Klokken 10.00 på formiddagen.
Ekspeditør: Det ble dem, ja, de er skikkelig fine, altså, så dekorative, liksom, har nettopp fått de inn, har gått masse av dem!
Sorgenfri: Ja, de var kjempefine!
Ekspeditør: Ja, det er de altså, virkelig, mm, vi har matchende øredobber også, vil du se på dem?
Sorgenfri: Æh, nja, jeg...
Ekspeditør: Også armbånd, til, vi fikk dem inn i går, jeg skal hente, så du kan se..
Sorgenfri: Altså, jeg tror ikke...
Ekspeditør: Se heeeer var de, de er bare så dekorative, altså!
Sorgenfri: Ja, se deeeer var de...
Ekspeditør: Vil du ha med matchende sett, eller?
Sorgenfri: Jeg tror egentlig at jeg...
Ekspeditør: Veldig gøy å få sett, veit du..
Sorgenfri: Nja... ok, jeg kan ta armbånd da kanskje...
Ekspeditør: Armbånd, ja, kjempefint, ikke øredobber?
Sorgenfri: Det er til mormor og hun har ikke hull i ørene så...
Ekspeditør:Haha, ja, det holder det nok med armbånd, ja, skal pakke det inn jeg, det blir ca 250 kr mer enn du hadde tenkt til å bruke, værsågod, kvitteringen ligger i posen, riktig god juuuul!
Sorgenfri: God jul, ja...
Klokken 14.00, samme ettermiddag, et titalls bæreposer og mange timers køstamping senere, lavt blodsukker og rik på erfaringer.
Ekspeditøs i klesbutikk: Det skjerfet der er en del av et sett faktisk , vil du se?
Sorgenfri: Nei.
Ekspeditøs: Det er lue og votter som...
Sorgenfri: Nei.
Ekspeditøs: Jeg kan godt hente...
Sorgenfri: Nei.
Ekspeditøs: Ok, ikke det, nei, hehe. Tenkte bare jeg skulle si i fra, i tilfelle du...
Sorgenfri: Nei. Takk for hjelpen, god jul.
Ekspeditøs: God jul....
13. des. 2008
19. nov. 2008
Subtle like a Lion's Cage
Et par meter foran meg står damen med den lyse stemmen.
Hun har på seg et langt sort skjørt, og en sort heklet genser med asymmetrisk snitt.
I det ene øret henger en lang blå øredobb, i det andre en bitteliten stein i matchende farge til den lange.
Hun har et meningsløst gult skjerf surret tre-fire ganger rundt den slanke halsen, som bærer et oppsiktsvekkende lite hode med hennafarget hår og markerte briller.
Hun er manifestasjonen av alle verdens sosionomfordommer, og for å sette en ekstra spiss på det hele har hun tatt sin sydlandske manns etternavn, slik at det virkelig svinger når hun presenterer seg.
Hun har med seg cd-spiller og diktbøker, og har delt ut flust med materiale til oss fem-seks dusin "bransjefolk" som sitter som sild i tønne på ukomfortable trestoler.
Dette er damen min sjef har hostet opp et par laken for at jeg skal få høre på noen timer.
Jeg er på kurs.
Etter å ha hørt på "Reidun Meråk Dos Santos" i noen timer, begynner jeg å ane den samme tendensen som også er å spore opp hos mange andre i samme yrkesgruppe.
I alle fall de som er noe å samle på.
Hun er reflektert og allsidig, og hun ser dybde og nyanser i eksemplene som kommer opp.
Hun skifter med største eleganse og naturlighet mellom sakens ulike sider, og man kan formelig se lyspærene sprette frem over hodene til oss som hører på.
Hun er gjennomtenkt, variert og ordlegger seg aldri bastant og endelig.
Hun er selvsikker, men aldri skråsikker.
En klok dame skrev i en post at det kunne være "greit å huske på at «bare», «både», «kanskje» og «ganske» er ord tabloidene spiser."
Jeg vil i den forbindelse komme med en (ikke spesielt oppsiktsvekkende) avsløring:
Det er ikke tabloidene som spiser disse ordene, det er sosialarbeiderne som stjeler dem.
Hyyyysj...
Hun har på seg et langt sort skjørt, og en sort heklet genser med asymmetrisk snitt.
I det ene øret henger en lang blå øredobb, i det andre en bitteliten stein i matchende farge til den lange.
Hun har et meningsløst gult skjerf surret tre-fire ganger rundt den slanke halsen, som bærer et oppsiktsvekkende lite hode med hennafarget hår og markerte briller.
Hun er manifestasjonen av alle verdens sosionomfordommer, og for å sette en ekstra spiss på det hele har hun tatt sin sydlandske manns etternavn, slik at det virkelig svinger når hun presenterer seg.
Hun har med seg cd-spiller og diktbøker, og har delt ut flust med materiale til oss fem-seks dusin "bransjefolk" som sitter som sild i tønne på ukomfortable trestoler.
Dette er damen min sjef har hostet opp et par laken for at jeg skal få høre på noen timer.
Jeg er på kurs.
Etter å ha hørt på "Reidun Meråk Dos Santos" i noen timer, begynner jeg å ane den samme tendensen som også er å spore opp hos mange andre i samme yrkesgruppe.
I alle fall de som er noe å samle på.
Hun er reflektert og allsidig, og hun ser dybde og nyanser i eksemplene som kommer opp.
Hun skifter med største eleganse og naturlighet mellom sakens ulike sider, og man kan formelig se lyspærene sprette frem over hodene til oss som hører på.
Hun er gjennomtenkt, variert og ordlegger seg aldri bastant og endelig.
Hun er selvsikker, men aldri skråsikker.
En klok dame skrev i en post at det kunne være "greit å huske på at «bare», «både», «kanskje» og «ganske» er ord tabloidene spiser."
Jeg vil i den forbindelse komme med en (ikke spesielt oppsiktsvekkende) avsløring:
Det er ikke tabloidene som spiser disse ordene, det er sosialarbeiderne som stjeler dem.
Hyyyysj...
12. nov. 2008
Both Sides of the Story
Har du hørt om den lille jenta?
Du veit, hun som var på nyhetene for en stund tilbake. Eller kanskje du leste om henne i et ukeblad?
Kanskje var det en i nabolaget ditt, eller det var en historie som en venn av deg fortalte?
Det spiller ingen rolle hvor du har hørt om henne.
Alle veit om henne i en eller annen variant.
Den vesle jenta som hadde det så vondt.
Husker du?
Hun som ble slått og utsatt for overgrep.
Hun som måtte ta seg av sine yngre søsken fordi moren var narkoman, eller faren var alkoholiker.
Husker du hvor ille du syntes det var når hun fortalte om slagene med beltet, eller at læreren hennes visste, men ikke gjorde noe?
Det var den jenta som kunne alle voksenordene på sex selv om hun bare var tolv.
Hun som aldri ble sett.
Hun som ble frastjålet sin barndom.
Husker du hvor gjerne du ville sett henne, passet på henne, forstått henne, hjulpet henne og gjort alt du kunne for at hun skulle ha det bra?
Du ville møte henne og fortelle at det ikke var hennes feil. Du ville hatt forståelse for skadene hun ble påført, hva det gjorde med henne, og du ville så gjerne trøste henne.
Husker du?
Den lille jenta er ikke liten lenger.
Hun er midt i 30-årene. Hun ser eldre ut.
Hun var ikke gammel da problemene begynte å hope seg opp. Hun ville glemme, flykte, forsvinne.
Hjelpeappratet sviktet henne. Hun klarte ikke ta i mot den hjelpen de tilbød.
De forenklet problemene hennes og satte for høye krav. Innså ikke hvor skadet hun faktisk var.
Hun har fire barn, med tre forskjellige menn.
De bor ikke hos henne lengre.
Hun klarte ikke å ta godt nok vare på dem.
Hun fester og bytter kjærester ofte.
Når hun er full, begynner hun ofte å gråte. Hun snakker om barna sine. Om hvor mye hun savner dem og hvor høyt hun elsker dem.
Hjelpeapparatet har fått henne helt opp i halsen.
Naboene rister på hodet.
Hun kan ikke være glad i barna sine slik som hun holder på.
Hadde hun bare kunnet skikke seg.
Har du møtt henne?
Hun som snakker stygt om "systemet" og drukner problemene sine i alkohol?
Hun som velger seg voldelige menn, og ikke klarer å ta vare på sine egne barn?
Husker du at naboen din fortalte deg at hun en gang var full midt på dagen?
Hun som møter deg med aggresjon og ikke tar i mot hjelpen hun blir tilbudt?
Har du møtt henne?
Synes du fortsatt synd på henne?
Ser du fortsatt den lille jenta hun en gang var?
Du veit, hun som var på nyhetene for en stund tilbake. Eller kanskje du leste om henne i et ukeblad?
Kanskje var det en i nabolaget ditt, eller det var en historie som en venn av deg fortalte?
Det spiller ingen rolle hvor du har hørt om henne.
Alle veit om henne i en eller annen variant.
Den vesle jenta som hadde det så vondt.
Husker du?
Hun som ble slått og utsatt for overgrep.
Hun som måtte ta seg av sine yngre søsken fordi moren var narkoman, eller faren var alkoholiker.
Husker du hvor ille du syntes det var når hun fortalte om slagene med beltet, eller at læreren hennes visste, men ikke gjorde noe?
Det var den jenta som kunne alle voksenordene på sex selv om hun bare var tolv.
Hun som aldri ble sett.
Hun som ble frastjålet sin barndom.
Husker du hvor gjerne du ville sett henne, passet på henne, forstått henne, hjulpet henne og gjort alt du kunne for at hun skulle ha det bra?
Du ville møte henne og fortelle at det ikke var hennes feil. Du ville hatt forståelse for skadene hun ble påført, hva det gjorde med henne, og du ville så gjerne trøste henne.
Husker du?
Den lille jenta er ikke liten lenger.
Hun er midt i 30-årene. Hun ser eldre ut.
Hun var ikke gammel da problemene begynte å hope seg opp. Hun ville glemme, flykte, forsvinne.
Hjelpeappratet sviktet henne. Hun klarte ikke ta i mot den hjelpen de tilbød.
De forenklet problemene hennes og satte for høye krav. Innså ikke hvor skadet hun faktisk var.
Hun har fire barn, med tre forskjellige menn.
De bor ikke hos henne lengre.
Hun klarte ikke å ta godt nok vare på dem.
Hun fester og bytter kjærester ofte.
Når hun er full, begynner hun ofte å gråte. Hun snakker om barna sine. Om hvor mye hun savner dem og hvor høyt hun elsker dem.
Hjelpeapparatet har fått henne helt opp i halsen.
Naboene rister på hodet.
Hun kan ikke være glad i barna sine slik som hun holder på.
Hadde hun bare kunnet skikke seg.
Har du møtt henne?
Hun som snakker stygt om "systemet" og drukner problemene sine i alkohol?
Hun som velger seg voldelige menn, og ikke klarer å ta vare på sine egne barn?
Husker du at naboen din fortalte deg at hun en gang var full midt på dagen?
Hun som møter deg med aggresjon og ikke tar i mot hjelpen hun blir tilbudt?
Har du møtt henne?
Synes du fortsatt synd på henne?
Ser du fortsatt den lille jenta hun en gang var?
10. nov. 2008
Du er sola. Jeg er månen.
Du sier du er tykk.
At du burde slanket deg.
"Bare et par kg lettere i alle fall" sier du med et oppgitt smil.
"Ja, jeg veit jo at jeg aldri blir noen modell!"
Som om det egentlig var målet ditt, men at forutsetningene ikke lå til rette for det.
Jeg skulle så inderlig ønske at det man strebet etter å være var rollemodeller.
For det er det du alltid har vært for meg.
Hadde man byttet ut moteblader med blader som tok for seg det indre i menneskene, hadde du vært covergirl hver måned.
Jeg ville klippet deg ut og hengt deg på veggen som inspirasjon.
Hatt deg på ønskelisten til jul.
Jeg bryr meg fint lite om hva du veier.
Du er et av de vakreste menneskene jeg veit om.
Det er trist at du ikke ser det selv.
At du burde slanket deg.
"Bare et par kg lettere i alle fall" sier du med et oppgitt smil.
"Ja, jeg veit jo at jeg aldri blir noen modell!"
Som om det egentlig var målet ditt, men at forutsetningene ikke lå til rette for det.
Jeg skulle så inderlig ønske at det man strebet etter å være var rollemodeller.
For det er det du alltid har vært for meg.
Hadde man byttet ut moteblader med blader som tok for seg det indre i menneskene, hadde du vært covergirl hver måned.
Jeg ville klippet deg ut og hengt deg på veggen som inspirasjon.
Hatt deg på ønskelisten til jul.
Jeg bryr meg fint lite om hva du veier.
Du er et av de vakreste menneskene jeg veit om.
Det er trist at du ikke ser det selv.
1. nov. 2008
Død Katt. En tragedie i tre deler.
Scene I
Sorgenfris kontor. Sorgenfri sitter lett opprørt ved pulten sin. Hun kler av seg skjerf og lue mens hun prater i telefonen. Håret blir bustete etter luen, og understreker det kaotiske både i situasjonen og i Sorgenfris hode.
- Ja, det er hos politiet.
"Hei, det er Sorgenfri som ringer."
- Hei.
"Hei. Ehm... jeg har kjørt på en katt, jeg....
- Javel?
"Ja."
- Og...?
"Eh, ja, jeg lurte vel bare på om det er noe sted jeg skal gi beskjed om sånt....?"
- Njaa... egentlig ikke. Det er vel ikke akkurat vårt område.
"Ikke det, nei. Nei. Nei, jeg skjønner jo at..."
- Er den død da?
"Ja, nå skal du høre, det veit jeg faktisk ikke..."
- Du vet ikke om den er død...?
"Nei, for jeg..."
- Du ringer for å fortelle at det kanskje er en katt som er død...?
"Heh, ja... Dette var en mye bedre ide i hodet mitt enn i virkeligheten, merker jeg..."
- Men så du ikke etter da?
"Jo, men jeg fant den ikke igjen.Men smellet var såpass hardt at parklyset mitt knuste."
