjette seg til. Helten vikles inn i et nett av skumle menn og sexy damer, og jo lenger ut i filmen vi kommer, jo mer personlig blir oppgjøret mellom Helt og Skurk.

Heltens sjef er en dust av en paragrafrytter som ikke skjønner noe som helst, uansett hvor mye bevis og intuisjon Helten fremlegger på pulten hans. Han er blitt mektig lei Heltens utradisjonelle metoder, og tar ham av saken i en ladet scene med mange intense blikk.

Sjefen bør spilles av en mann med pondus, litt under middels utseende, og som kan levere et troverdig ”god damn it”.

Helten fortsetter selvsagt jakten på Skurken selv om han egentlig ikke får lov.
Han er jo tross alt vanskelig og utradisjonell.

Det endelige oppgjøret mellom Helt og Skurk (som nå har blitt fryktelig personlig) skjer i siste sekund etter en eksplosjon av spesialeffekter.

Her kan man ta to veier til rørende sluttscene:

Helten tar knekken på Skurken, og i løpet av 30 sekunder er det masse politi og ambulanse på stedet. Alle løse tråder blir samlet, sjefen tilgir ham, og (eks)kone og eventuelle barn ser på Helten med nyfunnet respekt og tårevåte øyne. Rulleteksten akkompagneres av en låt skrevet spesielt for denne filmen, og som har vært kjent i mange uker allerede.

Eller:

Helten tar knekken på Skurken, men dør også selv i oppgjøret. (Eks)kone og eventuelle barn ser på Helten med nyfunnet respekt og tårevåte øyne. Sjefen holder en følelsesladd tale i begravelsen som finner sted på en åpen, vakker og sommergrønn kirkegård i deilig solskinn. Rulleteksten akkompagneres av en låt skrevet for denne filmen, og som har vært kjent i mange uker allerede.

Jeg tror jeg har sett den før.

Et forhold

Jeg lurer fra tid til annen på om mannen jeg har valgt å dele livet med er riktig navla.
Grunner til dette kan eksempelvis være at han i lang tid trodde Mikke og Donald var kjærester, og at han i en alder av 30 år fortsatt ikke veit at det kan være lurt å skille hvitt og farget tøy i vaskemaskinen. Som igjen har ført til at han innehar en håndfull boxershortser i smakløse farger. Eller når han på død og liv skal sette opp og male hjørnekasser når det er 30 grader ute.
Slike ting kan få meg til å undre.

Så hender jeg tar ham i å se på meg med den samme undringen i blikket.
Som den gang han la gulv i stua, og jeg spurte om jeg skulle hente flere ”planker” til ham.
Eller da jeg røyket rullings sammen med farmoren hans. Når jeg får panikk over ekle insekter som har funnet veien inn i huset, eller når jeg tror at alt som er galt med bilen min kommer til å gå over av seg selv ”bare den blir varm”.

Jeg må si jeg i grunnen er ganske glad for at vi er trygge på oss selv og på hverandre, og at vi har noen år på baken som par.
Ellers kunne vi sannsynligvis risikert å bli en halvmorsom dårlig-date-historie på den andres vorspiel.

Bildegreier...

Jeg ble tagget av Mirakel.
Greia er visst at man skal besvare alle spørsmålene med et bilde (eller fler?).
Bød på noen utfordringer for undertegnede som har et middels ødelagt kamera, men mobilen kom meg til heldigvis til unnsetning. :o)

Altså:


1. Hva er du flink til?




2. Hva drømmer du om?





3. Hva er det beste med hjemstedet ditt?

4. Hvem drømmer du om å kline med?

5. Hva ville du gjort hvis du var statsminister for en dag?

6. Hva er du mest redd for?

7. Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv?

8. Hvilket yrke ønsker du deg?

9. Hva ville du sunget på Idol audition?

10. Hvorfor er ikke du kjendis egentlig?

Little old lady...