- Ja, haha, døde den ikke da, så gjør den det i alle fall snart!
"................"
- Vi har vel strengt tatt andre ting å gjøre, så hvis ikke det var noe mer....
"Nei, jeg tenkte bare jeg skulle si ifra..... om det var vanlig liksom...."
- Nei, egentlig ikke...
"Ok, da veit jeg i all..."
- Hei.
"Eh... hadet..."
Scene II
Finner sted bare sekunder senere. Fortsatt på Sorgenfris kontor. Sorgenfri virker mere besluttsom i sine handlinger.
- Ja, lokalavisa værsego, du er kommi te' "På trå'n"?
"Hei, det er Sorgenfri!"
- Hei hei.
"Jo, atte jeg har kjørt på en katt..."
- Ha! Du æv? Du er'en tredde i da' som har ringt inn om e' påkjørt katte!
"Å....?"
- Jaja, fort gjort det, se! Mange av døm, vet du, og kjappe er'em æv! Er'n dævv eller?
"Nei, jeg veit ikke.... Jeg fant den ikke igjen..."
- Ska nok litt tell for at'n har klart seg, serru. Triste greier, det der, og kjappe er'em au, vettu!
"Ja, du sa...."
- Men hvis du'kke vet om'en er dævv eller ikke, så trur j'ække jæ setter inn no' i avvisa på det, asså...
"Nei, jeg tenkte bare jeg kunne legge igjen nummeret mitt, i tilfelle noen skulle savne en grå katt i det området?"
- Ja, det tenkte jeg æv! Grå, sier'u?
"Grå ja."
- Og det her skjedde hvor?
"Ved Uoversikteligstrekningen utenfor Ødeveiene."
- .... ød...e....vei.....ene.... da har jeg nottert det, Sorgenfri! Du får ha en fin da vidre!
"Jo, takk i lige måde."
- Hei.
Scene III
Utspilles ved ankomst til det Sorgenfri hjem. Sorgenfri starter en følelsesladet monolog i gangen.
"Jeg har kjørt på en katt! Hører du!? Jeg har kjørt på en katt, det smalt noe jævlig! Parklyset datt av og ble hengende slepende under bilen, jeg skar meg i hendene når jeg forsøkte å få det på plass, og blødde noe jævlig, men tror du noen gadd å stoppe for å spørre om jeg trengte hjelp, nei, det ville vel være for mye å forlange! Stressa følelseskalde mennesker som bare tenker på seg selv alle sammen! Jeg ble helt skjelven, skal jeg si deg! Plutselig stod den midt i veien, og så frøys den bare til da den plutselig så bilen, jeg hadde ikke sjans til å bremse og så bare PÆNG!
Da jeg var ti forsvant katten min, det var faktisk på bursdagen min, for å gjøre det ekstra ille, jeg syklet rundt i regnet med et bilde av Mons inne i en gjennomsiktig plastpose og ringte på alle dører og spurte om noen hadde sett ham, jeg gråt og ba dem se ekstra godt på bildet, noen eldre damer syntes så synd på meg at de dro meg inn og stappet i meg kaker og sjokolade, men det hjalp ikke, for Mons var borte, og jeg klarte ikke sove om kvelden, for jeg savnet ham sånn, og da jeg til slutt fikk vite at han var påkjørt, drept, død, stiv kald og begravet i naboens søplebøtte, raste hele min verden sammen, jeg hadde lyst til å dø selv, og tenk i natt er det kanskje en liten gutt som ikke får sove fordi Gråpus ikke ligger i sengen hans!
Lille Per vandrer hvileløst omkring i skogene med store tårer rennende nedover kinnene, mens han roper på pus og ikke kan forstå hvorfor pus har reist fra ham. Han leter og leter uten resultat, eller kanskje med et grufullt resultat, å herregud tenk om Per finner Gråpus med knekt rygg og flatt hode i skogkanten?!
Han kommer til å bli merket for livet, og det er min skyld, hører du, min skyld!
Jeg er grunnen til at han ikke sover i natt, jeg er Pers første møte med menneskers grusomheter, jeg er årsaken til at han stenger seg inne på rommet sitt i morgen for at ingen skal høre at han gråter, jeg er et grusomt menneske, jeg er jeg er dødens sendebud i Mondeo, jeg er en kattermorder!"
Samboer: Du ødela parklyset...?
Sorgenfris kontor. Sorgenfri sitter lett opprørt ved pulten sin. Hun kler av seg skjerf og lue mens hun prater i telefonen. Håret blir bustete etter luen, og understreker det kaotiske både i situasjonen og i Sorgenfris hode.
- Ja, det er hos politiet.
"Hei, det er Sorgenfri som ringer."
- Hei.
"Hei. Ehm... jeg har kjørt på en katt, jeg....
- Javel?
"Ja."
- Og...?
"Eh, ja, jeg lurte vel bare på om det er noe sted jeg skal gi beskjed om sånt....?"
- Njaa... egentlig ikke. Det er vel ikke akkurat vårt område.
"Ikke det, nei. Nei. Nei, jeg skjønner jo at..."
- Er den død da?
"Ja, nå skal du høre, det veit jeg faktisk ikke..."
- Du vet ikke om den er død...?
"Nei, for jeg..."
- Du ringer for å fortelle at det kanskje er en katt som er død...?
"Heh, ja... Dette var en mye bedre ide i hodet mitt enn i virkeligheten, merker jeg..."
- Men så du ikke etter da?
"Jo, men jeg fant den ikke igjen.Men smellet var såpass hardt at parklyset mitt knuste."
- Ja, haha, døde den ikke da, så gjør den det i alle fall snart!
"................"
- Vi har vel strengt tatt andre ting å gjøre, så hvis ikke det var noe mer....
"Nei, jeg tenkte bare jeg skulle si ifra..... om det var vanlig liksom...."
- Nei, egentlig ikke...
"Ok, da veit jeg i all..."
- Hei.
"Eh... hadet..."
Scene II
Finner sted bare sekunder senere. Fortsatt på Sorgenfris kontor. Sorgenfri virker mere besluttsom i sine handlinger.
- Ja, lokalavisa værsego, du er kommi te' "På trå'n"?
"Hei, det er Sorgenfri!"
- Hei hei.
"Jo, atte jeg har kjørt på en katt..."
- Ha! Du æv? Du er'en tredde i da' som har ringt inn om e' påkjørt katte!
"Å....?"
- Jaja, fort gjort det, se! Mange av døm, vet du, og kjappe er'em æv! Er'n dævv eller?
"Nei, jeg veit ikke.... Jeg fant den ikke igjen..."
- Ska nok litt tell for at'n har klart seg, serru. Triste greier, det der, og kjappe er'em au, vettu!
"Ja, du sa...."
- Men hvis du'kke vet om'en er dævv eller ikke, så trur j'ække jæ setter inn no' i avvisa på det, asså...
"Nei, jeg tenkte bare jeg kunne legge igjen nummeret mitt, i tilfelle noen skulle savne en grå katt i det området?"
- Ja, det tenkte jeg æv! Grå, sier'u?
"Grå ja."
- Og det her skjedde hvor?
"Ved Uoversikteligstrekningen utenfor Ødeveiene."
- .... ød...e....vei.....ene.... da har jeg nottert det, Sorgenfri! Du får ha en fin da vidre!
"Jo, takk i lige måde."
- Hei.
Scene III
Utspilles ved ankomst til det Sorgenfri hjem. Sorgenfri starter en følelsesladet monolog i gangen.
"Jeg har kjørt på en katt! Hører du!? Jeg har kjørt på en katt, det smalt noe jævlig! Parklyset datt av og ble hengende slepende under bilen, jeg skar meg i hendene når jeg forsøkte å få det på plass, og blødde noe jævlig, men tror du noen gadd å stoppe for å spørre om jeg trengte hjelp, nei, det ville vel være for mye å forlange! Stressa følelseskalde mennesker som bare tenker på seg selv alle sammen! Jeg ble helt skjelven, skal jeg si deg! Plutselig stod den midt i veien, og så frøys den bare til da den plutselig så bilen, jeg hadde ikke sjans til å bremse og så bare PÆNG!
Da jeg var ti forsvant katten min, det var faktisk på bursdagen min, for å gjøre det ekstra ille, jeg syklet rundt i regnet med et bilde av Mons inne i en gjennomsiktig plastpose og ringte på alle dører og spurte om noen hadde sett ham, jeg gråt og ba dem se ekstra godt på bildet, noen eldre damer syntes så synd på meg at de dro meg inn og stappet i meg kaker og sjokolade, men det hjalp ikke, for Mons var borte, og jeg klarte ikke sove om kvelden, for jeg savnet ham sånn, og da jeg til slutt fikk vite at han var påkjørt, drept, død, stiv kald og begravet i naboens søplebøtte, raste hele min verden sammen, jeg hadde lyst til å dø selv, og tenk i natt er det kanskje en liten gutt som ikke får sove fordi Gråpus ikke ligger i sengen hans!
Lille Per vandrer hvileløst omkring i skogene med store tårer rennende nedover kinnene, mens han roper på pus og ikke kan forstå hvorfor pus har reist fra ham. Han leter og leter uten resultat, eller kanskje med et grufullt resultat, å herregud tenk om Per finner Gråpus med knekt rygg og flatt hode i skogkanten?!
Han kommer til å bli merket for livet, og det er min skyld, hører du, min skyld!
Jeg er grunnen til at han ikke sover i natt, jeg er Pers første møte med menneskers grusomheter, jeg er årsaken til at han stenger seg inne på rommet sitt i morgen for at ingen skal høre at han gråter, jeg er et grusomt menneske, jeg er jeg er dødens sendebud i Mondeo, jeg er en kattermorder!"
Samboer: Du ødela parklyset...?
27. okt. 2008
All the leaves are brown
"Tror du bladene liker å bli blåst rundt omkring, eller tror du de synes det er irriterende?"
Jeg liker å prate med barn.
De har i likhet med meg selv en god evne til å gi dyr og ting menneskelige følelser.
Jeg vurderer et øyeblikk å gi henne en Larson-bok når hun flytter fra senteret, for å sikre at hun ikke mister den evnen.
"Jeg er ikke helt sikker", sier jeg. "Det kommer kanskje ann på hvor mye det blåser?"
"Jeg tror de synes det er morsomt", sier hun.
"At det nesten blir som å kjøre karusell. De ligger på bakken, og bare venter på at det skal komme et skikkelig vindkast, også bare "Wheeeeee!!! Fortere, fortere, høyere, høyere, ææææææ, jeg bli kvalm, sett meg ned igjen!"
Hun illustrerer ivrig med hender og ansiktsuttrykk.
"Men tenk om de prøver å ha en samtale med noen?", spør jeg.
"Hvis de lander ved siden av en som de ikke har sett siden de hang ved siden av hverandre på treet, og så sier de "Halla, det var jammen lenge siden, hvordan står det til med deg da?"
"Jo, takk, ikke så verst, jeg og Asle - du husker Asle? Han som var litt markspist på stilken? Jo, jeg og Asle viiiii, ooooooiiiiiii opsidæisi, må stikke, vi seees kanskje senere, aaaaaaahhhhh!!!
Og så flakser de avgårde og lander ved siden av noen helt andre, og så gjentar det samme seg, slik at de aldri får pratet med noen!"
Jeg illustrerer vel så engasjert som henne.
"Men det kan jo være greit kanskje, for det er jo ikke alle man liker å snakke med...?"
"Godt poeng. Veldig enig med deg der, faktisk. Men noen liker man jo...."
"Ja... Jeg liker å snakke med deg."
"Og jeg liker å snakke med deg. Og jeg har altfor stor rumpe til at jeg kan flakse avgårde med vinden."
Hun fniser.
"Ja, det er sant."
Jeg liker å prate med barn.
De har i likhet med meg selv en god evne til å gi dyr og ting menneskelige følelser.
Jeg vurderer et øyeblikk å gi henne en Larson-bok når hun flytter fra senteret, for å sikre at hun ikke mister den evnen.
"Jeg er ikke helt sikker", sier jeg. "Det kommer kanskje ann på hvor mye det blåser?"
"Jeg tror de synes det er morsomt", sier hun.
"At det nesten blir som å kjøre karusell. De ligger på bakken, og bare venter på at det skal komme et skikkelig vindkast, også bare "Wheeeeee!!! Fortere, fortere, høyere, høyere, ææææææ, jeg bli kvalm, sett meg ned igjen!"
Hun illustrerer ivrig med hender og ansiktsuttrykk.
"Men tenk om de prøver å ha en samtale med noen?", spør jeg.
"Hvis de lander ved siden av en som de ikke har sett siden de hang ved siden av hverandre på treet, og så sier de "Halla, det var jammen lenge siden, hvordan står det til med deg da?"
"Jo, takk, ikke så verst, jeg og Asle - du husker Asle? Han som var litt markspist på stilken? Jo, jeg og Asle viiiii, ooooooiiiiiii opsidæisi, må stikke, vi seees kanskje senere, aaaaaaahhhhh!!!
Og så flakser de avgårde og lander ved siden av noen helt andre, og så gjentar det samme seg, slik at de aldri får pratet med noen!"
Jeg illustrerer vel så engasjert som henne.
"Men det kan jo være greit kanskje, for det er jo ikke alle man liker å snakke med...?"
"Godt poeng. Veldig enig med deg der, faktisk. Men noen liker man jo...."
"Ja... Jeg liker å snakke med deg."
"Og jeg liker å snakke med deg. Og jeg har altfor stor rumpe til at jeg kan flakse avgårde med vinden."
Hun fniser.
"Ja, det er sant."
19. okt. 2008
The Great Escape
Vi hadde kjørt langt.
Kanoen ble tatt ned fra biltaket, og omhyggelig lastet opp med bagasje, telt, fiskeutstyr og gitar, før to solbrente blondiner danderte seg i mellom alt pikkpakket og fant frem hver sin åre.
Det blåste lett i mot oss, og etter en halvtimes tid begynte vi å merke at det ble tungt.
Men vi skulle på tur.
Langt vekk.
Vi tok en pause på en liten strand før vi dro utpå igjen.
Vi padlet lenge. Tok en ny pause. Utpå igjen
Til slutt så vi holmen som en åpenbaring i det fjerne.