Da mannen hennes gikk bort var hun nærmere åtti enn sytti.
Vi observerte den vesle damen med de grønne og grå hattene, der hun puslet i hagen rundt huset som må ha virket uendelig stort etter at mannen som bygget det ikke lengre var der for å fylle det opp.
Hun trakk seg tilbake, og vi så mindre og mindre til henne. Et par ganger i uken kunne vi se henne ta den orange sykkelen ut av garasjen for å dra til butikken. Alltid godt innpakket i en grå anorakk. Bilen som tidligere hadde hatt sin faste plass der, ble solgt. Det var mannen som kjørte bil der i gården.
Et, to og tre år gikk. Hun ble etterhvert selvhjulpen og selvstendig. Hun klippet gresset om sommeren. Om høsten raket hun sammen løvet i hagen i store fargerike hauger. Om vinteren måkte hun snø og saltet oppkjørselen ikledd en brun og slitt vinterkåpe.
Nabolaget holdt øye med den vesle damen i det store huset. Var det noe man så hun ikke greide på egen hånd, var det alltid en aller annen som banket på døren og tilbød seg å hjelpe henne. Denne omtenksomheten belønnet hun med en pose twist, eller en kurv med bringebær, som hun hadde plukket selv, fra den store bringebærbusken bak huset hennes.
Hun hadde et forsiktig smil på lur til disse hjelpsomme naboene, men årene hun hadde vært alene hadde gjort henne beskjeden og tilbaketrukken.
Hun var som en skygge der hun puslet for seg selv i farger som speilet hennes personlighet slik vi andre så den.

Ettersom en ny vår gjorde sin entré, kunne nabolaget stadig oftere observere en sort BMW utenfor huset hennes. Rett som det var gikk hun ut og inn av denne bilen, og vinket blidt i det den kjørte av gårde. Vi strakk hals ut av vinduene for å se hvem som kjørte bilen. Noen ganger tittet vi på klokken i det hun ble sluppet av, og mumlet noe om at dette var da en veldig sein tid å komme hjem på for en liten gammel dame. Og hvem mannen i bilen var, kunne bare spekuleres i. Men at han leverte hennes fryktelig seint, var det ingen tvil om. Og vi visste ikke helt hva vi syntes om det.
Da sommeren kom hadde det skjedd noe med den lille damen i det store huset.
Hun gikk i turkise piratbukser, og kjøpte seg ny veske. Hatten ble byttet ut til fordel for en permanent hos frisøren. Og den grå anorakken hadde ingen sett siden året før.
Vi noterte oss at det denne sommeren ikke bare var de mange bedene hennes som blomstret opp under solens varme stråler, det hadde sannelig dryppet litt på henne også.

Jeg var på vei ut av bilen da jeg så henne komme trillende med sykkelen. Vi ble stående og veksle noen høflighetsfraser før jeg spurte om hun hadde noen planer for St. Hansaften. Det hadde den vesle damen. Hun skulle til et populært sommersted og se på at de tente bålet der.
Skulle hun dit alene, lurte jeg på. Det skulle hun ikke.
"Jeg skal dit sammen med… ja…. vennen min…" smilte hun.
Og i det hun gikk inn oppkjørselen sin, var jeg overbevist om at det spredte seg et rødskjær over kinnene hennes. Og jeg tenkte at hun slett ikke så ut som om hun nærmet seg åtti.

Mild Manipulasjon

Mamma: Se, de søker etter gassballongselgere til 17. mai i avisen nå. Kan du skjønne at folk har råd til å kjøpe slikt hvis de har mange barn, de er fryktelig dyre blitt!

Ida: Ja, de ligger vel på rundt en 70 kroner nå, tror jeg? Har ikke kjøpt så mange av de, jeg.... Jeg husker jeg fikk en av dere da jeg var liten. Og så mistet jeg den like etterpå. Det var forferdelig. Jeg hadde gledet meg i månedsvis til å få en sånn, for jeg hadde aldri fått det før. Og så forsvant den. Det gjorde ordentlig vondt i hjertet, jeg husker jeg så den sveve ubarmhjertig avgårde over Kråkerøybrua. Jeg gråt. Og dere hadde ikke råd til å gi meg en ny.

Mamma: Å... ja... Nei, de er jo om sagt veldig dyre...

Ida: Ja. Men jeg har ikke fått noen ballong på 17. mai senere heller. Det var kun denne ene gangen dere tok dere råd. Jeg så for meg at når gassen gikk ut av den, så skulle jeg henge den opp på veggen sånn som kusinen min. Men de planene ble jo brutalt knust da den fløy avgårde.

Mamma: Du skulle kanskje bundet den fast i hånden da...

Ida: Jeg var seks år. Små barn tenker ikke på sånt. Som foreldre burde dere vel kanskje skjønt at en seksåring kan være litt distré og ukonsentrert. Andre foreldre binder en femkrone fast i tråden på slike ballonger.

Mamma: Ja... vi burde vel kanskje ha tenkt på det...

*stillhet*

Ida: Jeg får fortsatt klump i halsen på 17. mai når jeg ser gassballonger som svever avgårde...

Mamma: Vil du at vi skal kjøpe en gassballong til deg på 17. mai i år?

Ida: Ja takk.

Ventetiden er over...

Årets desidert skumleste cd har kommet...

*grøss*

Skumle underbukser

Jeg befinner meg nok en gang i undertøysavdelingen på Lindex.
Denne gangen er det ingen ekle menn å observere, i alle fall ikke av typen som åpenbarer seg ved første øyekast.
Denne gangen er det heller jeg som føler jeg bedriver lyssky aktiviteter der jeg titter meg over skulderen og sniker meg av gårde til stativene lengst bak i butikken.
Jeg forsøker jevnlig å hysje ned samboer som dilter etter meg, og som med jevne mellomrom uten sjeanse holder opp digre underbukser med et påfølgende "Er det slike du skal ha, Ida?" i såpass høyt toneleie at det påkaller seg oppmerksomhet.
Jeg har nettopp vært på sykehuset og fjernet agraffene (små "stifter" som holder såret etter keisersnittet sammen).
Resultatet er et ømt område rett nedenfor bikinilinjen, slik at trusestrikken på vanlige truser er svært ubehagelig, og nok kommer til å være det en god stund fremover.
Så – med krympende ære og stolthet er jeg nå tvunget inn i en situasjon hvor store, skremmende bestemortruser ser ut til å være eneste utvei.
Jeg har i mange år fanet den tynne, brune damestrømpebuksens sak når det gjelder hva som bør bli kåret til verdens mest usexy plagg, men i det jeg nærmer meg stativet med megaunderbukser lengst bak i butikken, skjønner jeg at jeg kan bli nødt til å revurdere.
Jeg nærmer meg de unevnelige med skrekkblandet fascinasjon og avsky, og krøker meg sammen i et hjørne.
Trusene opptar hele den nederste delen av stativet. De er ubønnhørlig grusomme.
Ikke så mye som en blondekant eller en sløyfe i sikte, for ikke å snakke om fargevariasjoner.
Designeren har tydeligvis arbeidet ut fra et prinsipp om at det enkle definitivt er det beste, og gjort seg flid med å produsere sine telt av noen truser i sort, hvitt og hudfarget tekstil.
"Det er størrelsen og tøyeligheten som er av betydning her", har han sikkert tenkt i det han tegnet inn en bred og skrukkete strikkant øverst slik at man virkelig har noe å dra i når man skal hale den opp over magen.
"Se, der ja, de var jo riktig fine!"
Samboer har dukket opp bak meg, snapper et sort eksemplar av granny panties’ene ut av hendene mine og holder den opp mens han høylydt forsøker å gi inntrykk av at de slettes ikke er så ille. To stativ bortenfor oss står en sylslank brunette med en hvit og gjennomsiktig stringtruse i hendene. Hun kaster et spørrende blikk på snekkeren som i høyt toneleie uttrykker sin begeistring over kjempetrusen, og den sammenkrøkede skikkelsen med illrøde kinn som kryper sammen bak ham. Jeg river til meg trusen igjen og rasker med meg en tvillingbror i hvitt. Disse krøller jeg sammen til en stor bylt, slik at de er umulig å identifisere som noe annet enn nettopp en stor bylt. Med uvisst innhold.
I raskt tempo svinger jeg deretter innom barneavdelingen og rasker med meg to par babysokker og en pyjamas i størrelse 50, slik at eventuelle tilskuere skal skjønne at jeg nettopp har født, og at jeg og samboeren min ikke deler noen snåle fetisjer i forhold til bestemortruser.
Vel fremme ved kassen smyger jeg klesbylten diskrét over mot ekspeditrisen, og oppdager at brunetten fra tidligere har bestemt seg for stringtrusen med en matchende bh til, og nå har stillt seg opp i kassen ved siden av meg.
Jeg prøver meg på et smil, som kanskje virker mer skremmende enn hyggelig, men oppdager at hun ikke enser meg.
Det hun derimot enser med et lite smil om munnen, er damen som ekspederer meg.
En stor takk til deg, butikkdamen på Lindex, for at du har for vane å holde tøyet du skal brette sammen høyt opp i luften foran deg før du begynner å brette.
Når størrelsen på truser begynner å nærme seg en middels bærepose, og de blir viftet med midt i en klesbutikk, skal det mye til å ikke legge merke til dem.
Og kanskje skal det enda mer til for å overse den vesle skapningen med lut rygg og senket hode som med pipete stemme motløst skyver visa’en over disken.
"Jeg tar det på kort, jeg…."