Der ville vi telte.
Vi gikk i land, dro kanoen på land og så oss omkring.
Stillhet.
Furu.
Lyden av sjø mot svaberg.
Ikke et menneske i mils omkrets.
Ikke noe kjas og mas.
Vi hadde lagt sivilisasjonen bak oss, nå var vi villmarkinger.
Ensomme ulver.
Frie.
Med et kastet hun et blikk over skulderen min.
"Er... er det der Smart Club?"
"Faen."
Kanoen ble tatt ned fra biltaket, og omhyggelig lastet opp med bagasje, telt, fiskeutstyr og gitar, før to solbrente blondiner danderte seg i mellom alt pikkpakket og fant frem hver sin åre.
Det blåste lett i mot oss, og etter en halvtimes tid begynte vi å merke at det ble tungt.
Men vi skulle på tur.
Langt vekk.
Vi tok en pause på en liten strand før vi dro utpå igjen.
Vi padlet lenge. Tok en ny pause. Utpå igjen
Til slutt så vi holmen som en åpenbaring i det fjerne.
Der ville vi telte.
Vi gikk i land, dro kanoen på land og så oss omkring.
Stillhet.
Furu.
Lyden av sjø mot svaberg.
Ikke et menneske i mils omkrets.
Ikke noe kjas og mas.
Vi hadde lagt sivilisasjonen bak oss, nå var vi villmarkinger.
Ensomme ulver.
Frie.
Med et kastet hun et blikk over skulderen min.
"Er... er det der Smart Club?"
"Faen."
26. sep. 2008
Because Of You
Vi satt alltid i ring når vi hadde morgenstund.
Vi på små stoler, og barnehagetantene på store.
Jeg husker ikke helt hva vi gjorde, men jeg tror det var sang og prating.
En av tantene var ikke ordentlig tante.
Bare nesten. Skulle bli.
I ettertid skjønner jeg at hun var lærling, men den gangen var hun bare liksomtante.
Ny og spennende.
Hun var så pen.
Hun hadde langt, tykt og nesten svart hår.
Jeg husker at hun het Elisabeth. Og at jeg syntes hun lignet på Tanita Tikaram.
En av jentene i barnehagen pleide å sitte ved siden av henne.
Jeg tror hun het Trine.
Trine pleide å legge hodet på fanget til Elisabeth, og Elisabeth strøk henne gjennom håret.
Det så så koselig ut. Godt og trygt.
Jeg hadde vært hjemme hos Trine et par ganger.
Det var rart.
Moren til Trine, klemte henne alltid når hun skulle gå.
Trine syntes ikke det var noe rart.
Hun klemte tilbake, og så sa de at de var glade i hverandre, og ønsket hverandre en god dag.
De smilte.
Jeg var ikke vant med klemmer og slike ord hjemme.
Jeg har kjærlige og gode foreldre som alltid har stilt opp for meg, men klemmer var det ikke mye av.
Jeg merket at jeg var litt misunnelig på Trine.
Noen dager senere bestemte jeg meg for at jeg ville sitte ved siden av Elisabeth.
Jeg var først ute i morgenstunden og løp for å sikre meg plassen ved siden av den store stolen hennes.
Hun hadde svarte tights på seg den dagen. Og jeg husker at genseren var lang og lilla.
Jeg var nervøs.
Vi sang og pratet, men jeg klarte ikke å konsentrere meg.
Skulle jeg tørre å legge hodet på fanget hennes?
Jeg husker hvor gjerne jeg ville kjenne hånden hennes i håret og varmen fra låret hennes.
Hjertet slo fort.
Flere ganger var jeg på nippet til å gjøre det, men jeg feiget ut.
Jeg så på låret hennes flere ganger. Pustet dypt.
Lente meg mot, og feiget ut igjen.
Jeg ville så gjerne.
Jeg så for meg hvor fint det skulle bli.
Den andre barnehagetanten begynte å fortelle en historie.
Jeg trakk pusten dypt og tok mot til meg.
Med lukkede øyne la jeg hodet i fanget hennes.
Jeg kjente det myke stoffet mot kinnet.
Det var akkurat så varmt som jeg hadde forestillt meg.
Det var fint.
Etter noen sekunder torde jeg puste igjen.
Jeg åpnet øynene og festet blikket på beina til et av de andre barna.
Jeg ventet.
Ingenting skjedde.
Hun strøk meg ikke gjennom håret.
Jeg lå i fanget hennes. Jeg lå og lå og ventet i det lengste.
Hun tok ikke på meg.
Hun strøk meg ikke gjennom håret.
Det var den første gangen jeg ble avvist.
Og jeg husker hvor forferdelig vondt det gjorde.
Når noen av barna jeg møter i jobben er slitsomt kontaktsøkende og jeg blir lei av "klengingen" deres, tenker jeg på Elisabeth.
På hvor mye jeg ønsket hennes nærhet, og hvor mye det såret meg at jeg ikke fikk den.
Og så stryker jeg dem over håret.
Vi på små stoler, og barnehagetantene på store.
Jeg husker ikke helt hva vi gjorde, men jeg tror det var sang og prating.
En av tantene var ikke ordentlig tante.
Bare nesten. Skulle bli.
I ettertid skjønner jeg at hun var lærling, men den gangen var hun bare liksomtante.
Ny og spennende.
Hun var så pen.
Hun hadde langt, tykt og nesten svart hår.
Jeg husker at hun het Elisabeth. Og at jeg syntes hun lignet på Tanita Tikaram.
En av jentene i barnehagen pleide å sitte ved siden av henne.
Jeg tror hun het Trine.
Trine pleide å legge hodet på fanget til Elisabeth, og Elisabeth strøk henne gjennom håret.
Det så så koselig ut. Godt og trygt.
Jeg hadde vært hjemme hos Trine et par ganger.
Det var rart.
Moren til Trine, klemte henne alltid når hun skulle gå.
Trine syntes ikke det var noe rart.
Hun klemte tilbake, og så sa de at de var glade i hverandre, og ønsket hverandre en god dag.
De smilte.
Jeg var ikke vant med klemmer og slike ord hjemme.
Jeg har kjærlige og gode foreldre som alltid har stilt opp for meg, men klemmer var det ikke mye av.
Jeg merket at jeg var litt misunnelig på Trine.
Noen dager senere bestemte jeg meg for at jeg ville sitte ved siden av Elisabeth.
Jeg var først ute i morgenstunden og løp for å sikre meg plassen ved siden av den store stolen hennes.
Hun hadde svarte tights på seg den dagen. Og jeg husker at genseren var lang og lilla.
Jeg var nervøs.
Vi sang og pratet, men jeg klarte ikke å konsentrere meg.
Skulle jeg tørre å legge hodet på fanget hennes?
Jeg husker hvor gjerne jeg ville kjenne hånden hennes i håret og varmen fra låret hennes.
Hjertet slo fort.
Flere ganger var jeg på nippet til å gjøre det, men jeg feiget ut.
Jeg så på låret hennes flere ganger. Pustet dypt.
Lente meg mot, og feiget ut igjen.
Jeg ville så gjerne.
Jeg så for meg hvor fint det skulle bli.
Den andre barnehagetanten begynte å fortelle en historie.
Jeg trakk pusten dypt og tok mot til meg.
Med lukkede øyne la jeg hodet i fanget hennes.
Jeg kjente det myke stoffet mot kinnet.
Det var akkurat så varmt som jeg hadde forestillt meg.
Det var fint.
Etter noen sekunder torde jeg puste igjen.
Jeg åpnet øynene og festet blikket på beina til et av de andre barna.
Jeg ventet.
Ingenting skjedde.
Hun strøk meg ikke gjennom håret.
Jeg lå i fanget hennes. Jeg lå og lå og ventet i det lengste.
Hun tok ikke på meg.
Hun strøk meg ikke gjennom håret.
Det var den første gangen jeg ble avvist.
Og jeg husker hvor forferdelig vondt det gjorde.
Når noen av barna jeg møter i jobben er slitsomt kontaktsøkende og jeg blir lei av "klengingen" deres, tenker jeg på Elisabeth.
På hvor mye jeg ønsket hennes nærhet, og hvor mye det såret meg at jeg ikke fikk den.
Og så stryker jeg dem over håret.
17. sep. 2008
Ode til en mann med bart
Min kjørelærer var redd for å dø.
Det var kanskje ikke en konstant og ektefølt angst som preget alle sider av livet hans, men dette var likefullt ordene han brukte.
Han brukte dem når jeg kastet meg inn i rundkjøringer under mottoet "den rekker jeg", og når han måtte bråbremse for meg når jeg glemte høyreregelen.
"Ida, jeg er så redd for å dø", sa han.
Og jeg forstod ham.
Når jeg glemte høyreregelen fortsatte han uttalelsen med at det var han som i slike situasjoner ville måtte ta støyten, siden han satt på passasjersetet.
Jeg nikket, og måtte innrømme at mannen med bart hadde et godt poeng der.
Hver gang jeg kjører forbi den lille sideveien som går ut ved brannstasjonen, tenker jeg på ham og disse ordene.
Det var der de ble uttalt.
Når jeg begrunnet min - i hans øyne - hasardiøse kjøring med forskjørsrett, forklarte han meg rolig at det gjør akkurat like vondt å kræsje selv om man har retten på sin side.
Dette sa han da jeg var i ferd med å brøyte meg inn på storveien i fra den humpete parkveien.
Og det var jo sant.
Og det er fortsatt sant, tenker jeg når jeg kjører over humpene.
Min kjørelærer likte Ole Paus.
Det kom ofte godt med på våre mange turer.
En gang spurte han meg om jeg hadde hørt Ole Paus synge Sangen om Carl Ivar.
Da jeg svarte nei, var han galant nok til å synge hele sangen for meg.
Med hes røst og upåklagelig innlevelse.
Jeg tenker alltid på ham og den sangen når jeg kjører forbi Halden-blomstene.
Det var der han sang den.
Og så likte han vitser. Og britisk humor.
En gang lo han seg fillete når han i detalj fortalte meg en sketsj om grekerne som på en guidet tur i London hadde blitt informert av turguiden om at en bygning var over 200 år gammel, hvorpå den ene grekeren toneløst henvendte seg til den andre med et sarkastisk "Gee, I can't wait to get back to Greece and tell all about it."
Denne vitsen kommer jeg alltid på når jeg kjører forbi fossen i nabobyen.
Så du skjønner det, kjære kjøreskolelærer, at når jeg manøvrerer min slitne Mondeo gjennom byens gater og landskap, ja, så hender det at du fortsatt sitter ved siden av meg på passasjersetet.
Selv etter alle disse årene.
For foruten at du gjorde meg i stand til å bestå en oppkjøring og bli en ansvarlig billist, så skulle det altså vise seg at dine personlige særpreg også henger igjen.
Du sitter i byens veier, kryss og midtrabatter, og jeg kan plutselig bli oppmerksom på deg når jeg runder et hjørne, og husker noe snålt du sa når vi kjørte akkurat der.
For la oss bare innse det, du sa mye snålt.
Men du sa også mye lurt.
Og jeg vil du skal vite dette:
Jeg har aldri brutt høyreregelen (nesten) og aldri kræsjet. Jeg lærte meg til slutt å mestre bakkestart, men er fortsatt ikke glad i å lukeparkere. I hvert fall ikke med stasjonsvogn.
Jeg holder stort sett fartsgrensene, er høflig i trafikken og liker fortsatt Ole Paus.
Uten at jeg skal ta munnen for full, vil jeg påstå at du gjorde en god jobb.
Det var kanskje ikke en konstant og ektefølt angst som preget alle sider av livet hans, men dette var likefullt ordene han brukte.
Han brukte dem når jeg kastet meg inn i rundkjøringer under mottoet "den rekker jeg", og når han måtte bråbremse for meg når jeg glemte høyreregelen.
"Ida, jeg er så redd for å dø", sa han.
Og jeg forstod ham.
Når jeg glemte høyreregelen fortsatte han uttalelsen med at det var han som i slike situasjoner ville måtte ta støyten, siden han satt på passasjersetet.
Jeg nikket, og måtte innrømme at mannen med bart hadde et godt poeng der.
Hver gang jeg kjører forbi den lille sideveien som går ut ved brannstasjonen, tenker jeg på ham og disse ordene.
Det var der de ble uttalt.
Når jeg begrunnet min - i hans øyne - hasardiøse kjøring med forskjørsrett, forklarte han meg rolig at det gjør akkurat like vondt å kræsje selv om man har retten på sin side.
Dette sa han da jeg var i ferd med å brøyte meg inn på storveien i fra den humpete parkveien.
Og det var jo sant.
Og det er fortsatt sant, tenker jeg når jeg kjører over humpene.
Min kjørelærer likte Ole Paus.
Det kom ofte godt med på våre mange turer.
En gang spurte han meg om jeg hadde hørt Ole Paus synge Sangen om Carl Ivar.
Da jeg svarte nei, var han galant nok til å synge hele sangen for meg.
Med hes røst og upåklagelig innlevelse.
Jeg tenker alltid på ham og den sangen når jeg kjører forbi Halden-blomstene.
Det var der han sang den.
Og så likte han vitser. Og britisk humor.
En gang lo han seg fillete når han i detalj fortalte meg en sketsj om grekerne som på en guidet tur i London hadde blitt informert av turguiden om at en bygning var over 200 år gammel, hvorpå den ene grekeren toneløst henvendte seg til den andre med et sarkastisk "Gee, I can't wait to get back to Greece and tell all about it."
Denne vitsen kommer jeg alltid på når jeg kjører forbi fossen i nabobyen.
Så du skjønner det, kjære kjøreskolelærer, at når jeg manøvrerer min slitne Mondeo gjennom byens gater og landskap, ja, så hender det at du fortsatt sitter ved siden av meg på passasjersetet.
Selv etter alle disse årene.
For foruten at du gjorde meg i stand til å bestå en oppkjøring og bli en ansvarlig billist, så skulle det altså vise seg at dine personlige særpreg også henger igjen.
Du sitter i byens veier, kryss og midtrabatter, og jeg kan plutselig bli oppmerksom på deg når jeg runder et hjørne, og husker noe snålt du sa når vi kjørte akkurat der.
For la oss bare innse det, du sa mye snålt.
Men du sa også mye lurt.
Og jeg vil du skal vite dette:
Jeg har aldri brutt høyreregelen (nesten) og aldri kræsjet. Jeg lærte meg til slutt å mestre bakkestart, men er fortsatt ikke glad i å lukeparkere. I hvert fall ikke med stasjonsvogn.
Jeg holder stort sett fartsgrensene, er høflig i trafikken og liker fortsatt Ole Paus.
Uten at jeg skal ta munnen for full, vil jeg påstå at du gjorde en god jobb.
23. aug. 2008
Break on Through to The Other Side
Svetten piplet nedover ryggen etter at vi hadde strevd oss opp den lange bakken til huset i stekende sol. Gradestokken ropte om nåde, og selv vinden hadde kapitulert.
Vi var rødmussede og klamme, og hadde ansiktsuttrykk som bare burde være tilstede etter maratonløping eller heftig sex. Vi hadde kun tropevarme og dårlig kondis å skylde på.
Og selvsagt det faktum at vi begge hadde en lang arbeidsdag bak oss.
Vel fremme ved døren fomlet jeg etter nøklene, mens jeg tenkte på de kalde brusboksene i kjøleskapet.
Deres dager var talte.
I det fomlingen vedvarer, begynner det å gå opp for meg at nøklene mine ikke er der de skal.
Jeg kjenner en klump i brystet, men forsøker å holde fatningen til alle alternativer er utforsket.
Etter å ha endevendt lommer og veske, må jeg til slutt erkjenne det grufulle fakta om at vi er utelåst.
Hun ser på meg med tomt blikk.
"Og samboeren din...?"
"Timesvis unna..." fullfører jeg.
"Så er vi altså låst ute..."
"Jepp."
"Ok."
Etter et par sekunders fortvilet apati, begynner vi og handle.
Vi sjekker vinduene.
Verken stuen, kjøkkenet eller soveromsvinduene gir oss noen hjelp.
Som de idiotisk ansvarsfulle menneskene vi er, så ville det selvsagt ikke falle oss inn å reise hjemmefra med åpne vinduer.
Og tanken på å legge ut en ekstranøkkel, har heller ikke vært aktuell.
Ikke før nå i det minste.
Med ett gir universet oss et brukbart kort.
Baderomsvinduet.
Det står på gløtt. Brusen er igjen innen rekkevidde. Vi øyner et håp i horisonten.
Vinduet er smalt, og høyt opp på veggen. Men det er ikke umulig.
Her må det kreativ tenkning til, og tørsten gjør oss oppfinnsomme.
Minutter senere står jeg vaklende og balanserer på grillen, mens hun bredbeint og skjelvende forsøker å holde den støtt.
Med gelebein tar jeg tak i vinduet med en søkende hånd og forsøker å dra det mot meg.
Det stopper.
"Sikkerthetsgreia...." mumler jeg innimellom noen mindre pene fraser.
"Jeg når den ikke, den er for høyt opp!"
"Jeg henter sykkelen", forkynner hun, og forlater meg vettskremt på grillen, der jeg klamrer meg til vinduskarmen for harde livet.
I neste sekund befinner jeg meg med et bein på en vaklende grill, og et bein på et enda mer ustødig sykkelsete.
"Det hjelper ikke, den er fortsatt for langt unna!"
Jeg strekker armen og fingrene det jeg er i stand til, men når fortsatt ikke opp.
"Det nytter ikke!"
I noen klamme sekunder står vi rådville.
"Gi meg grillspydet!" utbryter jeg med lyspære over hodet.
Hun adlyder sporenstreks, og litt seinere har jeg klart å dytte opp sikkerhetslåsen, og fått vinduet på vid gap.
Hun jubler og strekker armene i været, mens jeg, i min forvrengte positur, nøyer meg med å smile anstrengt over innsatsen vår.
Jeg gjør deretter et mindre grasiøst hopp, lander med magen på vinduskarmen, og slår nesten pusten ut av meg.
Jeg blir hengende å dingle et øyeblikk før jeg kjenner to støttende hender under leggene mine.
Med hodet inntullet i baderomsgardinene og rumpa hengende ut, begynner vi vaggingen, og det omfattende arbeidet det er å få beinet mitt opp i karmen.
Etter en god stund med vralting og vrikking, banning og pusting, har vi klart det.
Deretter får jeg en svært ufrivillig overvekt innover, og deiser ned på tørketrommelen med hofta først.
Jeg slår hodet i veggen, og banner som en håndverker, mens jeg stabler meg på beina igjen.
Svett og haltende går jeg ut i gangen og låser henne inn.
Vi knerter brusen, mens jeg forsøker å få hvilepuls igjen.
Hun tømmer halve boksen og ser på meg:
"Er du litt overrasket over hvor lett det er å bryte seg inn hos noen?"
"Nei, i grunnen ikke!"
Vi var rødmussede og klamme, og hadde ansiktsuttrykk som bare burde være tilstede etter maratonløping eller heftig sex. Vi hadde kun tropevarme og dårlig kondis å skylde på.
Og selvsagt det faktum at vi begge hadde en lang arbeidsdag bak oss.
Vel fremme ved døren fomlet jeg etter nøklene, mens jeg tenkte på de kalde brusboksene i kjøleskapet.
Deres dager var talte.
I det fomlingen vedvarer, begynner det å gå opp for meg at nøklene mine ikke er der de skal.
Jeg kjenner en klump i brystet, men forsøker å holde fatningen til alle alternativer er utforsket.
Etter å ha endevendt lommer og veske, må jeg til slutt erkjenne det grufulle fakta om at vi er utelåst.
Hun ser på meg med tomt blikk.
"Og samboeren din...?"
"Timesvis unna..." fullfører jeg.
"Så er vi altså låst ute..."
"Jepp."
"Ok."
Etter et par sekunders fortvilet apati, begynner vi og handle.
Vi sjekker vinduene.
Verken stuen, kjøkkenet eller soveromsvinduene gir oss noen hjelp.
Som de idiotisk ansvarsfulle menneskene vi er, så ville det selvsagt ikke falle oss inn å reise hjemmefra med åpne vinduer.
Og tanken på å legge ut en ekstranøkkel, har heller ikke vært aktuell.
Ikke før nå i det minste.
Med ett gir universet oss et brukbart kort.
Baderomsvinduet.
Det står på gløtt. Brusen er igjen innen rekkevidde. Vi øyner et håp i horisonten.
Vinduet er smalt, og høyt opp på veggen. Men det er ikke umulig.
Her må det kreativ tenkning til, og tørsten gjør oss oppfinnsomme.
Minutter senere står jeg vaklende og balanserer på grillen, mens hun bredbeint og skjelvende forsøker å holde den støtt.
Med gelebein tar jeg tak i vinduet med en søkende hånd og forsøker å dra det mot meg.
Det stopper.
"Sikkerthetsgreia...." mumler jeg innimellom noen mindre pene fraser.
"Jeg når den ikke, den er for høyt opp!"
"Jeg henter sykkelen", forkynner hun, og forlater meg vettskremt på grillen, der jeg klamrer meg til vinduskarmen for harde livet.
I neste sekund befinner jeg meg med et bein på en vaklende grill, og et bein på et enda mer ustødig sykkelsete.
"Det hjelper ikke, den er fortsatt for langt unna!"
Jeg strekker armen og fingrene det jeg er i stand til, men når fortsatt ikke opp.
"Det nytter ikke!"
I noen klamme sekunder står vi rådville.
"Gi meg grillspydet!" utbryter jeg med lyspære over hodet.
Hun adlyder sporenstreks, og litt seinere har jeg klart å dytte opp sikkerhetslåsen, og fått vinduet på vid gap.
Hun jubler og strekker armene i været, mens jeg, i min forvrengte positur, nøyer meg med å smile anstrengt over innsatsen vår.
Jeg gjør deretter et mindre grasiøst hopp, lander med magen på vinduskarmen, og slår nesten pusten ut av meg.
Jeg blir hengende å dingle et øyeblikk før jeg kjenner to støttende hender under leggene mine.
Med hodet inntullet i baderomsgardinene og rumpa hengende ut, begynner vi vaggingen, og det omfattende arbeidet det er å få beinet mitt opp i karmen.
Etter en god stund med vralting og vrikking, banning og pusting, har vi klart det.
Deretter får jeg en svært ufrivillig overvekt innover, og deiser ned på tørketrommelen med hofta først.
Jeg slår hodet i veggen, og banner som en håndverker, mens jeg stabler meg på beina igjen.
Svett og haltende går jeg ut i gangen og låser henne inn.
Vi knerter brusen, mens jeg forsøker å få hvilepuls igjen.
Hun tømmer halve boksen og ser på meg:
"Er du litt overrasket over hvor lett det er å bryte seg inn hos noen?"
"Nei, i grunnen ikke!"
11. aug. 2008
Communique
Nachspielsamtale
Etter at brillemannen som for øyeblikket deler sofa med meg plutselig bryter ut i latter, henvender jeg meg til ham med et spørrende smil.
- Hm? Hva ler du av?
Jeg kom bare til å tenke på noe... hahaha!
- Hva da?
Jo, tenk liksom... at hvis du skulle drepe noen da...
- Eh... ja...?
Jo, alle dreper jo liksom på samme måte... kniv eller pistol liksom... så blir det masse blod og gørr og, ja...
Politiet er sikkert lei av å se de samme mordtypene hele tiden, ikke sant?
- Ehm... jeg veit nå ikke om politiet ønsker seg... *avbrytes*
For det må jo bli kjedelig, tenker jeg! De hadde sikkert satt pris på litt mer oppfinnsome drap, liksom! Sånn som i filmer og sånn. Men kanskje litt mer morsomme da.
- Ja, de hadde nok humret i skjegget hvis de kom over lik dandert på påler til en forandring...
Ja! HAHAHA! Du og jeg, veit du, vi er på samme bølgelengde, faen meg bra, ass!
- Ja, dette er storveis.
Men hør nå da... hvis jeg skulle drept noen liksom, så skulle jeg gjort det med en ål.
- En ål?
En ål! Jeg skulle frosset ned en ål, og når den var bånnfrossen, skulle jeg tredd den gjennom magen på en fyr.
- Fiffig...
Ja, for tenk da når politiet fant ham mange timer senere, så ville jo ålen blitt slapp igjen! Den hadde jo tint, skjønner du?
Så står de der og klør seg i huet og lurer på åssen i helvete den ålen har spiddet fyren, ikke sant?!
Han ligger der bare skikkelig dau, ikke sant, med en slapp ål gjennom magen! Hahaha! Så jævlig bra!
- Originalt... Absolutt originalt....
Jeg skulle faen meg skrevet bok, jeg!
- Med slike planer skal du ikke se bort i fra at det kanskje vil bli skrevet bøker om deg?
Nei, haha! Tenk det. Det hadde vært noe det!
"Ål-morderen" liksom! Haha! Altså... at jeg dreper med ål da.... ikke at jeg dreper ål... det er jo ikke noe spes, liksom...
- Nei, da heter man vel strengt tatt bare "fisker"...
Ja... Vil du ha en øl til?
- Herregud, ja.
Etter at brillemannen som for øyeblikket deler sofa med meg plutselig bryter ut i latter, henvender jeg meg til ham med et spørrende smil.
- Hm? Hva ler du av?
Jeg kom bare til å tenke på noe... hahaha!
- Hva da?
Jo, tenk liksom... at hvis du skulle drepe noen da...
- Eh... ja...?
Jo, alle dreper jo liksom på samme måte... kniv eller pistol liksom... så blir det masse blod og gørr og, ja...
Politiet er sikkert lei av å se de samme mordtypene hele tiden, ikke sant?
- Ehm... jeg veit nå ikke om politiet ønsker seg... *avbrytes*
For det må jo bli kjedelig, tenker jeg! De hadde sikkert satt pris på litt mer oppfinnsome drap, liksom! Sånn som i filmer og sånn. Men kanskje litt mer morsomme da.
- Ja, de hadde nok humret i skjegget hvis de kom over lik dandert på påler til en forandring...
Ja! HAHAHA! Du og jeg, veit du, vi er på samme bølgelengde, faen meg bra, ass!
- Ja, dette er storveis.
Men hør nå da... hvis jeg skulle drept noen liksom, så skulle jeg gjort det med en ål.
- En ål?
En ål! Jeg skulle frosset ned en ål, og når den var bånnfrossen, skulle jeg tredd den gjennom magen på en fyr.
- Fiffig...
Ja, for tenk da når politiet fant ham mange timer senere, så ville jo ålen blitt slapp igjen! Den hadde jo tint, skjønner du?
Så står de der og klør seg i huet og lurer på åssen i helvete den ålen har spiddet fyren, ikke sant?!
Han ligger der bare skikkelig dau, ikke sant, med en slapp ål gjennom magen! Hahaha! Så jævlig bra!
- Originalt... Absolutt originalt....
Jeg skulle faen meg skrevet bok, jeg!
- Med slike planer skal du ikke se bort i fra at det kanskje vil bli skrevet bøker om deg?
Nei, haha! Tenk det. Det hadde vært noe det!
"Ål-morderen" liksom! Haha! Altså... at jeg dreper med ål da.... ikke at jeg dreper ål... det er jo ikke noe spes, liksom...
- Nei, da heter man vel strengt tatt bare "fisker"...
Ja... Vil du ha en øl til?
- Herregud, ja.
10. aug. 2008
Dom Som Försvann
Sommeren er tiden da man treffer mange kjentfolk.
Folk flest kryper på denne årstiden ut av vinterhiene sine, de kommer tilbake til hjembyen på ferie, og rett som det er ser man et kjent fjes når man beveger seg ute.
Stort sett er det jo ikke noe verken rart eller vanskelig med dette, så lenge det er kjentfolk man har et forhold til.
Det snåle oppstår når man tilfeldig og uventet treffer på mennesker man ikke har sett på lenge.
Særlig når man snakker om mange, mange år.
I sommer har jeg truffet seks mennesker som faller innunder denne kategorien.
Mennesker som jeg var venn eller bekjent med for 10 - 20 år siden.
(Jeg følte meg fryktelig gammel, da jeg skrev den setningen, merket jeg.)