Ekle mannen...

I undertøysavdelinger for damer legger man gjerne merke til de menn som av en aller annen grunn har forvillet seg inn på et noe ukjent territorium.
Mer eller mindre forlegne smyger de seg mellom bh’er og blondetruser, og veksler mellom å motta blikk av nysgjerrighet og sympati ifra damene som observerer dem der.
For mitt vedkommende var blikket preget av nysgjerrighet da den middelaldrende mannen med altfor mye kliss i den grånende håret snuste rundt mellom halvnakne utstillingsdukker på Lindex klokken elleve om formiddagen.
Men unntak av den unge ekspeditrisen som med trente hender danderte stringtruser på et tilbudsbord, var vi de eneste kundene i butikken på det tidspunktet.
Mannen stoppet etter hvert opp ved et lysegrønt og rimelig gjennomsiktig undertøysett. Dette ble han stående og fikle med på en måte som bare kan beskrives som tafsing.
Etter å ha underholdt seg selv med dette i et minutt eller to, henvendte han seg til ekspeditrisen.
"Unnskyld, har dere dette i mørkegrønt?"
"Hm… nei, det er jo grønt det du har der, så vi har nok ikke noe som er mørkere enn det, dessverre… "
Etter dette svaret så mannen litt skuffet ut, og fortsatte å tafse på undertøyet mens det så ut som han tenkte veldig hardt på et eller annet.
"Neivel… akkurat… Men kanskje dere har noe… annet da…?
Damen ble stående med et litt spørrende blikk før hun nølende svarte:
"Nå er jeg nok ikke helt sikker på hva du mener… "noe annet", sier du…? Hva tenkte du på da?"
"Nei, altså… *kremt* Noe som er MØRKEGRØNT!", nærmest stønnet mannen frem og satte øynene i ekspeditrisen som nå begynte å se litt skremt ut.
"Deeet… tror jeg nok ikke, altså… de undertøysettene vi fører går stort sett i sort og hvitt… som du ser…" Hun gjorde en nølende bevegelse med hånden mot stativene rundt omkring.
"Det trenger ikke være sett eller noe… " fortsatte mannen med lav stemme "så lenge det er noe som er MØRKEGRØNT!" Uttalelsen av setningens siste ord var fortsatt som en pesende brumming i fra magen, og ble uttalt mye høyere enn alt annet han sa.
"Nei…" pep damen forfjamset "Vi har ikke så mye som er grønt…"
Til dette svaret laget mannen en slags misfornøyd gryntelyd, mens han fortsatte å fikle med stroppen på den lysegrønne bh’en han fortsatt holdt i hånden.
Etter et blikk på ekspeditrisens særdeles stive smil og store øyne, hengte han til slutt fra seg undertøyet og gikk ut av butikken.
Og etterlot meg med ganske mange spørsmål, som jeg egentlig ikke tror jeg ønsker å få noen svar på.

Det ultimate kjøkken...

Stor mage skaffer en ingen fordeler når man er på kjøkkenshopping.
Mannen i dress nikker rett som det er mot magen min og ramser opp alt han kan få til for å gjøre kjøkkenet vi vurderer trygt for den kommende verdensborgeren. Uten at vi har bedt om det naturligvis, det er vel den omtenksomme servicepersonen inni ham som rett og slett ikke klarer å la vær å ønske det beste for avkommet vårt.
Vi bør definitivt ha dempere på skuffene, mener mannen, slik at barna våre ikke klemmer fingrene sine, og ødelegger skuffene ved å smelle dem igjen.
Og induksjonstopp på komfyren MÅ vi bare ha når vi har små barn, for da blir platen kald med en gang man tar kjelen vekk fra den, ja man kan faktisk legge et ark på platen sekundet etterpå uten at det er risikabelt.
Mannen lovpriser den svindyre komfyren han foreslår, og titter nok en gang på magen min slik at vi skal forstå at han kun tenker på barnets fremtidige sikkerhet.
Og så bør vi ha avrundede kanter på alle benkeplater, for tenk om barnet kommer løpende i full fart og skulle komme til å skalle hodet i en skarp kant på benken, nei uff, det kunne jo bli riktig stygt, mener mannen, og nevner at han har barn selv mens han nok en gang nikker mot magen min.
I tillegg må vi montere skap og skuffesperrer, antiskli-knotter på stolene, og sklibeskyttelse under eventuelle tepper, et ventilasjonssystem som holder komfyrdøren så kald som mulig, og komfyrvern, slik at den lille ikke når opp til kjeler og andre ting som står og er varme.
Disse "små" justeringene vil jo dra kjøkkenet "litt" opp i pris, men mannen mener bestemt at det er en liten pris å betale for barnas sikkerhet, de kommer liksom først uansett, ja, det er rart med det, sier mannen og ler tørt.

Jeg innser nå at det tydeligvis er et mirakel at jeg i det hele tatt overlevde som barn med tanke på hva slags dødsfelle av et kjøkken mine foreldre hadde, med smellskuffer og skarpe kanter, for ikke å snakke om komfyren som tydeligvis ikke kan ha vært noe annet enn en grufull manifestasjon av begrepet sikkerhetsrisiko.

Brudekaos

Jeg befinner meg blandt haugevis med overdådige kjoler og vordende bruder i en kjolesalong.
Man skal være forlover, og skal derfor assistere den kommende bruden å plukke ut kjole for den store dagen. En begivenhet som blir noe redusert underholdningsmessig av det faktum at det bittelille lokalet også huser tre-fire andre kommende bruder med tilsvarende forlovere, mødre, søsken og andre "pårørende" som kan tillate seg å ha meninger om hva Den Vordende skal kle seg i på sitt livs store dag.
Det er kakling, kamerablitzer, slør, heising av pupper, stramming av korsetter og vrikking foran speilet over en lav sko.
Det er for få prøverom, for mange damer, sokkestrikkmerker på legger, vinterbleik hud og liten sjeanse fra brudene som smetter ut og inn av utallige kjoler.
Vi venter i tre kvarter for å få hjelp.
Til slutt blir min venninne geleidet inn i "barnerommet" hvor hun knapt kan stå oppreist. Der blir hun nødt til å kreke seg inn i kjolene sine på minimal skifteplass. Mens hun skifter, springer to vestlandsjenter rundt og snakker om at broderiene bak på kjolen de vurderer er noe som i mine ører høres ut som "jøugla fine da", mens slør og underskjørt blir dratt av og på og vurdert i det uendelige.
En stor mørkhåret dame med kraftig stemme og brei Fredrikstaddialekt tyter nesten ut av kjolen sin, mens hun etter råd fra butikkdamen blir anbefalt å ha håret oppsatt. Dermed løfter hun sitt statiske hår til en tull oppe på hodet for å vurdere resultatet, og blottlegger samtidig to store, klamme og ubarberte armhuler for alle i butikken.
"Ja, d'er bedre sånn, litt mer sånn ellegant, lissåm!"
Det er rart hvordan virkeligheten fortoner seg forskjellig ut i fra hvem som betrakter den.

Min venninne kommer etter hvert krypende ut fra sitt trange "prøverom" og er alldeles nydelig i full brudestas. To kjoler er blitt prøvd. Ingen diskusjon om oppsatt hår, ingen slør er valgt og forkastet, ingen overdreven vrikking foran speilet, og ingen misfornøyde utsagn sagt med rynket nese.
Hun er rett og slett bare vakker, når man først har klart å overse sokkene med ku-motiv og de mørkerøde bh-stroppene som forhåpentligvis blir fraværende på bryllupsdagen.
Hun er enkelt og greit fornøyd, og med god grunn. Hun uttaler at det tross alt ikke er kjolen som er det viktigste, men at hun skal gifte seg med den hun elsker. Og når hun har funnet en kjole hun er fornøyd med, ser hun ikke poenget med å prøve ti til "bare for sikkerhets skyld".
Hun har bestemt seg, gjør de nødvendige avtalene med butikkdamen, og så går vi mot utgangen.

Bak oss vimser vestlandsjentene fortsatt rundt som to kaklende høner blant en haug med slør og underskjørt og kommer nok til å bli værende i salongen en god stund til før de kommer i nærheten av en beslutning.
Vi går ut av butikken og jeg innser at jeg er ganske enig i slagordet i Remareklamene.
"Det enkle er ofte det beste."
Ikke alltid. Men ofte. Og i hvert fall når det gjelder å se hva som er av betydning.
Det er i alle fall en teori, om ikke annet.

Oh, The Horror....