Og disse møtene blir ofte noe anstrengt for mitt vedkommende.
Begge veit at man sannsynligvis ikke har stort å snakke om, det er tross alt en grunn til at kontakten ble brutt.
Men høflighet og sosiale normer tilsier at man ikke kan la vær å veksle noen ord når man først har blitt oppmerksom på hverandre.
Og dermed er man i gang.
Disse samtalene begynner med et smil, og et hei, etterfulgt av et "lenge siden sist, hvordan går det med deg?".
På dette svarer man selvsagt "jo, takk bare bra", før man gjentar spørsmålet og får samme svar tilbake.
Nå er innledende runde unnagjort, og man beveger seg over til de obligatoriske spørsmålene for å båssette hverandre.
Jobb, sivilstatus og bosted.
Dette skal vanligvis ikke ta mer en toppen tre minutter. Det er effektivt, oversiktelig og en helt passelig mengde av høflighet.
Når denne informasjonen er utvekslet, er det fullt mulig å avslutte samtalen.
Man kan si at man må videre, ønske den andre en god dag/kveld/helg/ferie, og fortsette med egne prosjekter.
Personlig foretrekker jeg denne varianten.
Kort og greit, høflig og imøtekommende, uten å dra det ut lengre enn hva som er nødvendig.
Men noen ønsker å fortsette samtalen litt lengre.
Disse vil da gjerne spørre om du har kontakt med noen andre fra skolen/laget/foreningen som er bakgrunnen for deres bekjentskap.
Hvis dette blir samtalen videre, er det to retninger den kan bære i.
1. Dere har begge kontakt med noen dere kjente, dere utveksler overfladisk informasjon om disse, ved å ramse opp de de tre obligatoriske elementene.
Samtalen blir konkret og overkommelig. Du får kanskje overraskende info om noen, som du kan humre over resten av dagen. En helt ok samtalevariant, som lett kan styres inn i avslutningsfasen.
2. Du blir utsatt for en sladrer.
Dette er personen som har kontakt med mange, og som hører mye, og føler det som sin plikt å informere deg med lav stemme om grunnlag for skilsmisser, jobbproblemer og umulige avkom hos deres felles bekjente.
Denne varianten kan komme til å ta lang tid, og du vil få mye mer informasjon enn du trenger.
Du kommer til å ha et flakkende blikk og høflige nikk der det passer seg, mens du forgjeves forsøker å finne et smutthull for å avslutte samtalen. Det er bare å gi opp.
Denne samtalen er ikke over før sladreren bestemmer seg for at den er over.
Hold ut, og tenk på noe vakkert.
Etter å ha vært igjennom denne runden er det i min mening absolutt på tide og gi seg, og gå mot en oppsummerende avslutning.
Men noen føler desverre behov for å ta det enda litt lengre.
Det dreier seg om de menneskene som insisterer på at dere må treffes igjen, og det snart, det er jo så lenge siden sist, og så koselig det var å ses igjen!
De vil begynne å fortelle deg om jobbturnusen sin, og hva de har planlagt de neste ti helgene, og håper med dette at du skal finne et dato som passer for deg blant dem.
I denne samtalen bør du forsøke å bite i deg uttalelser av typen:
"Ærlig talt, det er kanskje en grunn til at vi ikke har hatt kontakt siden vi var 11 år, hadde vi følt behovet for å møtes, så hadde vi vel gjort det for lenge siden" ,
og
"altså, det at vi gikk på speideren sammen i 89 er vel kanskje ikke noen tungtveiende grunn for at vi plutselig skal gjenoppta kontakten når vi nærmer oss 30 er det vel? Dessuten jukset du da vi hoppet strikk sammen, og jeg har egentlig ikke likt deg siden".
I stedet bør du uttale deg svevende om usikkerhet i forhold til egen jobb og familie, mens du forsøker å overbevise vedkommende om at det var veldig hyggelig å se dem igjen.
De vil ofte insistere på at dere utveksler telefonnummer, noe du helt fint kan gjøre. Sannsynligheten for at noen av dere vil ta kontakt er forbausende liten.
Etter dette er det rett og slett uhøflig for noen av partene å forsette samtalen i min mening.
På dette tidspunktet har det sannysnligvis gått nærmere en halv time, og det er faktisk i overkant av hva som er lovlig uten å bli sosialt kriminalisert.
Med mindre man da virkelig faktisk finner tonen igjen med noen, og det er en gjensidig følelse.
Dette vil man merke, tro meg.
Disse samtalene vil nemlig inneholde noe som de ovenfornevnte har hoppet elegant over.
Latter og oppriktighet.
Hvis disse elementene mangler neste gang du treffer på Jorid fra fjerde klasse - bakk ut ved første og beste anledning, mens dere fortsatt har livsgnisten i behold.
Folk flest kryper på denne årstiden ut av vinterhiene sine, de kommer tilbake til hjembyen på ferie, og rett som det er ser man et kjent fjes når man beveger seg ute.
Stort sett er det jo ikke noe verken rart eller vanskelig med dette, så lenge det er kjentfolk man har et forhold til.
Det snåle oppstår når man tilfeldig og uventet treffer på mennesker man ikke har sett på lenge.
Særlig når man snakker om mange, mange år.
I sommer har jeg truffet seks mennesker som faller innunder denne kategorien.
Mennesker som jeg var venn eller bekjent med for 10 - 20 år siden.
(Jeg følte meg fryktelig gammel, da jeg skrev den setningen, merket jeg.)
Og disse møtene blir ofte noe anstrengt for mitt vedkommende.
Begge veit at man sannsynligvis ikke har stort å snakke om, det er tross alt en grunn til at kontakten ble brutt.
Men høflighet og sosiale normer tilsier at man ikke kan la vær å veksle noen ord når man først har blitt oppmerksom på hverandre.
Og dermed er man i gang.
Disse samtalene begynner med et smil, og et hei, etterfulgt av et "lenge siden sist, hvordan går det med deg?".
På dette svarer man selvsagt "jo, takk bare bra", før man gjentar spørsmålet og får samme svar tilbake.
Nå er innledende runde unnagjort, og man beveger seg over til de obligatoriske spørsmålene for å båssette hverandre.
Jobb, sivilstatus og bosted.
Dette skal vanligvis ikke ta mer en toppen tre minutter. Det er effektivt, oversiktelig og en helt passelig mengde av høflighet.
Når denne informasjonen er utvekslet, er det fullt mulig å avslutte samtalen.
Man kan si at man må videre, ønske den andre en god dag/kveld/helg/ferie, og fortsette med egne prosjekter.
Personlig foretrekker jeg denne varianten.
Kort og greit, høflig og imøtekommende, uten å dra det ut lengre enn hva som er nødvendig.
Men noen ønsker å fortsette samtalen litt lengre.
Disse vil da gjerne spørre om du har kontakt med noen andre fra skolen/laget/foreningen som er bakgrunnen for deres bekjentskap.
Hvis dette blir samtalen videre, er det to retninger den kan bære i.
1. Dere har begge kontakt med noen dere kjente, dere utveksler overfladisk informasjon om disse, ved å ramse opp de de tre obligatoriske elementene.
Samtalen blir konkret og overkommelig. Du får kanskje overraskende info om noen, som du kan humre over resten av dagen. En helt ok samtalevariant, som lett kan styres inn i avslutningsfasen.
2. Du blir utsatt for en sladrer.
Dette er personen som har kontakt med mange, og som hører mye, og føler det som sin plikt å informere deg med lav stemme om grunnlag for skilsmisser, jobbproblemer og umulige avkom hos deres felles bekjente.
Denne varianten kan komme til å ta lang tid, og du vil få mye mer informasjon enn du trenger.
Du kommer til å ha et flakkende blikk og høflige nikk der det passer seg, mens du forgjeves forsøker å finne et smutthull for å avslutte samtalen. Det er bare å gi opp.
Denne samtalen er ikke over før sladreren bestemmer seg for at den er over.
Hold ut, og tenk på noe vakkert.
Etter å ha vært igjennom denne runden er det i min mening absolutt på tide og gi seg, og gå mot en oppsummerende avslutning.
Men noen føler desverre behov for å ta det enda litt lengre.
Det dreier seg om de menneskene som insisterer på at dere må treffes igjen, og det snart, det er jo så lenge siden sist, og så koselig det var å ses igjen!
De vil begynne å fortelle deg om jobbturnusen sin, og hva de har planlagt de neste ti helgene, og håper med dette at du skal finne et dato som passer for deg blant dem.
I denne samtalen bør du forsøke å bite i deg uttalelser av typen:
"Ærlig talt, det er kanskje en grunn til at vi ikke har hatt kontakt siden vi var 11 år, hadde vi følt behovet for å møtes, så hadde vi vel gjort det for lenge siden" ,
og
"altså, det at vi gikk på speideren sammen i 89 er vel kanskje ikke noen tungtveiende grunn for at vi plutselig skal gjenoppta kontakten når vi nærmer oss 30 er det vel? Dessuten jukset du da vi hoppet strikk sammen, og jeg har egentlig ikke likt deg siden".
I stedet bør du uttale deg svevende om usikkerhet i forhold til egen jobb og familie, mens du forsøker å overbevise vedkommende om at det var veldig hyggelig å se dem igjen.
De vil ofte insistere på at dere utveksler telefonnummer, noe du helt fint kan gjøre. Sannsynligheten for at noen av dere vil ta kontakt er forbausende liten.
Etter dette er det rett og slett uhøflig for noen av partene å forsette samtalen i min mening.
På dette tidspunktet har det sannysnligvis gått nærmere en halv time, og det er faktisk i overkant av hva som er lovlig uten å bli sosialt kriminalisert.
Med mindre man da virkelig faktisk finner tonen igjen med noen, og det er en gjensidig følelse.
Dette vil man merke, tro meg.
Disse samtalene vil nemlig inneholde noe som de ovenfornevnte har hoppet elegant over.
Latter og oppriktighet.
Hvis disse elementene mangler neste gang du treffer på Jorid fra fjerde klasse - bakk ut ved første og beste anledning, mens dere fortsatt har livsgnisten i behold.
22. juli 2008
Nyforelskede har så lett for å overdrive
Den tolvte dag jul sendte kjæresten min til meg:
- tolv spretne herrer
- elleve dansedamer
- ti menn som fløytet
- ni menn som trommet
- åtte budeier
- sju stolte svaner
- seks vakre villgjess
- fem gylne ringer
- fire svarte troster
- tre franske høner
- to turtelduer
- og en rapphøne i et pent tre.
Og jeg som ønsket meg en iPod.
- tolv spretne herrer
- elleve dansedamer
- ti menn som fløytet
- ni menn som trommet
- åtte budeier
- sju stolte svaner
- seks vakre villgjess
- fem gylne ringer
- fire svarte troster
- tre franske høner
- to turtelduer
- og en rapphøne i et pent tre.
Og jeg som ønsket meg en iPod.
28. juni 2008
So am I... Good or bad?
"Skal du ikke ha noen puncheboller i dag?"
Jeg smilte til mannen foran disken, mens jeg la varene hans i en bærepose.
Til forskjell fra alle andre fredager jeg hadde jobbet i bakeriet, hadde mannen denne gangen unnlatt å bestille det han etterhvert var blitt kjent for hos oss - puncheboller.
Han var rett og slett Mannen som elsket puncheboller.
Punchebollemannen.
Hver fredag ved ellevetiden kom han innom og bestilte to puncheboller og en kaffekopp.
Og når koppen var tom, og han gikk for å hente seg påfyll, hentet han like godt to puncheboller til også.
Det var et fredagsrituale så godt som noe - fire puncheboller og to kopper kaffe på det lokale bakeriet.
Jeg var alltid litt imponert over denne mannens ferdigheter når det gjaldt å spise puncheboller.
Selv om jeg er veldig glad i dem selv, har jeg aldri klart å få i meg mer enn en halv, før jeg kjenner at jeg begynner å bli småkvalm.
Fire på rappen må derfor kunne sies å være en solid prestasjon, som han sannsynligvis hadde opparbeidet seg ferdighetene til gjennom flere års øvelse.
Det var noe godt og gjenkjennelig over rutinen hans.
Pratsom var han slett ikke. Ingen av oss viste hva han het eller hva han jobbet med. Men det vi viste var greit og rutinepreget - mannen elsket puncheboller.
Konditoren var alltid glad etter at Punchebollemannen var innom. Han tok ofte med seg de punchebollene som hadde ligget såpass lenge at de over helgen ville blitt helsefarlige å innta.
Det var en visshet hos oss alle om at de punchebollene som hadde ligget en stund, forsvant på fredag når punchebollemannen kom innom.
Så at mannen denne fredagen hadde bedt meg om fire kneippbrød og en farris, var noe nytt.
Og det spøkte for bollene i skapet.
Jeg så spørrende på ham over posen, mens jeg ventet på et svar.
Ingen puncheboller i dag?
"Hva..? Nei... " Han dro litt på det. "Jeg tenkte jeg skulle..."
Øynene hans gled mot glassmonteret på høyre side av disken. Det var der de lå. Gode, runde, myke og proppet med herlig sukker, deilig fett og nydelig sjokolade.
"Jeg holdt av et par til deg, jeg..." Jeg smilte til mannen mens løgnen passerte leppene.
Jeg hadde ikke holdt av noe som helst.
Det var ikke nødvendig å holde av puncheboller. Svært få kjøpte dem. Punchebollene ble liggende til de enten ble så gamle at måtte kastes, eller til punchebollemannen på nobelt vis gav dem et kjærlig hjem når fredagen kom.
"Å... " Mannen tittet overrasket på meg. "Sier du det? Jøss... jeg..."
Øynene hans vandret igjen mot høyre til de sjokoladebekledde herlighetene.
"Jeg tenkte kanskje jeg skulle være litt forsiktig, med sånt, skjønner du....hehe..."
Han lo en nervøs liten latter.
"Prøver å bli kvitt litt her foran..." Han slo seg på en mage av betydelig, men ikke direkte sjokkerende størrelse. Han var altså på slanker'n.
Pokker. Det var dårlige nyheter for bollene.
"Åja", sa jeg mens jeg gav ham posen, og lurte på hvordan jeg skulle fortelle konditoren de nedslående nyhetene.
I det han tok i mot posen, ble han stående akkurat et sekund for lenge.
Han var på gli.
Eller kunne i alle fall komme ti å bli det. Det gikk ikke upaktet hen.
Jeg så min åpning. Mannen var i tvil, her var det bare å la det stå til.
"Det er fredag i dag, da... " begynte jeg forsiktig mens jeg fulgte mannens lengtende øyne til hans svake punkt bak monteret.
"Ja, jo... Ja, det er jo det..." Han var vaklende nå. Jeg kjørte på.
"Man skal jo kose seg litt også" fortsatte jeg med et stort smil.
"Hehe, ja.... " Mannen fiklet med bæreposen sin og lo litt forsiktig mens han ikke slapp bollene med blikket.
"Ja... Ehm... Ja, jeg kan ta med meg en punchebolle, kanskje... Jo, jeg tar én, jeg!
Til fredagskaffen!"
Uttrykket hans viste at han følte seg som en rebell.
En vill og lovløs mann, kjøper punchebolle selv om han egentlig er på diett. Han var sin egen herre, svarte bare til seg selv. Han var en opprører, en frekk galemathias som gjorde det som passet han. Og ville han ha en punchebolle til fredagskaffen, ja da kjøpte han da pokker ta meg en punchebolle til fredagskaffen. Fordi han hadde lyst, rett og slett. Fordi han fortjente det.
Han gav meg motet til å ta det enda litt lengre.
"Kanskje du skal ha en til lørdagen også" foreslo jeg forsiktig mens, jeg plukket frem en punchebolle og la den i papirposen.
"Ja! Hvorfor ikke!? Ta en til lørdagen også, du!"
"...og en til søndagsfilmen..?" Jeg så spørrende på ham.
"Og én til søndagsfilmen!" Han hadde blitt lett rødlig i ansiktet av iver nå. Han nærmest trippet av glede mens smilet hans utstyrte ham med to store bollekjaker som løftet brillene nærmere pannen hans.
Jeg adlød med glede og la ytterligere to boller i posen hans.
"Nå er det bare én igjen, her..."
Blikkene våre møttes over disken. Han var litt vaklende igjen.
"Du skal ikke ha den også da?" Jeg smilte mitt mest overtalende smil.
Det tok ham ikke mer enn et par sekunder å la seg overtale.
"Jo, hiv oppi den også, du. Så blir det mindre for deg å rydde opp i dag!"
Nå var mannen blitt så dristig at han blunket til meg bak brilleglassene.
"Ja, det hadde vært kjekt" kvitret jeg og dyttet den siste bollen oppi posen.
"Mindre mat blir mindre rydding" fortsatte jeg mens jeg gav ham posen med hans dyrebare oppi.
Sekunder senere forlot Punchebollemannen lokalet med lysende øyne og et stort smil på leppene.
Jeg var genial.
Da øyeblikkets triumf var passert ble jeg med ett fyllt av dårlig samvittighet.
Var jeg en punchebollepusher? Hadde jeg ødelagt mannens noble diettplaner med min ondsinnede kvinnelist?
Ville jeg være årsaken dersom han på grunn av dette gav opp sine planer om å slanke seg, og om et par år endte opp med magesår, tette blodårer og skyhøyt kolesterol?
Ville jeg være medskyldig den dagen de fant ham på gulvet i sitt eget hjem etter et massivt hjerteinfarkt, forårsaket av søtsaker fra den lokale baker'n?
For en grusom måte å bli tatt av dage på.
Death by Punchebolle.
I det døren plutselig gikk opp igjen og mannen gledesstrålende gaulet "God helg, forresten!" fastslo jeg at dersom det verste skulle skje, så hadde i alle fall mannen fått en fin helg først.
Og den hadde jeg ingen problemer med å ta kreditt for.
Jeg smilte til mannen foran disken, mens jeg la varene hans i en bærepose.
Til forskjell fra alle andre fredager jeg hadde jobbet i bakeriet, hadde mannen denne gangen unnlatt å bestille det han etterhvert var blitt kjent for hos oss - puncheboller.
Han var rett og slett Mannen som elsket puncheboller.
Punchebollemannen.
Hver fredag ved ellevetiden kom han innom og bestilte to puncheboller og en kaffekopp.
Og når koppen var tom, og han gikk for å hente seg påfyll, hentet han like godt to puncheboller til også.
Det var et fredagsrituale så godt som noe - fire puncheboller og to kopper kaffe på det lokale bakeriet.
Jeg var alltid litt imponert over denne mannens ferdigheter når det gjaldt å spise puncheboller.
Selv om jeg er veldig glad i dem selv, har jeg aldri klart å få i meg mer enn en halv, før jeg kjenner at jeg begynner å bli småkvalm.
Fire på rappen må derfor kunne sies å være en solid prestasjon, som han sannsynligvis hadde opparbeidet seg ferdighetene til gjennom flere års øvelse.
Det var noe godt og gjenkjennelig over rutinen hans.
Pratsom var han slett ikke. Ingen av oss viste hva han het eller hva han jobbet med. Men det vi viste var greit og rutinepreget - mannen elsket puncheboller.
Konditoren var alltid glad etter at Punchebollemannen var innom. Han tok ofte med seg de punchebollene som hadde ligget såpass lenge at de over helgen ville blitt helsefarlige å innta.
Det var en visshet hos oss alle om at de punchebollene som hadde ligget en stund, forsvant på fredag når punchebollemannen kom innom.
Så at mannen denne fredagen hadde bedt meg om fire kneippbrød og en farris, var noe nytt.
Og det spøkte for bollene i skapet.
Jeg så spørrende på ham over posen, mens jeg ventet på et svar.
Ingen puncheboller i dag?
"Hva..? Nei... " Han dro litt på det. "Jeg tenkte jeg skulle..."
Øynene hans gled mot glassmonteret på høyre side av disken. Det var der de lå. Gode, runde, myke og proppet med herlig sukker, deilig fett og nydelig sjokolade.
"Jeg holdt av et par til deg, jeg..." Jeg smilte til mannen mens løgnen passerte leppene.
Jeg hadde ikke holdt av noe som helst.
Det var ikke nødvendig å holde av puncheboller. Svært få kjøpte dem. Punchebollene ble liggende til de enten ble så gamle at måtte kastes, eller til punchebollemannen på nobelt vis gav dem et kjærlig hjem når fredagen kom.
"Å... " Mannen tittet overrasket på meg. "Sier du det? Jøss... jeg..."
Øynene hans vandret igjen mot høyre til de sjokoladebekledde herlighetene.
"Jeg tenkte kanskje jeg skulle være litt forsiktig, med sånt, skjønner du....hehe..."
Han lo en nervøs liten latter.
"Prøver å bli kvitt litt her foran..." Han slo seg på en mage av betydelig, men ikke direkte sjokkerende størrelse. Han var altså på slanker'n.
Pokker. Det var dårlige nyheter for bollene.
"Åja", sa jeg mens jeg gav ham posen, og lurte på hvordan jeg skulle fortelle konditoren de nedslående nyhetene.
I det han tok i mot posen, ble han stående akkurat et sekund for lenge.
Han var på gli.
Eller kunne i alle fall komme ti å bli det. Det gikk ikke upaktet hen.
Jeg så min åpning. Mannen var i tvil, her var det bare å la det stå til.
"Det er fredag i dag, da... " begynte jeg forsiktig mens jeg fulgte mannens lengtende øyne til hans svake punkt bak monteret.
"Ja, jo... Ja, det er jo det..." Han var vaklende nå. Jeg kjørte på.
"Man skal jo kose seg litt også" fortsatte jeg med et stort smil.
"Hehe, ja.... " Mannen fiklet med bæreposen sin og lo litt forsiktig mens han ikke slapp bollene med blikket.
"Ja... Ehm... Ja, jeg kan ta med meg en punchebolle, kanskje... Jo, jeg tar én, jeg!
Til fredagskaffen!"
Uttrykket hans viste at han følte seg som en rebell.
En vill og lovløs mann, kjøper punchebolle selv om han egentlig er på diett. Han var sin egen herre, svarte bare til seg selv. Han var en opprører, en frekk galemathias som gjorde det som passet han. Og ville han ha en punchebolle til fredagskaffen, ja da kjøpte han da pokker ta meg en punchebolle til fredagskaffen. Fordi han hadde lyst, rett og slett. Fordi han fortjente det.
Han gav meg motet til å ta det enda litt lengre.
"Kanskje du skal ha en til lørdagen også" foreslo jeg forsiktig mens, jeg plukket frem en punchebolle og la den i papirposen.
"Ja! Hvorfor ikke!? Ta en til lørdagen også, du!"
"...og en til søndagsfilmen..?" Jeg så spørrende på ham.
"Og én til søndagsfilmen!" Han hadde blitt lett rødlig i ansiktet av iver nå. Han nærmest trippet av glede mens smilet hans utstyrte ham med to store bollekjaker som løftet brillene nærmere pannen hans.
Jeg adlød med glede og la ytterligere to boller i posen hans.
"Nå er det bare én igjen, her..."
Blikkene våre møttes over disken. Han var litt vaklende igjen.
"Du skal ikke ha den også da?" Jeg smilte mitt mest overtalende smil.
Det tok ham ikke mer enn et par sekunder å la seg overtale.
"Jo, hiv oppi den også, du. Så blir det mindre for deg å rydde opp i dag!"
Nå var mannen blitt så dristig at han blunket til meg bak brilleglassene.
"Ja, det hadde vært kjekt" kvitret jeg og dyttet den siste bollen oppi posen.
"Mindre mat blir mindre rydding" fortsatte jeg mens jeg gav ham posen med hans dyrebare oppi.
Sekunder senere forlot Punchebollemannen lokalet med lysende øyne og et stort smil på leppene.
Jeg var genial.
Da øyeblikkets triumf var passert ble jeg med ett fyllt av dårlig samvittighet.
Var jeg en punchebollepusher? Hadde jeg ødelagt mannens noble diettplaner med min ondsinnede kvinnelist?
Ville jeg være årsaken dersom han på grunn av dette gav opp sine planer om å slanke seg, og om et par år endte opp med magesår, tette blodårer og skyhøyt kolesterol?
Ville jeg være medskyldig den dagen de fant ham på gulvet i sitt eget hjem etter et massivt hjerteinfarkt, forårsaket av søtsaker fra den lokale baker'n?
For en grusom måte å bli tatt av dage på.
Death by Punchebolle.
I det døren plutselig gikk opp igjen og mannen gledesstrålende gaulet "God helg, forresten!" fastslo jeg at dersom det verste skulle skje, så hadde i alle fall mannen fått en fin helg først.
Og den hadde jeg ingen problemer med å ta kreditt for.
19. juni 2008
Pink elephants and Lemonade
Gutten på ti år har sirklet rundt meg i ca fem minutter før han endelig kommer med det han har på hjertet.
"Kan du ta av deg skoene?"
"Ta av meg skoene...?"
"Ja...."
"Hvorfor det da?"
"Fordi atte, jeg skal sjekke noe..."
Jeg tar av meg skoene og ser forventningsfullt på ham.
"Det er greit. Du kan ta dem på igjen nå."
Jeg adlyder, og han blir stående å se på meg et par sekunder før han drister seg videre.
"Kan jeg kjenne på håret ditt...?"
Det går opp et lys for meg.
"Javisst kan du det!"
Jeg bøyer meg frem, og lar gutten få dra i håret mitt og undersøke hodebunnen min nøye.
Jeg møter blikket hans.
"Vil du at jeg skal spytte i vasken også? Så er du helt sikker...?"
Han ser på meg med store øyne og nikker ivrig.
Noen sekunder senere har han fått konstatert at jeg definitvt ikke er en heks, og blir plutselig veldig mye mer medgjørlig.
Så lenge barn leser Roald Dahl (og må høyere makter sørge for at de aldri slutter å gjøre det), må nok alle jenter en eller annen gang i livet måtte bevise sin menneskelighet ovenfor barn med livlig fantasi og sans for magi og eventyr!
"Kan du ta av deg skoene?"
"Ta av meg skoene...?"
"Ja...."
"Hvorfor det da?"
"Fordi atte, jeg skal sjekke noe..."
Jeg tar av meg skoene og ser forventningsfullt på ham.
"Det er greit. Du kan ta dem på igjen nå."
Jeg adlyder, og han blir stående å se på meg et par sekunder før han drister seg videre.
"Kan jeg kjenne på håret ditt...?"
Det går opp et lys for meg.
"Javisst kan du det!"
Jeg bøyer meg frem, og lar gutten få dra i håret mitt og undersøke hodebunnen min nøye.
Jeg møter blikket hans.
"Vil du at jeg skal spytte i vasken også? Så er du helt sikker...?"
Han ser på meg med store øyne og nikker ivrig.
Noen sekunder senere har han fått konstatert at jeg definitvt ikke er en heks, og blir plutselig veldig mye mer medgjørlig.
Så lenge barn leser Roald Dahl (og må høyere makter sørge for at de aldri slutter å gjøre det), må nok alle jenter en eller annen gang i livet måtte bevise sin menneskelighet ovenfor barn med livlig fantasi og sans for magi og eventyr!
28. mai 2008
Desperate Housewife
Jeg skammer meg fra tid til annen over at jeg ikke er mere huslig.
Og "fra tid til annen" betyr når mor eller svigermor er på besøk.
Eller andre eldre, kvinnelige familiemedlemmer.
Det er først når de er i hus, at jeg plutselig legger merke til den møkkete kaffetrakteren, eller pollenstøvet på vinduene.
Jeg tenker at jeg burde vært flinkere til å vaske bilen, plante blomster, skifte gardiner, kjøpe meg en kjevle i stedet for å bruke tomflasker, og begynne å lage kaker til å ha i fryseren når man får besøk.
Jeg har aldri vært flink til slikt.
Og av en eller annen grunn, har jeg alltid trodd at dette ville komme av seg selv ettersom man ble eldre.
Uten at jeg har noen logisk forklaring på hvordan eller hvorfor dette skulle skje.
At man skulle våkne ved fyllte 25, og instinktivt få en forkjærlighet for potteplanter er vel mindre sannsynlig.