Mannen: Næmen, er'e du som er ute og går'æ?
Ida: Ja, hei...
Mannen: Ja, du er ute og handler du også?
Ida: Ja, det trengs innimellom det, veit du.
Mannen: Ja, mat må’n ha!
Ida: Ja, haha, det kan være greit!
Mannen: Ja, uten mat og drikke duger helten ikke, er’e ikke det dem sier, hehe?
Ida: Jo, det er sant også det, hahaha!
Mannen: Hahaha!
Ida: Haha…
Mannen: Jada… sånn er’e…
Ida: Ja…

Pinlig taushet.

Mannen: Ja, det går bra med deg, vel?
Ida: Jada, det gjør da det. Med deg også, vel?
Mannen: Ja, jøssda, går så bra så!
Ida: Det er bra!
Mannen: Jada, jada. Skakke klage når en har’e bra!
Ida: Nei, haha, da er jo alt som det skal være da!
Mannen: Ja, ikke sant? Jada, du sier noe!
Ida: Ja, hehe…

Pinlig taushet.

Mannen: Jada jada…
Ida. *smile*
Mannen: Ja, du får hilse hjem, da!
Ida: Ja, du også! Ha det bra!
Mannen: Ha det bra, ja! Eller... "Ha det på badet!" Hahahaha!
Ida: Hahaha!

*gremmes*

Barske Mannemenn?

Min samboer er snekker.
Dette har vært yrket hans i ti år. Han har store arbeidshender som kan gjøre alt fra å snekre kommoder og tv-bord til å sette opp hele hus.
Dersom han er alene hjemme spiser han ferdigpizza til middag. Og dersom kjøleskapet ikke inneholder kjøttdeig, kylling, ferdigsaus til pasta eller noe frossent fra frysedisken til å hive i mikroen, har vi ”ikke noe å lage middag av”.
Han er redd for hudkremer og alt annet på badet som det ”lukter kvinnfolk” av. Og nærmer seg nødig ting som er for feminine eller søte.
Han banner, hører på Dimmu Borgir og synes homsepatruljen er litt skumle.
Om høsten drar han på jakt og skyter fugl dersom han får sjansen, og er den første som ”tar i et tak” når det er noe som skal gjøres. 90% av alt han spiser, dynkes i ketchup og grillkrydder.
Han jobber hardt, og kan ikke forstå at noen er borte fra jobb hvis de ikke har høy feber.
Han foretrekker øl og svart kaffe fremfor fine viner og kaffeprodukter med jålete navn.
Han ler godt når menn med slips setter seg fast i snøen med mercedesen sin, og han kaller små hunder for ”forvokste rotter” eller ”tibetanske sofaputer”.
Han har mange arr, og har en gang skjært av seg tuppen av tommelen med sag.
Han hater shopping. Både til seg selv og andre. Og sier at stort sett at alt man viser ham er ”kjempefint”, slik at han kan bli ferdig og komme seg fortere hjem.

Så man hever jo øynebrynene noe når denne mannen på eget initiativ nylig tilbrakte tre timer i klesbutikker, og kom hjem med barneklær for over 1500 kr.
Når kolleksjonen i tillegg inneholdt noen særdeles ”nusselige” Ole Brumm-pyjamaser, bitte små sokker med sløyfer på og lysegult sengetøy med søte, små lam, kan man ikke annet enn å smile litt for seg selv.
Og lure på om det ikke finnes en ganske så Myk Mann inne i de aller fleste Barske Karer.

En liten hjelper

Han sitter på kanten av skrivebordet mitt. Han har noe ved seg jeg ikke kan definere.
Det er noe trist i blikket hans, samtidig som hele hans vesen vitner om noe godt.
Jeg kjenner ham ikke.
Men han skal være her lenge.

Han gjør ikke så mye ut av seg. Ikke enda.
Hans rolle i det hele er enda ikke fastsatt.
Akkurat som oss andre må han vente enda en stund før han kan ta fatt på sin oppgave.

Vi ser på hverandre i blandt, når jeg tar pauser fra skrivingen.
I likhet med meg selv ser han skremt ut ved tanken på hva som venter. Om hvem ville ikke vært det.
Jeg lener meg tilbake i stolen og kikker på ham.
"Du...? Hvis du fikser dette, så skal jeg også gjøre mitt aller beste."

Han ser på meg, men sier ingenting.
Alikevel forstår jeg at vi er på bølgelengde.
Av en eller annen grunn har jeg tillit til fyren.