Likeså å fylle 26 og oppdage at man plutselig kan oppskriften på vafler, eller på magisk vis begynne å strikke på sin 27-årsdag.
Ved 28 har jeg ingen av disse tingene på plass, og jeg venter i spenning på når det skal slå inn.
Og tydeligvis er det andre som også venter på dette.
Enkelte mennesker har nemlig begynt å komme med små hint.
Til bursdagen min fikk jeg for eksempel tulipanvase, en uteplante, og en skummel hagenisse som stirrer tomt på meg hver gang jeg åpner verandadøren.
Jeg kan ikke fordra fyren.
Tulipanvasen er ubrukt, og planten er død.
Ingen husmorgener å skryte av så langt, altså.
Jeg satser på at det ordner seg når jeg bikker 30.
Og "fra tid til annen" betyr når mor eller svigermor er på besøk.
Eller andre eldre, kvinnelige familiemedlemmer.
Det er først når de er i hus, at jeg plutselig legger merke til den møkkete kaffetrakteren, eller pollenstøvet på vinduene.
Jeg tenker at jeg burde vært flinkere til å vaske bilen, plante blomster, skifte gardiner, kjøpe meg en kjevle i stedet for å bruke tomflasker, og begynne å lage kaker til å ha i fryseren når man får besøk.
Jeg har aldri vært flink til slikt.
Og av en eller annen grunn, har jeg alltid trodd at dette ville komme av seg selv ettersom man ble eldre.
Uten at jeg har noen logisk forklaring på hvordan eller hvorfor dette skulle skje.
At man skulle våkne ved fyllte 25, og instinktivt få en forkjærlighet for potteplanter er vel mindre sannsynlig.
Likeså å fylle 26 og oppdage at man plutselig kan oppskriften på vafler, eller på magisk vis begynne å strikke på sin 27-årsdag.
Ved 28 har jeg ingen av disse tingene på plass, og jeg venter i spenning på når det skal slå inn.
Og tydeligvis er det andre som også venter på dette.
Enkelte mennesker har nemlig begynt å komme med små hint.
Til bursdagen min fikk jeg for eksempel tulipanvase, en uteplante, og en skummel hagenisse som stirrer tomt på meg hver gang jeg åpner verandadøren.
Jeg kan ikke fordra fyren.
Tulipanvasen er ubrukt, og planten er død.
Ingen husmorgener å skryte av så langt, altså.
Jeg satser på at det ordner seg når jeg bikker 30.
21. mai 2008
In the arms of an angel
Før jeg kjørte avgårde til jobb, romsterte jeg bakerst i klesskapet for å finne frem noe sengetøy å ha med meg.
Der inne, helt nederst, stod det en pose med gamle dyne- og putetrekk jeg egentlig skulle kaste.
Men tiden var knapp, og jeg tenkte at de duger sikkert noen netter til.
Vel fremme redde jeg opp sengen bak kontoret og tok på sengetøyet.
Det var en gang sort, men har nå en blass koksgrå farge.
Rundt omkring på stoffet er det små Botticelli engler.
De også er blitt slitt.
Tankene gikk umidderlbart tilbake til den gangen jeg kjøpte dem på kjøpesenteret på Torshov.
Jeg husker det nyinnredede soverommet mitt i annen etasje over 7 - 11. Utsikten mot kjøttbutikken.
Møblene var nye. Lukten i rommet var ny.
Det var første gang jeg hadde kjøpt sengetøy med tanke på det estetiske.
Det passet godt på den nye sengen min.
Jeg ble ordentlig glad i det sengetøyet.
Jeg kjøpte senere to sett til.
De små englene var de eneste som var gode nok for meg og rommet mitt.
Jeg likte tanken på at englene holdt meg varm om nettene.
De tok i mot meg etter skoledager og jobbvakter.
De holdt rundt meg når jeg trengte hvile. Når jeg var lei meg.
Når jeg leste eller hørte på musikk.
De var med meg da jeg flyttet.
Alle fire gangene.
De har passet på meg.
På kjærestene jeg har hatt.
De har varmet gråtende venninner og fulle bekjente.
Overnattingsgjester langveisfra.
Overnattingsgjester kortveisfra.
Både de som takket for seg etter en natt, og de som ble værende.
Katter og bikkjer.
Voksne og barn.
De har overlevd uttallige turer i vaskemaskina.
Og i natt skal de for første gang på lenge passe på meg igjen.
Det er rart hvor mye gode minner det kan ligge i et sengetøy.
Jeg begynner å lure på om jeg kommer til å ta vare på det alikevel.
I alle fall en del av det.
Der inne, helt nederst, stod det en pose med gamle dyne- og putetrekk jeg egentlig skulle kaste.
Men tiden var knapp, og jeg tenkte at de duger sikkert noen netter til.
Vel fremme redde jeg opp sengen bak kontoret og tok på sengetøyet.
Det var en gang sort, men har nå en blass koksgrå farge.
Rundt omkring på stoffet er det små Botticelli engler.
De også er blitt slitt.
Tankene gikk umidderlbart tilbake til den gangen jeg kjøpte dem på kjøpesenteret på Torshov.
Jeg husker det nyinnredede soverommet mitt i annen etasje over 7 - 11. Utsikten mot kjøttbutikken.
Møblene var nye. Lukten i rommet var ny.
Det var første gang jeg hadde kjøpt sengetøy med tanke på det estetiske.
Det passet godt på den nye sengen min.
Jeg ble ordentlig glad i det sengetøyet.
Jeg kjøpte senere to sett til.
De små englene var de eneste som var gode nok for meg og rommet mitt.
Jeg likte tanken på at englene holdt meg varm om nettene.
De tok i mot meg etter skoledager og jobbvakter.
De holdt rundt meg når jeg trengte hvile. Når jeg var lei meg.
Når jeg leste eller hørte på musikk.
De var med meg da jeg flyttet.
Alle fire gangene.
De har passet på meg.
På kjærestene jeg har hatt.
De har varmet gråtende venninner og fulle bekjente.
Overnattingsgjester langveisfra.
Overnattingsgjester kortveisfra.
Både de som takket for seg etter en natt, og de som ble værende.
Katter og bikkjer.
Voksne og barn.
De har overlevd uttallige turer i vaskemaskina.
Og i natt skal de for første gang på lenge passe på meg igjen.
Det er rart hvor mye gode minner det kan ligge i et sengetøy.
Jeg begynner å lure på om jeg kommer til å ta vare på det alikevel.
I alle fall en del av det.
16. mai 2008
9. mai 2008
Nok en stille nattvakt.
Vi tar et skritt videre i fra Ari Behn, og presenterer nattens utfordring - Tor Erling Staff.
Tor Erling Staff
Straff til Norge
Rent Fag Florist
Forleng fristat
Flott frasering
Festlig, rar font
Stor elg traff ni
Felt organ first
Frir stolt fange
Fiser flatt rogn
Rolf tafser ting
Girls fart often
Fingrer flat ost
Rent a golf first
Nifs, farget lort
Lang frisert fot
Iglo traff Ernst
Ren, stolt giraff. (Ha!)
Tor Erling Staff
Straff til Norge
Rent Fag Florist
Forleng fristat
Flott frasering
Festlig, rar font
Stor elg traff ni
Felt organ first
Frir stolt fange
Fiser flatt rogn
Rolf tafser ting
Girls fart often
Fingrer flat ost
Rent a golf first
Nifs, farget lort
Lang frisert fot
Iglo traff Ernst
Ren, stolt giraff. (Ha!)
5. mai 2008
Hungry Eyes
Vi kjører ut fra parkeringshuset og nærmer oss den trafikerte rundkjøringen.
Det er rushtid, og det er kamp om å komme inn i den.
Vi venter lenge på tur, bilene fra venstre ser ikke ut til gi seg med det første.
Bilene på veien til høyre for oss, må vente enda lengre.
Den lille veien er vanskelig å komme ut i fra, med all trafikken fra de større veiene.
Da det endelig er vår tur, får jeg øye på bilen som står og venter til høyre for oss.
Jeg sitter på passasjersetet, og har god tid til å studere sjåføren.
En blondine i begynnelsen av 30-årene.
Ikke en "standard" blondine av typen med rosa klær og høyt hår.
Dette er executive varianten, med lange perfekte lokker, svart drakt og perleøredobber.
Hun venter på at det skal bli klart fra vår side av rundkjøringen.
Jeg observerer deretter at det er klart fra venstre, og mens samboer sakte gir gass, venter jeg lattermildt på reaksjonen hans.
Den kommer brått.
Et halvt sekund senere har han observert blondinen, hugget inn bremsen og klistret på seg et bredt smil.
Han gir deretter sitt mest sjarmerende nikk og vinker galant at hun bare kan kjøre, før ansiktsuttrykket hans røper at han plutselig husker på meg som sitter i passasjersetet.
Jeg begynner å le.
"Den kom rimelig kjapt, du" sier jeg.
Han forsøker seg på en latter.
"Mannegreie. Ren refleks. Kan ikke noe for det..."
Han flirer og klyper meg i siden.
"Du ser vel på andre gutter du og, så kom ikke her!"
"Jeg har da bare øyne for deg, skatten min."
"Du sier ikke det..."
"Når jeg møter andre menn, senker jeg hodet og ser i bakken."
Han klapper meg på låret.
"Jeg har trent deg godt, kvinne."
"Takk mester."
Det er rushtid, og det er kamp om å komme inn i den.
Vi venter lenge på tur, bilene fra venstre ser ikke ut til gi seg med det første.
Bilene på veien til høyre for oss, må vente enda lengre.
Den lille veien er vanskelig å komme ut i fra, med all trafikken fra de større veiene.
Da det endelig er vår tur, får jeg øye på bilen som står og venter til høyre for oss.
Jeg sitter på passasjersetet, og har god tid til å studere sjåføren.
En blondine i begynnelsen av 30-årene.
Ikke en "standard" blondine av typen med rosa klær og høyt hår.
Dette er executive varianten, med lange perfekte lokker, svart drakt og perleøredobber.
Hun venter på at det skal bli klart fra vår side av rundkjøringen.
Jeg observerer deretter at det er klart fra venstre, og mens samboer sakte gir gass, venter jeg lattermildt på reaksjonen hans.
Den kommer brått.
Et halvt sekund senere har han observert blondinen, hugget inn bremsen og klistret på seg et bredt smil.
Han gir deretter sitt mest sjarmerende nikk og vinker galant at hun bare kan kjøre, før ansiktsuttrykket hans røper at han plutselig husker på meg som sitter i passasjersetet.
Jeg begynner å le.
"Den kom rimelig kjapt, du" sier jeg.
Han forsøker seg på en latter.
"Mannegreie. Ren refleks. Kan ikke noe for det..."
Han flirer og klyper meg i siden.
"Du ser vel på andre gutter du og, så kom ikke her!"
"Jeg har da bare øyne for deg, skatten min."
"Du sier ikke det..."
"Når jeg møter andre menn, senker jeg hodet og ser i bakken."
Han klapper meg på låret.
"Jeg har trent deg godt, kvinne."
"Takk mester."
26. apr. 2008
Nattasang
Hun vekkes av lyder fra underetasjen.
Lydene er ikke snille. De snakker så høyt.
Mamma gråter, og pappa bråker så fælt.
Hun legger puten over hodet, og lukker øynene.
Kvelden lister seg på tå
Døren slås opp.
Lyset fra gangen fyller rommet. Gjennom sprinklene ser hun mamma komme inn.
Hun dras opp av sengen. Mamma holder henne tett til brystet. Løper ut døren og nedover gaten. Pappa roper etter dem. Han har skummel stemme. Hvor skal vi mamma?
Over kløverengen
Det rister sånn når de løper. Hun har dynen rundt seg, men fryser på foten.
Hun har mistet den ene sokken.
Over skulderen til mamma ser hun pappa stå i døren.
I mørket ser øynene hans helt svarte ut. Det er kaldt ute.
Himmelen har tatt stjerner på
Mamma holder henne så hardt. Hun får vondt og begynner å gråte. Hvorfor skal vi være ute midt på natten? Mamma stopper opp og stryker henne over ryggen. Synger om Blåmannbukken. Hun snuser inn duften av mammas hår, og lener seg mot skulderen hennes. Gnir seg i øynene. Hun er trett.
Alle barn skal sove nå
Hun blir våt i håret når mamma lener kinnet mot hodet hennes. De står på bussholdeplassen ved barnehagen.
Under gatelykten ser hun at mamma har slått seg på leppen sin. Stakkars mamma.
Hun vil gjerne trøste, men er så trett.
Hun borer nesen inn i halsgropen til mamma.
Håper Bamse klarer å sove selv om hun ikke er der.
Sove søtt i sengen
Lydene er ikke snille. De snakker så høyt.
Mamma gråter, og pappa bråker så fælt.
Hun legger puten over hodet, og lukker øynene.
Kvelden lister seg på tå
Døren slås opp.
Lyset fra gangen fyller rommet. Gjennom sprinklene ser hun mamma komme inn.
Hun dras opp av sengen. Mamma holder henne tett til brystet. Løper ut døren og nedover gaten. Pappa roper etter dem. Han har skummel stemme. Hvor skal vi mamma?
Over kløverengen
Det rister sånn når de løper. Hun har dynen rundt seg, men fryser på foten.
Hun har mistet den ene sokken.
Over skulderen til mamma ser hun pappa stå i døren.
I mørket ser øynene hans helt svarte ut. Det er kaldt ute.
Himmelen har tatt stjerner på
Mamma holder henne så hardt. Hun får vondt og begynner å gråte. Hvorfor skal vi være ute midt på natten? Mamma stopper opp og stryker henne over ryggen. Synger om Blåmannbukken. Hun snuser inn duften av mammas hår, og lener seg mot skulderen hennes. Gnir seg i øynene. Hun er trett.
Alle barn skal sove nå
Hun blir våt i håret når mamma lener kinnet mot hodet hennes. De står på bussholdeplassen ved barnehagen.
Under gatelykten ser hun at mamma har slått seg på leppen sin. Stakkars mamma.
Hun vil gjerne trøste, men er så trett.
Hun borer nesen inn i halsgropen til mamma.
Håper Bamse klarer å sove selv om hun ikke er der.
Sove søtt i sengen
17. apr. 2008
Tired of Waiting for You
I skrivende stund sitter jeg og ser på en mann som tisser utenfor huset vårt.
Han er en sprengningsarbeider, og har i et par dager jobbet for å forberede terrenget utenfor for The Ultimate Destruction.
And explosions and shit.
I anledning det kommende bråket, har jeg sendt poden avgårde slik at han ikke skal bli vettskremt når det begynner å riste i veggene.
Og da jeg spurte den tissende mannen tildligere i dag om det var lenge til de begynte å sprenge (han tisset ikke da jeg spurte), svarte han godmodig at neida, de satte i gang hvert øyeblikk nå.
Det er nå tre timer siden, og bråk og sprengning glimrer med sitt fravær.
Ikke så mye som en høylydt promp har nådd mine ører.
Derfor sitter jeg nå utålmodig med et halvt øye ut av kjøkkenvinduet for å sjekke hvor de er i prosessen, og håper at de begynner snart.
Jeg har ikke barnevakt hele dagen.
Men så er det denne myten om at kraftige karer i orange jakker, tar seg litt god tid med ting.
Og jeg kan herved skrive under på at det stemmer.
Jeg har sålangt vært vitne til to kaffe/rullingspauser, et kvarters sitte-og-titte-ut-i-luften-pause, en halvtimes småprat med en orangekledd kollega, flere latterbrøl etter å ha lest sms'er, og nå altså tissingen bak en furu.
Jeg unner jo for all del mannen å gjøre sitt fornødende i guds frie natur, men har mine tanker om at et noe mindre kaffeinntak, kunne spart mye tid. På flere måter.
På den annen side er jeg jo glad for at det bare er kaffe han må ha ut utenfor vinduet mitt, og ikke begynner med tyngre materialer.
Hvis han først skal legge kubber, bør det være dynamitt.
Og det bør være snart.
Han er en sprengningsarbeider, og har i et par dager jobbet for å forberede terrenget utenfor for The Ultimate Destruction.
And explosions and shit.
I anledning det kommende bråket, har jeg sendt poden avgårde slik at han ikke skal bli vettskremt når det begynner å riste i veggene.
Og da jeg spurte den tissende mannen tildligere i dag om det var lenge til de begynte å sprenge (han tisset ikke da jeg spurte), svarte han godmodig at neida, de satte i gang hvert øyeblikk nå.
Det er nå tre timer siden, og bråk og sprengning glimrer med sitt fravær.
Ikke så mye som en høylydt promp har nådd mine ører.
Derfor sitter jeg nå utålmodig med et halvt øye ut av kjøkkenvinduet for å sjekke hvor de er i prosessen, og håper at de begynner snart.
Jeg har ikke barnevakt hele dagen.
Men så er det denne myten om at kraftige karer i orange jakker, tar seg litt god tid med ting.
Og jeg kan herved skrive under på at det stemmer.
Jeg har sålangt vært vitne til to kaffe/rullingspauser, et kvarters sitte-og-titte-ut-i-luften-pause, en halvtimes småprat med en orangekledd kollega, flere latterbrøl etter å ha lest sms'er, og nå altså tissingen bak en furu.
Jeg unner jo for all del mannen å gjøre sitt fornødende i guds frie natur, men har mine tanker om at et noe mindre kaffeinntak, kunne spart mye tid. På flere måter.
På den annen side er jeg jo glad for at det bare er kaffe han må ha ut utenfor vinduet mitt, og ikke begynner med tyngre materialer.
Hvis han først skal legge kubber, bør det være dynamitt.
Og det bør være snart.
23. mars 2008
På mindre begivenhetsrike nattevakter
ARI BEHN
HEI BARN
BARNEHI
BE HAN RI
EH BRAIN
HAR BEIN
HE IN BRA
IN REHAB
HEI BARN
BARNEHI
BE HAN RI
EH BRAIN
HAR BEIN
HE IN BRA
IN REHAB
9. mars 2008
Down The Highway
Den perfekte bilist
Den perfekte bilist kjører like fort som deg. Foran kryss og skarpe svinger sakker han farten i samme takt som deg selv, slik at du ikke trenger å bremse unødvendig, eller skifte gir der du vanligvis ikke ville gjort det.
Han holder jevn fart i veibanen og bruker blinklyset i tilfeller hvor det er nødvendig.
Den usympatiske bilist
Den usympatiske bilisten veksler umotivert mellom 60 og 100 i 80-sonen.
Han liker å gjøre alle mulige slags ting samtidig som han kjører (røyke, snakke i mobiltelefon, skifte cd'er, plukke seg i nesen, spise pølse) hvilket fører til at han vingler frem og tilbake i veibanen, og fra tid til annen sneier borti møtende trafikk.
Han børner i rundkjøringer og lyskryss, og aner ikke hvor blinklyset er.
Den horrible bilist
Den horrible bilisten er han du plutselig har helt oppi baken, enda det ikke var noen bak deg da du sjekket speilet tre sekunder tidligere.
Han ligger utålmodig bak deg med rusende motor, så lenge det er svinger i veien.
Så fort veien blir rett, kaster han bilen ut ved siden av deg, kommer i løpet av sekunder opp i grisefart og slenger seg inn foran deg.
Akkurat tidsnok til å unngå frontkollisjon med en møtende bil, og akkurat brått nok til at du selv må bråbremse.
Når du bruker hornet for å si ifra hva du mener om han, blir du belønnet med fingeren.
På folkemunne kalles han Sommerturist.
Bilisten du har lyst til å kaldkvele
Bilisten du får lyst til å kaldkvele er han som plutselig dukker opp foran deg etter en sving, og ligger i 30 under fartsgrensen med blinklyset på. Dette varer helt til han kommer til en lang slett veistrekning, hvor han vrenger bilen opp i både 80 og 90, slik at du velger å ikke kjøre forbi, bare for å observere at han daler pent ned til 50 km/t igjen så fort han skimter en sving i horisonten.
Han bremser brått og kraftg ned foran broer og tunneller. Spesielt tuneller. Tuneller er skumle.
Han venter til rundkjøringen er fullstendig tom for biler før han våger snuten uti, og er den siste som svinger inn til siden for å slippe frem utrykkningskjøretøy.
Han er sannsynligvis også den eneste som er i stand til å bli forbikjørt av en traktor.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg bodde i byen.
Den perfekte bilist kjører like fort som deg. Foran kryss og skarpe svinger sakker han farten i samme takt som deg selv, slik at du ikke trenger å bremse unødvendig, eller skifte gir der du vanligvis ikke ville gjort det.
Han holder jevn fart i veibanen og bruker blinklyset i tilfeller hvor det er nødvendig.
Den usympatiske bilist
Den usympatiske bilisten veksler umotivert mellom 60 og 100 i 80-sonen.
Han liker å gjøre alle mulige slags ting samtidig som han kjører (røyke, snakke i mobiltelefon, skifte cd'er, plukke seg i nesen, spise pølse) hvilket fører til at han vingler frem og tilbake i veibanen, og fra tid til annen sneier borti møtende trafikk.
Han børner i rundkjøringer og lyskryss, og aner ikke hvor blinklyset er.
Den horrible bilist
Den horrible bilisten er han du plutselig har helt oppi baken, enda det ikke var noen bak deg da du sjekket speilet tre sekunder tidligere.
Han ligger utålmodig bak deg med rusende motor, så lenge det er svinger i veien.
Så fort veien blir rett, kaster han bilen ut ved siden av deg, kommer i løpet av sekunder opp i grisefart og slenger seg inn foran deg.
Akkurat tidsnok til å unngå frontkollisjon med en møtende bil, og akkurat brått nok til at du selv må bråbremse.
Når du bruker hornet for å si ifra hva du mener om han, blir du belønnet med fingeren.
På folkemunne kalles han Sommerturist.
Bilisten du har lyst til å kaldkvele
Bilisten du får lyst til å kaldkvele er han som plutselig dukker opp foran deg etter en sving, og ligger i 30 under fartsgrensen med blinklyset på. Dette varer helt til han kommer til en lang slett veistrekning, hvor han vrenger bilen opp i både 80 og 90, slik at du velger å ikke kjøre forbi, bare for å observere at han daler pent ned til 50 km/t igjen så fort han skimter en sving i horisonten.
Han bremser brått og kraftg ned foran broer og tunneller. Spesielt tuneller. Tuneller er skumle.
Han venter til rundkjøringen er fullstendig tom for biler før han våger snuten uti, og er den siste som svinger inn til siden for å slippe frem utrykkningskjøretøy.
Han er sannsynligvis også den eneste som er i stand til å bli forbikjørt av en traktor.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg bodde i byen.
6. feb. 2008
Tilbakeblikk
Det er seint på natten.
I god gammeldags jenteovernattingsfesttradisjon, ligger vi slengt omkring på madrasser i vertinnens stue.
Vi har spilt Fantasi, danset i pysjen, trukket vågale spørsmål fra hatten med påfølgende fniseanfall, og spist abnorme mengder snop.
Rundt oss ligger tomme pizzaesker, potetgullposer og stappmette jenter i skjønn forening.
Sakte pust og diverse grynt i det mørke rommet vitner om at de andre sover.
Det er bare vi to som er våkne.
Det er slik det pleier å være. Vi holder alltid ut lengst. På den måten får vi alltid litt alenetid sammen, selv om vi er sammen med mange andre.
Vi ligger stille begge to.
Samtaleemnene ser ut til å være brukt opp. Stillheten plager oss ikke. Den er velkommen.
Vi ligger på ryggen, hode mot hode. Vi ser hverandre ikke, og prater ikke, men begge veit at den andre er våken.
Det er ikke noe press om å si noe. Vi er trygge på hverandre. Vi bare ligger.
Kanskje vil en av oss si noe snart, kanskje ikke.
Kanskje blir vi bare liggende til vi sovner. Begge deler er greit.
Vi kan fint være stille sammen.
De andres pust fyller uansett rommet.
"Hvis jeg skulle gifte meg med Per Ståle Lønning, skulle jeg byttet etternavn til Spose."
Det er jeg som bryter stillheten først.
"Hm?"
"Slik at jeg kunne hete Ida Lønning-Spose."
Latteranfallet kommer brått og kraftig. Og det vedvarer. Det er rart hvordan humoren forandrer seg i takt med tallene på klokken. Ute kan man skimte at himmelen såvidt begynner å lysne i øst.
Det er sent. Eller tidlig, alt etter hvordan man ser det.
Vi legger putene over hodet for ikke å vekke de andre.
Etter flere minutter med hiksting, blir det igjen stille.
Vi sier godnatt.
Jeg er i ferd med å sveve inn i drømmene da stemmen hennes rykker meg tilbake til den mørklagte stuen.
"Hvis jeg skulle gifte meg med Vibeke Sæther, skulle jeg byttet etternavn til Rømme."
Og slik fortsetter det.
"Hvis jeg giftet meg med Arne Scheie, skulle jeg byttet etternavn til Ut."
"Hvis jeg gifter meg med Ari Behn, skal jeg bytte etternavn til Skjør."
"Hvis jeg gifter meg med Robert Plant, skal jeg bytte etternavn til Asje."
I dag er hun gift med en som har et helt vanlig etternavn, som ikke lar seg kombinere med noe som helst som kan gjøre det morsomt.
En ungdomsdrøm er brutt, og snart er hele festen slutt.
Og jeg kan si det - jeg føler faktisk savn.
I god gammeldags jenteovernattingsfesttradisjon, ligger vi slengt omkring på madrasser i vertinnens stue.
Vi har spilt Fantasi, danset i pysjen, trukket vågale spørsmål fra hatten med påfølgende fniseanfall, og spist abnorme mengder snop.
Rundt oss ligger tomme pizzaesker, potetgullposer og stappmette jenter i skjønn forening.
Sakte pust og diverse grynt i det mørke rommet vitner om at de andre sover.
Det er bare vi to som er våkne.
Det er slik det pleier å være. Vi holder alltid ut lengst. På den måten får vi alltid litt alenetid sammen, selv om vi er sammen med mange andre.
Vi ligger stille begge to.
Samtaleemnene ser ut til å være brukt opp. Stillheten plager oss ikke. Den er velkommen.
Vi ligger på ryggen, hode mot hode. Vi ser hverandre ikke, og prater ikke, men begge veit at den andre er våken.
Det er ikke noe press om å si noe. Vi er trygge på hverandre. Vi bare ligger.
Kanskje vil en av oss si noe snart, kanskje ikke.
Kanskje blir vi bare liggende til vi sovner. Begge deler er greit.
Vi kan fint være stille sammen.
De andres pust fyller uansett rommet.
"Hvis jeg skulle gifte meg med Per Ståle Lønning, skulle jeg byttet etternavn til Spose."
Det er jeg som bryter stillheten først.
"Hm?"
"Slik at jeg kunne hete Ida Lønning-Spose."
Latteranfallet kommer brått og kraftig. Og det vedvarer. Det er rart hvordan humoren forandrer seg i takt med tallene på klokken. Ute kan man skimte at himmelen såvidt begynner å lysne i øst.
Det er sent. Eller tidlig, alt etter hvordan man ser det.
Vi legger putene over hodet for ikke å vekke de andre.
Etter flere minutter med hiksting, blir det igjen stille.
Vi sier godnatt.
Jeg er i ferd med å sveve inn i drømmene da stemmen hennes rykker meg tilbake til den mørklagte stuen.
"Hvis jeg skulle gifte meg med Vibeke Sæther, skulle jeg byttet etternavn til Rømme."
Og slik fortsetter det.
"Hvis jeg giftet meg med Arne Scheie, skulle jeg byttet etternavn til Ut."
"Hvis jeg gifter meg med Ari Behn, skal jeg bytte etternavn til Skjør."
"Hvis jeg gifter meg med Robert Plant, skal jeg bytte etternavn til Asje."
I dag er hun gift med en som har et helt vanlig etternavn, som ikke lar seg kombinere med noe som helst som kan gjøre det morsomt.
En ungdomsdrøm er brutt, og snart er hele festen slutt.
Og jeg kan si det - jeg føler faktisk savn.
Abonner på:
Innlegg (Atom)